Skip to main content

Garob om spelet

Republiserer denne kommentaren av Garob ifbm. at stortinget har sagt JA til at bankene kan ta sparepengene dine.
I korte trekk innebærer direktivet at bankene i neste finanskrise kommer til å bli satt under administrasjon av Finanstilsynet, som vil bruke innskuddene til å redde bankene ved at bankinnskuddene konverteres til egenkapital.
- Stortinget har sagt JA til at bankene kan ta pengene våre

Barcode, finanselitens nye tannglis mot Oslofjorden. De kommer til å glise like bredt når de, under neste finanskrise, tar sparepengene dine for å omgjøre dem til egen egenkapital.

Tro meg, jeg har selv erfart at disse menneskene er skruppelløse kjeltringer uten moral, ved at de utstedte et lån bak min rygg, med pant i mine eierandeler, for å omgjøre min bedrift til et spekulasjonsobjekt for finansbransjen.

Det eneste mottiltaket du har til rådighet er å spre sparepengene dine på et størst mulig antall banker.

-Flickr.

Det er påfallande at det politiske spelet er det som dreg til seg mest merksemd, målt i talet på kommentarar i det minste.

Sjølvsagt er spelet viktig for oss.

Men alle desse debattane omkring kvar vegen framover går tek utgangspunkt i eit «tabula rasa», blanke ark.

Som om vi står overfor ein meny det berre er å velge og vrake frå.

At økonomar ser det slik får vi bere over med.
Økonomar har som kjent ikkje greie på noko som helst.
Spesielt har dei lite greie på økonomi.
(Det er ikkje det du veit som får deg i vanskar, men det du trur du veit, som slett ikkje er slik du trur.)

Frå historikerar kunne vi kanskje vente oss meir?

For djupt inne i «dyrets buk», i dei indre organa til den industrielle-finansielle sivilisasjonen vi lever i, kvernar tannhjula ubønnhørleg vidare:

Det finansielle systemet spyr kvar dag ut milliardar i kreditt, nyskapte pengar i form av gjeld.
Gjeld som skal betalast tilbake, med renter, av ein framtidig produksjon av varer og tenester.
Renter og renters rente er ein eksponentiell funksjon, for å terpe på det, igjen.

Samstundes fortærer det industrielle maskineriet ressursgrunnlaget på denne vesle planeten i eit desperat forsøk på å følge den eksponetielle kurva til finanskapitalen.

Men ressursane er endelege.

Og det er ikkje den dagen ressursane er brukte opp vi får vanskar, det er den dagen eksponentielt auka uttak for å halde tritt med gjeld, renter og renters rente ikkje lenger er mogleg.

Vi brukar dei lettast tilgjengelege ressursane først, etter kvart må vi pøse stadig meir ressursar inn på å utvinne dei ressurasane industrien treng.

Dette er lova om den minkande utbytteauken.

Når desse to komponentane i vår industrielle-finansielle sivilisasjon flyg frå kvarandre for godt er vi på veg mot sluttspelet.

Vi står på vippepunktet i desse dagar.

All teorisering av kva slag statsordningar som er tenelege er yndlingssporten til kommentariatklassen, der avisa KK har meldt seg inn, her med ein ny sterk søknad. Kanskje fordi dette skiktet skjønar, eller i det minste anar, kva veg det går, og vil halde seg inne med den handa som før dei.

Spelet slik vi kjenner det er i ferd med å bli totalt meinigslaust.

Ingen av sidene har alternativ å tilby, lovnadane dei kjem med er falske fordi dei er utan grunnlag i dei biologiske og fysiske vilkåra vi lever under.

Fascisme er den einaste vegen vidare for systemet, noko som sjølvsagt ikkje vil berge det, men gjere livet håplaust for dei fleste.

Det er ei viktigare erkjenning enn kven som meiner kva oppe i det heile.

Å avsløre dette gjer den systemlojale «venstresida» frådande av raseri.

Stå på Steigan, hald fram med å tirre dei til dei sprekk av eige sinne!

Kommentar her.


Relatert


Våre moderne eventyr

Den globale gjeldsbakrusen

Terje Bongard: Demokratiet er for dårlig

USAs imperium synker fort

Stortinget har sagt JA til at bankene kan ta pengene våre

Comments

Popular posts from this blog

Sommerhilsen fra Terje Bongard

Noen tanker:

Nesten halvparten under 30 år kommer ikke til å stemme i høst. Individet i storsamfunnet er fremmedgjort: Følelsen av å ha innflytelse er liten, avstanden opp kjennes utenfor følelsesregisteret. Avisene i dag fokuserer på at om man ikke stemmer, så har man ingen innflytelse. Spørsmålet er bare om forskjellen ville bli så stor om vi smurte 50 % mer stemmer ut over dagens partilandskap. Blir framtiden mer bærekraftig av det? Blir følelsen av innflytelse større?


Det påligger folk med kunnskaper et svært ansvar nå. Framtidas livsnødvendigheter, omsetningen i de store systemene som gjenskaper og omsetter luft, vann, jord, klima og næring, selve livsveven er i ferd med å knekkes. Ikke bare mat og klær, også helse og livskvalitet, trygghet, konflikter mellom individer, regioner og land ligger i potten. Biomangfold er en sikkerhet vi trenger for å holde sykdommer i sjakk, matproduksjon oppe og livskvalitet levende. Du ser tegna rundt deg hele tiden. Det er en håndfull arter som …

Village Towns

Vandana Shiva from Sustainable Cities™ on Vimeo.

Vandana Shiva, an internationally recognized Indian activist and philosopher, explains that planning for the human being rather than the automobile can liberate space and create community within a city. In her opinion, a sustainable city should operate as a self-reliant and self-sufficient cluster of villages.

Naturmaterialen åldras på ett sätt så att de får en ny och kanske till och med ökad skönhet

Syntetiska material kan till exempel omedelbart verka snygga och praktiska. Teflon, goretex och de många nya nanoimpregneringsämnena är kända för deras otroliga förmåga att avvisa vatten, fett och smuts, men den avvisande kvaliteten verkar också gälla mer generellt för de syntetiska materialens estetiska verkan. Det finns ofta en endimensionalitet i materialen, som gör dem starkt monotona i större mängder. Syntetiska material åldras dessutom i allmänhet med mycket lite behag. Från det ögonblick de börjar mista sin industriella glans kommer de snabbt att likna avfall. Detta är helt motsatt hos naturmaterialen som ofta åldras på ett sätt så att de får en ny och kanske till och med ökad skönhet. Det är som om de rymmer en stor mängd upplagrad erfarenhet, som om detaljrikedomen först på allvar avslöjas i förfallsprocessen. Skönhetens Befrielse av Morten Skriver, s. 166