Skip to main content

Ikke ubegrensede ressurser

”Happy Planet Index” (HPI) ble lansert i 2006, delvis som et alternativ til FNs noe mangelfulle HDI-indeks, men først og fremst som en reaksjon på et ensidig fokus på BNP og økonomisk vekst. Her kommer Norge godt ned på lista, i kontrast til førsteplassen på FNs liste. HPI-indeksen rangerer nasjonene etter samlet økologisk fotavtrykk fordelt på borgernes felles velvære. Størrelsen på det økologiske fotavtrykket vi etterlater oss, kan sammenlignes med størrelsen på et lån. Et lån fra kommende generasjoner for å finansiere vår velferd i dag, et lån det er umulig å tilbakebetale. Kommende generasjoners velferd svekkes proporsjonalt med størrelsen av vårt økologiske fotavtrykk.

Buthan med Paro Taktsang - Tigers nest.

Foto: Gerd Eichmann

For 2009 toppes lista av 10 latinamerikanske land blant de 11 beste, med Costa Rica på førsteplass. Disse landene kjennetegnes av levende lokalsamfunn, kortreist mat og mange små virksomheter. De er lite sektoriserte og spesialiserte, med en større kontakt mellom råvare og ferdigprodukt enn i vårt fragmenterte samfunnssystem. Å beherske tilværelsen er kanskje det viktigste fundamentet for lykke, det vestlige konsumentmennesket er historiens mest hjelpeløse.

Bhutan, et lite land i Himalaya, har byttet ut BNP mot BNL, eller bruttonasjonal lykke, som et overordnet mål. Basert på mange av de samme verdiene som for HPI, men med et større fokus på buddhistiske verdier.   

Bruk og kastsamfunnet, eller den kastebaserte økonomien, er på kollisjonskurs med verdens geologiske grenser. Bortsett fra å gå tom for søppeldeponier rundt de store byene, vil verden snart gå tom for billig olje til å produsere og frakte kortvarige kasteprodukter. Kanskje mer fundamentalt, det er ikke nok tilgjengelig bly, tinn, kobber, jernmalm eller bauxitt, til å underbygge denne livsstilen mer enn en generasjon eller to til. Forutsatt en årlig vekst på 2 % vil verdens tilgjengelige reserver av bly gå tomme om 17 år, 19 år for tinn, 25 år for kobber, 54 år for jernmalm og 68 år for bauxitt.

Kasteøkonomien vokste fram i den vestlige verden i etterkant av andre verdenskrig. Med USA i spissen kalles denne samfunnsmodellen gjerne ”The American Dream”, den drømmen som hele verden drømmer. Det har lenge vært påpekt at USA, med 5 % av verdens befolkning, har konsumert nesten en tredjedel av jordens ressurser. Dette var sant, men slik er det ikke lengre. I dag konsumerer Kina mer av basisressursene enn USA.

Blant nøkkelvarer som korn, kjøtt, olje, kull og stål, konsumerer Kina mer enn USA av hver av disse med unntak av olje. Kina bruker en tredjedel mer korn enn USA, de konsumerer nesten dobbelt så mye kjøtt og bruker tre ganger så mye stål.

Med en årlig økonomisk vekst på 8 % vil inntektsnivået i Kina være på høyde med USA rundt år 2030, fordelt på 1,46 milliarder konsumenter. Hvis vi antar at disse menneskene følger et forbruksmønster mer eller mindre likt det amerikanske, hva vil da skje? Først ville verdens skoger forsvinne, med et papirforbruk for ett land større enn hele verdensproduksjonen i dag. USA har tre biler for hver fjerde person, overført til Kina år 2030 ville dette bety 1,1 milliarder biler. I dag har verden 860 millioner biler. For å skaffe veier og parkeringsplasser til alle disse bilene, måtte de asfaltere et areal større enn hele arealet de i dag bruker til å dyrke ris. I 2030 ville Kina trenge 98 millioner fat olje per dag, verdens forbruk er i dag 85 millioner fat. Der forsvant verdens oljereserver.

Men det er ikke bare kineserne som drømmer ”den amerikanske drømmen”, innen år 2030 vil India ha en større befolkning enn Kina. I tillegg kommer 3 milliarder mennesker i andre utviklingsland, som drømmer om å leve som oss. Vår livsstil er deres higen, deres mål, og forkynnes massivt gjennom massemedia og reklame. Der de får vite at deres enkle liv ikke er noe verdt.

