Wednesday, November 28, 2018

Det gamle Toten

Dette er sjokkerende skjønnhet! Det er slike gullfunn som gjør livet verdt å leve som fotograf. Tenk å finne en slik perle og å kunne isolere den med kameralinsa i lavt vinterlys. Se på den buketten: seljetreet, potetløa og hesteriva! Jeg bare faller til jorden i tilbedelse. Slik var det gamle Toten, hva jeg representerer og dyrker. Å kunne få æren av å forevige et slikt unikum av et funn etter våre forfedre med kameramalerpenselen, er en så stor ære at jeg finner ikke ord.

Fotografiet er tatt like ved Lena, hvor det nye Toten har slått rot.

-Wikimedia.

Et steinkast unna Totens vakreste potetløe ligger denne iskalde ant-gravitasjons-angst kvasi funkisblokka på den gamle meieritomta, som en representant for det nye Toten. Dette er så anti-kultur, anti-natur og anti-humant som det kan få blitt, og er en rein krigserklæring mot det gamle Toten. Dessverre er dette en sivilisasjonskrig som det gamle Toten taper.

Her lå en av Totens viktigste representanter for det gamle Toten, den staselige meieribygningen på Lena, i glødende, lokalprodusert murstein. "Bevisene" for at denne praktbygningen ikke kunne reddes, er like solide som "bevisene" for masseødeleggelsesvåpen foran den siste Irak-krigen.

Men så ligger da også denne blokka som et masseødeleggelsesvåpen midt i det vakre kulturlandskapet på Toten!

-Wikimedia.

Å vandre på Toten i vår tid har blitt en manisk-depressiv øvelse, hvor man i det ene øyeblikk faller i staver og gripes av en euforisk lykke over det gamle Toten, mens man noen hundre meter lenger bort rammes av bunnfryst fortvilelse og svartsyn i møte med det nye Toten.

Her går vandringen etter gamle Skreiabanen mellom Lena og Kolbu.

-Wikimedia.

Men det er nå det gamle Toten jeg ønsker å dokumentere da, før det forsvinner for godt, på samme vis som Holmstadengen.

Hvor fritt og godt dette vakre gårdstunet ligger i kulturlandskapet. Var det enda enga mi! Dessverre ble denne slukt av det nye Toten.

Fordi jeg ikke digger det nye Toten, men elsker det gamle Toten, ønsker enkelte å fordrive meg til Østlandets perle.

-Wikimedia.

Fragment av det gamle Toten, som forsvinner litt for litt, år for år. Ja, zoomer man innpå kan man se enkelte etterkrigs-bunkere, men her er det fremdeles det gamle Totens ånd som dominerer.

-Wikimedia.

En liten låve, en liten bit av det gamle Toten, snart borte for alltid. Men nå i det minste foreviget på verdig vis, med kamerapenselen.

-Wikimedia.

Ei gravid bjørk.

-Wikimedia.

Det er de gamle historiemaleriene som hører hjemme i kulturlandskapet, og intet annet. Kultur skal være enten urban eller rural, alt annet er yankeenes kultur, som Knut Hamsun så viselig advarte mot.

-Wikimedia

Var enda dette vidunderlige landskapet fylt av gammel totenkultur! Nå er her kun et skall uten dybde og substans.

-Wikimedia.

Relatert


Kulturarv må være levande (Amen! sier jeg. Bedehuslandet over Totenåsen døde fordi man kvalte engene etter grenda mi, og nå har jammen totningene kvalt Skreia også, mine forfedres smekre urbane landsby. Våre forfedre var som kvite blodceller, alt hva de tok i ble vakkert og levende! Mens vi er lik gule stafylokokker, alt hva vi berører blir infisert, sykt og visner sakte hen...)

