Skip to main content

Feiende flott trapp i en fart

Da var trappa oppe, det gikk i en forrykende fart og ble riktig flott. Gamlefar stod for design og utførelse. Dette var siste hånd på verket etter en lang restaureringsperiode.

Så bærer turen tilbake til Grythengen for en tid, 49 år siden sist jeg bodde her fast. Var det ikke fordi huset har blitt så usannsynlig fint ville det hele vært uutholdelig, med all den gjennomstrømsteknologien og motkulturen som omgir tunet. Verst er pumpehuset, skakt og selvhøytidelig der det kakler og kveser som om det skulle holdt til en flokk med smådjevler der inne. Slått inn i hjertet av herr Fossemøllens øyensten lik en svart morderdolk!

Skulle noen fossemøllinger ønske å beskue hvor storartet deres fedrealter har blitt, er en forutsetning at de lover å gi meg full støtte og oppbacking i den videre kampen mot dette gravmonumentet over vår fedrearv. Unntaket er de som var med på grendevandringen våren 2017.

Slektsgårdene er våre fedrealtre, tunet er gårdens hjerte og Norges sjel. Kulturlandskapet tilhører kulturbærerne, fedrealtrenes voktere. Uten vokterne er Norge tapt!

Måtte kulturvokterne en dag kunne vende tilbake til herr Fossemøllens øyensten!

Godt isolert og solid utført!

Når de som skulle ha støttet har sviktet, er det godt å vite at ikke Wikimedia-fellesskapet har det. Rørende er det hvordan de oppretter mappesystemer over bildene mine fra Holmstadenga og Grythengen og andre steder, og ellers legger dem i alle relevante mapper. Dette er mye jobb, og man føler stor takknemlighet over å bli tatt slik på alvor av mennesker man ikke kjenner.

Virkelig inspirerende er det, og dette oppmuntrer til å ta mange flere bilder fra grenda mi. Den dagen Holmstadengen har falt ned og blitt til jord, og Grythengen er solgt til fremmede fordi jeg ikke orket mer av all motstand og fiendskap, tipper jeg noen omsider vil vite å verdsette min innsats.

Riktig fint ville det vært hvis man også fikk inn noen fotografier som er over 70 år gamle, som er utløpsdatoen for åndsverk i Norge.

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Kapping av hulkillist

Hadde nesten ferdig et hjørne med hulkillister i dag, men så fikk jeg somlet meg til å kappe 2 mm for mye. Da var dagen over og rett hjem og helga ødelagt! Men får tro jeg får en ny dag i mårå? Har funnet litt på nett, så går på med fornyet optimisme over helga. Får trøste meg med at skal man bli god i noe må man minst holde på 10.000 timer.




En god artikkel:
5 snarveier når du skal legge lister
En kommentar: Kort sagt må man tenke motsatt når man lister med hulkil. Se for deg at du legger lista feil vei (den som peker mot/tar i taket) legger du jevnt med underlaget på sagen. Den delen som skal på veggen legger du på anlegget/landet på sagen.  Skjær den første vinkelen du trenger. Så maler du deg ut ifra den, setter merke på den delen som ligger på anlegget/landet på sagen, vrir saga til den vinkelen du skal ha... skjærer forsiktig litt og litt av til du treffer streken...

Så bare til å montere :)

Lite tips er å kappe hulkil lister 1-2 mm for kort, slik at du har litt plass å bevege lis…

Minus låven

Det er de som hevder at etterkrigstida har vært fremskrittets tid. Knut Hamsun ville vært sterkt uenig i et slikt syn. Fordi som han formulerte det: "Fremskritt, det er menneskets trivsel." En forutsetning for trivsel er den menneskelige skala, som aller best kan illustreres med totenarden til tippoldefaren min. Pumpehuset ved Grythengen er helt ute av den menneskelig skala, hvor man pumper vann fra Mjøsas dyp opp til toppen av grenda som var himmelporten til Totenåsen. Brønnen som lå her før var i den menneskelige skala, en teknologi så liten at man kunne holde den i hånda. På samme vis som sæterstien mellom Holmstadsveen og Hongsætra var i den menneskelige skala, nå er den i maskinskala, eller nærmere bestemt tråkkemaskinskala.
Tvert imot kan vi slå fast at fremskrittet har forduftet, da trivselen ble borte med at stoltheten forsvant. Fordi uten den menneskelige skala finnes ingen stolthet, da det kun er maskinen som kan spille denne skalaen. Ikke kulturbæreren eller hist…