Skip to main content

Konfliktråd i bofellesskapet

Megler James A. Arnfinsen med meget gode råd for lommenabolaget:
Ja, jeg tror også de mellom-menneskelige aspektene ved slike bofellesskap vil være avgjørende for om man lykkes. Jeg ser for meg at slike bofellesskap kunne opprette små interne "konfliktråd", der beboerne kunne ta opp saker fortløpende, og der beboerne selv kunne bytte på å være meklere. Det er sikkert mulig å bygge inn en god sosial infrastruktur som gjør det lettere å hanskes med de utfordringene som oppstår. I alle tilfeller vil det nok hjelpe om de som involverer seg i et bofellesskap forstår det hele som et utviklingvei, både personlig, relasjonelt og teknisk. Med teknisk tenker jeg at vi alle må lære mer om de teknologiske forutsetningene for bærekraft, og hvordan vi kan leve tett på og med teknologi som faktisk gjør en forskjell.

Etter samtalen med Siv Helen, Kristin og Sissel slo det meg at det kunne være spennende å integrere (hvertfall deler av) teknologien fra Earthship-bevegelsen inn i Gaining by Sharing-modellen, i den forstand at man kunne lage bofellesskap som var mer eller mindre "off the grid", som det så fint heter. For mer om Earthsip så er det et intervju om temaet her på Levevei™: http://www.levevei.no/2012/07/... - JAA

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?

Gamlevegen over tunet på Holmstadengen

Kommentar hos Steigan:
Hvilket kulturforfall har ikke Norge gjennomgått de siste 100 år! Norge som kulturnasjon var på topp da de to engene etter Kronborgsætergrenda i utkanten av Toten strålte i all sin skjønnhet, lik to smykkestener etter elva, fulle av autonomi, allmenningenes høydepunkt, den gang gårdsbrukene var levende historiemalerier og ikke villaføde for Kjøpesenterlandet!
Så jeg får forte meg å skrive en masse grendepoesi fra denne vidunderlige tiden, før Tine Skei Grande kommer med pekefingeren og hevder at dette er falske nyheter, fordi Hans Rosling har da ettertrykkelig bevist at ingen tid er bedre enn vår, under den vidunderlige og allmektige statens overherredømme!