Skip to main content

Majersteinen og sagnet om Gjøa på Tjuvåskampen

Sagnet sier at Majersteinen ikke rakk helt fram da trollkjerringa på Tjuvåskampen kastet kampesteiner mot Hoffkirka. Etter tradisjonen må den kalkes hver vår, hvis ikke vil ei ku dø på båsen. (Så vidt jeg vet har de bare hest på Majer i dag, men de kalker fortsatt).

-Flickr.


Sagnet om Gjøa stammer fra Totenåsen i Østre Toten. Mye har blitt fortalt om den sterke trollkvinna med tilholdssted på Tjuvåskampen, og historien om hennes endelikt kommer i ulike versjoner.

En versjon av historien forteller at Gjøa var ei heks som bodde på Tjuvåskampen sammen med sine 12 sønner og ei datter. Det ble til og med sagt at den eldste sønnen var far til de andre unga. Her levde de av tjuveri og trolldomskunster. Guttene var ofte ute på tjuveritokter, både etter dyr og mat, men også etter jenter. En dag var budeia på Hongsætra ute etter kuene sine sammen med gjetergutten. Hun ble overfalt av røverbanden mens hun gikk og lokket. De tok oksen hennes og slaktet den, og gjetergutten bandt de til et tre. Budeia ble livredd og løp mot Langsætra. Da hun så Langsetra klatret hun opp i et stor gran, og satte i å lokke og kauke, mens røverne prøvde å hogge ned grana hun satt i:

Tiril, Tiril Tåve. Tålv mæinn i skåve. Tålv mæinn var dom. Tålv sværd bar dom. Storestuten stakk dom. Gjætergutten batt dom. Å mæi vil dom ta. Hoi, hoi, Langsætergutta! Kom å hjælp! Kom å hjælp! Nå er grana hælvhøggin.

Særlig mislikte trollfolket lyden av kirkeklokker, og i Hoff kirke, som ligger 12 kilometer unna Tjuvåskampen, var det nesten håpløst å få ei kirkeklokke til å henge i fred. Gjøa passet nemlig på, og kastet store steiner på kirketårnet til det ble ødelagt. Da lånte Hoff kirke kirkeklokke fra ei anna kirke og hengte den opp ute på kirkegården. Slik mistet Gjøa makta over kirketårnet sitt, og Hoff kirke kunne omsider ringe med kirkeklokkene sine. Da ble Gjøa så sint at hun tok tak i en diger kampestein og kylte den avgårde mot kirkeklokken. Men den kom bare halvveis, og landet på jordet på gården Majer i Lensbygda. Majersteinen blir den dag i dag kalket hvit en gang i året, så det skal gå godt med buskapen på gården. Det ene året steinen ikke ble kalket, ble hele buskapen angivelig funnet død på båsen, og skikken ble tatt i bruk igjen. Gjøa ga seg ikke med det, og kastet en ny kampestein mot kirkeklokkene. Denne gangen tok hun i litt for godt, og steinen gikk altfor langt, helt til storjordet på Steinsli. En annen versjon av fortellingen sier at Steinslisteinen egentlig var myntet på Ringsakerkirka, men ikke gikk langt nok.

Om Gjøas endelikt sier en av versjonene at hun ble tatt til fange av bygdefolk, plassert i ei tønne med spiker fra kirka slått inn utenfra, fraktet fra Tjuvåskampen og ned til SmørvikaKapp. Der ble hun senket i Mjøsa. På ferden fra Tjuvåskampen og ned til Mjøsa skal følget ha hatt ei kvile på prestegarden, der presten Ole Hannibal Hof satte henne på prøve. Ole Hannibal hadde studert i Wittenberg, og ble regnet for en som kunne litt mer enn andre. Blant annet skulle han inneha evner som Gjøa ikke kunne stå imot. Han slo Gjøa ut av tønna, og ba henne vise en heksekunst. Dette var hun villig til og fant fram fire pinner, som hun satte i ei grindestolpe. Så begynte hun å mjølke pinnene så mjølka fosset. Hun mjølka helt til det kom blod. Senere, da man gikk i fjøset på prestegarden, fant man beste mjølkekua dau i båsen.

Med noe mer rot i virkeligheten må det nevnes at det faktisk var en Gjøa Knutsdatter som ble henrettet på Toten for trolldom i 1619.

Hoff kirke kan skimtes til venstre for steinen.

-Flickr.

Steinen som gikk for langt og havnet i Nordlia.

-Flickr.

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Venter metankatastrofen oss?

I dag inneholder atmosfæren 5 gigatonn metan. Et estimat anslår at rundt 50 gigatonn metan kan være i ferd med å frigis i Arktis, dvs. en tidobling. Flere tusen gigatonn ligger lagret i den arktiske permafrosten, i den Øst-Sibirske arktiske havhylla alene ligger det 500 - 5000 gigatonn metan.

Metan er ved frigjøring mer enn 150 ganger sterkere som klimagass enn CO2, etter 20 år 86 ganger sterkere i gjennomsnitt, og etter 100 år 23 ganger sterkere. Dette fordi den blir til H2O og CO2.

Mennesket er et produkt av ilden, dette ser nå ut til å bli vår bane. Imens er det søndagsåpne butikker som debatteres, selvsagt en uting og et pådriv for konsumerismen, men allikevel et bevis på menneskets korte tidshorisont.

"Geoengineering" kan ikke hjelpe oss, det er langt mer fornuftig å lagre karbon i jordsmonnet. Det er 5-6 ganger mer karbon i jorda enn i atmosfæren og vegetasjonen sammenlagt. Her kan biokull (terra preta) spille en viktig rolle.

Biokull kan bli i jorda i flere hundre tu…

Den djupe grenda

Underleg er det å vera i fedregrenda, og frykte at den djupe grenda bakom skal ta det siste andedraget. Då har vi berre att den grunne grenda, som er ein illusjon frå Amerika.
I den grunne grenda har plassmålaren vorte ein kulissemålar, for kulisseplassar, lik fototapet med sponplatar bakom.
I den djupe grenda syng ein songane åt fedrane sine. Ein vyrder og aktar dei gamle plassane, lik levande historiemåleri i landskapet. Måla med kraftfulle penslar, av autonomi, krinslaup og retrovasjon.
I den grunne grenda har dei gamle plassane vorte villaparkar. Ein dyrkar ikkje permakultur, men får alle behov dekte utanifrå, gjennom røyr, kablar, bilar og pumpehus.
I den djupe grenda rår stilla, og elden bakom, frå dei som gjekk føre, brenn sterk og klår. Viss denne elden sloknar, rår berre den grunne grenda, og då kjem kulden snikande.