Skip to main content

Eit siste vitnesbyrd

So greidde du deg gjennom denne vinteren òg,
du gamle stabeis av eit våningshus
her i Holmstadengen.
Korleis klarte du å bera all snøen
på dei gamle skuldrane dine?
Denne vinteren kom det tre gonger
eller 700 milliardar tonn meir
snø enn vanleg,
og jammen om du fekk din del
her øvst oppi Øverskreien.

Støtt dett det ned meir snø
her oppunder Totenåsen
enn nedi flatbygdene.
Vi har fått både steinen og snøen.
Nokre hardhausar var dei
som klarde seg
oppi her,
og du er sanneleg ein av dei.
Men eg kan sjå at vinteren tok på.

Brått kom sumaren,
sola kasta seg over snøen
og åt han opp i ein einaste stor jafs.
No er allereie juli,
du stend i all din skrud,
omgjeven av ein vedunderleg
geitramskrans.

Underleg er det å koma til deg,
som å reise attende i tida,
eg kjenner at eg høyrer heime
i tida di.
Den kulturen som rår etter grenda no
kjennast framand for meg,
men når eg kjem til deg,
då har eg kome heim.
Her du stend og prisar Herren,
med rustna røyst.

Heller ikkje nedi Grythengen,
den store kjærleiken din etter Olterudelva,
kjenner eg meg lenger heime.
Motkulturen har vorte for sterk der,
han har teke overhand,
på same vis som geitramsen
kring tunet ditt.
Men geitramsen høyrer heime her,
saman med deg og meg.
Takk fordi du stendig står og vitnar
om stortida som rådde
etter denne grenda.
Eit siste vitnesbyrd,
er du.

-Flickr.

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Kapping av hulkillist

Hadde nesten ferdig et hjørne med hulkillister i dag, men så fikk jeg somlet meg til å kappe 2 mm for mye. Da var dagen over og rett hjem og helga ødelagt! Men får tro jeg får en ny dag i mårå? Har funnet litt på nett, så går på med fornyet optimisme over helga. Får trøste meg med at skal man bli god i noe må man minst holde på 10.000 timer.




En god artikkel:
5 snarveier når du skal legge lister
En kommentar: Kort sagt må man tenke motsatt når man lister med hulkil. Se for deg at du legger lista feil vei (den som peker mot/tar i taket) legger du jevnt med underlaget på sagen. Den delen som skal på veggen legger du på anlegget/landet på sagen.  Skjær den første vinkelen du trenger. Så maler du deg ut ifra den, setter merke på den delen som ligger på anlegget/landet på sagen, vrir saga til den vinkelen du skal ha... skjærer forsiktig litt og litt av til du treffer streken...

Så bare til å montere :)

Lite tips er å kappe hulkil lister 1-2 mm for kort, slik at du har litt plass å bevege lis…

Minus låven

Det er de som hevder at etterkrigstida har vært fremskrittets tid. Knut Hamsun ville vært sterkt uenig i et slikt syn. Fordi som han formulerte det: "Fremskritt, det er menneskets trivsel." En forutsetning for trivsel er den menneskelige skala, som aller best kan illustreres med totenarden til tippoldefaren min. Pumpehuset ved Grythengen er helt ute av den menneskelig skala, hvor man pumper vann fra Mjøsas dyp opp til toppen av grenda som var himmelporten til Totenåsen. Brønnen som lå her før var i den menneskelige skala, en teknologi så liten at man kunne holde den i hånda. På samme vis som sæterstien mellom Holmstadsveen og Hongsætra var i den menneskelige skala, nå er den i maskinskala, eller nærmere bestemt tråkkemaskinskala.
Tvert imot kan vi slå fast at fremskrittet har forduftet, da trivselen ble borte med at stoltheten forsvant. Fordi uten den menneskelige skala finnes ingen stolthet, da det kun er maskinen som kan spille denne skalaen. Ikke kulturbæreren eller hist…