Et reflektert menneske forstår at dette er et umulig senario, og uvilkårlig må resultere i en sivilisasjonskollaps. Det eneste alternativet vi har er det som på engelsk kalles de tre Rer, ”Reduce, Reuse and Recycle” (redusere, gjenbruke og gjenvinne), i nevnte prioritetsrekkefølge. Kretsløpsøkonomien må bygges opp av så små sirkler som mulig, der kretsløpshuset utgjør selve kjernen i kretsløpssamfunnet. Vi må gjenbruke og gjenvinne alt vi forbruker, alt det vi ikke makter å redusere vekk. Kun slik kan vår sivilisasjon overleve.

For å produsere nok mat har verden to alternativ, permakultur med størst mulig variasjon, konsentrasjon og lokalproduksjon på den ene siden, og patentert genteknologi med demokratisk lukkede globale agrogiganter på den andre siden. Permakultur kritiseres av noen for å være arbeidsintensivt, og for muligheten av å introduserer nye arter som kan forvilles. Begge deler kan forebygges, gjennom intelligent design, og med grundig forskning og konsekvensanalyser før nye arter tas i bruk. Permakultur gir kunnskapen og ansvaret tilbake til menneskene, slik at det moderne konsumentmennesket kan gjenvinne kontakten med jorden, som gir ham liv. Et menneske som kontrollerer og behersker tilværelsen er et lykkelig menneske, et permakulturelt samfunn har en høy HPI.

Måtte verdens folk vende sine øyne opp mot Himalayas fjell, mot det lille fjellandet Bhutan, det første landet som måler sin suksess i BNL. La oss håpe verdens nasjoner vil streve etter å toppe ”Happy Planet Index”, til beste for kommende generasjoner og vår lille planets skrantende helse. Om Norge skal kunne gjøre det bedre i framtidige indekser av denne framtidas indeks, avhenger av oss alle.

Videre lesning:

 Artikkelen har tidligere stått på trykk i Nationen den 29.03.2010.

Comments

Popular posts from this blog

Village Towns

Vandana Shiva from Sustainable Cities™ on Vimeo.

Vandana Shiva, an internationally recognized Indian activist and philosopher, explains that planning for the human being rather than the automobile can liberate space and create community within a city. In her opinion, a sustainable city should operate as a self-reliant and self-sufficient cluster of villages.

Naturmaterialen åldras på ett sätt så att de får en ny och kanske till och med ökad skönhet

Syntetiska material kan till exempel omedelbart verka snygga och praktiska. Teflon, goretex och de många nya nanoimpregneringsämnena är kända för deras otroliga förmåga att avvisa vatten, fett och smuts, men den avvisande kvaliteten verkar också gälla mer generellt för de syntetiska materialens estetiska verkan. Det finns ofta en endimensionalitet i materialen, som gör dem starkt monotona i större mängder. Syntetiska material åldras dessutom i allmänhet med mycket lite behag. Från det ögonblick de börjar mista sin industriella glans kommer de snabbt att likna avfall. Detta är helt motsatt hos naturmaterialen som ofta åldras på ett sätt så att de får en ny och kanske till och med ökad skönhet. Det är som om de rymmer en stor mängd upplagrad erfarenhet, som om detaljrikedomen först på allvar avslöjas i förfallsprocessen. Skönhetens Befrielse av Morten Skriver, s. 166

Sommerhilsen fra Terje Bongard

Noen tanker:

Nesten halvparten under 30 år kommer ikke til å stemme i høst. Individet i storsamfunnet er fremmedgjort: Følelsen av å ha innflytelse er liten, avstanden opp kjennes utenfor følelsesregisteret. Avisene i dag fokuserer på at om man ikke stemmer, så har man ingen innflytelse. Spørsmålet er bare om forskjellen ville bli så stor om vi smurte 50 % mer stemmer ut over dagens partilandskap. Blir framtiden mer bærekraftig av det? Blir følelsen av innflytelse større?


Det påligger folk med kunnskaper et svært ansvar nå. Framtidas livsnødvendigheter, omsetningen i de store systemene som gjenskaper og omsetter luft, vann, jord, klima og næring, selve livsveven er i ferd med å knekkes. Ikke bare mat og klær, også helse og livskvalitet, trygghet, konflikter mellom individer, regioner og land ligger i potten. Biomangfold er en sikkerhet vi trenger for å holde sykdommer i sjakk, matproduksjon oppe og livskvalitet levende. Du ser tegna rundt deg hele tiden. Det er en håndfull arter som …