Skip to main content

Ingen opplever Gamla Stan i Stockholm som knugende!

Av Audun Engh.
Millioner av mennesker må de kommende tiårene skaffes boliger, og utbyggingen må hovedsakelig skje i byer med høy utnyttelse, hvis vi skal redde natur- og landbruksområder. Etter min vurdering tilbyr den klassiske europeiske byen gode modeller for å oppføre nye, humane byområder. Det sentrale Paris, der det nesten ikke finner bygninger over 7 etasjer, har omtrent like stor tetthet som Hong Kong og Manhatten. Svært få klager over at Paris er for massivt utbygd. Nøkkelen ligger i hvordan bebyggelsen utformes. Dessuten er det slik at folk trives med større tetthet hvis arkitekturen er i samsvar med deres estetiske behov. Ingen opplever Gamla Stan i Stockholm som knugende, selv om tettheten er ekstremt høy. Det er de fleste steder ulovlig å bygge så tett som Gamle Stan idag. Se bildet. Årsaken til bydelens attraktivitet er åpenbart at bebyggelsen er variert og vakker. Den er i menneskelig skala og oppført i naturlige materialer. Velger man velprøvd, tradisjonsbasert arkitektur, er det vanskelig å gjøre feil. Man trenger ikke høyhus for å bygge en tett by som kan huse millioner av mennesker. Kvartalsstrukturen er meget arealaffektiv. Høyhus motvirker dessuten mulighetene til å skape et mangfold av aktiviteter på gateplan, slik at folk kan få sine daglige behov imøtekommet uten transportbehov.
Gamla stan og Baggensgatan. Det nærmeste man kommer en Village Town i Skandinavia!

Gå til Wikimedia for å se detaljer av Gamla stan på sitt vakreste!

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?

Gamlevegen over tunet på Holmstadengen

Kommentar hos Steigan:
Hvilket kulturforfall har ikke Norge gjennomgått de siste 100 år! Norge som kulturnasjon var på topp da de to engene etter Kronborgsætergrenda i utkanten av Toten strålte i all sin skjønnhet, lik to smykkestener etter elva, fulle av autonomi, allmenningenes høydepunkt, den gang gårdsbrukene var levende historiemalerier og ikke villaføde for Kjøpesenterlandet!
Så jeg får forte meg å skrive en masse grendepoesi fra denne vidunderlige tiden, før Tine Skei Grande kommer med pekefingeren og hevder at dette er falske nyheter, fordi Hans Rosling har da ettertrykkelig bevist at ingen tid er bedre enn vår, under den vidunderlige og allmektige statens overherredømme!