Skip to main content

Nordlia kirke

Nordlia Church, Østre Toten, Oppland, Norway.

-Flickr.

Nordlia kirke er ei langkirke fra 1901 i Østre Toten kommune, Oppland fylke. Byggverket er i tømmer og har 232 plasser. Det er bygd på tomt fra garden Breili, inntil den gamle kongsvegen til Trondheim. Ved kirka er det også kirkegard og kirkestue. Altertavla er malt av Eivind Nielsen, som tilbrakte somrene i Nordlia.

Kirkebygningen ble for en stor del oppført på dugnad og med private midler fra lokalbefolkningen i Nordlia. Initiativtaker og viktigste bidragsyter var Peter Sigvart Annekstad, gardbruker på Steinsli. Hans viktigste motiv for å få reist ei kirke i Nordlia var den lange vegen til Hoff kirke, 12-13 kilometer. Utløsende årsak var nok at Totenvika fikk sitt eget kirkebygg i 1896, året før nordlingene begynte planlegginga av si kirke.

Til kirka sogner mesteparten av bygdelaget Nordlia, men en del av de større gardene i Bjørnsgård skolekrets har beholdt sitt familiegravsted på Hoff kirkegard. Før Nordlia kirke ble bygd, sogna befolkningen i Nordlia som nevnt til Hoff kirke. I middelalderen var det imidlertid ei kirke på garden Fjell, rundt to kilometer sørvest for det nåværende kirkestedet i Nordlia.

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?

Gamlevegen over tunet på Holmstadengen

Kommentar hos Steigan:
Hvilket kulturforfall har ikke Norge gjennomgått de siste 100 år! Norge som kulturnasjon var på topp da de to engene etter Kronborgsætergrenda i utkanten av Toten strålte i all sin skjønnhet, lik to smykkestener etter elva, fulle av autonomi, allmenningenes høydepunkt, den gang gårdsbrukene var levende historiemalerier og ikke villaføde for Kjøpesenterlandet!
Så jeg får forte meg å skrive en masse grendepoesi fra denne vidunderlige tiden, før Tine Skei Grande kommer med pekefingeren og hevder at dette er falske nyheter, fordi Hans Rosling har da ettertrykkelig bevist at ingen tid er bedre enn vår, under den vidunderlige og allmektige statens overherredømme!