Skip to main content

Sammen med Holmstadengen inn i solnedgangen

Personlig ser jeg det slik at uten Holmstadengen og Grythengen som levende elvebruk hånd i hånd etter Olterudelva, er Norge uten håp. Ja, ikke bare Toten og ikke bare grenda, men hele nasjonen. Dette er selvsagt kun en følelse jeg har, knyttet opp mot nedarvede bias i menneskesinnet, men det er nå engang slik jeg kjenner det. Så får bare resten av nasjonen slå seg på brystet og hoppe og danse fordi de bor i verdens beste land og at vi har en overlegen kultur. For min del har alt håp for og all stolthet over mitt fedreland forlatt meg med tapet av disse to gamle husmannsplassene i utkanten av Toten.

Hva som slo meg i dag er at jeg ønsker å gå inn i solnedgangen sammen med Holmstadengen. Jeg har passert 50, og kjenner at forfallet har satt inn for egen del også. Derfor vil jeg dokumentere denne plassen ettersom den faller sammen og blir til jord og muld. Minst en gang hvert år vil jeg vende tilbake for å fotografere stedets bortgang. Kanskje fra de samme vinklene?

Ellers har jeg snart 25 grendedikt til kaffebordboka mi, hvilket var målet. Om fotografiene holder mål, er jeg ennå usikker på? De har ingen ensartet stil, hvilket muligens er uheldig? Teknisk er mange heller ikke helt på høyden. Men kanskje bør det være slik, for at bokas uttrykk skal bli mer autentisk? Dette er forhold jeg vil søke å finne svar på.

Uansett fikk jeg vite at tamronlinsa kommer til uka, så da starter en ny tidsalder med A7III!

-Wikimedia.

Comments

  1. Gratulerer med & takk for til dels meget bra "heimstaddiktning ved båren", så og si. Og hvilken produksjonstakt; her går det unna!

    Jeg forestiller meg at det er veeeldig mye, og over lang tid oppsamlet frustrasjon og andre negative følelser knyttet til diktningens temaer som har avfødt, nærmest på rent overtrykk pressa disse ut som perler på ei snor gjennom en endelig pip åpen ventil. "Endelig" ikke sånn å forstå at du ikke har kunnet gi og har gitt uttrykk for de samme tingene i sakprosaform mange ganger allerede – snarere tvertibøtter og spann, men noen ganger må det diktes litt på et mer musisk språk, skal man være sikker på å få den rette stemningsmessige nyansen ordentlig fremkalt. Og det har du sikkert hatt et underkjent behov for, for når først demningen brast, kom det jo den reneste flodbølgen av poetisk melankoli kontant pr. omgående!

    Spent på hvor dette bærer videre.

    Jeg skal si litt mer spesifikt senere om hva jeg opplever og tenker akkurat mht. til dine grendepoetiske utbrudd her, men de orda skal veies og tilmåles ordentlig fra min side, så dette må derfor komme i neste kommentar. Men et par generelle, forlengst ferdigtenkte strøtanker om å poe-si det i diktform er innafor hva jeg rekker før tannpuss i natt:

    Dikt kan uten tvil, med de dikteriske genrenes generelt mindre preg av sakprosaens tekniske formkrav, logikk, argumenter, entydighet og alt det der som er en affære mellom intellekter, noen ganger si det som skal sies klarere og på alle måter mer treffende enn en brukerveiledning kan – nettopp ved friheten til å la virkelighetens levde og opplevde preg av primært å bestå av emosjoner og stemninger, så mye mer enn det sekundære; det entydige og snusfornuftige, avspeiles i språket. Dikt kan, uten å avkreves entydig, logisk stringens, ivareta en kompleks og motsetningsfylt virkelighet på den beste måten.

