Tuesday, August 25, 2015

Lommedemokratiet

Publisert hos Kulturverk onsdag 22. juli 2015.


Sommeren 2015 hadde jeg den store glede å få låne hytta til min bror, for å oppleve hva Sigmund Setreng (1937-2014) kalte for pseudo-kompleksitet, som er det beste de fleste av oss kan håpe på å oppnå innenfor vårt ”avanserte konkurranse-industrielle system”, forkortet AKIS eller enda bedre på engelsk med ACID (Advanced Competitive Industrial Dominion), dvs. syre.

For slik er vår sivilisasjon, som syre, den brenner seg gjennom det levende og etterlater dødt vev. Hvor befriende er det da ikke for et mekanisk menneske, en brikke i maskinen, å kunne skue mot Rondanes mektige fjell en stakket stund?

Med meg hadde jeg to bøker jeg lenge hadde gledet meg til å lese, Elvetid (2014), ei ”minnebok” i sammenheng med økofilosofen Sigmund Kvaløy Setrengs død 27. mai 2014, og Pocket Neighborhoods av arkitekten Ross Chapin. Og du verden hvor begge bøkene innfridde! Jeg var smertelig klar over at min ferie ikke var annet enn simpel pseudo-kompleksitet, men medbrakt to slike monumentale verker og med kaffekoppen (sannsynligvis av kaffebønner fra Brasils beste dyrkningsjord), kjente jeg allikevel på en dyp mening.

Å lese om Setrengs definisjon av meningsfylt arbeid var en befrielse og en stor sorg. Sorg fordi jeg egentlig aldri har fått oppleve gleden av meningsfylt arbeid, befriende fordi det har blitt klart for meg hva meningsfylt arbeid er. Dessverre produserer AKIS kun meningstomt arbeid, og vi har nådd ”peak meaninglessness”.

Rondane

Innenfor Terje Bongards inngruppedemokrati skal det etableres en demokratisk fundamentert borgerlønn. Denne bør fastsettes ut fra i hvor stor grad arbeidet tilfredsstiller økofilosofiens definisjoner av meningsfylt arbeid, hvor de med lavest grad av meningsfylt arbeid får høyest borgerlønn. Samtidig bør man hele tiden søke å minske graden av meningstomt arbeid, med mål at alt arbeid til fulle tilfredsstiller de fem kriteriene for meningsfylt arbeid.

Kanskje var det den friske fjellufta som fikk meg til å forstå at Bongards inngruppedemokrati egentlig er et lommedemokrati, en essensiell del av inngruppesamfunnet slik som lommenabolaget, hvor de oppbyggelige kreftene i handikapprinsippet råder grunnen gjennom inngruppa. Altså et moderne stammesamfunn!

Undertittel til Chapins bok er ”Creating Small Scale Community in a Large Scale World”, eller å danne småskalasamfunn i en overdimensjonert verden. Dette er nettopp hovedpoenget med Bongards demokratiform! Bongard kaller det et selveierdemokrati hvor hver inngruppe får fullt ansvar for sin produksjonslomme, på samme vis som hvert lommenabolag selvorganiserer sitt lille nabolag. Lommedemokratiet er således et produksjonsdemokrati bygget nedenfra, hvor hver inngruppe velger sin representant som de sender oppover i systemet.

For at et lommenabolag skal lykkes har Ross Chapin utviklet elleve design-nøkler å strekke seg etter, presentert i kapitlet ”Designing for Community”. Disse demper eller eliminerer spenninger og konflikter innad i lommenabolaget, og legger et best mulig grunnlag for å skape gode relasjoner mellom beboerne. Ignoreres disse nøkkelprinsippene, slik man gjør det innen det rådende paradigmet, beredes tvert imot grunnen for konflikter og splittelse.

