Skip to main content

The Great Chemical Reaction: Life and Death of Gaia by Ugo Bardi

Read the whole article by Ugo Bardi:
"We can't hope that the silicate thermostat will save us from CO2 caused warming. This reaction
is damn slow by our standards. It will, eventually, remove from the atmosphere the CO2 we have emitted, but it will take tens of thousands of years, at the very least. Look at thesesimulations by Dave Archer and you see what the problem is:
See? part of the CO2 we have emitted in the atmosphere will still be there in 40,000 years from now. Actually, it will stay there much longer. So, you see how important it is the reaction that I showed to you. The silicate weathering reaction is what keeps "Gaia" alive - better said, it is Gaia. And don't make the mistake of thinking that Gaia is a goddess and that, somehow, she cares about us. No, it is more correct to say that Gaia doesn't give a damn about us - which is what you'd expect from a chemical reaction, after all. It is us who have been tampering with this chemical reaction and it will be us who will have to face the consequences.
In the end, we can't hope to force the planet to do what we want it to do. So, we must learn to live with the flow of the Earth's cycles. For that, we must know a little chemistry my idea today was to show to you a bit of this chemistry. But more than chemistry, we must learn our limits, otherwise we won't survive for long.
This is our Earth, not a fantasy planet, let's try to keep it the way we found it."

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Venter metankatastrofen oss?

I dag inneholder atmosfæren 5 gigatonn metan. Et estimat anslår at rundt 50 gigatonn metan kan være i ferd med å frigis i Arktis, dvs. en tidobling. Flere tusen gigatonn ligger lagret i den arktiske permafrosten, i den Øst-Sibirske arktiske havhylla alene ligger det 500 - 5000 gigatonn metan.

Metan er ved frigjøring mer enn 150 ganger sterkere som klimagass enn CO2, etter 20 år 86 ganger sterkere i gjennomsnitt, og etter 100 år 23 ganger sterkere. Dette fordi den blir til H2O og CO2.

Mennesket er et produkt av ilden, dette ser nå ut til å bli vår bane. Imens er det søndagsåpne butikker som debatteres, selvsagt en uting og et pådriv for konsumerismen, men allikevel et bevis på menneskets korte tidshorisont.

"Geoengineering" kan ikke hjelpe oss, det er langt mer fornuftig å lagre karbon i jordsmonnet. Det er 5-6 ganger mer karbon i jorda enn i atmosfæren og vegetasjonen sammenlagt. Her kan biokull (terra preta) spille en viktig rolle.

Biokull kan bli i jorda i flere hundre tu…

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?