Saturday, August 8, 2015

Intervju med en høysensitiv mann

Publisert hos Foreningen for høysensitive august 2015.


Alder: 47 år

Yrke/tittel: Fra tolv til 42 år jobbet jeg som femte generasjon på gulvet i familiebedriften, hvor jeg måtte gi meg grunnet en gryende industriastma forårsaket av trestøv. Siden har jeg arbeidet som deltids transportør, frilandsfotograf og blogger. Aller best trives jeg med å skrive for Kulturverk, et nettsted med store ambisjoner.

Bakgrunn: Barndommen tilbrakte jeg stort sett i Olteruddalen, en av mange smådaler ned fra Totenåsen. Oftest alene, men også sammen med andre barn i grenda, hvor vi lekte Robin Hood. Her satt jeg på post som indianer, bygde hemmelige stier og hytter i dalsida, studerte fuglelivet med mer. I likhet med økofilosofen Sigmund Kvaløy Setreng, som flyttet til Øvre Skreien hvor jeg vokste opp som tolvåring, regner jeg meg først og fremst som et elvemenneske.

Omtrent samtidig som jeg gikk inn i stemmeskiftet, som den første i klassa, gikk jeg også inn i en slags dvale. Ungdomstida husker jeg ikke stort av, og jeg falt også ut av skolesystemet etter hvert. Oppe i tredveåra fikk jeg mannet meg opp til å ta tilbake noe av det tapte, og fullførte en toårig utdanning som tretekniker ved Gjøvik fagskole.

Med minimalt sosialt nettverk måtte jeg til det fjerne Østen for å finne kone. Er i dag lykkelig gift, med to flotte døtre på null og fire år.

Hvordan og når fant du ut om karaktertrekket høysensitivitet: Egentlig har jeg regnet meg som sensitiv så lenge jeg kan huske. Som barn reagerte jeg med sorg da de la ottadekke (en slags billig asfalt) på grusvegen i grenda vår. Etter hvert har jeg kommet til å regne meg som høysensitiv, og har sikkert snappet opp begrepet et sted uten at jeg husker når og hvor. Men at det finnes en forening for høysensitive fant jeg ut onsdag 29. juli 2015 på Gjøvik bibliotek, da kona stoppet opp ved informasjonstavla og et lite oppslag med informasjon om Foreningen for høysensitive lyste mot meg. Jeg hadde aldri forestilt meg at det fantes en forening for oss høysensitive, og meldte meg inn samme dag. Å ha en forening av likesinnede i ryggen kjennes som en stor styrke!

Hvordan har denne kunnskapen påvirket deg: Selv om jeg i voksen alder har følt på en slags stolthet over å være høysensitiv, er det meget motiverende å være del av et utvidet nettverk. De kan ikke overse oss når vi utgjør hele 20 prosent av befolkningen, i alle fall ikke hvis vi organiserer oss. Selv er jeg en stor fan av arkitektur-filosofen Christopher Alexander, som vektlegger følelsenes betydning for å skape gode bomiljøer og arkitektur. Han forsøker riktignok å underbygge disse følelsene vitenskapelig, men jeg er overbevist om at høysensitive mennesker har de beste forutsetninger for å utforme omgivelser hvor alle kan trives. Her er det ikke nok med kunnskap alene, man bør også være utstyrt med en særlig varhet. Derfor ser jeg på dette karaktertrekket som en gave for verden.

Hvilken nytte har du hatt av å være høysensitiv: Først og fremst naturopplevelsene, som hos meg har vært veldig sterke. I min oppvekst kjente jeg meg helt og fullt ett med min barndoms dal, og jeg kunne sitte stille i timevis og bare ta inn alle inntrykkene. Etter at jeg ble kjent med Christopher Alexander har jeg overført denne intense opplevelsen til gode arkitektoniske miljøer. Som da familien var i Praha våren 2014. Å stå opp tidlig om morgenen og rusle rundt i de trange gatene i gamlebyen, å gå nærmest alene over Karlsbroen i morgenlyset med Prahaborgen ruvende over det hele, dette er opplevelser som nesten tar pusten fra meg.

Hvilke utfordringer har det gitt deg: Sorgen over at Norge er i ferd med å gå tapt til hva Sigmund Setreng kaller AKIS (avanserte konkurranse-industrielle system). Hele tiden befinner jeg meg i kamp mot AKIS. Personlig mener jeg at AKIS må erstattes med hva jeg kaller for "lommedemokratiet", en ide utviklet av atferdsøkologen Terje Bongard. Jeg går så intenst inn i denne kampen at det noen ganger er i ferd med å ta knekken både på meg og kona. Egentlig synes jeg aller mest synd på kona, som har fått en mann som lever seg så inn i ting.

Videre er det selvsagt slitsomt å leve i en verden som stadig blir styggere og fullere av lys- og støyforurensning. Og alle de menneskene som mener at dette er den naturligste ting av verden, og et uttrykk for at vi lever i et "sivilisert samfunn". Hvor floskelen lyder: "Såpass må du tåle!"

Beklager. Jeg gjør ikke det. Og dette ønsker jeg respekt for!

Utsyn mot Øvre Skreien, bygda oppunder Totenåsen. Min barndoms dal, Olteruddalen, sees 2/3-deler til høyre i bildet. Økofilosofen Sigmund Kvaløy Setreng flyttet som tolvåring til Skreien, og hans far var i mange år lærer på Stange skole. Han var tegningslærer for min far, og hovedlærer for min tante. Kvaløys tegneferdigheter gikk i arv til hans sønn Sigmund, som tegnet hele sitt liv, og også illustrerte bøker.
Relatert:

No comments:

Post a Comment

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...