Her stod tidligere Totens største sembrafuru, nøttekråkas favorittre, og ønsket velkommen til kommunesenteret Lena nordfra. Ved det nye COOP-bygget derimot, har jeg ikke sett ei eneste nøttekråke, kun en masse araberskriketroster, men helt uten fjær, selv om disse skapningene har det med å gjøre ei fjær til fem høns.
Foto: Marius Løkken
"En gjenganger i offentlig arealplanlegging er kravet om tilstrekkelig arealutnytting. Næringsbygg får ikke tilatelse til å bygges, om den offentlige etat ser det nødvendig med mer utnytting. Resultatet man så ofte ser, er at det slenges på noen boliger på toppen av det som er planlagt.
Eksempelvis her på Extra Lena. Ikke et særlig velkommende bygg når man kjører fra Gjøvik. Er dette hvordan tettstedene skal ta imot besøkende de neste X-titalls årene?" - Marius Løkken
"Her stod tidligere Totens største sembra-furu og ønsket velkommen til Lena nordfra! Sembra-furua er nøttekråkas favoritt-tre. Mye triveligere med sembrafuru og nøttekråker enn dette her 😕" - PermaLiv
Det har blitt skrekkelig deprimerende å ankomme Lena på Toten både nordfra, sørfra og vestfra, mens det østfra, fra Kraby stasjon, fremdeles gjør godt å ankomme Lena og Lenaparken.
Det er en god parkeringsplass ved Kraby stasjon, slik at jeg anbefaler besøkende til Lena å parkere her, for å gå den tidligere Skreiabanen inn mot Lena.
Husk å ta med ryggsekk hvis du skal handle, slik at du slipper en haug bæreposer dinglende fra armene, på turen tilbake
Den originale illustrasjonen av Salingaros har forsvunnet, så erstatter den med denne, fra Arkitekturopprøret Norge.
Å blande former fra naturen med bygninger, kalles på fagspråket for "splicing", en primitiv form for modernistisk arkitektur, som bryter med biofilia.
"Splice slug with building."
"Brunsneglen er en uønsket fremmedart i Norge. I tillegg er den som kjent et stort irritasjonsmoment for mange norske hageeiere. Sneglen spiser og ødelegger alt man planter, i tillegg formerer den seg i rekordfart. Og den er nesten umulig å bli kvitt.
Derfor valgte regjeringen å bevilge 700 millioner kroner til et nytt kompetansesenter som skal forske på denne arten og forhåpentligvis komme med løsninger på hvordan man kan bli kvitt dette slimete og ekle skadedyret en gang for alle.
Like før jul hadde «Brunsneglens hus» i Åndalsnes sin offisielle åpning, og det var 135 forvetningsfulle forskere og professorer som kunne ta sine nye toppmoderne fasiliteter i bruk.
Arkitekt er Reiulf Ramstad og proskjektet landet, etter budsjettsprekk, på 2,13 milliarder kroner i totalkostnader.
Nå går mange norske hageentusiaster lysere tider i møte, får vi håpe." - Saher Sourouri
Teksten nedenfor er fra 2012, synd å se at arkitektene har intet lært på disse 11 årene, til tross for PermaLivs iherdige innsats😡
***
I saw the above slug-building headlined in Norwegian media this morning, and came to remember Nikos Salingaros illustration on splicing slug + house. The result is not much better than in Niko's illustration. Why are we humans so ashamed of being humans that we have to pretend we are snails? Splicing does of course not make us more part of nature than any other stupid modernist idea. If we want to be part of nature we have to act like nature, using Alexander's 15 properties of life to generate human houses for humans.
I'm sorry to see this stupid idea of splicing has become a part of the natural building and permaculture movements. I think I have to write an article for the PRI-Institute of Australia, explaining that to integrate nature in our homes doesn't go through splicing, but through Alexander's 15 properties of life.
Se more examples of splicing: Urban Computations and Genomics (page 33-37), Framing the City Conference, University of Manchester, 8 September 2011.
Tenk det, at Gjøvik en gang var like flott, som Amsterdam! Ikke noe rart at bestefar Bjarne og bestemor Nelly, heller valgte Gjøvik enn Amsterdam, for bryllupsreisen sin på 1930-tallet.
Men nå må man til Amsterdam, skal man få skikkelig urbant påfyll.
