Skip to main content

Bongards oppdrag

Kommentar her.
Takk Øyvind, men fremdeles har ikke disse viktige kritikerne knekt koden med pengefølelsen, eller sett at det eneste Elinor Ostrom mangler, er forståelse for inngruppestørrelsens betydning for politisk styring…. - Terje Bongard
Bongard har ikke sagt noe som helst om hvordan vi skal organisere oss utover det å ta demokratisk kontroll over produksjonsmidlene, da det er den kapitalistiske PRODUKSJONSFORMEN som truer eksistensen vår, og det er denne det er livsnødvendig å ta kontroll over.

Det er imidlertid slik at når vi har etablert RID-modellen har vi entret de ultimate allmenninger og det ultimate demokrati, hvor det ikke lenger er kapitalen og profittmotivet som styrer våre liv. Stats-/markeds-duopolet, dette tohodete monsteret som i dag herjer med våre liv og parasitterer på allmenningene, vil da ligge stein dødt igjen på marken.

Vi vil da, som en allmenning, reorganisere samfunnet, hvor staten og markedet oppløses i de ultimate allmenninger. Dette vil nødvendigvis inkludere et helt nytt lovverk, hvor allmenningene står i sentrum. Bongard beskjeftiger seg ikke med disse spørsmålene, det er ikke hans oppdrag, det er vårt oppdrag som medborgere av det ultimate demokrati.

Burns Weston og David Bollier har imidlertid her lagt et tungtveiende fundament, som bør danne malen til et nytt lovverk når InnGruppe-Demokratiet (IGD) er på plass. Men det er vårt parlament bestående av representanter fra en mengde produksjonsceller, som skal vedta dette lovverket på våre vegne.

Altså, Bongards oppgave er å opprette rammeverket for et nytt demokrati. Det er dette demokratiet, som er oss, som skal utforme og vedta et nytt lovverk.

– Green Governance: Ecological Survival, Human Rights, and the Law of the Commons

Vi skal imidlertid huske at dette samfunnet vil bygge på humanetologien, og ikke samfunnsviternes synsing og vimsing.
“Herregud eg blir skremt av samfunnsviternes ignoranse. Fikk frysninger som bare religionsfanatikere har klart å gi meg hittil.” – Tor Martin Austad


Og her har vi da et eksempel på religionsfanatikerne, som ikke står noe tilbake for samfunnsviterne:



Relatert


Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Venter metankatastrofen oss?

I dag inneholder atmosfæren 5 gigatonn metan. Et estimat anslår at rundt 50 gigatonn metan kan være i ferd med å frigis i Arktis, dvs. en tidobling. Flere tusen gigatonn ligger lagret i den arktiske permafrosten, i den Øst-Sibirske arktiske havhylla alene ligger det 500 - 5000 gigatonn metan.

Metan er ved frigjøring mer enn 150 ganger sterkere som klimagass enn CO2, etter 20 år 86 ganger sterkere i gjennomsnitt, og etter 100 år 23 ganger sterkere. Dette fordi den blir til H2O og CO2.

Mennesket er et produkt av ilden, dette ser nå ut til å bli vår bane. Imens er det søndagsåpne butikker som debatteres, selvsagt en uting og et pådriv for konsumerismen, men allikevel et bevis på menneskets korte tidshorisont.

"Geoengineering" kan ikke hjelpe oss, det er langt mer fornuftig å lagre karbon i jordsmonnet. Det er 5-6 ganger mer karbon i jorda enn i atmosfæren og vegetasjonen sammenlagt. Her kan biokull (terra preta) spille en viktig rolle.

Biokull kan bli i jorda i flere hundre tu…

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?