Skip to main content

Sammen med Holmstadengen inn i solnedgangen

Personlig ser jeg det slik at uten Holmstadengen og Grythengen som levende elvebruk hånd i hånd etter Olterudelva, er Norge uten håp. Ja, ikke bare Toten og ikke bare grenda, men hele nasjonen. Dette er selvsagt kun en følelse jeg har, knyttet opp mot nedarvede bias i menneskesinnet, men det er nå engang slik jeg kjenner det. Så får bare resten av nasjonen slå seg på brystet og hoppe og danse fordi de bor i verdens beste land og at vi har en overlegen kultur. For min del har alt håp for og all stolthet over mitt fedreland forlatt meg med tapet av disse to gamle husmannsplassene i utkanten av Toten.

Hva som slo meg i dag er at jeg ønsker å gå inn i solnedgangen sammen med Holmstadengen. Jeg har passert 50, og kjenner at forfallet har satt inn for egen del også. Derfor vil jeg dokumentere denne plassen ettersom den faller sammen og blir til jord og muld. Minst en gang hvert år vil jeg vende tilbake for å fotografere stedets bortgang. Kanskje fra de samme vinklene?

Ellers har jeg snart 25 grendedikt til kaffebordboka mi, hvilket var målet. Om fotografiene holder mål, er jeg ennå usikker på? De har ingen ensartet stil, hvilket muligens er uheldig? Teknisk er mange heller ikke helt på høyden. Men kanskje bør det være slik, for at bokas uttrykk skal bli mer autentisk? Dette er forhold jeg vil søke å finne svar på.

Uansett fikk jeg vite at tamronlinsa kommer til uka, så da starter en ny tidsalder med A7III!

-Wikimedia.

Comments

  1. Gratulerer med & takk for til dels meget bra "heimstaddiktning ved båren", så og si. Og hvilken produksjonstakt; her går det unna!

    Jeg forestiller meg at det er veeeldig mye, og over lang tid oppsamlet frustrasjon og andre negative følelser knyttet til diktningens temaer som har avfødt, nærmest på rent overtrykk pressa disse ut som perler på ei snor gjennom en endelig pip åpen ventil. "Endelig" ikke sånn å forstå at du ikke har kunnet gi og har gitt uttrykk for de samme tingene i sakprosaform mange ganger allerede – snarere tvertibøtter og spann, men noen ganger må det diktes litt på et mer musisk språk, skal man være sikker på å få den rette stemningsmessige nyansen ordentlig fremkalt. Og det har du sikkert hatt et underkjent behov for, for når først demningen brast, kom det jo den reneste flodbølgen av poetisk melankoli kontant pr. omgående!

    Spent på hvor dette bærer videre.

    Jeg skal si litt mer spesifikt senere om hva jeg opplever og tenker akkurat mht. til dine grendepoetiske utbrudd her, men de orda skal veies og tilmåles ordentlig fra min side, så dette må derfor komme i neste kommentar. Men et par generelle, forlengst ferdigtenkte strøtanker om å poe-si det i diktform er innafor hva jeg rekker før tannpuss i natt:

    Dikt kan uten tvil, med de dikteriske genrenes generelt mindre preg av sakprosaens tekniske formkrav, logikk, argumenter, entydighet og alt det der som er en affære mellom intellekter, noen ganger si det som skal sies klarere og på alle måter mer treffende enn en brukerveiledning kan – nettopp ved friheten til å la virkelighetens levde og opplevde preg av primært å bestå av emosjoner og stemninger, så mye mer enn det sekundære; det entydige og snusfornuftige, avspeiles i språket. Dikt kan, uten å avkreves entydig, logisk stringens, ivareta en kompleks og motsetningsfylt virkelighet på den beste måten.

