Skip to main content

Tillitssamfunnet er dødt

Konsumtionssamhället verkar helt motsatt. Det försöker döva varje obehag och tillfredsställa varje enskilt behov. Det finns inget som påminner oss om att livets ljus är förankrat i mörker och lidande. Tillvaron har gjorts till ett banalt tomrum vi var för sig måste fylla med inköp, arbete, underhållning och semestrar så gott vi nu kan. Några söker sig nära döden i extrema sportgrenar för att uppleva att de är i livet. Andra köper varje vecka en lottokupong och en skraplott för att skänka vardagen en smula spänning och oförutsägbarhet, men i konsumtionssamhället är vi först och främst turister och åskådare i våra egna liv. Vi har allesammans blivit genomskinliga likt Andy Warhol. Den tid vi lever har ingen självständig form. Den är utan öde och ansikte.  Skönhetens Befrielse av Morten Skriver, s. 250

Figur: Hautala

Pussig er det til 50-års dagen å vite at man stammer fra en av verdens flotteste tillits-kulturer, de vidunderlige allmenningene som rådde i grenda mi og rundt Totenåsen med Totenåsens apostel M.J. Dahl (1), og å bevitne at alt er smadret. De siste to år har jeg levd under et konstant angrep, med det resultat at enhver tillit til staten, institusjonene og det moderne konsumentmennesket, har falt i grus. Slekta, som jeg for to år siden hadde stor tillit til og verdsatte høyt, har jeg mistet all tillit til og stolthet over, med unntak av en onkel.

Det hele begynte med v/a-anlegget i Øverskreien, hvor jeg ble satt under angrep fra første stund, og hvor jeg raskt ble narsopatisk føde for kommunens grå byråkratbølle, som utpekte meg som et offer han kunne nyte å herse med, med sine mange skjemaer. Aldri har jeg truffet en mer blærete type, og det var da også umulig å forstå hva han mente med sin begredelige norsk.

Svært skuffende var det å bli angrepet av et vanvittig og uforståelig raseri av to kvinnelige slektninger, fordi jeg ønsket å verne herr Fossemøllens øyensten (2) fra denne vanvittige og uforståelige raseringen. Så endte da det hele også i en katastrofe, med et særdeles strukturødeleggende pumpehus (3), som ikke på noen som helst måte respekterer omgivelsenes helhet (4).

Videre var det sjokkerende å være vitne til hvordan Nordea og BDO la ut den røde løperen for å få kastet meg ut av min bedrift, etter et årelangt forhold. Jeg trodde de var mine partnere, men de var mine fiender, djevelens representanter på jord. For slik er samfunnets institusjoner, ren ondskap med formål å ødelegge mennesker og familier. De mangler enhver moralsk bakkekontakt og gjør alt for profitt. Særlig alvorlig var det at Nordea utøste et lån med pant i mine eierandeler bak min rygg.

Helt til siste stund forsøkte BDO å tyne mest mulig ut av meg, til 1700 kr/t. Uten at de yter noe som helst av samfunnsverdi til gjengjeld (5). Dette på tross av at jeg grunnet deres elendige rådgivning har tapt store beløp.

Ille var det å oppleve at ingen som helst i slekta brøy seg det ringeste om at jeg ble kastet ut av bedriften min, for dem alle var jeg og min familie revnende likegyldig. På toppen av det hele ble det ramaskrik da jeg knystet litt, jeg skulle steines og helst fratas det mest verdifulle jeg har. Heldigvis talte da Jakob, og ble til Israel.

Så all min tillit til samfunnet, samfunnets institusjoner, staten og folk generelt er fullstendig smadret. Men jeg er neppe alene. Får vi ikke snart innført InnGruppe-Demokratiet (6) vil vårt samfunn bli liggende i grus og knust til støv, grunnet et totalt fravær av grunnleggende tillit i befolkningen. En tillit det ikke lenger er noen vits i å ha. Samfunnsinstitusjonene er fulle av bøller som får herje fritt med sine medborgere, som har frie tøyler til å knuse familer og å tråkke folk og steder ned i søla.

Som en følge av de to siste års hendelser har jeg, som nyutnevnt hatist og kvitt arbeiderklassesøppel fra industribyen Gjøvik (7), valgt å feire 50-års dagen i all enkelthet sammen med jentene mine. Som jeg har full tillit til!

Heldigvis, PermaLivs lesere, jeg lar meg ikke knuse. Tvert imot er jeg nå mer oppsatt på å knuse samfunnet og samfunnets institusjoner enn noensinne. Dessuten tenker jeg å melde med inn i Gjøvik og Toten kameraklubb, og satser på å få noen nye venner til 70-års dagen. Så kanskje blir det et litt større jubileum da? Aller helst ønsker jeg å feire 70-års dagen i et samfunn hvor staten og kapitalismen ligger i grus, knust under allmenningene! (8)

Et lite minne fra vårt lutherske tillitssamfunn, som nå er fullstendig smadret, knust og ligger i grus.

Referanser







7) Hva Hillary Clinton ville kalt for en "deplorables".

Hat er den nye sexen

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Gamlevegen over tunet på Holmstadengen

Kommentar hos Steigan:
Hvilket kulturforfall har ikke Norge gjennomgått de siste 100 år! Norge som kulturnasjon var på topp da de to engene etter Kronborgsætergrenda i utkanten av Toten strålte i all sin skjønnhet, lik to smykkestener etter elva, fulle av autonomi, allmenningenes høydepunkt, den gang gårdsbrukene var levende historiemalerier og ikke villaføde for Kjøpesenterlandet!
Så jeg får forte meg å skrive en masse grendepoesi fra denne vidunderlige tiden, før Tine Skei Grande kommer med pekefingeren og hevder at dette er falske nyheter, fordi Hans Rosling har da ettertrykkelig bevist at ingen tid er bedre enn vår, under den vidunderlige og allmektige statens overherredømme!

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?