Skip to main content

Det er mulig å gjøre framtida trygg

Av Terje Bongard (NINA) og Eivin Røskaft (NTNU). Opprinnelig publisert i Adresseavisen lørdag 21. mai 2011. Det første innlegget kan leses her.

Byene bruker opp ressurser, men hvem skal ta avgjørelsene som sikrer oss gode liv etter at oljen har tatt slutt?

Fotografiet er fra Tokyo.

Torgeir Micaelsen (TM), leder i finanskomiteen, svarer på vårt innlegg 3.5. ved å henvise til Arbeiderpartiets gode vilje til å lagre penger slik at neste generasjon vil få det trygt. Han har tro på at oljefondet vil redde Norge. Det er han ikke alene om, disse keiserklærne er det ennå ingen journalist som har turt røre ved. Da er det ikke så rart at heller ikke politikere tør å innse realitetene.

Det er absurd å være biolog i dag. Vi beskriver daglig hvordan verden i et umerkelig tidsglimt ødelegges og tømmes for ressurser. På noen tiår endres de globale økosystemene. På 12 måneder brukes nå 17 måneders naturproduksjon. Seksti prosent av jordas økosystemer er sterkt skadet. Klimaendringene er bare en bit av dette. Dette er ikke «å tegne et dystert bilde», slik TM sier. Det er å vise til hva FN, UNEP og de store forskningsinstitusjonene advarer verden med (se www.grida.no og www.cs-n.org). Kan vi tro på at ny teknologi kan gjenskape rent vann, matproduksjon og erstatte rensende økosystemer på globalt nivå? Det kan nå se ut som om «vi» tar sjansen på at mirakelløsninger vil dukke opp. Når oljen blir borte er krisen et faktum. Det vil de unge oppleve.

I denne settingen jobber forskning, private og offentlige institusjoner i alle land kortsiktig og enøyd med «verdiskaping, innovasjon og utvikling av nye markeder», med formål å produsere flere dingser, reiser, forbruk eller tjenester som skal konkurrere ut andre. Arbeidsplasser brukes som skalkeskjul. Bærekraftig industri blir aldri satset på om det ikke er profittgivende; målet for hele økonomien er å generere penger. Til dette forbrukes natur, de ekte verdiene som er framtidas mat, hus og klær. Det jaktes på mer energi, ressurser, mineraler, fiber, arealer og mat som omdannes i «markedet» til symboler. Pengesymboler som i børsene bare kan ses på dataskjermer og utskrifter. TM kaller symbolene «eierskap i verdens produksjonskapasitet». Hva skjer når verdens vegger av begrensede ressurser nås, og produksjonen stopper? Vil verden ha datasymbolene våre, i bytte mot at «vi» tar mat og klær ut av munnen på de som jobber? I en verden av knapphet er børsservere verdiløst spesialavfall. I dagens politiske virkelighet er de redningen for barn og barnebarn.

Rett skal være rett, TM er i meget godt selskap. I dag finnes det ikke noe parti som har noen løsning, det er ikke noe parti å stemme på for de som tenker lenger enn oljealderen. De fleste politikere lever fjernt fra virkeligheten, i byer som bruker opp ressurser, men produserer penger. Hvem skal ta de nærmeste tiårenes avgjørelser for å kunne leve gode liv når oljen er borte? Kapitaleiere er enda lenger fra å kunne gjøre noe. Vi utdyper i boken vår «Det biologiske mennesket» bakgrunnen for dagens økonomi, og hvilke muligheter som ligger i oss for å kunne bygge et bærekraftig samfunn. Framtida er avhengig av at bevisste journalister og mediefolk tør å ta opp troen på Kong Midas. Foreløpig hylles de 3100 milliardene, uten et kritisk spørsmål om hva som vil skje når vareknappheten begynner.

Relatert:

Comments

  1. Nå leker vi globalister og skal "løse" alle problemer globalt.
    Det vi gjør er å lage utfordringene så store at vi gir opp, eller gir all makt til noen få. En farlig utvikling.
    Bedre er det om vi blir nasjonalister, og samarbeid foregår mellom reelt selvstendige selvstyrte nasjoner.
    Der hvert samfunn naturlig sørget for å regulere matproduksjon ( og fornybar energi) i forhold til egen befolkning.
    Der ingen plasserte seg i hjelperollen og klassifiserte andre nasjoner som hjelpetrengende. Der alle naturlig hadde et overskudd til å hjelpe andre land ved uforutsigbare naturkatastrofer. Der begrepet "overbefolkning i verden" ble sett på som det det er, noe som skal skape oppgitthet og frykt.
    Lokale problemer skal løses lokalt.
    Globalistenes ønske om sentral samling av makt, enten det er i FN eller gjennom et globalt økonomisk system er den største trusselen i dag.

    ReplyDelete

Post a Comment

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Kapping av hulkillist

Hadde nesten ferdig et hjørne med hulkillister i dag, men så fikk jeg somlet meg til å kappe 2 mm for mye. Da var dagen over og rett hjem og helga ødelagt! Men får tro jeg får en ny dag i mårå? Har funnet litt på nett, så går på med fornyet optimisme over helga. Får trøste meg med at skal man bli god i noe må man minst holde på 10.000 timer.




En god artikkel:
5 snarveier når du skal legge lister
En kommentar: Kort sagt må man tenke motsatt når man lister med hulkil. Se for deg at du legger lista feil vei (den som peker mot/tar i taket) legger du jevnt med underlaget på sagen. Den delen som skal på veggen legger du på anlegget/landet på sagen.  Skjær den første vinkelen du trenger. Så maler du deg ut ifra den, setter merke på den delen som ligger på anlegget/landet på sagen, vrir saga til den vinkelen du skal ha... skjærer forsiktig litt og litt av til du treffer streken...

Så bare til å montere :)

Lite tips er å kappe hulkil lister 1-2 mm for kort, slik at du har litt plass å bevege lis…

Minus låven

Det er de som hevder at etterkrigstida har vært fremskrittets tid. Knut Hamsun ville vært sterkt uenig i et slikt syn. Fordi som han formulerte det: "Fremskritt, det er menneskets trivsel." En forutsetning for trivsel er den menneskelige skala, som aller best kan illustreres med totenarden til tippoldefaren min. Pumpehuset ved Grythengen er helt ute av den menneskelig skala, hvor man pumper vann fra Mjøsas dyp opp til toppen av grenda som var himmelporten til Totenåsen. Brønnen som lå her før var i den menneskelige skala, en teknologi så liten at man kunne holde den i hånda. På samme vis som sæterstien mellom Holmstadsveen og Hongsætra var i den menneskelige skala, nå er den i maskinskala, eller nærmere bestemt tråkkemaskinskala.
Tvert imot kan vi slå fast at fremskrittet har forduftet, da trivselen ble borte med at stoltheten forsvant. Fordi uten den menneskelige skala finnes ingen stolthet, da det kun er maskinen som kan spille denne skalaen. Ikke kulturbæreren eller hist…