Skip to main content

Det er mulig å gjøre framtida trygg

Av Terje Bongard (NINA) og Eivin Røskaft (NTNU). Opprinnelig publisert i Adresseavisen lørdag 21. mai 2011. Det første innlegget kan leses her.

Byene bruker opp ressurser, men hvem skal ta avgjørelsene som sikrer oss gode liv etter at oljen har tatt slutt?

Fotografiet er fra Tokyo.

Torgeir Micaelsen (TM), leder i finanskomiteen, svarer på vårt innlegg 3.5. ved å henvise til Arbeiderpartiets gode vilje til å lagre penger slik at neste generasjon vil få det trygt. Han har tro på at oljefondet vil redde Norge. Det er han ikke alene om, disse keiserklærne er det ennå ingen journalist som har turt røre ved. Da er det ikke så rart at heller ikke politikere tør å innse realitetene.

Det er absurd å være biolog i dag. Vi beskriver daglig hvordan verden i et umerkelig tidsglimt ødelegges og tømmes for ressurser. På noen tiår endres de globale økosystemene. På 12 måneder brukes nå 17 måneders naturproduksjon. Seksti prosent av jordas økosystemer er sterkt skadet. Klimaendringene er bare en bit av dette. Dette er ikke «å tegne et dystert bilde», slik TM sier. Det er å vise til hva FN, UNEP og de store forskningsinstitusjonene advarer verden med (se www.grida.no og www.cs-n.org). Kan vi tro på at ny teknologi kan gjenskape rent vann, matproduksjon og erstatte rensende økosystemer på globalt nivå? Det kan nå se ut som om «vi» tar sjansen på at mirakelløsninger vil dukke opp. Når oljen blir borte er krisen et faktum. Det vil de unge oppleve.

I denne settingen jobber forskning, private og offentlige institusjoner i alle land kortsiktig og enøyd med «verdiskaping, innovasjon og utvikling av nye markeder», med formål å produsere flere dingser, reiser, forbruk eller tjenester som skal konkurrere ut andre. Arbeidsplasser brukes som skalkeskjul. Bærekraftig industri blir aldri satset på om det ikke er profittgivende; målet for hele økonomien er å generere penger. Til dette forbrukes natur, de ekte verdiene som er framtidas mat, hus og klær. Det jaktes på mer energi, ressurser, mineraler, fiber, arealer og mat som omdannes i «markedet» til symboler. Pengesymboler som i børsene bare kan ses på dataskjermer og utskrifter. TM kaller symbolene «eierskap i verdens produksjonskapasitet». Hva skjer når verdens vegger av begrensede ressurser nås, og produksjonen stopper? Vil verden ha datasymbolene våre, i bytte mot at «vi» tar mat og klær ut av munnen på de som jobber? I en verden av knapphet er børsservere verdiløst spesialavfall. I dagens politiske virkelighet er de redningen for barn og barnebarn.

Rett skal være rett, TM er i meget godt selskap. I dag finnes det ikke noe parti som har noen løsning, det er ikke noe parti å stemme på for de som tenker lenger enn oljealderen. De fleste politikere lever fjernt fra virkeligheten, i byer som bruker opp ressurser, men produserer penger. Hvem skal ta de nærmeste tiårenes avgjørelser for å kunne leve gode liv når oljen er borte? Kapitaleiere er enda lenger fra å kunne gjøre noe. Vi utdyper i boken vår «Det biologiske mennesket» bakgrunnen for dagens økonomi, og hvilke muligheter som ligger i oss for å kunne bygge et bærekraftig samfunn. Framtida er avhengig av at bevisste journalister og mediefolk tør å ta opp troen på Kong Midas. Foreløpig hylles de 3100 milliardene, uten et kritisk spørsmål om hva som vil skje når vareknappheten begynner.

Relatert:

Comments

  1. Nå leker vi globalister og skal "løse" alle problemer globalt.
    Det vi gjør er å lage utfordringene så store at vi gir opp, eller gir all makt til noen få. En farlig utvikling.
    Bedre er det om vi blir nasjonalister, og samarbeid foregår mellom reelt selvstendige selvstyrte nasjoner.
    Der hvert samfunn naturlig sørget for å regulere matproduksjon ( og fornybar energi) i forhold til egen befolkning.
    Der ingen plasserte seg i hjelperollen og klassifiserte andre nasjoner som hjelpetrengende. Der alle naturlig hadde et overskudd til å hjelpe andre land ved uforutsigbare naturkatastrofer. Der begrepet "overbefolkning i verden" ble sett på som det det er, noe som skal skape oppgitthet og frykt.
    Lokale problemer skal løses lokalt.
    Globalistenes ønske om sentral samling av makt, enten det er i FN eller gjennom et globalt økonomisk system er den største trusselen i dag.

    ReplyDelete

Post a Comment

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Venter metankatastrofen oss?

I dag inneholder atmosfæren 5 gigatonn metan. Et estimat anslår at rundt 50 gigatonn metan kan være i ferd med å frigis i Arktis, dvs. en tidobling. Flere tusen gigatonn ligger lagret i den arktiske permafrosten, i den Øst-Sibirske arktiske havhylla alene ligger det 500 - 5000 gigatonn metan.

Metan er ved frigjøring mer enn 150 ganger sterkere som klimagass enn CO2, etter 20 år 86 ganger sterkere i gjennomsnitt, og etter 100 år 23 ganger sterkere. Dette fordi den blir til H2O og CO2.

Mennesket er et produkt av ilden, dette ser nå ut til å bli vår bane. Imens er det søndagsåpne butikker som debatteres, selvsagt en uting og et pådriv for konsumerismen, men allikevel et bevis på menneskets korte tidshorisont.

"Geoengineering" kan ikke hjelpe oss, det er langt mer fornuftig å lagre karbon i jordsmonnet. Det er 5-6 ganger mer karbon i jorda enn i atmosfæren og vegetasjonen sammenlagt. Her kan biokull (terra preta) spille en viktig rolle.

Biokull kan bli i jorda i flere hundre tu…

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?