Wednesday, February 21, 2018

Dahls Kafé på Gjøvik?

Underholdningen ser jeg for meg at mine døtre kan ta seg av, med sanger fra Pris Herren. Eldstejenta har allerede blitt en habil kornettspiller, og yngstejenta har ei sangstemme som man nok knapt finner en av på tusenet.


Under en fotoutflukt til Kolbu nylig gledet jeg meg stort over det flotte kulturlandskapet på Toten, til tross for alle "totenbunkerne" og kraftledningene som skjemmer landskapsbildet, et unødvendig innfyll mellom de mange vidunderlige gamle gårdstunene. Altfor ofte har man også dratt en slik steril bunker inn på selve gårdstunet, hvilket forringer den rurale sjarme og ethvert potensielt fotografi.

- Kolbu in February

Vidunderlig gammelt gårdstun💖

"Tunet er gårdens hjerte"

Etter at jeg ble rykket ut av min 1000-årige industrihistorie med 4 timers varsel etter en skitur i fjor, har jeg befunnet meg i en tilstand av sjokk og vantro. Totninger skal jo liksom være litt langsomme av seg, og at vi huser verdens fremste maskot for det langsomme friluftsliv, ja jeg vil si langsomt liv overhodet, Nils Faarlund, er neppe en tilfeldighet. For en totning som meg å bli rykket opp fra sine industrirøtter, som er svært dype og går tilbake til middelalderen etter Lenaelva på Toten, er derfor ingen spøk.

Den siste tiden har jeg grublet mye på hva jeg skal fylle resten av mitt korte og halvlevde liv på jorden med? Var på jobbmesse med NAV forrige uke, men ble grepet av avsky og selvforakt over en potensielt nedrig tilstand som arbeidsmarkeds-prostituert. Aldri om noen noensinne igjen får meg inn på ei arbeidsmarkeds-messe eller til et jobbintervju!

Selv har jeg mest lyst til å ta noen år i Tolfa, allmenningenes hovedstad i Europa, eller ved internasjonal skole på den smellvakre øya Bohol på Filippinene, naboøya til Cebu, hvor min kone kommer fra.

Smellvakre Bohol💘

-Flickr.

Av en eller annen grunn virker det allikevel som om hun har forelsket seg litt i Gjøvik, denne nitriste industribyen ved Mjøsa, som blir mer og mer konturløs for hvert år som går. Grunnet konturløse arkitekter og byplanleggere.

Men du verden hvilket kulturlandskap denne stadig styggere andungen ved Mjøsas bredder er omgitt av! Og hvilken kulturhistorie!

En av de store kulturhistoriene, glemt og neglisjert, er historien om dahlitterne rundt Totenåsen, følgere av Magnus Johansen Dahl, Totenåsens apostel. Under min vandring i Kolbus vinterlandskap slo det meg med ett; hvorfor ikke slå mynt på denne kulturarven og starte Dahls Kafé i Gjøvik? Omtrent som Jeremia gjorde da han plantet et tre, mens han så sitt folk bli ført i fangenskap til Babylon (jødisk legende fra talmud). Det var da vitterlig også presteskapet som innførte kafé-tradisjonen til Norge, som et alternativ til svir og fyll. Her fører man istedenfor dannede samtaler, som under kaffepausene på bedehuset.

- To menn av taigane

Her i finstuggun på Holmstadengen, hvor Dahl hadde sin base, ble nok fortært anselige mengder kaffe, akkompagnert av dypsindige samtaler om skriften og livet i grenda og rundt Totenåsen.

Kan man gjenopplive denne ånden i Dahls Kafé på Gjøvik?

Se flere fotografier fra ødegården Holmstadengen her.

Mitt høyeste ønske er naturligvis å være kulturbærer av herr Fossemøllens øyensten, velkomstsportalen for grenda til Totenåsens apostel, men denne drømmen ble meg fratatt av etterkrigsgenerasjonen. Et godt alternativ kan dog være å være kulturformidler, og for dette formål kan en liten kafé i Gjøvik sentrum være midt i blinken.

Aller hyggeligst ville det vært hvis vi kunne funnet et sted som fungerte på gamlemåten, med kafé og galleri i første etasje og bolig i andre etasje😊

Har noen tips om lokaler vennligst ta kontakt på 48023242.

