Skip to main content

Våningshuset i Østby i kveldslys

-Wikimedia.

Var ute og syklet en tur forrige kvelden, egentlig skulle jeg se etter garden Røyse øverst i Skullerudvegen, hvor min oldefar og hans bror hentet koner. Dessverre ser dette bruket ut til å ha forsvunnet, da jeg ikke kunne få øye på det noe sted. Men turen var allikevel ikke bortkastet, for da jeg syklet tilbake åpenbarte våningshuset i Østby seg ikledd et vidunderlig mykt sommerkveldslys. Selv synes jeg fotografiet ble riktig bra, det ble svært skarpt og jeg liker den lille antydningen til skyer på den blå himmelen. Selvsagt litt synd med vegen, som burde vært en kjerreveg, men i det minste er asfalten nokså slitt, hvilket gir den et visst rustikt preg.

I dette huset vokste min bestemor opp, da kona til oldefar på nabobruket Lindstad døde ung av tuberkulose, og besteforeldrene måtte ta seg av henne i oppveksten. Oldefar var da også mye borte i Kloppen Trævarefabrik, som han drev nede ved Lenaelva.

Husker jeg ikke feil kom tippoldemor ved Østby fra en ufattelig fattig og jordløs familie, som levde som leilendinger i et steinhus med jordgulv i skogen i Øverskreien. For henne måtte i så fall det å bli gardskone ved Østby kjentes som å ha vunnet prinsen og halve kongeriket.

Pussig er det å tenke på disse lange historiske linjer og å vite at jeg ble kastet ut av fabrikken min med fire timers varsel etter en skitur i Øverbymarka, ved å trigge et over 35 millioner år gammelt gen knyttet til taperaversjons-biaset. Tro hva min tippoldemor ville tenkt om dette, der hun passet min bestemor, slik at min oldefar kunne få jobbe i Kloppen, hvorfra min bedrift var en avlegger? Ja, dette burde man reflektert litt over før man skremte meg til å skrive under på denne kontrakta fra BDO-Gjøvik en vinterkveld. Kineserne rådspør alltid sine fedre ved familiens fedrealter før slike avgjørelser fattes, og det å vite at deres etterkommere vil vurdere deres handlinger 40 generasjoner fram i tid, blir nok også tillagt vekt på skålen.

Uansett ser det ut til å være et svært flott tun inne på Østby, og som Norges største tunentusiast og en utrettelig forkjemper for våre gamle gards- og klyngetun og disses revitalisering, håper jeg en dag å få komme inn på tunet. Men først må jeg få meg nytt kamera og lære å beherske dette.

Ellers gis følgende opplysninger i Norske Gardsbruk anno 1957:

Sk.mk. 3,48 (aner ikke hva dette betyr). D. jord 65 da, prod. skog om lag 100 da. - Alm.rett. - 1 hest, 8 kyr, 2 ungdyr, 2 griser. - Garden har vært i ætta i 3 ledd. Eieren tok over i 1953 etter moren.

Eier: Gunnar Østby f. 1920, sønn av Mads G. Østby og Julie F. Sagen.

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?

Gamlevegen over tunet på Holmstadengen

Kommentar hos Steigan:
Hvilket kulturforfall har ikke Norge gjennomgått de siste 100 år! Norge som kulturnasjon var på topp da de to engene etter Kronborgsætergrenda i utkanten av Toten strålte i all sin skjønnhet, lik to smykkestener etter elva, fulle av autonomi, allmenningenes høydepunkt, den gang gårdsbrukene var levende historiemalerier og ikke villaføde for Kjøpesenterlandet!
Så jeg får forte meg å skrive en masse grendepoesi fra denne vidunderlige tiden, før Tine Skei Grande kommer med pekefingeren og hevder at dette er falske nyheter, fordi Hans Rosling har da ettertrykkelig bevist at ingen tid er bedre enn vår, under den vidunderlige og allmektige statens overherredømme!