    Og også når behovet av og til er nettopp å kunne være komplett ensidig og absolutt om noe, ikke være kompleks, men være enkel – og nettopp å gjøre dette eksplisitt og tydelig, utover det som kanskje alltid er så lett i sakprosa uten at det virker som en litt "ubalansert fremstilling" eller andre "ulovligheter" i et mer formelt definert språk, er diktning fint å ty til. Der er det jo tradisjon for å kunne klinke til og rope sitt hjertes heidundrende mening, som jo egentlig aldri er nyansert – eller likegyldig, men brenner som oppglødd jern for det éne, uten annet filter enn evt. bruk av forsøksvis ytterligere forsterkende poetiske virkemidler av ymist slag. Og uten at det kan bli det minste feil ved det; folk kjenner igjen sterke følelser når de ser dem, og alle vet intuitivt at følelser ikke er blandingsprodukter, men rene og grunnleggende ingredienser, mellom hvilke både spenning og dynamisk balanse kan eksistere – men kun mellom, ikke i den enkelte følelse.

    ReplyDelete
  2. Glemte å si: Fantastisk fint bilde og ditto motiv. Finere blir det ikke – med den tilleggsbetydningen som også dessverre ligger i akkurat det.

    ReplyDelete
  3. Mange takk for varmende ord Achsel! Men hva annet kan man gjøre enn å ty til poesien og kameraet? Det nytter ikke å slåss lenger, så man får bare forsøke å samle sammen restene i ord og bilder. Kan man ikke bli historiemaler, får man bli poet istedenfor. Synd var det nå allikevel at dette gamle historiehjulet skulle rustne til og kjøre seg så forbannet godt fast i seinmoderniteten. Heller ikke kjennes det godt å leve i det kulturelle og sosiale vakuumet som har tatt plassen etter historiens slutt. Derfor bærer det tilbake til byen, og er jeg heldig blir det en liten kafé med tilhørende kaffebordbok og totenkringler til :-) Samt et nytt bilde av Holmstadengen hvert år som går. En fin plass å eldes sammen med.

    ReplyDelete

Post a Comment

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Venter metankatastrofen oss?

I dag inneholder atmosfæren 5 gigatonn metan. Et estimat anslår at rundt 50 gigatonn metan kan være i ferd med å frigis i Arktis, dvs. en tidobling. Flere tusen gigatonn ligger lagret i den arktiske permafrosten, i den Øst-Sibirske arktiske havhylla alene ligger det 500 - 5000 gigatonn metan.

Metan er ved frigjøring mer enn 150 ganger sterkere som klimagass enn CO2, etter 20 år 86 ganger sterkere i gjennomsnitt, og etter 100 år 23 ganger sterkere. Dette fordi den blir til H2O og CO2.

Mennesket er et produkt av ilden, dette ser nå ut til å bli vår bane. Imens er det søndagsåpne butikker som debatteres, selvsagt en uting og et pådriv for konsumerismen, men allikevel et bevis på menneskets korte tidshorisont.

"Geoengineering" kan ikke hjelpe oss, det er langt mer fornuftig å lagre karbon i jordsmonnet. Det er 5-6 ganger mer karbon i jorda enn i atmosfæren og vegetasjonen sammenlagt. Her kan biokull (terra preta) spille en viktig rolle.

Biokull kan bli i jorda i flere hundre tu…

Den djupe grenda

Underleg er det å vera i fedregrenda, og frykte at den djupe grenda bakom skal ta det siste andedraget. Då har vi berre att den grunne grenda, som er ein illusjon frå Amerika.
I den grunne grenda har plassmålaren vorte ein kulissemålar, for kulisseplassar, lik fototapet med sponplatar bakom.
I den djupe grenda syng ein songane åt fedrane sine. Ein vyrder og aktar dei gamle plassane, lik levande historiemåleri i landskapet. Måla med kraftfulle penslar, av autonomi, krinslaup og retrovasjon.
I den grunne grenda har dei gamle plassane vorte villaparkar. Ein dyrkar ikkje permakultur, men får alle behov dekte utanifrå, gjennom røyr, kablar, bilar og pumpehus.
I den djupe grenda rår stilla, og elden bakom, frå dei som gjekk føre, brenn sterk og klår. Viss denne elden sloknar, rår berre den grunne grenda, og då kjem kulden snikande.