Skip to main content

Design for en levende planet

Publisert hos Kulturverk 25. februar 2015.

Tagbulo Island - Philippines

Den nyutkomne boka av Nikos A. Salingaros og Michael W. Mehaffy – Design for a Living Planet –legger til grunn den nyeste vitenskapen om hva som skal til for å gjøre vår skakkjørte verden om til en levende planet. Et formidabelt oppdrag, da vår lille klode nå er så herjet at dette nærmest kan sidestilles med å etablere et økosystem på Mars.


Av Øyvind Holmstad, redaktør av bloggen PermaLiv
Kompleksitet vil si at noe aldri gjentar seg selv, den er steds- og tidsspesifikk. Naturen er kompleks, fordi den ikke gjentar seg selv. Det motsatte av kompleksitet er hva økosofen Sigmund K. Setreng kaller for komplikasjon. Vår sivilisasjon er derfor ikke kompleks, men komplisert, fordi den stadig gjentar seg selv.
“Jeg kjenner meg helt igjen i den eksistensielle angsten som du forteller om. Den kommer alltid krypende over meg når jeg ser 99,9 prosent av norsk arkitektur. Det er interessant at jeg ikke er den eneste som føler det slik. Det er egentlig en veldig intens følelse. Noen ganger tenker jeg at dersom folk kunne sett hvor mye fantastisk som er mulig å skape, så vil de slutte å bygge alt dette stygge og sjelløse… men som du sier må vi vel finne en mening med livet og en tilknytning til noe mer hellig, sjelfullt eller spirituelt… noe som gjør at vi strekker oss lenger enn kun det helt grunnleggende for å få livet til å så vidt gå rundt”. - Naviana

-Flickr.

Når jeg er rundt i Norges land blir jeg ofte utmattet av den sjelløsheten som brer seg utover. Det være seg suburbane eneboliger, kraftgater som skjærer nådeløst gjennom skogene, vulgære hytter som har okkupert de fineste teltplassene ved et tjern, blokkleiligheter av corbusiansk ånd, stjernearkitektur ved sjøkanten i vår hovedstad eller kjøpesentre som har tappet bysentrum for liv.

All denne hesligheten er skapt av teknokratiet, profittmotivet og menneskets begjær etter å skinne. Som individ står man overfor to muligheter i møte med et slikt gjennomtrengende overgrep, tap av nasjonal integritet og tilhørighet: man kan overgi sin sjel til det mekaniske verdensbildet, eller man kan bli en drømmer. En som drømmer om en levende verden.

Vår industrielle sivilisasjon går mot sin solnedgang. Vil vi da entre en global mørketid eller kan vi fylle det post-industrielle samfunn med noe nytt? Tidligere har jeg skrevet om InnGruppe-Demokratiet (IGD) som et reelt alternativ for en bærekraftig framtid her på Kulturverk. Med IGD kan vi overskride de tre mekanismene nevnt ovenfor: teknokratiet eller staten oppløses i allmenningheten, profittmotivet opphører og menneskets ego tøyles av inngruppa. Slik ligger veien åpen for en ny design, hvor vi designer oss inn i naturen.

Tar vi ikke denne oppgaven på alvor, vil moder jord snart tippe oss av lasset og gjøre jobben selv. Derfor må vi begynne å samarbeide istedenfor å slåss mot henne. Vi trenger riktignok en helt ny økonomi og et nytt demokrati – hvor økonomi og demokrati forenes i en enhet – for å lykkes.
Skal vi designe en levende planet må den derfor formes gjennom adaptiv morfogenese, en stegvis prosess hvor man har oppgitt en rigid hovedplan. Ved organisk design vet man ikke sluttresultatet, men er prosessen eller algoritmen riktig vil man allikevel nå målet, noe man ikke kan gjennom en mekanisk prosess.

Men selv om oppgaven kan virke uoverkommelig, er boka lett tilgjengelig. Hvert kapittel tar for seg en vitenskap, en ny designkunnskap, presentert enkelt og forståelig. De er ment som en introduksjon, en inspirasjon for å gå videre inn i tematikken gjennom egne studier, samt en oversikt over hva som foregår innen organisk design i dag.

Teknologi betyr i sin essens kunnskapen om å gjøre. På dette området er boka til en viss grad mangelfull. Man får god kjennskap til nye funn fra vitenskapen som kan revolusjonere arkitekturen, men noen bruksanvisning om hvordan å applisere denne kunnskapen i praksis, er ikke boka. Dette kan delvis skyldes at disse funnene er nye, og ikke enda har fått mulighet til å utvikles i det virkelige liv.

