I 1974 ble det talt 2.621 bedehus i Norge. Lekmannsbevegelsen på 1700-tallet førte til vekkelser. Mange begynte å tro, og det ble for lite å samles hjemme hos folk.
På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet begynte arbeidet med å bygge bedehus. De lignet på bolighus, men med spesielle vinduer, nesten som i kirker, og med navn som Bethel, Zion og Bethania.
Lekfolk eller predikanter, var ikke ordinerte prester. Men på bedehuset kunne de framføre sitt kristne budskap. Ingen stram regi som i kirken, og gjerne med et kjøkken, slik at forsamlingen kunne arrangere ulike typer aktiviteter. Alle hadde et hus som var sitt, og de lå tett, slik at folk kunne spasere til møtet, basaren eller juletrefesten.
I dag er flere bedehus omgjort til bolighus, restauranter og museer. Noen står til nedfalls.
Kristin Norseth er teologiprofessor på Menighetsfakultetet i Oslo. Hun forteller om en kultur vi er i ferd med å miste. Det haster å dokumentere den.
– Lekmannsbevegelsen har vært svært viktig. Ikke bare i norsk kirkeliv, men i norsk kulturliv og historie. Å dokumentere bredden i denne bevegelsen er usedvanlig viktig, sier hun.
 |
| -Wikimedia. |
Tror jammen jeg kaster meg på bølgen og lager mitt eget prosjekt for å dokumentere bedehusene etter Fellesmisjonen, som hovedsakelig holdt til i grendene rundt Totenåsen. Selv trodde jeg at jeg hadde støtte for min gjerning fra min tidligere bedrift, da det var akkurat denne typen prosjekter jeg ønsket å bedrive, sammen med at jeg kjørte litt rundt omkring med lastebilen. Men nei, de andre hovedaksjonærene bare himlet med øynene over slike tåpeligheter, og kastet meg ut fra fabrikken hvor jeg hadde deltatt i 38 år, etter en skitur sist vinter. Godt hjulpet av korrumperte medhjelpere i Bede Ho og Nordeania. Dette hadde jeg ikke fortjent! Jeg fortjente å bli tatt vare på og respektert for et blodslit de færreste fatter hva er, og å ende min karrière på en verdig måte, hvor jeg i større grad engasjerte meg for samfunnsrelaterte saker. Samtidig som jeg hadde et stabilt økonomisk fundament.
"Norge har gått fra å være bedehuslandet til å bli kjøpesenterlandet!"
Ikke heller har jeg opplevd særlig støtte for mitt arbeide for å dokumentere historien etter grenda til Totenåsens apostel, og i særdeleshet ikke fordi jeg har våget å sette spørsmålstegn ved den kulturen som erstattet bedehuskulturen, nemlig den suburbane konsumentkulturen fra Amerika, skapt av General Motors. Norge har gått fra å være bedehuslandet til å bli kjøpesenterlandet!
Med gremmelse konstaterer jeg at de få bedehusene som bygges i dag, ser akkurat ut som kjøpesentre. Et vitnesbyrd om at vårt land har lidd et totalt forfall.
Uansett tror jeg jammen at jeg vil søke litt støtte rundt omkring for prosjektet mitt. Først og fremst burde jo Nordeania gi en solid støtte for å dokumentere bedehusarven etter Fellesmisjonen, da de var så usedvanlig behjelpelige med å legge til rette for å få kastet meg ut av min bedrift. Så de skylder mye i avlat, skal de noensinne ha håp om å komme ut fra Skjærsilden.
 |
| Holmstadengen, den tidligere husmannsplassen hvor husmannssønnen M.J. Dahl fikk sitt bosted av holmstadslekta. Han stod for den største vekkelsen i grendene rundt Totenåsen noensinne, som her i Skreien, i Lensbygda, Kolbu, Moen på Hadeland, Skrukkelia og Hurdal. I vinduet til venstre satt Dahl og min oldefar i finstuggun og diskuterte grendepolitikk. I vinduet nedenfor hadde han sitt arbeidsværelse med fantastisk utsikt mot Mjøsa, hvor han samlet sangskatten "Pris Herren". Nede på endeveggen var kjøkkenet, hvorfra han så nedover grenda si og alle brukene som her var, og rett nedpå nabobruket Grythengen, hvor min oldefar, som også var husmannssønn, holdt til. Holmstadengen er nå en ødegard, men hvilken historie som her ligger! Mange har sikkert fått med seg høstens bokutgivelse "Norske ødegårder - historien om stedene vi forlot", med den anerkjente fotografen Pål Hermansen. Holmstadengen hadde absolutt fortjent et kapittel i denne boka. Men da den ikke ble med får jeg prøve å gjøre jobben selv, selv om jeg som fotograf ikke har mulighet til å komme opp på Hermansens nivå. Lærer jeg meg Photoshop og får nytt kamera kan det nok allikevel hjelpe litt, selv om det selvsagt er personen bak kamera som sitter med hovednøkkelen. Noen bilder har det da dog blitt, og når jeg ser på dem nå liker jeg særlig vinterbildene, som det er færrest av. Får se om det kan bli en ny skitur i nysne forbi stedet i vinter. Se flere fotografier fra Holmstadengen her. |
"Fraflyttede og forlatte steder har en egen tiltrekningskraft. De kan vitne om noe dramatisk, eller om noen som bare pakket sammen og reist sin vei. Aldri har så mange gårder blitt lagt ned som i vår tid. Ødegårder er steder der det ikke bor noen, der ingen ferierer. Langsomt overtar naturen husene og spor viskes ut. I denne boken tar forfatter Øystein Morten og fotograf Pål Hermansen deg med til forlatte gårder over hele Norge. Noen gårdsbruk ble forlatt i middelalderen, andre for bare noen år siden. Sammen vitner de om svunne tider, deler av vår norske historie. I tekst og bilder gir Norske ødegårder gripende glimt av fortidens liv." - Vigmostad & Bjørke
No comments:
Post a Comment
Note: Only a member of this blog may post a comment.