Skip to main content

Ornament and Function are Part of One Greater Whole

Why is this a cosmological matter? It had its origin in 19th century, when ornament became something to be applied, not something arasing originally from its context. Adolf Loos, trying to overcome a spurious and disconnected attitude to ornament, began the early 20th-century revolt against irrelevant and decadent ornament. In pursuit of a less decadent form of art, he argued, in a famous catchword, that "ornament is a crime". See Adolf Loos, ORNAMENT AND CRIME: SELECTED ESSAYS, 1897-1900 (Riverside, California: Ariadne Press, 1998). By mid-20th century, later versions of this assumption then said, essentially, that all ornament should be removed from buildings and their geometry should be derived from function. This hinged on the tacit message that what is practical is only mechanical; and that any ornament or form which is not mechanical, is removable, unnecessary. A profound way of seeing form in which both ornament and function arouse from a single evolving morphology, did not yet exist.
Photo: sailko
Mid-century purity lasted until about 1970, when architects again, like builders of old, bringing in ornament and shape out of sheer enjoyment. But even then, in the post-1970's postmodern work of the 20th century (which often has a frivolous attitude to shape and ornament) the conceptual split caused by our mechanistic world-picture still exist. There is a functioning part (the practical part), and an image part (the art part). In some of the latest buildings, built during the latest three decades of the 20th century, this image part, because of the conseptual context, became truly arbitrary and absurd.
The separation of ornament from function is a cosmological matter because it fits, and supports, and stems from, the mechanistic view. In a machine, the geometry of a thing exists in order to perform in a certain way. The alternative – that both geometry and function are part of one greater whole – implies that order, geometry, might have meaning and significance together with function, as one greater body. This is indeed what I would argue. The goal of architecture is to intensify the degree of life in space. Function cannot then be separate from beauty. All functional forms will also be ornamental, as they are in nature. The artist, working from this spirit, will naturally and spontaneously bring color, detail, and ornament into his work, because it is necessary to bring that space to greater life. And if that is true, it will imply, right away, that this thing is not a machine. So, it is no surprise at all, that at the outset of the 20th century Adolf Loos established the doctrine that ornament is a crime. And it is no surprise at all that in the late 20th century, when beauty of shape could no longer be entirely ignored, a new and drastic form of separation between form and function was introduced in architecture, whereby shapes often became trivial – sometimes even funny or ridiculous. To see such buildings which border on the absurb because of drastic separation of form and function, one has only to look through the pages of any avant-garde magazine on architecture. Outlandish examples, made for reasons that have to do with image, not truth, are presented every month for the pleasure of their readers. - Christopher Alexander, The Luminous Ground, page 26-27

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Kapping av hulkillist

Hadde nesten ferdig et hjørne med hulkillister i dag, men så fikk jeg somlet meg til å kappe 2 mm for mye. Da var dagen over og rett hjem og helga ødelagt! Men får tro jeg får en ny dag i mårå? Har funnet litt på nett, så går på med fornyet optimisme over helga. Får trøste meg med at skal man bli god i noe må man minst holde på 10.000 timer.




En god artikkel:
5 snarveier når du skal legge lister
En kommentar: Kort sagt må man tenke motsatt når man lister med hulkil. Se for deg at du legger lista feil vei (den som peker mot/tar i taket) legger du jevnt med underlaget på sagen. Den delen som skal på veggen legger du på anlegget/landet på sagen.  Skjær den første vinkelen du trenger. Så maler du deg ut ifra den, setter merke på den delen som ligger på anlegget/landet på sagen, vrir saga til den vinkelen du skal ha... skjærer forsiktig litt og litt av til du treffer streken...

Så bare til å montere :)

Lite tips er å kappe hulkil lister 1-2 mm for kort, slik at du har litt plass å bevege lis…

Minus låven

Det er de som hevder at etterkrigstida har vært fremskrittets tid. Knut Hamsun ville vært sterkt uenig i et slikt syn. Fordi som han formulerte det: "Fremskritt, det er menneskets trivsel." En forutsetning for trivsel er den menneskelige skala, som aller best kan illustreres med totenarden til tippoldefaren min. Pumpehuset ved Grythengen er helt ute av den menneskelig skala, hvor man pumper vann fra Mjøsas dyp opp til toppen av grenda som var himmelporten til Totenåsen. Brønnen som lå her før var i den menneskelige skala, en teknologi så liten at man kunne holde den i hånda. På samme vis som sæterstien mellom Holmstadsveen og Hongsætra var i den menneskelige skala, nå er den i maskinskala, eller nærmere bestemt tråkkemaskinskala.
Tvert imot kan vi slå fast at fremskrittet har forduftet, da trivselen ble borte med at stoltheten forsvant. Fordi uten den menneskelige skala finnes ingen stolthet, da det kun er maskinen som kan spille denne skalaen. Ikke kulturbæreren eller hist…