Ellers er det fint i Lund i Kolbu. Blir vi ferdige med å bygge mørkevern og plante trær en gang, kommer vi gjerne dit. Ja, faktisk, kommer alle kolbuingene hit og hjelper oss å bli ferdige, lover jeg etterpå å ta med jentene for å holde piano-konsert i Lund i Kolbu, samt å arrangere fotoutstilling der😁
Grunnen til at Amsterdam ble en slik rik by, var fordi de stjal den lukrative krydderhandelen fra portugiserne. Det startet med at portugiserne ønsket å utvide markedet sitt, hvor de begynte å samarbeide med hollandske kjøpmenn, som allerede hadde etablerte handelsnettverk oppover de store elvene inn i dagens Tyskland.
Dette endte da opp med at hollenderne utviklet fluyten, et handelsskip som langt overgikk den portugisiske caravellaen, samt at de etablerte det nederlandske ostindiske kompani, som helt feide portugiserne av banen.
Så alt dette og mye mer, lærte jeg grunnet den ville ferieturen kona plutselig bestilte sist vinter. Hvor jeg da også ble hodestups forelsket i Vincent van Gogh, og jeg nå fordyper meg i franske malere. Kanskje klarer vi å finne en fransk landsby, hvor vi kan tilbringe siste del av livet, i vakre omgivelser sammen med hyggelige mennesker? Hvor vi tar svippturer ned til Lisboa og opp til Amsterdam.
På toppen av det hele ble eldstejenta overført fra tysk til fransk i valgfag, og det synes vi alle nå er helt topp, hvor hele familien nå satser på å lære oss fransk.
"Det er ufattelig vakkert i øverste bilde! Selv lysstolpene overgår det beste av hva som bygges i dag. Forstår godt at bestemor og bestefar tok bryllupsturen til Gjøvik, med bestefars Harley Davidsson, da de giftet seg på 1930-tallet. I år tok vi ferieturen til Lisboa og Amsterdam, men dette var kun fordi det har blitt så heselig på Gjøvik, eller Skreia, for den saks skyld. Tenk hvor mye man kunne spart både lommeboka og miljøet, hvis man gjorde det så flott der man bor, at man ikke trengte å reise vekk!" - PermaLiv
Totningene er like besatt av biler, som folk i Puerto Rico. Hele Toten har blitt et suburbant ødeland, hvor folk raser rundt i kulturlandskapet, på veg fra sone til sone, dagen lang. De fyller opp bunkrene, garasjene og tomtene sine, spredd vilkårlig omkring i kulturlandskapet, med biler og skrot, hvor alle sitter i sine stuer, segregert, uten levende gater, gatetun, lommetun, torg eller grender, og koper på hjemmekinoene sine. Hvis de da ikke er ute og durer med sine gressklipper-tanks. All urban og rural kultur er borte, alle biokulturelle koblinger er brutt!
Med unntak av lille Lund i Kolbu, der er det bra. Men dit kommer jeg meg ikke, da her må man bare bygge mørkevern og plante trær.
Ja, jeg kjører jentene omkring dagen lang jeg også, annet valg har jeg ikke, men i det minste har jeg med kameraet, hvor jeg bråbremser og hopper ut av bilen, hvis jeg observerer et flott motiv i øyekroken.
Men egentlig skulle vi bare kost oss i Grythengen, som kulturbærere og historiemalere, sammen med dølagampen Rauen II.
Så kunne heller totningene kommet opp hit, til Fossemøllen II, fra den bilfrie, urbane landsbyen Skreia, full av urban kultur, for å oppleve levende kulturarv, med alle biokulturelle koblinger intakte, i denne eldgamle kværnenga vår, ved stenelven Grýta.
Et fotografi tatt i full fart i varmen på veg mellom Jerónimos Monastery og Belem Tower etter Tagus-elva i Lisboa.
Allikevel, for en innertier! Her har man alle nyanser av grønt, man har dybde, en spennende diagonal med en kryssende diagonal, den øverste fisken, hvor disse tre fiskene danner et spennende oddetall, i tillegg til en spennende trekant, hvor fiskene liksom henvender seg til hverandre.
Videre gir repet en tre-deling av motivet, med forgrunn, mellomgrunn og bakgrunn, slik at man har dybde i to plan.
Er det ikke rart at man kan fange et slikt mesterverk, i feriestresset?
Det ble mange gode fotografier fra turen, jeg er dypt imponert både over meg selv og mitt lille X-T200, som egentlig var ment for å konkurrere mot smart-telefoner. Dette lyktes ikke Fujifilm med, hvor de nå har droppet denne serien.
