Var det i grenda mi reformasjonen nådde sitt høydepunkt?

Fra en konversasjon med Eilev Groven Myhren.

Eilev Groven Myhren (født 16. august 1973) er en norsk filolog og oversetter.

Myhren har musikk hovedfag og norsk, norrønt og folkeminnevitenskap i fagkretsen. Hans oversettelse av J.R.R. Tolkiens Lord of the Rings til Ringdrotten (2006), særmerkes ved sin aktive bruk av nynorsk, høgnorsk og norske dialekter for å karakterisere de ulike folkeslagene i Midgard. Han fikk nynorsk litteraturpris for 2006 for oversettelsen; det er andre gang prisen utdeles for en oversettelse. - Wikipedia

Myhren:

Til samanlikning var den norske husmannens “arbeidsplikt” på bondens jord lett å samanlikne med kravet om Meirarbeid i Marx`analyse. Dette meirarbeidet gjekk ut over arbeidsmannens tid til å fø seg sjølv – og for husmannens del tydde det at hans eiga jord og tont vart forsømd på grunn av arbeidsplikta. Husmannsvesenet her i landet er “postføydalt” og voks fram på same tid som industrialismen kom i gang for alvor.

Meg:

Interessant! Dette betyr at husmannsvesenet ikke var tradisjonsbundet, i motsetning til mange føydalsamfunn. Hvilket vil si at jordeieren ikke var begrenset av tradisjonene, og kunne forvalte husmennene helt etter eget forgodtbefinnende.

En liten skildring fra husmannsfolkets kår på Toten:

Der koktes i en ualminnelig stor bryggepanne i størhuset og spistes ved 8 alen lange spisebord ute på gårdsplassen. Også skulle i onnene dette store apparat flyttes fra gård til gård, og dertil trengtes omtanke av så vel husbond som matmor.[…] Det var en anselig karavane med en anselig last, som anført av en betrodd husmann sakte snodde seg fram på de elendige veier.

Oppløsningen av husmannsvesenet falt sammen med framveksten av bedehusbevegelsen. Tenk det, her fikk disse forhenværende husmenn i grendene rundt Totenåsen overta husmannsplassene sine, samtidig som en av deres egne, en husmannssønn, ble deres apostel!

Som jeg skriver det i min artikkel:

– Reformasjonen kulminerte i bedehuskulturen

************

Slik jeg ser det kulminerte reformasjonen i den norske bedehusbevegelsen. Min tippoldefar gikk fra å være husmann til å bli småbonde sammen med Totenåsens apostel Magnus Johansen Dahl, som etablerte seg på nabobruket, også en husmannsplass. Dahl var en husmannssønn fra Spydeberg, og min oldefar var også en husmannssønn. Disse to husmannssønnene, naboene og småbrukerne fikk et nært vennskap, forenet geografisk, i ånden og som jordbrukere og elvemennesker. Dahl fikk da også Landbruksselskapets diplom for sitt fremragende jordbruk.

Dahl etablerte et nettverk av vennesamfunn i grendene rundt Totenåsen, som besøkte hverandre på kryss og tvers, hvor det ikke minst også skjedde en geneutveksling. På denne tiden var således Totenåsen noe som forente og ikke skilte ad, som i dag. I tillegg ble folk rundt åsen knyttet sammen i hogstarbeide om vinteren, da dette var småbønder som spedde på inntektene med skogsarbeide på åsen vinterstid. Fremdeles lever folk i Hurdal som husker min oldefar fra tømmerkjøring på åsen i sin barndom, og de minnes ham som en glad fyr.

For ja, han hadde grunn til å være glad. Disse småkårsfolka hadde her etablert sin egen lavkirkelige bedehuskultur rundt åsen, dahlittene, som de først ble kalt, seinere Fellesmisjonen. Så langt fra den geistelige kirke som det er mulig å komme!

Disse småbøndene i randsona oppunder Totenåsen hadde her altså etablert sin egen menighet og kultur, hvor en av deres egne, en husmannssønn og skomaker, var deres apostel. De bygde egne bedehus, hadde egen sangbok, egne musikklag, som eslet enkelte svært dyktige musikere, Knut Anders Sørum er den siste i rekken. De var alle ett i Kristus, her var ingen forskjell på høy og lav, alle hjalp hverandre og slitet på jorden fikk med ett en mening.

Derfor anser jeg bedehuskulturen, som mange i dag ser på som en lavkultur, nærmest som kitsch, ala elg i solnedgang, som høydepunktet av den lutherske reformasjonen!

Dessverre er denne kulturen nå tapt, de to engene etter grenda mi, hvor Totenåsens apostel og min oldefar levde, er bleike skygger av seg selv. Jeg ønsket å fornye denne kulturen, å verne om Herr Fossemøllens øyensten, men har blitt motarbeidet fra alle hold. Imidlertid ble grendevandringen fra i våres en stor suksess, selv om ytterst få benyttet anledningen til å bli med på denne begivenheten. Men de som var med var av de ypperste, og alle gjorde sitt beste for å gjøre dette til intet mindre enn en fantastisk grendevandring!

Tror jeg vil prøve å få til en utstilling og kanskje ei bok om denne lavkirkelige bedehuskulturen som engang rådde rundt Totenåsen. Mange vil helt sikkert motarbeide meg, da de ønsker å glemme denne store kulturen, fordi den setter vår egen kultur i et grelt lys. Vi har gått fra å være bedehusland til å bli kjøpesenterland!