Knivmakeren Martin Johannes Dahl fra Sletta

På Toten har vi to M.J. Dahl å være stolte over, skomakeren Magnus Johansen Dahl fra Holmstadengen i Øverskreien, samt knivmakeren Martin Johannes Dahl fra Sletta. Knivmakeren M.J. Dahl finner jeg dessverre ingen informasjon om på nettet, men han har allikevel etterlatt seg et solid vitnesbyrd gjennom sine mange kniver, hvorav flere ser ut til å ha endt opp hos svenske samlere.

Typisk Toten-kniv.

Hedemarksmodell, 24 cm lang.

Solgt på auksjon i Kolbu.

Nedre Hongsætra på Totenåsen

Var så vidt nedom Nedre Hongsætra i dag, som man kan lese om her. På Øvre Hongsætra har man satt i stand igjen et av husene, men på Nedre Hongsætra er det nok for seint.

-Wikimedia.

Dette ble i grunnen svært vakkert, til tross for sin enkelhet.

-Wikimedia.

Her var setervoller og liv. Nå tar skogen over.

"I et tingbokutdrag fra tingbok 28 for Toten sorenskriveri kan man lese at det 11. juni 1725 var rettsak på Hongsætra. Sorenskriveren var der sammen med seks domsmenn. Rettssaka dreide seg om at Jens Enge, som ifølge en bykselsseddel fra 1698 hadde sæterretten på Hongsætra, reiste sak mot Jacob Holmstad. Jacob Holmstad ble beskyldt for å ha tatt to-tre bråter og rydninger i sætermarka til Hongsætra. Dessuten skulle Holmstad ha "bortført en del møkk fra slåttvollen". Jens Enge beskyldte også Ole Klauvstad og Tomas (Tommes) Skinstad for å sætra på Hongsætra uten å betale for seg. I den relativt omfattende vitneførselen kommer det også fram at det var strid om ei sve i grenselandet mellom utmarka til Holmstad og Hongsætra. Da saken ble tatt opp til doms på Narum 24. juli 1725 ble Jacob Holmstad frikjent, ettersom Jens Enge ikke kunne påvise grenser for Hongsætra. I saken mot Thomas Skinstad og Ole Klauvstad gikk det annerledes. Tomas ble dømt til å betale Jens Enge 12 riksdaler i erstatning for møkka han hadde solgt til Jacob Holmstad, for beite og for kostnader med saken.

I Sagnet om Gjøa står også Hongsætra nevnt, eller mer spesifikt budeia på Hongsætra, som ble overfalt av røversønnene til Gjøa."


-Wikimedia.

Saturday, November 24, 2018

Holmstadengen x 7

Var i barnehage-bursdag på Lekeland1 i dag, sammen med den fantastisk hyggelige gjengen i Trollhaugen barnehage. Etter å ha kost oss i godt lag med pizza og tre kakeslag, ble det tid til å ta en ekstra titt på bildene fra torsdag, i tilfelle jeg skulle ha oversett noen. Og det hadde jeg😉

Dette bildet ble fint i farger, men jeg ble lamslått av hvor flott det ble i svart-kvitt. Inspirerer til å satse mer i svart-kvitt i dokumentasjonen av engene etter hva som var bedehusgrenda, og ellers også.

-Wikimedia.

Pris Herren etter min oldefar, som jeg fant i stabburet. Han var kasserer og har skrevet inn kollekter inne i boka. Håndskrifta ligner litt på min, grov og røff, selv om min er hakket grovere. Så vi var nok noen grovsmeder begge to.

Bedehuslandet var en fantastisk blomstringstid for en nå utdødd religion, dessverre misforstått og mobbet til blods av media og andre godhetsapostler, for slik å skåre billige toleransepoeng i statusflokken.

Men jeg får ta igjen med samme mynt, og gir meg ikke før Kjøpesenterlandet ligger skamslått og ydmyket tilbake på marken💪

"Kan en religion noensinne dø ut?"

Bildet er forresten fra kjøkkenvinduet i Holmstadengen.

-Wikimedia.

