Bjørn Andreas Bull-Hansen er 51. Selv er jeg så gammel, at jeg har kommet ut av tellinga. Uansett er vi to gamle sjeler, i en fremmed verden.
I'm gone, gone and gone. I work like frenzy to take down our history, before my father looses his sight and life, but hope he will still see and live for many years. I live by the stony river Grýta, all history that matters around Lake Mjøsa and the Totenåsen Hills, is to be found here, but the roots are torn up, or the bio-cultural connections are broken, as Thomas Hylland Eriksen would say it.
“205. Gryte. Udt. grý:`te. ― Grytte 1669 (Rydningsplads). Gryte 1723.1/8. *Grýta f., Stenelven, Elvenavn dannet af grjót n. (Indl. S. 52). Ligger efter Kartet ved en Tverbæk til Leina. Navnet er ikke anført i Saml. af Elv. Jfr. GN. 206.”
So I just look for a place to withdraw with slow medium format photography, for the rest of my life.
By the way, they took Høvern-fløyta this summer, it's so insane, what a gem, now clear-cut and overrun by huge machines.
 |
| Tenk det, de tok Høvernfløyta, dette er sinnsvakt. Vi hadde det så fint der sommeren 2022, heldigvis fikk vi oppleve denne perlen, nå borte for alltid. Takk og lov tok jeg mange fine bilder, så kanskje blir det ei lita foto-bok herfra en dag? (Bestill fadografiet her.) Men hva om vi skulle hit på ferie i år! Heldigvis hadde vi lagt ferien enda lenger sør denne sommeren. Men hva er det myndighetene vil, de sier at vi skal fly mindre, og så hogger de Østlandets flotteste ferie-destinasjon, Høvernfløyta! Skal vi feriere i Norge, da må vi jo ha noen steder å feriere. Og ikke bare det, myndighetene har også ødelagt Grythengen, slik at alle kultur-opplevelser rundt Mjøsa og Totenåsen blir meningsløse. Nei, vi må finne et sted å avslutte livet med langsomt, uendelig langsomt medium-format-fotografi. Men dette fordrer absolutt indre og ytre fred, noe vi dessverre ikke finner i Grythengen, her hvor vi hører til. "Go Large And Shoot Digital Medium Format" |
Og ikke bare fortjente du selvfølgelig stolen din og vel så det.
ReplyDeleteMen for enkelte av denne fortellingens antagonister, ville det antagelig være fornuftig å snart begynne å ta innover seg at det, selv for dem som måtte befinne seg i kategorien "velfødd sugge med et staselig King Size-bredde akterspeil", faktisk ikke er mulig, knapt nok ikke egentlig ønskelig i teorien en gang, å sitte i flere enn en stol av gangen. Og de som gjerne har aller flest stoler i heimen, er ofte også dem som er minst hjemme og sitter i dem; de er alltid på jobb for å tjene penger til flere stoler i stedet. Og det kommer ikke veldig ofte masse gjester innom og hjelper til med å sitte litt i alle stolene heller, for folk med så mange stoler har ikke veldig mange sånne venner. Noen av dem har en omgangkrets, eventuelt bare et såkalt nettverk, men ingen av dem har tid, og alle har samme stolproblemet selv.
Det tragikomiske er jo at det egentlig er både mye enklere, sunnere, billigere og mer ressursvennlig, men også mye morsommere og mer behagelig for hele en selv å la være med sånt. Det er bare drass for sjela i det lange løp å knytte seg til alle disse tingene, disse bildene på den måten, gjennom en ubevisst repetisjon av et urgammelt mønster som bare var en suksess så lenge tilværelsen bød på tilstrekkelig kvalifisert motstand mot den sterke trangen til f.eks. å forbruke, sløse og fråtse, som en demonstrasjon av selve evnen til å kunne gjøre det.
I tillegg var man svært få individer i en verden som for det meste var ukjent, men stor, i prinsippet uendelig stor, for våre forforeldre var uten noen erfaring om planeten som planet og størrelse, eller om absolutte tålegrenser for ressursytnyttelse og befolkning.
Og den kvalifiserte motstanden mot overforbruk mm. som den usminkede kampen for tilværelsen representerte, har vi selv i stor grad senere tryllet bort gjennom akkumulert kunnskap/ overlevelsesevne og våre effektive skritt for omfattende og raske endringer i både indre og ytre forhold, noe som har muliggjort fråtsing på helt nye nivåer.
Og kanskje ikke før de absolutte økologiske imperativene - som en ytterste konsekvens av omfattende sammenbrudd - igjen blir menneskets harde skole der omfattende sløsing snart bare blir et lett uvirkelig minne fra en fortid i komfortabel fornektelse fordi vi endelig møter verdensveggen i form av ekte ressursmangel, blr vi i stand til å la være med det ...
All fornuft og all erfaring sier at vi til enhver tid skal søke å minimalisere våre egne behov, ikke øke dem. Erfaringen viser også at det er vanskeligere å gi slipp enn å holde fast; å først avlære noe gammelt er vanskeligere enn det å lære noe nytt. Alt rundt det å skulle overmanne og underkue, eller mentalt finte seg rundt nedarvede følelser og responser som ikke er ønskelig fra et samfunns- eller ressursperspektiv, er selvflølgelig vanskelig. Besinnelsen. Men det er det vi må, på samme måte som at alt vi kaller sivilisasjon i stort monn er basert på en viss internalisert, individuell og kollektiv undertrykking og kontroll av impulser.
Hjerne- og bevissthetsforskerne såvel som avanserte mystikere kan fortelle at dette er en kunst som heter å flytte en del trafikk av informasjonsprosessering "from the low road to the high road". Dette skal vi sikkert se litt nærmere på i en egen artikkel etter hvert, men det har å gjøre med å la bevisstheten få et ord med i laget før handlingsrespons skjer etter visse sansestimuli (the high road), der i utgangspunktet prosesseringen hos Homo sapiens skjer som en kort og automatisert affære frem mot responsen (the low road). Helt konkret er det snakk om kjertler og nervebaner inne i hjernen som har fancy navn, og det ligger faktisk ofte innenfor det muliges domene ved viljens kraft å omdirigere noe datatrafikk til the high road, der det kan skje en overprøving av det som alltid ellers vil skje ved å holde seg på the low road. Men vanskelig? Ja jøss. Men vi har knapt et valg snart. Det går i å ville, og å vite hva det er å ville, slik at man gjør det ordentlig. ;)
#unlearningisharder