Heldigvis fikk jeg tak i et eksemplar. En fantastisk billedkvalitet for et kamera til 7000 kr.
Denne dokumentren om Vincent van Gogh tror jeg at jeg har sett, men husker sannelig ikke helt, da fremdeles flyter alle disse franske impresjonistene og post-impresjonistene mer eller mindre sammen for meg.
Van Gogh var jo heller ikke fransk, men nederlender, men det var først og fremst Frankrike, som frigjorde hans kunstnerlige geni.
Så jeg får håpe på at det samme skjer for PermaLiv, når vi kommer oss til Frankrike. Og uansett kan jeg jo trøste meg med, at van Gogh først fikk sitt gjennombrudd etter sin død.
"Slik bygger de i storstilt grad i Frankrike. Puteaux, La Garenne Colombes, Serris, Plessis-Robinson…Eksemplene er mange. Men hva har de til felles?
De kopierer Paris sentrum. Kvartaler, sammenhengende gater, vakker arkitektur, arbeidsplasser og boliger på samme sted, ingen høyhus. Den skånsomt kompakte byen.
Nei, absolutt alt skjer ikke på denne måten i Frankrike, heller. De dårlige eksemplene er det mange av også der, men man ser tydelig hvilken vei trenden går." - Saher Sourouri
"Dette er veldig gode nyheter, i tillegg til at spiret til Notre Dame blir gjenoppbygd i tradisjonell stil. Etter at eldstejenta fikk fransk, da det ikke var plass på tysk, har jeg selv også begynt å lære meg fransk, med tanke på å trekke meg tilbake i en fransk middelalderlandsby. Men fortsetter denne utviklingen, ser det ut til å kunne være like aktuelt, å trekke seg tilbake i en splitter ny, fransk by. Ingen av delene er mulig i Norge!" - PermaLiv
"Puteaux, La Garenne Colombes, Serris, Plessis-Robinson…", navn på nye byer i Frankrike, som det er verdt å merke seg!
Men hva får vi på Toten? I indrefileten på Kapp, i Smørvika, slår kommunen seg på brystet over nye Costa del Mølvika!
Fordi det som bygges der, det er bare møl, med tykk l, slik vi sier det på Toten. Møl er bare noe fanteri, og det er akkurat hva disse simple profittkassene er, i tillegg til å være fullstendig malplasserte i konteksten i kulturlandskapet rundt Mjøsa, samt at prosjektet ikke har snev av urbane kvaliteter. Et reint parasittisk prosjekt på alle måter!
Det er klart at de som bygger her, har spanske feriemaskiner, som ideal. Kanskje tenker de at man her kan slippe å reise til Costa del Sol? Da de mener at Costa del Møl er like bra?
"Oppløftende artikkel av Morgenbladets arkitekturskribent Gaute Brochmann.
For nøyaktig ett år skrev han at Arkitekturopprøret “har vunnet”. Nå skriver han at seieren er knusende.
Han viser til både den store medieoppmerksomheten som opprøret har fått og de økende antall annonserte byggeprosjekter som er i tråd med den type arkitektur AO forfekter." - Saher Sourouri
"Jepp, å knuse modernismen, er et av mine fire hovedmål. Hadde aldri trodd dette kunne skje, da jeg ble helfrelst tradisjonalist og anti-modernist, i februar 2010. Samme år ble jeg også en disippel av humanøkolog Terje Bongard, hvor jeg har gjort hans kampsak, til min kampsak. Men vi er stort sett alene, så denne kampsaken ser jeg mørkere på. Videre skal jeg rive opp hver eneste vindturbin i norsk natur med roten, samt redde kulturlandskapet her etter kulturelva mi. Siste kampsak er jeg dessverre helt alene om." - PermaLiv
Arkitekturopprøret er kanskje i ferd med å vinne en knusende seir, men seieren kommer jo litt seint da, etter at man har knust alle urbane kvaliteter på Toten og i Mjøslandet. Kun i Lund i Kolbu og i deler av gågata på Lillehammer, har man tilbake lommer av urbane kvaliteter.
Hvor man da altså velger å avslutte denne grimme perioden, med Costa del Mølvika på Kapp.
Fordi dette er ikke Smørvika lenger, hvor Kapp ikke på noe vis kan sammenlignes med smørklatten i Mjøsa, Helgøya, hvor modernistene fremdeles ikke har fått fotfeste.
