Skip to main content

Per Pedell ved Skreiens bedehus

Som PermaLivs følgere vet ble det under grendevandringen våren 2017 avslørt at Per Post var ingen ringere enn Per Holmstad, mannen som donerte stuggua si ved tunet på Holmstad til bedehus for grenda, mot at han fikk leve der som pedell resten av sitt liv. Begrepet pedell ble jeg først kjent med nylig, hvilket beskriver en person som bodde på bedehuset mot at denne vedlikeholdt stedet, fyrte til møter og holdt det hele ryddig og i orden. Per Post kunne således like gjerne blitt hetende Per Pedell.

Les hos debatt1.

Søndagsskolen ved Skreiens bedehus fotografert på 1950-tallet. Merk hvor flott bedehuset var på denne tiden, med empire-vinduer, forseggjorte inngangsdører og solide gerikter.

Her står søndagsskolen foran inngangsdøra til Per Post, mens inngangen til høyre er for bedehuset.

På denne tiden rant bekken liflig bak bedehuset, denne som nå er fylt igjen med stein fra den nye gangvegen. Jeg ser for meg at Per Post hadde kjøkkenhagen sin i hellinga ned mot bekken.

Tidligere trodde jeg det var Bedehusbekken som utgjorde skillet mellom Balke og Hoff kirkesogn, men under grendevandringen fikk jeg vite at dette er Rødningsbybekken.

Med sin gjerning som postbud ble Per Post kjent med de fleste i grenda. Kanskje benyttet han sitt virke som postombærer til å spre Herrens glade budskap, samt invitere grendefolket til å samles på bedehuset? Muligens var Per Post en vel så viktig skikkelse som Totenåsens apostel, Magnus Johansen Dahl, for Øverskreien?

I motsetning til hva man kan tro var virket som pedell ved Skreiens bedehus ingen ringe post. I mine øyne var Per Post like betydningsfull som noen prest ved de to middelalderkirkene Hoff og Balke nede i bygda, og han var viktigere enn storbøndene etter Balkehøgda, som satt i første rekke i kirkebenkene. Hvorfor? Fordi disse representerte overklassen, mens Per Post levde for allmenningene.

De første 200 år av reformasjonen var preget av religionskriger, hvor Europas monarker antok reformasjonen, for således å bli Guds høyeste øvrighet på jorden, og ikke paven i Roma. Reformasjonen ble slik først sett på som en mulighet til å styrke statens makt.

Fra å være et middel for statsbygging ble imidlertid reformasjonen senere foredlet til å utgjøre fundamentet for noen av verdens flotteste allmennings- og delingskulturer, med senter i de nordiske land. Reformasjonen som en kultur for allmenningheten nådde en topp med Totenåsens apostel i grendene rundt Totenåsen, med et høydepunkt i Øverskreien.

Knappest har vel noen opplevd en større klassereise enn småkårsfolket i Øverskreien, best representert ved herr Fossemøllen på Grythengen, min tippoldefar. Han var en husmannsslave, som med ett ble fri småbruker med allmenningsrett. Han ble en lekmannsprest i en delereligion ledet av en husmannssønn, som levde på nabobruket ved den andre av engene etter Olterudelva, Holmstadengen. Med egen sangbok og eget musikklag, i grenda hvor man delte badehus, bedehus og meieri!

Så i sannhet, posten som pedell ved Skreiens bedehus var ingen ringe post! Mitt siste minne av Per Post er steingarden han la opp ved potetåkeren sin nederst i Grythengen, her hvor rådyrene nå sover så godt på den myke mosebunnen under de tykke granleggene, der hvor potetåkeren hans en gang lå.

Hvil i fred, Per Pedell. Du var en verdig representant for denne kulturen hvor reformasjonen og allmenningene slo ut i full blomst. Aldri, hverken før eller siden, har vel Norge opplevd en slik blomstringstid!

Potetåkeren til Per Pedell.

Relatert


Løsninger for pumpehuset ved Grythengen (Full støtte fra Erik Solheim og kunsthistoriker Daniel Johansen)

Totscana med Dahls Kafé & Galleri

Ødegården Holmstadengen på Toten - Kan vi få med Pål Hermansen til å lage "Kapittel 10"?
























Comments

Popular posts from this blog

Sommerhilsen fra Terje Bongard

Noen tanker:

Nesten halvparten under 30 år kommer ikke til å stemme i høst. Individet i storsamfunnet er fremmedgjort: Følelsen av å ha innflytelse er liten, avstanden opp kjennes utenfor følelsesregisteret. Avisene i dag fokuserer på at om man ikke stemmer, så har man ingen innflytelse. Spørsmålet er bare om forskjellen ville bli så stor om vi smurte 50 % mer stemmer ut over dagens partilandskap. Blir framtiden mer bærekraftig av det? Blir følelsen av innflytelse større?


Det påligger folk med kunnskaper et svært ansvar nå. Framtidas livsnødvendigheter, omsetningen i de store systemene som gjenskaper og omsetter luft, vann, jord, klima og næring, selve livsveven er i ferd med å knekkes. Ikke bare mat og klær, også helse og livskvalitet, trygghet, konflikter mellom individer, regioner og land ligger i potten. Biomangfold er en sikkerhet vi trenger for å holde sykdommer i sjakk, matproduksjon oppe og livskvalitet levende. Du ser tegna rundt deg hele tiden. Det er en håndfull arter som …

Village Towns

Vandana Shiva from Sustainable Cities™ on Vimeo.

Vandana Shiva, an internationally recognized Indian activist and philosopher, explains that planning for the human being rather than the automobile can liberate space and create community within a city. In her opinion, a sustainable city should operate as a self-reliant and self-sufficient cluster of villages.

Naturmaterialen åldras på ett sätt så att de får en ny och kanske till och med ökad skönhet

Syntetiska material kan till exempel omedelbart verka snygga och praktiska. Teflon, goretex och de många nya nanoimpregneringsämnena är kända för deras otroliga förmåga att avvisa vatten, fett och smuts, men den avvisande kvaliteten verkar också gälla mer generellt för de syntetiska materialens estetiska verkan. Det finns ofta en endimensionalitet i materialen, som gör dem starkt monotona i större mängder. Syntetiska material åldras dessutom i allmänhet med mycket lite behag. Från det ögonblick de börjar mista sin industriella glans kommer de snabbt att likna avfall. Detta är helt motsatt hos naturmaterialen som ofta åldras på ett sätt så att de får en ny och kanske till och med ökad skönhet. Det är som om de rymmer en stor mängd upplagrad erfarenhet, som om detaljrikedomen först på allvar avslöjas i förfallsprocessen. Skönhetens Befrielse av Morten Skriver, s. 166