Det var virkelig fine frostmønstre i kjøkkenruta!

-Wikimedia.

Fyllingsdørene inne på Holmstadengen er skikkelig staselige. Ja, se på de ramtrea! Det er vel bare i Kloppen Trevare man har noe lignende i dag, og ikke engang de tror jeg har så brede ramtrer som dette her. Men så er det da også meget godt mulig at disse fyllingsdørene er laget nettopp hos Kloppen Trevare.

-Wikimedia.

Inngangspartiet formelig boblet av liv denne friske novemberdagen!

-Wikimedia.

Kanskje det beste bildet av selje-trellis-arkaden over gamlevegen etter jordene i Holmstadengen? Her er så godt å vandre!

-Wikimedia.

Et siste bilde fra denne vakre enga, som bærer på slik en vakker historie i kulturlandskapet på Toten. Bare så synd at vi har stelt så dårlig med vår arv, som gartnere av Guds hage. Vi hadde et spesielt ansvar på Toten, da dette er av de vakreste steder på jorden, og vår kulturarv var unik i alle henseende. Dessverre har vi også sviktet vårt ansvar i ethvert henseende. Kun skallet er tilbake, mens kulturarven bakenfor har forsvunnet. Både vår urbane og vår rurale arv har vi utslettet...

-Wikimedia.

Thursday, November 22, 2018

Rimfrost II - 2018

Tenkte jeg skulle til Tjuvåsen i dag, men tida strakk ikke til, så det ble bare en liten tur opp i Holmstadengen igjen. I morgen skal jeg til tannlege på Gjøvik kl. 9, og tenkte jeg skulle vente der mens minsta er i barnehagen, men når jeg ser at det skal bli like fint vær i morgen, spørs det om hun ikke må kose seg med svigermor og mamma hjemme? Bare ser for meg Tjuvåstjerna rimlagt med klakais💖

Gamlevegen etter Holmstadengen er like imponerende som trellisene i Generalife! Hvor vakkert kan det ikke være i Guds vinterhage😄

-Wikimedia.

Pris Herren med rimfrost til, i kjøkkenvinduet i Holmstadengen, hvor M.J. Dahl satt og skuet i byrgskap ned til naboenga si. Den gang Bedehuslandet kronet Totenåsen stolt og mektig og engene stod i full blomst, der de svevde lik ei ørn på sterke vinger høyt i sky. Ja, det var tida si, var det enda tida mi!

Nå har Bedehuslandet kollapset og grenda mi har mistet engene sine, og kan ikke lenger fly.

-Wikimedia.

Fraktal naturkunst på sitt beste i kjøkkenruta. Dette er Anti-Modernisme og biofilia så det forslår! Adolf Loos ville gått i harnisk over slikt sirkus for husmannsklassen😱

-Wikimedia.

Tatt med høylysprioritet på kameraet, en innstilling jeg først la merke til for et par dager siden.

-Wikimedia.

Rutevindusfrost.

-Wikimedia.

Samme ruta, men annen fokus.

-Wikimedia.

Rimruta over er den til venstre over ruta som er knust.

-Wikimedia.

Godkroken i finstuggun, hvor M.J. Dahl og min oldefar satt og diskuterte grendepolitikk. Dahls komme til grenda fikk omtrent de samme ringvirkninger som Steigans komme til Tolfa!

"Tolfas renessanse – eller hvordan drive samfunnsbygging i en italiensk landsby"

Johan Petter Solhaug, min oldefars bror, skrev i sine memoarer at det var en mørk tid i Øverskreien før Dahls komme. Det er bare så forbasket synd at det skulle bli 10 ganger mørkere etter Dahls bortgang.

