Av Trond Andresen. Originalt innlegg her.
Med jevne mellomrom dukker det opp diskusjonstråder her og der om "rasisme kontra medmenneskelighet", for eksempel i debatter om flykninger og migrasjon. La meg peke på et forskningsfelt i rivende utvikling, som jeg mener har betydning for dette: evolusjonspsykologien.
Det er i korthet å anvende Darwins forklaringsmåte ikke bare på våre indre organer fra halsen og ned, slik disse har utvikla seg, men også på hjernen vår: hvilke innebygde mentale tilbøyeligheter var gunstige for å få etterkommere som overlevde og igjen kunne få etterkommere?
Jeg plukker fra en engelsk powerpoint, siden jeg ikke har den på norsk:
_________
First, for balance, some nice traits: empathy, loyalty, self-sacrifice, caring for children, curiosity, sociality, cooperativity. All contributed to having surviving descendants that could have further descendants.
BUT:
aggression, selfishness, narcissism (we want to be noticed), greed, climbing strategies (suck up to the alphas, dump on your rivals), intrigues, herd mentality, hostility towards outgroups, suspiciousness, need to be right at any cost, territorialism, manipulativeness. ... >>
_________
Så la oss betrakte "hostility towards outgroups, suspiciousness" = "skepsis til 'de andre', mistenksomhet":
De som ikke var skeptiske nok til 'de andre', eller noe for tillitsfulle, fikk i steinalderen av forståelige årsaker litt for ofte ikke anledning til å føre sitt arvemateriale videre. I motsetning til de mer mistenksomme.
Vi mennesker har med andre ord i noen grad (jeg snakker hele tida om gjennomsnitt her, individer er jo forskjellige så la oss slippe den stråmannen) fått "avlet fram" disse egenskapene – denne mentale bagasjen – gjennom naturlig utvalg.
I stedet for å moralisere over dem, bør man erkjenne at de er der i større eller mindre grad. Bare da kan man begrense skadelige utslag av dem.
Dessuten er det også slik at vi har fram-avlet en mental tilbøyelighet til å snyte og lure andre hvis vi kan slippe unna med det – den kunsten var også gunstig å beherske for å føre slekta videre i en steinaldersetting. Og når naturgitt mistenksomhet på den ene sida konfronteres med falskspill på den andre sida, så uteblir idyllen.
Som om dette ikke er nok, er vi også utrusta med en mental tilbøyelighet til å søke oppmerksomhet og anerkjennelse i egen gruppe (det var også gunstig for videreføring av egne gener hvis man lyktes). Moderne samfunn består av at et utall grupper, og hver av oss har gjerne tilhørighet til mange forskjellige slike.
I visse toneangivende grupper i moderne samfunn (ikke minst slike som inneholder folk fra utdanningsmiddelklassen med medie-adgang og -innflytelse) kan man klatre i anerkjennelseshierarkiet ved å framstå "kompromissløst hjertegod". Denne type oppførsel blir av de som har annen gruppetilhørighet – f.eks. arbeiderklassen, som i større grad berøres negativt av masseinnvandring og hvor den evolusjonært utvikla mistenksomheten er til stede – betrakta som posering, som en slags sjølgod vifting med påfuglfjær.
Min egen vurdering er at dette i noen grad er riktig.
Oppsummeringsvis. Diskutér "rasisme" og fremmedskepsis med mindre moralistisk hyperventilering, og med mer forståelse av betydninga av våre innebygde mentale tilbøyeligheter. Med økt innsikt i slike vil vi paradoksalt nok kunne oppføre oss bedre mot "de andre". Jeg vil i den forbindelse sterkt anbefale denne boka.
De som ikke var skeptiske nok til 'de andre', eller noe for tillitsfulle, fikk i steinalderen av forståelige årsaker litt for ofte ikke anledning til å føre sitt arvemateriale videre. I motsetning til de mer mistenksomme.
Vi mennesker har med andre ord i noen grad (jeg snakker hele tida om gjennomsnitt her, individer er jo forskjellige så la oss slippe den stråmannen) fått "avlet fram" disse egenskapene – denne mentale bagasjen – gjennom naturlig utvalg.
I stedet for å moralisere over dem, bør man erkjenne at de er der i større eller mindre grad. Bare da kan man begrense skadelige utslag av dem.
Dessuten er det også slik at vi har fram-avlet en mental tilbøyelighet til å snyte og lure andre hvis vi kan slippe unna med det – den kunsten var også gunstig å beherske for å føre slekta videre i en steinaldersetting. Og når naturgitt mistenksomhet på den ene sida konfronteres med falskspill på den andre sida, så uteblir idyllen.
Som om dette ikke er nok, er vi også utrusta med en mental tilbøyelighet til å søke oppmerksomhet og anerkjennelse i egen gruppe (det var også gunstig for videreføring av egne gener hvis man lyktes). Moderne samfunn består av at et utall grupper, og hver av oss har gjerne tilhørighet til mange forskjellige slike.
I visse toneangivende grupper i moderne samfunn (ikke minst slike som inneholder folk fra utdanningsmiddelklassen med medie-adgang og -innflytelse) kan man klatre i anerkjennelseshierarkiet ved å framstå "kompromissløst hjertegod". Denne type oppførsel blir av de som har annen gruppetilhørighet – f.eks. arbeiderklassen, som i større grad berøres negativt av masseinnvandring og hvor den evolusjonært utvikla mistenksomheten er til stede – betrakta som posering, som en slags sjølgod vifting med påfuglfjær.
Min egen vurdering er at dette i noen grad er riktig.
Oppsummeringsvis. Diskutér "rasisme" og fremmedskepsis med mindre moralistisk hyperventilering, og med mer forståelse av betydninga av våre innebygde mentale tilbøyeligheter. Med økt innsikt i slike vil vi paradoksalt nok kunne oppføre oss bedre mot "de andre". Jeg vil i den forbindelse sterkt anbefale denne boka.
No comments:
Post a Comment
Note: Only a member of this blog may post a comment.