Skip to main content

The Empirical Connection Between Good Architecture and Traditional Religion

This is why, from a practical point of view, there is a connection between building and religion. The connection is not historical. It is empirical, because the religious disciplines are just those which have taught people how, practically speaking, to lose themselves. Not only how to become not-separate but – far harder – how to become willing to become not-separate.

Because a great work cannot be made except by a person who has become willing to be not-separate, it follows that the great works of history are associated with religion. It has been that way simply because the great religions all taught an essential prerequisite for making work of oneness. Few other disciplines have done so.

Let me repeat the argument in slightly different terms. Not-separateness, like everything else we have discussed, is a physical attribute of order. It is something which is visible within any building that has life. But when we concentrate on the problem of creating it, it arises only from a certain state of mind. Thus not-separateness simply means that a thing which is whole will be made, in the end, only by the genuine desire, on the part of the maker, not to be separate from the world. In other words, it is the state of mind in the maker, in the end, which produces the deepest forms of order – and these deepest forms cannot be produced except by this state of mind. It requires the definite intention to become one with the world.

This idea cannot be realized in a building without a change, a quietness, in the maker. It requires absolute removal of the individual ego, because what is created can no longer stand out and be separated from everything else, and therefore loses its personal identity. And yet, paradoxically, in the moment where this absolute identity and not-separateness is attained in a thing, and it truly becomes one with the things which surround it, it stands out shining with an extraordinary power which could never be reached under any other circumstances.

This is, perhaps, the central mystery of the universe: that as things become more unified, less separate, so also they become most individual, and most precious. – Christopher Alexander, The Luminous Ground, page 309

The passion of Christ in the cathedral of Granada, Spain.

To my knowledge this is the most famous wood carving of Christ on the cross, and it's replicated in several churches throughout Spain.

A piece of work that could not have been made by a person with a mechanical world view.

-Flickr.

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Kapping av hulkillist

Hadde nesten ferdig et hjørne med hulkillister i dag, men så fikk jeg somlet meg til å kappe 2 mm for mye. Da var dagen over og rett hjem og helga ødelagt! Men får tro jeg får en ny dag i mårå? Har funnet litt på nett, så går på med fornyet optimisme over helga. Får trøste meg med at skal man bli god i noe må man minst holde på 10.000 timer.




En god artikkel:
5 snarveier når du skal legge lister
En kommentar: Kort sagt må man tenke motsatt når man lister med hulkil. Se for deg at du legger lista feil vei (den som peker mot/tar i taket) legger du jevnt med underlaget på sagen. Den delen som skal på veggen legger du på anlegget/landet på sagen.  Skjær den første vinkelen du trenger. Så maler du deg ut ifra den, setter merke på den delen som ligger på anlegget/landet på sagen, vrir saga til den vinkelen du skal ha... skjærer forsiktig litt og litt av til du treffer streken...

Så bare til å montere :)

Lite tips er å kappe hulkil lister 1-2 mm for kort, slik at du har litt plass å bevege lis…

Minus låven

Det er de som hevder at etterkrigstida har vært fremskrittets tid. Knut Hamsun ville vært sterkt uenig i et slikt syn. Fordi som han formulerte det: "Fremskritt, det er menneskets trivsel." En forutsetning for trivsel er den menneskelige skala, som aller best kan illustreres med totenarden til tippoldefaren min. Pumpehuset ved Grythengen er helt ute av den menneskelig skala, hvor man pumper vann fra Mjøsas dyp opp til toppen av grenda som var himmelporten til Totenåsen. Brønnen som lå her før var i den menneskelige skala, en teknologi så liten at man kunne holde den i hånda. På samme vis som sæterstien mellom Holmstadsveen og Hongsætra var i den menneskelige skala, nå er den i maskinskala, eller nærmere bestemt tråkkemaskinskala.
Tvert imot kan vi slå fast at fremskrittet har forduftet, da trivselen ble borte med at stoltheten forsvant. Fordi uten den menneskelige skala finnes ingen stolthet, da det kun er maskinen som kan spille denne skalaen. Ikke kulturbæreren eller hist…