Disse to rurale gigantene i hver sin eng etter grenda de elsket hadde sin egen kultur, sin egen teknologi og de bestemte sjøl. Selv har jeg ingen innflytelse, det var så vidt jeg fikk skjermingshaugen min etter å ha blitt mobbet til døde av en grå covert-byråkrat som hadde utsett meg til narsissistisk føde. Min kultur er stein død, all min teknologi er borte, gardskoronaen er fragmentert og oppstykket, og tunet er uten låven sin. Selv mine forfedres smekre urbane landsby har blitt forvandlet til ei billørje, og setervegen oppetter her har blitt skitrasemotorveg. Så jeg har rett og slett gitt opp og meldt pass. Det er kun kameravennen min som holder liv i meg.

Apropos kamera, som dere ser kunne jeg trengt en skikkelig vidvinkel i de små rommene i Holmstadengen. Har noen ei FE-linse 24 mm eller mindre til låns, er jeg svært takknemlig!

-Wikimedia.

Den flotte fyllingsdøra mellom kjøkkenet og stua.

-Wikimedia.

Måtte bare en liten tur til oppi kjærlighets-tunnelen før jeg går nedi dalen igjen.

-Wikimedia.

Dette bildet er fra elva etter Holmstadengen, begge engene i grenda var jo levende elvebruk av første rang. Olterudelva gjør seg svært godt med et lite melisdryss💖

-Wikimedia.

Så var jeg nede ved Grythengen og slåmaskina etter oldefar igjen. Og akkurat slik kjenner jeg meg også, fastkjørt, bortglemt og overflødig.

Da får vi se om det blir Tjuvås-tur i morgen, åsen hvor Olterudelva kommer ned fra.

-Wikimedia.

Wednesday, November 21, 2018

Rimhøst i Øverskreien

I går var jeg heldig å komme til Holmstadengen akkurat idet mjøståka lettet, en av de største opplevelsene man kan ha på Toten, og ekstra gledelig er det å få bevitne en slik begivenhet i denne flotte enga. Ser i dag at jeg burde tatt enda flere bilder, men får glede meg over at jeg i det minste fikk foreviget begivenheten. Vi vet jo ikke hvor mange år denne kjære enga vår har igjen her på jorden?

- Holmstadengen i rimfrost

Etter Holmstadengen gikk jeg opp til den gamle kvilekoia mi, vel, egentlig er det vel koia hans Jan, men jeg gikk hit av og til etter skoletid og spiste matpakka mi med frossen skolemelk og neglespretten til. Og det at hytta står fremdeles gleder meg, selv om omgivelsene har degradert. Dette er ei plassbygd koie, med rutevindu, takspon, taktegl og solid inngangsdør, så langt fra ei moelvenbrakke som det er mulig å komme. Den må være minst 50 år, kanskje nærmer den seg 100?

Hit gikk jeg som 5-åring, og i går gikk jeg hit som 50-åring. Livet går, kvilehytta hans Jan står. Mye triveligere enn nye, dekonstruktive Rausteinshytta. Ikke mye dekonstruktivisme her nei!

-Wikimedia.

Koia lå i min barndom skikkelig koselig til ved den gamle seterstien opp til Hongsætra, men nå har den havnet midt i krysset til to skitrasemotorveger, den til høyre er splitter ny og kommer opp fra Skreia.

I fjor var det snakk om at man ikke hadde nok penger til den nye, dekonstruktivistiske Rausteinshytta, men noen må ha hatt gode forbindelser, fordi det er tydelig at man nå har blitt overøst med penger, både til hytte og skitraseer. Da jeg gikk her i sommer stod det flere gravemaskiner og grov nedover lia her, og slikt er ikke billig.

Men for oss som elsker det tradisjonsbaserte, langsomme friluftsliv, er alt dette her en tragedie. Derfor har jeg foreslått å flytte denne koia til Koieputten på Østhøgda, slik at vi som ikke er kule og ikke digger den nye Rausteinshytta, også kan ha et sted å gå til på åsen.

"Det langsomme friluftslivets verdier"

-Wikimedia.