    Og også når behovet av og til er nettopp å kunne være komplett ensidig og absolutt om noe, ikke være kompleks, men være enkel – og nettopp å gjøre dette eksplisitt og tydelig, utover det som kanskje alltid er så lett i sakprosa uten at det virker som en litt "ubalansert fremstilling" eller andre "ulovligheter" i et mer formelt definert språk, er diktning fint å ty til. Der er det jo tradisjon for å kunne klinke til og rope sitt hjertes heidundrende mening, som jo egentlig aldri er nyansert – eller likegyldig, men brenner som oppglødd jern for det éne, uten annet filter enn evt. bruk av forsøksvis ytterligere forsterkende poetiske virkemidler av ymist slag. Og uten at det kan bli det minste feil ved det; folk kjenner igjen sterke følelser når de ser dem, og alle vet intuitivt at følelser ikke er blandingsprodukter, men rene og grunnleggende ingredienser, mellom hvilke både spenning og dynamisk balanse kan eksistere – men kun mellom, ikke i den enkelte følelse.

    ReplyDelete
  2. Glemte å si: Fantastisk fint bilde og ditto motiv. Finere blir det ikke – med den tilleggsbetydningen som også dessverre ligger i akkurat det.

    ReplyDelete
  3. Mange takk for varmende ord Achsel! Men hva annet kan man gjøre enn å ty til poesien og kameraet? Det nytter ikke å slåss lenger, så man får bare forsøke å samle sammen restene i ord og bilder. Kan man ikke bli historiemaler, får man bli poet istedenfor. Synd var det nå allikevel at dette gamle historiehjulet skulle rustne til og kjøre seg så forbannet godt fast i seinmoderniteten. Heller ikke kjennes det godt å leve i det kulturelle og sosiale vakuumet som har tatt plassen etter historiens slutt. Derfor bærer det tilbake til byen, og er jeg heldig blir det en liten kafé med tilhørende kaffebordbok og totenkringler til :-) Samt et nytt bilde av Holmstadengen hvert år som går. En fin plass å eldes sammen med.

    ReplyDelete
  4. Arkitekt Bengt Hellborg kommenterte til bildet: "Glädjen kryper i mig. Finns det något bättre hus som närmare sig naturen med respekt."

    ReplyDelete
    Replies
    1. Janei, det er ikke det at jeg vanligvis er - eller: pleide i hvert fall ikke å være - den utpreget tilbakeskuende, romantiske eller nostalgisk anlagte typen, ei heller er det dype innland, det elvebaserte, grøderike bonde- og skogdriftslandet du deler med oss mitt primære domene; jeg hører veldig til på kyst, øyer og hav sør i riket, og i de cinematisk eventyraktige fjell, fjord-og kanalsystemer og blandingsskoger i melkesjokoladefylket Telemark ("Et lite stykke Norge"), rett innenfor denne idyllspekkede og værmessig begunstigede del av norskekysten.
      Skogene; med sine bratthugde kløfter, utallige spektakulære utsikter og tusen år gamle, steinsatte kjerreveier som snor og bukter seg mellom tilsvarende gamle eiketrær, gjennom de samme, langsomme tiders tradisjonsrike kul-turlandskap og nat-urkraftoverflod som inspirerte både illustratørene Kittelsen, såvel som Værenskiold, i sine for ettertiden nærmest definitive, visuelle beskrivelser av de ulike typer troll som er kjent for å bebo Norges fjell og skoger.
      Ja, selv den av natur plagede og jevnt deprimerte maleren Edvard Munch ble såpass mye lettere til sinns ved et lengre opphold i Kragerø, at han til en forandring blant annet malte et stort og meget vakkert og lyst bilde, av solen, kalt "Solen", sett fra Skrubben, rett forfra og vel så det, i ferd med å stå opp fra bak horisonten på havet sør for Jomfruland, for deretter å la "Solen" brukes som dekorasjon på veggen i Universitetets aula i Oslo.

      Men helt uavhengig av egne, erfaringsbaserte og –begrensede geografiske preferanser og favoritthabitat: Man trenger heldigvis ikke å være utpreget nostalgisk eller gammeldags anlagt, eller ha vokst opp ved Mjøsa, for å oppfatte skjønnheten og harmonien her – i motivet ikke minst, og også i ren fotografisk kontekst – men også både hendig snarrådighet og all, ofte hardlært erfaring og klokskap mye ved gamle bosettinger og gamle byggeskikker ofte kan bære vitnesbyrd om.