Dette er en gammel post fra jeg akkurat hadde fått min a7III, som jeg kjøpte i 50-års gave til meg selv, men jeg re-poster den nå, for å finne igjen disse gamle fotografiene ved anledning, for å redigere dem på nytt. Disse er nok ikke å finne hos Adobe, som jeg begynte å laste opp hos for vel to år siden, da de har en grusom redigering, som de sterke haloene rundt trærne. Men er overrasket over å se at komposisjonen sitter på flere av motivene. (Etter en rask vurdering, har jeg kommet til at hele 7 av disse 9 fotografiene, fortjener en ny sjanse.)
Kan nok bli en stund til, da det nå har hopet seg opp enorme mengder bilder, som må organiseres. Uansett, det har blitt flere fototurer i det flotte vinterværet nå mot slutten av 2023, slik at kommer de fleste bildene inn, som nå ligger i feeden hos Adobe, vil jeg passere 5000 godkjente bidrag. Da blir det stor fest!
Dessverre er det ikke sikkert dette skjer før etter nyttår, da etter at de begynte å ta inn AI-genererte bilder, økte godkjennings-tiden med flere uker.
Forrige dagen var jeg stiv og uggen, så fant ut at jeg måtte få rotet fram skiene og løsnet opp litt. Det ble til at jeg gikk Gardsjørunden, Tjuvåsrunden og lille Østhøgdarunden, og det gjorde godt. På Østhøgda var det et helt utrolig aftenlys gjennom mjøsskodda, som gikk helt opp til Mjøslandets tak denne dagen, men jeg hadde ikke med kameraet. Tok derfor opp igjen Tjuvåsrunden neste morgen, lyset ble ikke like flott, men det var fremdeles mjøståke og snø på trærne.
Nedre Nygardsæter, som min bestefar i sin tid eide. De kjørte med hesteskyss over Nygardsæterbrua til Grythengen på andre sida av dalen, men bilveg var her aldri.
I tillegg til å eie Grythengen og Nedre Nygardsæter, forpaktet min bestefar Bjarne gårdene Gårdløs i Kolbu, Viken i Hurdal og Lauti på Kløfta.
Under turen kom jeg til å tenke på at aksen fra Mjøslandets tak, med Tjuvåsen og Østhøgda, deretter nedetter Olterudelva og Øverskreien ned til Lenaelva, hvor mjøsskodda siger innover totenlandskapet, hvor Skreia lå lik en smekker urban landsby ved Kværnumsstrykene, videre oppetter Balkehøgda med sine eldgamle storgarder og middelalderkirker, så over til Mjøsa med Hovinsholmen med sine gravhauger, Helgøya, smørklatten midt i Mjøsa, deretter innover Næslandet og Furnesfjorden til Brumunddal, dette var verdens mektigste kulturlandskap.
Ingenting over, ingenting til siden. Det eneste som kommer i nærheten er Transylvania og Toscana, som fremdeles er levende kulturlandskap. Det er ikke lenger Mjøslandet, som har falt fra tronen, sammen med sin blå dronning. Aller verst er Mjøstårnet til Arthur Buchardt innerst i Furnesfjorden, dette narsopatiske fallossymbolet, som skamløst står og blotter seg for Innlandets dronning.
Selv kjenner jeg kun på sorg og melankoli. Sorg over engene, Mjøslandets høylys, som ligger der overeksponerte og utbrente. Sorg over mine forfedres smekre urbane landsby ved Lenaelva, som endte opp lik ei konturløs billørje på McDonalds, sorg over vår blå dronning, full av antibiotikarester, plastpartikler, dioksiner og alskens dritt. Utenfor Hamar har fisken begynt å bli kjønnsløs, lik utenfor London, hvor hannfisk blir til hunnfisk grunnet alle hormonhermerne. Sorg over husmannstroen, som ble erstattet av hovdetroen. Sorg over alle disse menneskene som lever her, men som ikke sørger, og som dag og natt arbeider iherdig for å tilintetgjøre de siste rester av våre forfedres gullalder.
Tenk det, å ha et djupfolk. Kanskje finnes det håp for russerne? Det gjør det ikke for oss. Djupfolket her forsvant sammen med min oldefar og hans generasjon. Russerne derimot, har ikke brutt forbindelsene til fedredypet. Den russiske jorda er dyp, meget dyp, og deres røtter er dype og intakte. - PermaLiv