For lommedemokratiet bør det utarbeides tilsvarende nøkkelprinsipper som for lommenabolaget, noe man kunne fått til gjennom MEDOSS – “Modeling a Democratic Green Economy for a Sustainable Society” – Norgeshistoriens potensielt viktigste forskningsprosjekt, avvist av Norges forskningsråd. [i]

Selv om lommedemokratiet har en pyramidal form, noe Setreng i utgangspunktet avskydde, snakker vi her om en fundamentalt forskjellig hierarkisk struktur enn innen de tradisjonelle pyramidale styringsformer, fra faraoenes Egypt til den Europeiske Union.

Ross Chapin i lommenabolaget

Lommedemokratiet har, lik alle biologiske systemer [ii] en utpreget fraktal fordelingsstruktur, hvor den minste enheten, inngruppa eller produksjonslommene, utgjør fundamentet. Hver inngruppe velger den representant de mener best representerer deres interesser, som de sender oppover til neste forvaltningsnivå, som igjen består av inngrupper som velger sin representant, helt til man står igjen med kun ei inngruppe som velger sin representant, presidenten.

Systemet bygges altså nedenfra og opp, i motsetning til virkeligheten innenfor den rådende verdsensorden, Servoglobus. Setreng definerte Servoglobus på følgende vis:
Enkelt sagt: Naturen (og samfunnet) misoppfattes som en maskin (dvs. en abstraksjon). Det konkurranse-industrielle systemet er avgjørende bygd på denne misoppfatningen, i dag kraftig styrket via den eksponentielt økende datamaskineringen av samfunnet. I en prosess hvor økonomisk konkurranse er blitt den allestedsnærværende drivmotoren, hvor teknokrati (komplikasjon) setter strømlinjer på endringene og hvor nasjonene og deres parlamenter utviskes, synes et globalt ordensgivende datamaskinsystem å framstå som endepunkt. Økofilosofigruppen kalte dette systemet Servoglobus.[iii]
Heldigvis kom Setreng til den konklusjonen at vårt sivilisasjonssystem vil kollapse før Servoglobus når sin fullendelse. Han fortsetter avsnittet ovenfor med følgende:
Flere datasystemeksperter mener at noe slikt til slutt vil ta over, mens distinksjonen mellom kompleks og komplisert (etter hvert gitt en finmasket definisjon via næssiansk fremgangsmåte!) har vist seg fruktbar i en argumentasjon for at Servoglobus aldri kan nå virkeliggjøring.

Sigmund Setreng poengterte gang på gang at vi må finne et nytt samfunnssystem for å erstatte AKIS. Selv mener jeg at inngruppesamfunnet er det beste alternativet for å kunne lede oss i en annen retning enn mot Servoglobus. Lommedemokratiet, fundamentert i arbeidet, må utgjøre den absolutte kjernen i inngruppesamfunnet, med lommenabolaget utenpå her igjen. Derfor bør alle gode krefter settes inn på å få omgjort Norges forskningsråds fatale kortslutning om å avvise MEDOSS, og gi Terje Bongard de midler han trenger for å berge oss fra AKIS.

Inngruppesamfunnet vil si å gå tilbake til menneskets urtilstand, stammesamfunnet. Allikevel en ny, avansert form for stammesamfunn, basert på forskning innen menneskelig atferdsøkologi. Hvor vår nedarvede biologi forenes med teknologien og naturen, slik at vi kan leve sanne, komplekse liv.
Dessverre er grunnlaget for å foreslå bærekraftige samfunn basert på å forstå de medfødte følelsenes bruk og formål, og deres plassering i hjernen. Når dette fornektes blir det bare synsinger igjen. - Terje Bongard

Relatert

DYPØKOLOGIEN

Skreia er tapt i mitt hjerte

Design for en levende planet

Forbi føydalsamfunnet

Åtte praksiser som undergraver skapelsen av levende nabolag


Fotnoter

[i] Terje Bongard: ‘No grant for MEDOSS'

[ii] ‘Toward Resilient Architectures 1: Biology Lessons‘, av Michael Mehaffy og Nikos Salingaros

[iii] Se Sigmund Kvaløy Setreng: ”Gaia versus Servoglobe” i I et filosofisk terreng. Festskrift til Sverre Sløgedal. Filosofisk institutt, NTNU, Trondheim, 2000

No comments:

Post a Comment

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...