Skip to main content

Storgarden Holmstad i Øverskreien

Vi ruslet en tur opp til Holmstadengen i kveld, og på vegen knipset jeg dette bildet av storgarden Holmstad. Litt skjemmet ble det av sensoren, men snart kommer nytt kamera:-)

Mitt slektsnavn kommer herfra, da min tippoldefar fra Grythengen, som ligger 500 meter nedenfor, giftet seg med dattera på garden, og hun på død og liv ville ha med seg navnet, da hun syntes hun fikk så lite i medgift.

Egentlig skulle jeg hett Fossemøllen, men at det gikk som det gikk er greit nok, da min reise ble den motsatte av min stamfars. Han var husmannssønnen som endte opp som stolt småbruker med en unik kultur, mens jeg gikk fra å være industrieier til å bli kvitt arbeiderklassesøppel, som mistet min kultur og tapte stedet herr Fossemøllen vant.

Uendelig trist er det å vandre i denne grenda, og å vite at alt hva mine forfedre var og hadde, er og har ikke vi nå. Tapene av Grythengen og Holmstadengen som levende elvebruk er så store at det er umulig å fatte! Jeg forstår heller ikke hvordan folk makter å leve med slike tap?

Totenåsens apostel M.J. Dahl holdt sitt første møte på Toten i finstuggun her på Holmstad i 1892, hvor min oldefar var til stede, og hvor han var av de første totninger som ble frelst, sammen med en liten håndfull andre øverskreiinger.

-Wikimedia.

Hvilken uendelig forskjell er det ikke på et våningshus og en villa! Våningshusene på Toten er perler i kulturlandskapet! Hadde de enda fått ligge i fred, sammen med gardstunene sine!

-Wikimedia.

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Venter metankatastrofen oss?

I dag inneholder atmosfæren 5 gigatonn metan. Et estimat anslår at rundt 50 gigatonn metan kan være i ferd med å frigis i Arktis, dvs. en tidobling. Flere tusen gigatonn ligger lagret i den arktiske permafrosten, i den Øst-Sibirske arktiske havhylla alene ligger det 500 - 5000 gigatonn metan.

Metan er ved frigjøring mer enn 150 ganger sterkere som klimagass enn CO2, etter 20 år 86 ganger sterkere i gjennomsnitt, og etter 100 år 23 ganger sterkere. Dette fordi den blir til H2O og CO2.

Mennesket er et produkt av ilden, dette ser nå ut til å bli vår bane. Imens er det søndagsåpne butikker som debatteres, selvsagt en uting og et pådriv for konsumerismen, men allikevel et bevis på menneskets korte tidshorisont.

"Geoengineering" kan ikke hjelpe oss, det er langt mer fornuftig å lagre karbon i jordsmonnet. Det er 5-6 ganger mer karbon i jorda enn i atmosfæren og vegetasjonen sammenlagt. Her kan biokull (terra preta) spille en viktig rolle.

Biokull kan bli i jorda i flere hundre tu…

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?