Skip to main content

Stabburstunet

Tre gamle venar er dei,
gardsepletreet, stabburet og syrinen.
Epletreet skjenker oss stendig
av dei søte fossemøllingsepla sine,
her det står og hyllar stabburet.
Truleg åt stamfaren vår,
herr Fossemøllen,
av fruktene dine,
og slik bitt du oss saman i tida
med sødmen din.

På andre sida står syrinen
og gjev stabburet ein kjempeklem.
Mykje glade har dei vorte i einannan,
den lange tida dei har fått dele saman.
Eg vil tru syrinen vart planta
samstundes med stabburet,
i 1920.
Han luktar vedunderleg kraftig,
slik livet var her,
eingong.

Stabburet sjølv hyllar Gud
og skaparverket,
då det er ein inkarnasjon
av dei femten transformasjonane
til Christopher Alexander.
Ei gåve til Gud er det,
i kvar ein detalj.

Saman står denne trioen og syng
om svunne tider og gløymde minne.
Ein stille song,
som vart overdøyve av framand
teknologi og livsførsel
frå Amerika.

Inkje av dette høyrer heime her
i dette eingong so levande
historiemåleriet,
i kulturlandskapet på Toten.
Hadde det hengt på
Nasjonalgalleriet,
ville det vorte ramaskrik.
Men på Toten er det berre
Subeksurbania,
som gjeld.

Eg kallar tunet i Grythengen
stabburstunet no,
sjølv om den storslege draumen til
Le Corbusier og Edvard Bernays,
har frose det eingong so varme tunhjartet,
som byrgt banka her,
til is.

Når eg betraktar desse tre venane,
som i alderdommen vart frårøva kulturmiljøet sitt
og livsgjerninga si,
av di historiehjulet slutta å rulle
på denne gamle plassen
oppunder Totenåsen,
undrast eg om
songen frå Pris Herren
nokon gong
atter kan få ljome i byrgskap
over stabburstunet?

-Flickr.

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Kapping av hulkillist

Hadde nesten ferdig et hjørne med hulkillister i dag, men så fikk jeg somlet meg til å kappe 2 mm for mye. Da var dagen over og rett hjem og helga ødelagt! Men får tro jeg får en ny dag i mårå? Har funnet litt på nett, så går på med fornyet optimisme over helga. Får trøste meg med at skal man bli god i noe må man minst holde på 10.000 timer.




En god artikkel:
5 snarveier når du skal legge lister
En kommentar: Kort sagt må man tenke motsatt når man lister med hulkil. Se for deg at du legger lista feil vei (den som peker mot/tar i taket) legger du jevnt med underlaget på sagen. Den delen som skal på veggen legger du på anlegget/landet på sagen.  Skjær den første vinkelen du trenger. Så maler du deg ut ifra den, setter merke på den delen som ligger på anlegget/landet på sagen, vrir saga til den vinkelen du skal ha... skjærer forsiktig litt og litt av til du treffer streken...

Så bare til å montere :)

Lite tips er å kappe hulkil lister 1-2 mm for kort, slik at du har litt plass å bevege lis…

Minus låven

Det er de som hevder at etterkrigstida har vært fremskrittets tid. Knut Hamsun ville vært sterkt uenig i et slikt syn. Fordi som han formulerte det: "Fremskritt, det er menneskets trivsel." En forutsetning for trivsel er den menneskelige skala, som aller best kan illustreres med totenarden til tippoldefaren min. Pumpehuset ved Grythengen er helt ute av den menneskelig skala, hvor man pumper vann fra Mjøsas dyp opp til toppen av grenda som var himmelporten til Totenåsen. Brønnen som lå her før var i den menneskelige skala, en teknologi så liten at man kunne holde den i hånda. På samme vis som sæterstien mellom Holmstadsveen og Hongsætra var i den menneskelige skala, nå er den i maskinskala, eller nærmere bestemt tråkkemaskinskala.
Tvert imot kan vi slå fast at fremskrittet har forduftet, da trivselen ble borte med at stoltheten forsvant. Fordi uten den menneskelige skala finnes ingen stolthet, da det kun er maskinen som kan spille denne skalaen. Ikke kulturbæreren eller hist…