Skip to main content

Stammesamfunnet - en sterk historie å tro på

Kommentar med tråder her:
Mobilisering uten en sterk felles historie å tro på er nytteløst. Dette har våre fiender skjønt. Vi må lage nye beretninger som mobiliserer og samler. Les følgende gode intervju med forfatter Yuval Noah Harari hos Harvest.

HOMO SAPIENS KAN FORANDRE SEG RASKT – HVIS VI FINNER EN STERK HISTORIE Å TRO PÅ

Dessverre er mediene samlet på våre fienders hender, hvor de indoktrinerer oss med sine historier, til sin fordel. Vi må derfor, som Steigan sier, gå sammen og danne mediakanaler som kan utkonkurrere deres historier. I bunn trenger vi dog en sterk, samlende historie. Denne må bli historien om at vi kan bygge et nytt stammesamfunn. Dette er en historie som støttes av Pål Steigan, derfor håper jeg denne historien kan samle de nordiske land i vår felles kamp. Reposter min kommentar hos Harvest her:

«Ja, hvordan skal vi presentere RID-modellen som en sexy historie? Terje Bongard har stadig snakket om at han har for lav sosioøkonomisk status til å slå igjennom med sine ideer, men jeg tror også at han har vært for dårlig til å selge historien rundt inngruppa.

Kulturverk hadde en artikkel en gang med tittel «Fra massesamfunn til stammesamfunn». Egentlig er dette en veldig flott tittel. Kanskje burde alle gode krefter gå sammen om å lage en god bok for å selge den spennende historien til Bongard om at vi kan skape en moderne form for stammesamfunn, både gjennom et nytt økonomisk demokrati organisert rundt inngruppa, og gjennom nye lommenabolag og lommelandbyer organisert rundt samme prinsipp.

At MEDOSS ble vraket i 2014 var en stor nedtur, og hadde forskningsprosjektet til Bongard vært på skinner nå ville framtida vært langt tryggere. Vekstens tid er forbi, og dermed fungerer ikke utgruppekonkurransen lenger, som kapitalismen bygger på. Vi må få et system som utnytter de gode sidene i menneskenaturen, de som kommer fram der inngruppekreftene i handikapprinsippet næres. Tilliten vår er knyttet opp mot penger, rakner denne tilliten rakner samfunnet, og denne tilliten vil rakne med vekstens endelikt i en endelig verden. Denne tilliten må erstattes med tilliten i inngruppa gjennom et inngruppesamfunn!

For øvrig er pengefølelsen vel så viktig som tillit for å opprettholde det nåværende økonomiske systemet.»
En meget spennende historie av David Bollier om stammesamfunnets fortreffelighet!

Sebastian Junger’s Meditation on Tribes

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Venter metankatastrofen oss?

I dag inneholder atmosfæren 5 gigatonn metan. Et estimat anslår at rundt 50 gigatonn metan kan være i ferd med å frigis i Arktis, dvs. en tidobling. Flere tusen gigatonn ligger lagret i den arktiske permafrosten, i den Øst-Sibirske arktiske havhylla alene ligger det 500 - 5000 gigatonn metan.

Metan er ved frigjøring mer enn 150 ganger sterkere som klimagass enn CO2, etter 20 år 86 ganger sterkere i gjennomsnitt, og etter 100 år 23 ganger sterkere. Dette fordi den blir til H2O og CO2.

Mennesket er et produkt av ilden, dette ser nå ut til å bli vår bane. Imens er det søndagsåpne butikker som debatteres, selvsagt en uting og et pådriv for konsumerismen, men allikevel et bevis på menneskets korte tidshorisont.

"Geoengineering" kan ikke hjelpe oss, det er langt mer fornuftig å lagre karbon i jordsmonnet. Det er 5-6 ganger mer karbon i jorda enn i atmosfæren og vegetasjonen sammenlagt. Her kan biokull (terra preta) spille en viktig rolle.

Biokull kan bli i jorda i flere hundre tu…

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?