Skip to main content

Per Pedell ved Skreiens bedehus

Som PermaLivs følgere vet ble det under grendevandringen våren 2017 avslørt at Per Post var ingen ringere enn Per Holmstad, mannen som donerte stuggua si ved tunet på Holmstad til bedehus for grenda, mot at han fikk leve der som pedell resten av sitt liv. Begrepet pedell ble jeg først kjent med nylig, hvilket beskriver en person som bodde på bedehuset mot at denne vedlikeholdt stedet, fyrte til møter og holdt det hele ryddig og i orden. Per Post kunne således like gjerne blitt hetende Per Pedell.

Les hos debatt1.

Søndagsskolen ved Skreiens bedehus fotografert på 1950-tallet. Merk hvor flott bedehuset var på denne tiden, med empire-vinduer, forseggjorte inngangsdører og solide gerikter.

Her står søndagsskolen foran inngangsdøra til Per Post, mens inngangen til høyre er for bedehuset.

På denne tiden rant bekken liflig bak bedehuset, denne som nå er fylt igjen med stein fra den nye gangvegen. Jeg ser for meg at Per Post hadde kjøkkenhagen sin i hellinga ned mot bekken.

Tidligere trodde jeg det var Bedehusbekken som utgjorde skillet mellom Balke og Hoff kirkesogn, men under grendevandringen fikk jeg vite at dette er Rødningsbybekken.

Med sin gjerning som postbud ble Per Post kjent med de fleste i grenda. Kanskje benyttet han sitt virke som postombærer til å spre Herrens glade budskap, samt invitere grendefolket til å samles på bedehuset? Muligens var Per Post en vel så viktig skikkelse som Totenåsens apostel, Magnus Johansen Dahl, for Øverskreien?

I motsetning til hva man kan tro var virket som pedell ved Skreiens bedehus ingen ringe post. I mine øyne var Per Post like betydningsfull som noen prest ved de to middelalderkirkene Hoff og Balke nede i bygda, og han var viktigere enn storbøndene etter Balkehøgda, som satt i første rekke i kirkebenkene. Hvorfor? Fordi disse representerte overklassen, mens Per Post levde for allmenningene.

De første 200 år av reformasjonen var preget av religionskriger, hvor Europas monarker antok reformasjonen, for således å bli Guds høyeste øvrighet på jorden, og ikke paven i Roma. Reformasjonen ble slik først sett på som en mulighet til å styrke statens makt.

Fra å være et middel for statsbygging ble imidlertid reformasjonen senere foredlet til å utgjøre fundamentet for noen av verdens flotteste allmennings- og delingskulturer, med senter i de nordiske land. Reformasjonen som en kultur for allmenningheten nådde en topp med Totenåsens apostel i grendene rundt Totenåsen, med et høydepunkt i Øverskreien.

Knappest har vel noen opplevd en større klassereise enn småkårsfolket i Øverskreien, best representert ved herr Fossemøllen på Grythengen, min tippoldefar. Han var en husmannsslave, som med ett ble fri småbruker med allmenningsrett. Han ble en lekmannsprest i en delereligion ledet av en husmannssønn, som levde på nabobruket ved den andre av engene etter Olterudelva, Holmstadengen. Med egen sangbok og eget musikklag, i grenda hvor man delte badehus, bedehus og meieri!

Så i sannhet, posten som pedell ved Skreiens bedehus var ingen ringe post! Mitt siste minne av Per Post er steingarden han la opp ved potetåkeren sin nederst i Grythengen, her hvor rådyrene nå sover så godt på den myke mosebunnen under de tykke granleggene, der hvor potetåkeren hans en gang lå.

Hvil i fred, Per Pedell. Du var en verdig representant for denne kulturen hvor reformasjonen og allmenningene slo ut i full blomst. Aldri, hverken før eller siden, har vel Norge opplevd en slik blomstringstid!

Potetåkeren til Per Pedell.

************

Lekmannskristendommen var mer enn frivillig deltakelse i organisasjoner. Den var en dypt rotfestet kultur som knyttet mennesker sammen, ofte over større geografiske områder. I mange henseende var den en delekultur, og ikke et alibi for kapitalisme, slik denne flotte arven gjerne misbrukes i dag. Jeg tror at lekmannskristendommen representerer den høyeste grad av en legemliggjøring av allmenningene Norge har opplevd. Selv skulle jeg ønske det ble forsket mye mer på denne delen av vår historiske arv. - PermaLiv

Relatert


Løsninger for pumpehuset ved Grythengen (Full støtte fra Erik Solheim og kunsthistoriker Daniel Johansen)

Totscana med Dahls Kafé & Galleri

Ødegården Holmstadengen på Toten - Kan vi få med Pål Hermansen til å lage "Kapittel 10"?
























Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Kapping av hulkillist

Hadde nesten ferdig et hjørne med hulkillister i dag, men så fikk jeg somlet meg til å kappe 2 mm for mye. Da var dagen over og rett hjem og helga ødelagt! Men får tro jeg får en ny dag i mårå? Har funnet litt på nett, så går på med fornyet optimisme over helga. Får trøste meg med at skal man bli god i noe må man minst holde på 10.000 timer.




En god artikkel:
5 snarveier når du skal legge lister
En kommentar: Kort sagt må man tenke motsatt når man lister med hulkil. Se for deg at du legger lista feil vei (den som peker mot/tar i taket) legger du jevnt med underlaget på sagen. Den delen som skal på veggen legger du på anlegget/landet på sagen.  Skjær den første vinkelen du trenger. Så maler du deg ut ifra den, setter merke på den delen som ligger på anlegget/landet på sagen, vrir saga til den vinkelen du skal ha... skjærer forsiktig litt og litt av til du treffer streken...

Så bare til å montere :)

Lite tips er å kappe hulkil lister 1-2 mm for kort, slik at du har litt plass å bevege lis…

Minus låven

Er det noe som gjør meg oppgitt og motløs, så er det ødeleggelsen av kulturmiljøet til Grythengen. For dette er totalt ødelagt, om et bombefly hadde kommet over her og sluppet et lass med bomber, ville det ikke hatt noe å si fra eller til for kulturmiljøet stedet mitt var en del av. Og det at man fortsetter med denne ødeleggelsen helt opp til denne tid, er ubegripelig. Det nye pumpehuset ved Grythengen og den nye skitrasemotorvegen etter seterstien til mine forfedre, er begge deler en vettløs ødeleggelse av kulturmiljøet til plassen min, det samme med tilintetgjørelsen av Skreia som urban landsby. For Skreia var selvsagt også en del av det utvidede kulturmiljøet til Grythengen. Det finnes ikke lenger noen som ser noen form for helhet eller som har forståelse for de lange linjer. Som kulturmenneske er det selvsagt umulig å forbli her.
Denne blindheten skyldes dessverre at vi har blitt et narsissistisk samfunn, og vi er på god veg til å bli et psykopatisk samfunn. Et samfunn som har ød…