Hva du, Svendsen og Greer ønsker er førkrigssyndikalisme. Problemet med førkrigssyndikalismen er at den ikke eliminerer den forbudne frukt, profittfrukten, den fjerner kun et par metoder for profitthøsting.
Dette har jeg skrevet om tidligere her inne.
************
Endelig fikk jeg tid til å lese Greers essay inngående, og undres om man kan kalle RID-modellen til Bongard syndikalisme uten profitt-motivet?
I RID-modellen eier jo arbeiderne arbeidsplassen sin, ved at de selv bestemmer hvordan de ønsker å organisere seg og løse oppgavene sammen. Poenget er at man forsøker å finne en mest mulig ideell inngruppestørrelse for hver arbeidsplass, som Bongard anslår til ±25 individer, som var vanlig størrelse i steinalderen.
Det fine med RID-syndikalisme, hvis jeg kan kalle den det, er at man slipper profittmotivet, slik at man helt og fullt kan konsentrere seg om bærekraft.
Profit can be achieved in following ways:
- The workers get paid less than what products are sold for.
- The products are sold for more than their value.
- The products are made as cheap and with as short life span as possible to increase the turnover.
- You use as little money as possible on working conditions, just enough to not adversely influence production.
- Raw materials and resources are sourced as cheaply as possible and in large enough quantities to make them cheap.
- You use as little money as possible to deal with and dispose of waste.
Noen av disse punktene vil falle vekk med Greers syndikalisme, men med Bongards syndikalisme ville de alle falle vekk, hvilket må være å foretrekke.
Videre har man med Greers syndikalisme kun demokrati på arbeidsplassen, mens man med Bongards syndikalisme integrerer arbeidsplassdemokratiet i det lokale og det nasjonale demokratiet. Jo mer demokrati, jo bedre, derfor er Bongards syndikalisme også på dette punktet å foretrekke over Greers.
Et par tekstutdrag:
“Since 1945 the conventional wisdom across most of the world has insisted that there are two and only two possible systems of political economy: socialism on the one hand, capitalism on the other. That’s very convenient for socialists and capitalists, since it allows both sides to contrast an idealized and highly sentimental picture of the system they favor with the real and disastrous failings of the one they don’t, and insist that since the two systems are the only available options, you’d better choose theirs. This allows both sides to ignore the fact that the system they prefer is just as bad as the one they hate.”
“I think that’s potentially within reach, even given the many other pressures on the United States and industrial society in general as we lurch through the opening phases of the Long Descent. If such a thing is going to be possible, though, the first step is to break out of the mental rut that insists that the only choice we’ve got is between capitalism and socialism, two systems that both unquestionably suck. Attention to the ownership of the means of production is one tolerably effective way to leave that rut and start exploring the vast and interesting spaces outside it.”
************
Videre er det slik at RID-modellen kan eliminere staten ved at denne oppløses i allmenningheten.
Det er også slik at uten kollektivisme visner individet, derfor er inngruppa det beste utgangspunkt for individuell blomstring.
“Jeg bruker metaforer fra biologiske systemer når jeg prøver å beskrive den modellen Bongard og jeg snakker om, slik nodene i hjernen er knyttet sammen av synapser kan kollektivene, inngruppene stå i forhold til hverandre og bygge relasjoner som styrker dem gjensidig og som går på kryss og tvers. Fordelene ved dette er mange, blant annet at folk kan få utløp for egne ambisjoner nettopp gjennom å styrke utvekslinga i nettverket.” - Ukjent opphav fra person i nettverket til Terje Bongard
Derfor er det RID-syndikalisme, ikke førkrigssyndikalisme, som er best egnet til å møte utfordringene i vår tid!
 |
| I vårt moderne Konsument-Eden frister Djevelen oss med sine lekre profitt-frukter. |
Synspunkt av anarkisten Achsel Ford
"Det er ikke din feil at jeg bare er så møkk lei det jeg oppfatter som en – på bred front i opposisjonelle miljøer – fullstendig urealistisk optimisme på vegne av hva uendelig med prat og gjentagelser av verdimessige mantraer kan gjøre av reélle forandringer. Jeg ser på det meste av det som drømmer og ønsketenkning, og et etter behov av og til opp– og av og til nedskalert “fiendebilde” for å holde kampmoralen oppe. Jeg ønsker bare å forholde meg til virkeligheten, ikke noe annet, så får vi ta strategi og taktikk derfra. Dersom det uten forskjønnende filter da ser komplett håpløst ut, vel … da er det vel det da. Minner f.eks. om at vårt forhold til EU gjennom EØS ble påtvunget oss i strid med folkeviljen slik den kom til uttrykk i to folkeavstemninger. Makta rår, de ligger 100 skritt foran, og folk flest vil ta avstand fra de eneste former for motstand som vil plage dem på toppen det aller minste. Ikke vil det hjelpe en dritt heller, annet enn symbolsk og kanskje emosjonelt for den som får inn ei kule mellom øya på Jonas eller andre i den gjengen.
Du kan sikkert kalle dette å gi opp, resignere, men det er ikke alltid så dumt å gi opp hvis det man forsøker på er teknisk fullstendig umulig og naturstridig, og derfor er å kaste bort sin tid og sitt liv på å forsøke å levitere. Det vi snakker om er akkurat like umulig i mine øyne. Å velte det nåværende regimet for å bytte det ut med noe grunnleggende annet, et som vil noe annet, kan bare gjøres med fullskala militær innsats, og det blir det ikke deg eller meg som står for i så fall. Så om en gjeng fanatisk troende sitter på ræva si og prøver å levitere til de avgår ved sultedøden, bryr det meg midt i min egen om de håner meg som pessimist fordi jeg ikke orker å være med på sånt tøv."
Relatert
What the P2P Foundation is about: shifting from Generative Adversarial Networks to Generative Cooperative Networks