Boka har lite skarp polemikk, noe tidligere lesere av Salingaros kanskje vil savne. Formålet er først og fremst å vekke nysgjerrigheten og entusiasmen, ikke å provosere. Forhåpentligvis vil mange la seg inspirere av boka til å utvikle ny designteknologi i praksis. Av temaer kan nevnes designmønstre, fraktaler, biofilia, smidig design og selvorganisering. Hele fem kapitler er viet designpioneren Christopher Alexander, den første som tok fatt i arkitektur som et vitenskapelig begrep.

Kapitlet om kompleksitet ble for meg en vekker. Kompleksitet vil si at noe aldri gjentar seg selv, den er steds- og tidsspesifikk. Naturen er kompleks, fordi den ikke gjentar seg selv. Det motsatte av kompleksitet er hva økosofen Sigmund K. Setreng kaller for komplikasjon. Vår sivilisasjon er derfor ikke kompleks, men komplisert, fordi den stadig gjentar seg selv.

Skal vi designe en levende planet må den derfor formes gjennom adaptiv morfogenese, en stegvis prosess hvor man har oppgitt en rigid hovedplan. Ved organisk design vet man ikke sluttresultatet, men er prosessen eller algoritmen riktig vil man allikevel nå målet, noe man ikke kan gjennom en mekanisk prosess.

Jeg håper mange vil lese denne lettleste boka av Salingaros og Mehaffy. Kanskje har våre etterkommere om 100 år ikke internett, kanskje kan de ikke reise verden rundt, kanskje har de ikke moderne medisin? Kanskje er havene forsuret og polisen smeltet? Kanskje kan de ikke lenger spise fisk for miljøgifter? Men kanskje er de også i gang med å designe en levende planet! Boka kan kjøpes fra Sustasis Press HER, og internasjonal utgave (kommer) fra Vajra Books HER.


Les også Salingaros & Mehaffy sin egen introduksjon til boka:

Ten New Findings From the Sciences that Will Revolutionize Architecture

Relatert

Forbi føydalsamfunnet

Vi har kunnskapen som trengs for å redde oss fra oss selv

Å skape byggverk som er på parti med livet

David Bollier og gjenreisingen av allmenningene

Modeller for et post-kapitalistisk scenario?

Inngruppe som paradigmeskifte – en samtale med Terje Bongard

Fra massesamfunn til stammesamfunn? Terje Bongard hos NRKs Verdibørsen

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Venter metankatastrofen oss?

I dag inneholder atmosfæren 5 gigatonn metan. Et estimat anslår at rundt 50 gigatonn metan kan være i ferd med å frigis i Arktis, dvs. en tidobling. Flere tusen gigatonn ligger lagret i den arktiske permafrosten, i den Øst-Sibirske arktiske havhylla alene ligger det 500 - 5000 gigatonn metan.

Metan er ved frigjøring mer enn 150 ganger sterkere som klimagass enn CO2, etter 20 år 86 ganger sterkere i gjennomsnitt, og etter 100 år 23 ganger sterkere. Dette fordi den blir til H2O og CO2.

Mennesket er et produkt av ilden, dette ser nå ut til å bli vår bane. Imens er det søndagsåpne butikker som debatteres, selvsagt en uting og et pådriv for konsumerismen, men allikevel et bevis på menneskets korte tidshorisont.

"Geoengineering" kan ikke hjelpe oss, det er langt mer fornuftig å lagre karbon i jordsmonnet. Det er 5-6 ganger mer karbon i jorda enn i atmosfæren og vegetasjonen sammenlagt. Her kan biokull (terra preta) spille en viktig rolle.

Biokull kan bli i jorda i flere hundre tu…

Den djupe grenda

Underleg er det å vera i fedregrenda, og frykte at den djupe grenda bakom skal ta det siste andedraget. Då har vi berre att den grunne grenda, som er ein illusjon frå Amerika.
I den grunne grenda har plassmålaren vorte ein kulissemålar, for kulisseplassar, lik fototapet med sponplatar bakom.
I den djupe grenda syng ein songane åt fedrane sine. Ein vyrder og aktar dei gamle plassane, lik levande historiemåleri i landskapet. Måla med kraftfulle penslar, av autonomi, krinslaup og retrovasjon.
I den grunne grenda har dei gamle plassane vorte villaparkar. Ein dyrkar ikkje permakultur, men får alle behov dekte utanifrå, gjennom røyr, kablar, bilar og pumpehus.
I den djupe grenda rår stilla, og elden bakom, frå dei som gjekk føre, brenn sterk og klår. Viss denne elden sloknar, rår berre den grunne grenda, og då kjem kulden snikande.