Skip to main content

På stabburstrappa

Dei seier di ikkje hadde tid til
å gle dykk over venleiken
i dykkar tid.
Då undrast eg,
kvifor fylde di då stabburet med slik ein venleik?
Eg trur stabburet gledde dykk heile tida,
og at venleiken di omgav dykk med
var som ein energidrykk,
den hjalp dykk med å holde ut slitet
uti seine kveldar.

Sjølv om di ikkje hadde mykje tid til å sitja ned
i dykkar tid,
hadde di i det minste noko å gle dykk over,
den stutte stunda di sat her
på stabburstrappa.
No er inkje å gle seg over,
anna enn tapte minne,
då tunhjartet åt stabburstunet
har slutta å slå.

Kan hende, ja kan hende,
at sjølve apostelen oppi Holmstadengen
tok seg stunder til å sitja ned
her på stabburstrappa
i Grythengen,
for å syngje inn den vene
solnedgangen over Øverskreien
til tonane frå Pris Herren,
saman med disippelen
han hadde kjær.

No veks graset høgt kring stabburstrappa,
her tråkkar ikkje lenger slitte arbeidsstøvlar
fulle av gråsteinsjord.
Kan hende gav denne gråsteinsjorda dykk,
meir frygd,
enn kva komfortmennesket trur?
I det minste hadde di
vona om æva.
Vi treng ikkje denne vona lenger,
då vi no har
alt vi treng.

-Flickr.

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Kapping av hulkillist

Hadde nesten ferdig et hjørne med hulkillister i dag, men så fikk jeg somlet meg til å kappe 2 mm for mye. Da var dagen over og rett hjem og helga ødelagt! Men får tro jeg får en ny dag i mårå? Har funnet litt på nett, så går på med fornyet optimisme over helga. Får trøste meg med at skal man bli god i noe må man minst holde på 10.000 timer.




En god artikkel:
5 snarveier når du skal legge lister
En kommentar: Kort sagt må man tenke motsatt når man lister med hulkil. Se for deg at du legger lista feil vei (den som peker mot/tar i taket) legger du jevnt med underlaget på sagen. Den delen som skal på veggen legger du på anlegget/landet på sagen.  Skjær den første vinkelen du trenger. Så maler du deg ut ifra den, setter merke på den delen som ligger på anlegget/landet på sagen, vrir saga til den vinkelen du skal ha... skjærer forsiktig litt og litt av til du treffer streken...

Så bare til å montere :)

Lite tips er å kappe hulkil lister 1-2 mm for kort, slik at du har litt plass å bevege lis…

Minus låven

Det er de som hevder at etterkrigstida har vært fremskrittets tid. Knut Hamsun ville vært sterkt uenig i et slikt syn. Fordi som han formulerte det: "Fremskritt, det er menneskets trivsel." En forutsetning for trivsel er den menneskelige skala, som aller best kan illustreres med totenarden til tippoldefaren min. Pumpehuset ved Grythengen er helt ute av den menneskelig skala, hvor man pumper vann fra Mjøsas dyp opp til toppen av grenda som var himmelporten til Totenåsen. Brønnen som lå her før var i den menneskelige skala, en teknologi så liten at man kunne holde den i hånda. På samme vis som sæterstien mellom Holmstadsveen og Hongsætra var i den menneskelige skala, nå er den i maskinskala, eller nærmere bestemt tråkkemaskinskala.
Tvert imot kan vi slå fast at fremskrittet har forduftet, da trivselen ble borte med at stoltheten forsvant. Fordi uten den menneskelige skala finnes ingen stolthet, da det kun er maskinen som kan spille denne skalaen. Ikke kulturbæreren eller hist…