Skip to main content

Privatrettslig: et aldeles grusomt forferdelig ord

Les artikkelen kommentaren er knyttet til her.
Takk for dette intervjuet! Det er tid for å skape vår felles fremtid, "the Commons". Jeg benytter bevisst ordet "commons" fram til vi får en bedre betegnelse på norsk enn allmenningen, da det engelske ordet dekker opp for mer enn det norske, og har sterkere røtter, noe jeg har redegjort for i en annen kommentartråd: http://www.levevei.no/2014/08/...

David Bollier har også utgitt ei annen banebrytende bok, den første innen en ny tematikk, noe som til fulle viser hvilken stor og nytenkende tenker Bollier er.

- "Green Governance: Ecological Survival, Human Rights, and the Law of the Commons": http://commonslawproject.org/

Jeg har ikke lest denne boka, men har ved et par anledninger spurt kommunen om hjelp og råd, og da har jeg fått til svar at "dette er et privatrettslig anliggende som kommunen ikke har noe med".

Ordet "privatrettslig" får det virkelig til å grøsse nedover ryggen på meg, jeg synes det er et aldeles grusomt forferdelig ord. Det leder tankene mot det atomiserte individet og alles kamp mot alle, med røtter i de verste sosialdarwinistiske forestillinger. Den private eiendomsretten er også innbakt her, som bl.a. ble utformet for å rettslig kunne tilrane seg landet fra de opprinnelige amerikanerne: http://leveveg.blogspot.no/201...

Så jeg sitter igjen med en sterk følelse av at Bolliers lovforståelse er av den ytterste betydning for å skape en felles bærekraftig fremtid. Norges lover bør revideres med utgangspunkt i Bolliers verk, slik at hva som nå er privatrettslig blir erstattet med "commons"-lov. Vi er jo alle del av et utvidet fellesskap, det privatrettslige er kun en illusjon og et symptom på et sykt samfunn.

Håper "Green Governance: Ecological Survival, Human Rights, and the Law of the Commons" blir et sentralt verk ved lovfakultetene for framtida. 
Dessuten MÅ Bolliers bøker oversettes til norsk!
Norges lover bør revideres med utgangspunkt i Bolliers verk, slik at hva som nå er privatrettslig blir erstattet med "commons"-lov
Relatert:

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Venter metankatastrofen oss?

I dag inneholder atmosfæren 5 gigatonn metan. Et estimat anslår at rundt 50 gigatonn metan kan være i ferd med å frigis i Arktis, dvs. en tidobling. Flere tusen gigatonn ligger lagret i den arktiske permafrosten, i den Øst-Sibirske arktiske havhylla alene ligger det 500 - 5000 gigatonn metan.

Metan er ved frigjøring mer enn 150 ganger sterkere som klimagass enn CO2, etter 20 år 86 ganger sterkere i gjennomsnitt, og etter 100 år 23 ganger sterkere. Dette fordi den blir til H2O og CO2.

Mennesket er et produkt av ilden, dette ser nå ut til å bli vår bane. Imens er det søndagsåpne butikker som debatteres, selvsagt en uting og et pådriv for konsumerismen, men allikevel et bevis på menneskets korte tidshorisont.

"Geoengineering" kan ikke hjelpe oss, det er langt mer fornuftig å lagre karbon i jordsmonnet. Det er 5-6 ganger mer karbon i jorda enn i atmosfæren og vegetasjonen sammenlagt. Her kan biokull (terra preta) spille en viktig rolle.

Biokull kan bli i jorda i flere hundre tu…

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?