Skip to main content

Lommedemokratiet hos Kulturverk

Les mitt siste essay, skrevet i frisk fjelluft, hos Kulturverk:

- LOMMEDEMOKRATIET
Look over the histories of fallen civilizations, and far more often than not, societies don’t have to be dragged down the slope of decline and fall. Rather, they go that way at a run, convinced that the road to ruin must inevitably lead them to heaven on earth. Arnold Toynbee, whose voluminous study of the rise and fall of civilizations has been one of the main sources for this blog since its inception, wrote at length about the way that the elite classes of falling civilizations lose the capacity to come up with new responses for new situations, or even to learn from their mistakes; thus they keep on trying to use the same failed policies over and over again until the whole system crashes to ruin. That’s an important factor, no question, but it’s not just the elites who seem to lose track of the real world as civilizations go sliding down toward history’s compost heap, it’s the masses as well. - JMG
Så gjenstår det å se, vil politikerne våre kjøre vår sivilisasjon i grøfta med å repetere den gamle, forfeilede politikken, eller vil de ta til seg lommedemokratiet?

Ross Chapin i lommenabolaget. Måtte han, sammen med Terje Bongard, løftes fram som representanter for en ny tid, hvor vi bygger vårt samfunn på de beste egenskaper i menneskenaturen.

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?

Gamlevegen over tunet på Holmstadengen

Kommentar hos Steigan:
Hvilket kulturforfall har ikke Norge gjennomgått de siste 100 år! Norge som kulturnasjon var på topp da de to engene etter Kronborgsætergrenda i utkanten av Toten strålte i all sin skjønnhet, lik to smykkestener etter elva, fulle av autonomi, allmenningenes høydepunkt, den gang gårdsbrukene var levende historiemalerier og ikke villaføde for Kjøpesenterlandet!
Så jeg får forte meg å skrive en masse grendepoesi fra denne vidunderlige tiden, før Tine Skei Grande kommer med pekefingeren og hevder at dette er falske nyheter, fordi Hans Rosling har da ettertrykkelig bevist at ingen tid er bedre enn vår, under den vidunderlige og allmektige statens overherredømme!