      Så glädjen kryper även i mig, förstås.

      Jeg tenker jeg får kvittere for bildet ditt med et par egne mobilkameraversjoner i lett regnvær i fjor sommer, av det gamle bryggerhuset på tunet hos en av mine beste kompiser og ofte samarbeidspartner i ungdoms– og kulturarbeidland, "St. Kjetil", som jeg kaller'n. Dette er ute på en av de større øyene i skjærgården, og et sted jeg er så heldig å kunne både besøke og sogar bo på litt uformelt, nærmest når som helst hvis og når jeg måtte ha lyst, i tillegg til at vi har div. arr. og festivalvirksomhet der sommerstid hvert år.

      https://afordweb.files.wordpress.com/2018/07/c3b8ytunet-bryggerhus-i.jpg
      https://afordweb.files.wordpress.com/2018/07/c3b8ytunet-bryggerhus-ii.jpg
      https://afordweb.files.wordpress.com/2018/07/c3b8ytunet-bryggerhus-iii.jpg

      Dessuten synes jeg dette, et jeg nokså tilfeldig fant på nettet en gang, var akkurat passe her:

      https://afordweb.files.wordpress.com/2018/07/torvtak.jpg

      Men om det er noe så graverende alvorlig som alderen min, eller bare småting som at verden er i ferd med å gå fullstendig av hengslene, så er jeg altså etter hvert ikke blitt mindre verdikonservativ på mange områder enn at jeg nå, inspirert av den sk. "Fortidsminneforeningen", eller "Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring", som den egentlig formelt heter, går inn for å stifte det som skal hete "Foreningen til norske fortidsmenneskers bevaring" - "Fortidsmenneskeforeningen" blant gamle venner. Veldig gamle, så klart. Du kan få 100% venne-og familierabatt på årskontingenten dersom du tror dette er noe som kunne passe for deg også.

      Delete

Post a Comment

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Kapping av hulkillist

Hadde nesten ferdig et hjørne med hulkillister i dag, men så fikk jeg somlet meg til å kappe 2 mm for mye. Da var dagen over og rett hjem og helga ødelagt! Men får tro jeg får en ny dag i mårå? Har funnet litt på nett, så går på med fornyet optimisme over helga. Får trøste meg med at skal man bli god i noe må man minst holde på 10.000 timer.




En god artikkel:
5 snarveier når du skal legge lister
En kommentar: Kort sagt må man tenke motsatt når man lister med hulkil. Se for deg at du legger lista feil vei (den som peker mot/tar i taket) legger du jevnt med underlaget på sagen. Den delen som skal på veggen legger du på anlegget/landet på sagen.  Skjær den første vinkelen du trenger. Så maler du deg ut ifra den, setter merke på den delen som ligger på anlegget/landet på sagen, vrir saga til den vinkelen du skal ha... skjærer forsiktig litt og litt av til du treffer streken...

Så bare til å montere :)

Lite tips er å kappe hulkil lister 1-2 mm for kort, slik at du har litt plass å bevege lis…

Minus låven

Det er de som hevder at etterkrigstida har vært fremskrittets tid. Knut Hamsun ville vært sterkt uenig i et slikt syn. Fordi som han formulerte det: "Fremskritt, det er menneskets trivsel." En forutsetning for trivsel er den menneskelige skala, som aller best kan illustreres med totenarden til tippoldefaren min. Pumpehuset ved Grythengen er helt ute av den menneskelig skala, hvor man pumper vann fra Mjøsas dyp opp til toppen av grenda som var himmelporten til Totenåsen. Brønnen som lå her før var i den menneskelige skala, en teknologi så liten at man kunne holde den i hånda. På samme vis som sæterstien mellom Holmstadsveen og Hongsætra var i den menneskelige skala, nå er den i maskinskala, eller nærmere bestemt tråkkemaskinskala.
Tvert imot kan vi slå fast at fremskrittet har forduftet, da trivselen ble borte med at stoltheten forsvant. Fordi uten den menneskelige skala finnes ingen stolthet, da det kun er maskinen som kan spille denne skalaen. Ikke kulturbæreren eller hist…