-Flickr.

Aller hyggeligst er det naturligvis hvis vi kan servere bæssmorkringler etter min bestemors oppskrift, men går det ikke å få tak i denne oppskrifta bør det være mulig å innlede et samarbeide med Holmstad Hjemmebakeri, som baker totenkringler i den samme tradisjonen. Disse var også fast tilbehør til bedehuskaffen ved bedehusene rundt Totenåsen i sin tid.

Underholdningen ser jeg for meg at mine døtre kan ta seg av, med sanger fra Pris Herren. Eldstejenta har allerede blitt en habil kornettspiller, og yngstejenta har ei sangstemme som man nok knapt finner en av på tusenet.

Sangskatten Pris Herren.

Bedehuskulturen er i ferd med å miste sitt stempel som kitsch-kultur, og blir mer og mer ansett som en kult-kultur. Dahls Kafé vil således være en kult-kafé.

Selv om Dahls Kafé vil orientere seg rundt arven etter Totenåsens apostel, er selvsagt et mål å benytte den som et galleri for salg av egne fotografier av mjøslandskapet. Å tjene på salg av fotografier over internet er meget vanskelig, men får jeg meg høyoppløst fullformatskamera bør det være mulig å selge gode fotografier til turister, fra det unike kulturlandskapet rundt Mjøsa.

Tilbudsplakatene er allerede klare.

Her er jeg ved det store spørsmålet; mitt Canon 70D er på ingen måte godt nok, med et elendig dynamisk omfang, som ikke på noe vis rettferdiggjør min superskarpe APS-C-zoom. Mange er ulidelig trette av å vente på fullformats systemkamera fra Canon, og skifter til Sony. Hva skal jeg gjøre? Skal jeg kjøpe en billig 80D når 90D kommer, og vente på Canon, med sine værtettede og svært robuste kameraer, med sin unike fargevitenskap? Eller skal jeg ønske meg en Sony A7R3 til 50-års dagen min? Kan Canon noensinne hamle opp med Sonys unike øyefokus? Denne er jo nærmest et must skal man fotografere mennesker med fullformatsoptikk.

Dette valget må tas nå før mitt lille jubileum. Det er jo også avgjørende at jeg begynner å bygge opp en solid portefølje av fotografier fra Mjøsas kulturlandskap. Samt ikke minst dokumentasjonen av arven etter Totenåsens apostel. Er svært skeptisk til om taket på våningshuset i Holmstadengen vil motstå de voldsomme snømengdene i vinter, og har ingen illusjoner om at det vil bli måket!?!

Med skrekk og gru ser jeg for meg at taket på våningshuset i Holmstadengen kollapser i løpet av vinteren, før jeg får dokumentert hjemmet til Dahl i fullformat!!!

Om somrene håper jeg å kunne spe på inntektene som tur-guide for turister etter grenda mi, men en forutsetning er at jeg får vekk pumpehuset og får erstattet dette med et lite grendemuseum. Pumpeteknologien er det god plass til nede i pumpebrønnen, og hverken kommunen eller mjøsregionen bør se seg tjent med å forspille en slik mulighet for positiv promotering.

- Løsninger for pumpehuset ved Grythengen 

Videre må jeg se til å få dokumentert den siste resten av bedehuskultur rundt Totenåsen ved Solhøy bedehus i Nord-Hurdal, hvortil Dahl først ankom da han la ut på sin vandring nordover fra en husmannsplass ved Spydeberg i Østfold. Samme fylke hvor Hans Nielsen Hauge tidligere hadde vandret ut fra sin husmannsplass for å bringe evangeliet til Norges befolkning. Men mens Hauge var pietist, var Dahl rosenianer, hvor døren var langt høyere og porten videre enn for haugianerne. Hauge ble Norges apostel, Dahl ble Totenåsens apostel. En arv å være stolt over!

Gjøvik sett mot nord. Dahls Kafé vil imidlertid ha sitt fokus vendt sørover, mot Totenåsen.

-Flickr.

No comments:

Post a Comment

Note: Only a member of this blog may post a comment.

Featured Post

Dagens demokrati kan ikke redde oss fra klimakrisen

Politikerne tror at løsningen på klimakrisen er å forsterke naturkrisen, ved å grave i filler naturen vår, for å plassere vindkraftverk på h...