Skip to main content

Dear Sandra, Welcome to the World!

I'm so proud of you Sandra. I'm happy to be your big sister.

My girls

You are welcome!

Sandra is a child of optimism. When I decided to have her it was partly because I was sure Terje Bongard would carry through his research project MEDOSS, and that Norway and later the world should become transformed into a representative ingroup democracy.


I knew a long time that our industrial civilization has come to an end, but I hoped we could transform it into something much better, the ultimate commons through Bongard's RID-Model.

Now, instead, the return of the Dark Ages are looming ahead of us:

Dark Age America: The Senility of the Elites






I'm not particularly in favor of the collapse of our civilization into a new dark age; I just see it as inevitable, given the idiotic choices of the recent past. - John Michael Greer
Of all these idiotic choices the Research Council of Norway made the worst!

This blog has about 2000 hits from the USA a month. If a "rich uncle" over there happens to stumble upon this blog, please consider to support Terje Bongard with funding for his research project to create the ultimate commons and democracy. He needs about 42 million Norwegian kroners. His contact info is to be found here.

Meditating at the hospital I've come to that there are two major battles I must fight for my daughters.

1) The Battle for the Life and Beauty of the Earth

In any environment we build—building, room, garden, neighborhood—always, what matters most of all is that each part of this environment intensifies life. We mean that it intensifies human life, animal life, emotional life, the life of storms, the life of wild grasses and lilies, the life of fish in a stream, the life of human kindness in a rough place where it may not be easy to find. - Christopher Alexander
2) The Battle for the Restoration and Reintroduction of the Commons in All Aspects of Human Life and Civilization

We have a choice: Ignore the commons and suffer the ongoing private plunder of our common wealth. Or Think Like a Commoner and learn how to rebuild our society and reclaim our shared inheritance. - David Bollier


See more Commons in Action - videos here.

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Venter metankatastrofen oss?

I dag inneholder atmosfæren 5 gigatonn metan. Et estimat anslår at rundt 50 gigatonn metan kan være i ferd med å frigis i Arktis, dvs. en tidobling. Flere tusen gigatonn ligger lagret i den arktiske permafrosten, i den Øst-Sibirske arktiske havhylla alene ligger det 500 - 5000 gigatonn metan.

Metan er ved frigjøring mer enn 150 ganger sterkere som klimagass enn CO2, etter 20 år 86 ganger sterkere i gjennomsnitt, og etter 100 år 23 ganger sterkere. Dette fordi den blir til H2O og CO2.

Mennesket er et produkt av ilden, dette ser nå ut til å bli vår bane. Imens er det søndagsåpne butikker som debatteres, selvsagt en uting og et pådriv for konsumerismen, men allikevel et bevis på menneskets korte tidshorisont.

"Geoengineering" kan ikke hjelpe oss, det er langt mer fornuftig å lagre karbon i jordsmonnet. Det er 5-6 ganger mer karbon i jorda enn i atmosfæren og vegetasjonen sammenlagt. Her kan biokull (terra preta) spille en viktig rolle.

Biokull kan bli i jorda i flere hundre tu…

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?