Kanskje den tidligere presten i Hurdal, hvortil Dahl først kom, kan hjelpe meg med prosjektet? Hun skal ha stor kunnskap om lekmannskristendommen, så hun kan sikkert sette perspektiv på hvor mye bedehuskulturen rundt Totenåsen betydde for folks selvbevissthet.

Dette som en lokal oppfølger til Erlend Berge sitt flotte prosjekt med å dokumentere den norske bedehuskulturen.

************

Bedehuskulturen var således en kulminasjon av rural kultur og av det ypperste den norske bondekulturen har frambrakt. Slik jeg ser det var det i grenda mi den lutherske reformasjonen nådde sitt høydepunkt, ja ikke bare denne, men hele kristenhetens historie kulminerte her. Kristendommen er i sin kjerne kreaturlig, den var en slavereligion, som slo ut i full blomst i grenda mi i steinrøysa oppunder Totenåsen, der disse forhenværende husmenns-slaver med ett  ble frie og fikk sin egen religion, der de var prestene.

Dahl hadde grunn til å være stolt der han satt ved kjøkkenvinduet sitt her i Holmstadengen og skuet nedover grenda si. For essensen i reformasjonen og kristendommen selv, nådde et høydepunkt her.

Aldri har vel noen generasjon opplevd en større klassereise enn min tippoldefars. Min tippoldefar Herman Evensen Fossemøllen (1839-1919) gikk fra å være husmannsslave underkuet av kirken, til å bli fri småbruker, disippel av en husmannssønn fra egen klasse, tilhørende en menighet bestående av tidligere husmenn, en allmenningsreligion opprettholdt og drevet av småkårsfolket selv, og med allmenningsrett i Totenåsen.

Hundre år etterpå er grenda og kulturen som blomstret opp her, visnet hen og glemt.

Bedehuskulturen rundt Totenåsen var roseniansk, ikke haugiansk, så derfor var de ikke opptatt av synd på samme vis som haugianerne. Det meste kunne tilgis. Slik ser jeg den norske bedehuskulturen som det ypperste kristenheten har frambrakt, og den rosenianske bedehuskulturen rundt Totenåsen var igjen det ypperste av den norske bedehuskulturen.

Dessverre forfalt denne kulturen fullstendig med etterkrigsgenerasjonen, som på noen tiår omgjorde det fremste av norsk kulturarv til en subeksurban forstad av Los Angeles. Vi har gått fra å være bedehusland til å bli et kjøpesenterland!

Hjemmet til Totenåsens apostel faller snart sammen, bedehuset hvor han talte nederst i grenda har blitt en skrothaug, og herr Fossemøllens øyensten, grendas velkomstsportal, er ofret til Servoglobus!

Mitt hjerte brister av sorg og skam.

Fotografiet er tatt fra jordene nedenfor Rogneby, hvor husmannsskildringen i teksten er hentet fra. Vi ser opp mot Totenåsen og grenda til Totenåsens apostel, hvor den lutherske reformasjonen og kristenhetens historie kulminerte i bedehuskulturen, sammen med den norske bondekulturen.

Nå er alt tapt!

For noen kan det kanskje virke forunderlig at kristenhetens historie skulle kulminere nettopp her, i utkantene av Toten i utkanten av verden. Men når man tenker etter, er det noe mindre forunderlig at Guds sønn ble født i en stall i Betlehem?

Så en slik kulminasjon er helt i takt med kristendommens kreaturlige vesen.

Appendiks

Tiden da min oldefar levde var allmenningenes blomstringstid over Totenåsen. Han var en husmannssønn, husmannsvesenet var en slaveordning vokst fram av den industrielle revolusjon, uten beskyttelse av tradisjonene. Disse husmennene var nå frigitte og stolte småbrukere med allmenningsrett, en del av de mange allmenninger som velsignet hans tid.

Hans religion, med husmannssønnen M.J. Dahl som deres apostel, var en allmenningsreligion uten verdslige autoriteter, selvorganisert av småkårsfolket rundt og på åsen. En sann delingskultur! Min venn Petros fra Freelab i Polen minnes sine samtaler med den tidligere presten i Hurdal, som fortalte ham om lekmannskristendommens stilling i Norge, som en av hans fineste og største aha-opplevelser fra sine reiser omkring i landet .

- In Search of the Commons

En annen allmenning fra min oldefars tid var var grendas badehus ved Sagelven, hvor grendefolket samledes på lørdager for å rense kroppen, før de samledes på bedehuset for å rense sjelen på søndager.

Videre var mange av setrene på åsen sterke allmenninger, fiskeretten i allmenningene, vegene, meieriet nede ved Olterud, etc. Aldri, hverken før eller siden, har vel Norge opplevd en slik oppblomstring av allmenningene som i tiden under min oldefar. Han levde i en spesiell tid. Allmenningene over Totenåsen er av de vakreste oppblomstringer i norgeshistorien!

Som en sann allmenninger og personlig venn av Michel Bauwens, stifter av P2P-Foundation og kanskje verdens fremste frontfigur for allmenningenes tilbakekomst, kjenner jeg meg forpliktet til å utforske alle disse allmenningene over åsen. Mitt første essay om temaet tenker jeg å gi tittelen "Allmenningenes blomstringstid over Totenåsen".

Kanskje kan dette markere startskuddet for en større utforsking av denne allmennings-tiden? Selvsagt trenger jeg da et team bestående av kunnskapsrike mennesker i allmenningene, lekmannskristendommen, lokalhistorie etc.

Vi får se, vi får se...