Øvre og Nedre Nygardseter. Min bestefar eide Nedre Nygardseter i sin tid, og var ellers forpakter av en lang rekke garder på det Indre Østland, hvorpå hans familie levde det reine sigøynerliv. Men både han og bestemor var musikalske, og samme hvor de kom gikk de med i musikklaget på nærmeste bedehus. Min far ble fast trekkspiller fra han var 10-12 år, selvlært, og holder fremdeles på uten å ha knekt notekoden. Det har imidlertid hans barnebarn på sju😏

-Wikimedia.

Så kom jeg ned til Holmstadsveen, hvor den vakre låven fremdeles står😘

-Wikimedia.

Ned fra Holmstadsveen og helt øverst i Kronborgsæterlinna.

-Wikimedia.

Utsyn fra Kronborgsæter ned mot Balke og Mjøsa. Hamar ligger fremdeles skoddebelagt.

Er det noe rart at Kronborgsæter i sin tid var Totens hotteste turistdestinasjon😍

-Wikimedia.

Våningshuset på Holmstad, hvor jeg har slektsnavnet fra etter tippoldemor.

-Wikimedia.

Deretter forsvant jeg ned i Olteruddalen, hvor jeg i høst har ryddet stien mellom vannverksvegen og Grythengen. Her går stien over det gamle elveleiet til Olterudelva, hvor den rant liflig fram til 1950-tallet.

Jeg elsker å være nede i Olteruddalen, det hender rett og slett jeg tar turen ned hit for å ta et skogsbad, eller "shinrin yoku", som det kalles på japansk. En vidunderlig måte å rense sjelen på, og helt gratis.

"Hovdetoppens Shinrin yoku (Skogsbad)"

På Gjøvik var Hovdetoppen, byens hellige fjell, mitt skogsbad. Men i høst gikk, til min store skrekk og fortvilelse, en gjeng psykopatiske galninger løs på dette eldgamle byfjellet og meiet det ned på et par ukers tid, for å gjøre om denne vidunderlige grønne lunga midt i byen til et slags diskotek eller noe. Empater og idealister får seg ikke til å gjøre noe slikt, kun skruppelløse narsopater, så det er mer enn tydelig hva slags folk som sitter med makta i vårt gamle fedreland!

Uansett, nede i Olteruddalen har jeg heldigvis ikke sett noe til dem, enn så lenge😡

-Wikimedia.

Så var jeg tilbake til våningshuset i Grythengen, hvor jeg har søkt tilflukt enn så lenge sammen med mine forfedre. Det hender vi våger oss ut en tur, men vi blir vonnom skremt inn igjen, så må jeg ut løper jeg helst bare det raskeste jeg kan ned i Olteruddalen.

Synd var det at denne plassen ikke ble verdsatt som et levende historiemaleri i kulturlandskapet på Toten, og at vi ikke fikk være kulturbærere for Bedehuslandet over Totenåsen.

-Wikimedia.

Utrolig at det er mulig! Hadde lignende drømmer for Skreia, men de ville ikke være “Helt Ænsles” og endte opp som lille Los Angeles ved Lenaelva istedenfor. Og Holmstadengen forsvinner snart også. På Gjøvik har man i høst stukket tre morderdolker inn til hjerterota i byens hjerte, Hovdetoppen. Får gjøre et siste forsøk over nyåret og prøve med et spektakulært terrierangrep mot Hamar og skyskraperen på Tjuvholmen, etter råd fra en venn. Feiler dette får jeg forhøre meg om ståa i Kragerø, og samles det mørke skyer over horisonten der i gården også, ser jeg ikke annen råd enn å ta turen til Tolfa.

Det var under Bedehuslandet folk stolte på hverandre og skapte noe i fellesskap her over Totenåsen. Nå har dette vidunderlige og misforståtte landet forsvunnet, sammen med engene sine, og kun Kjøpesenterlandet er tilbake. Ja, de trodde de skulle bli frie, men alt man fikk var den bitende kulden etter vakuumet fra seinmoderniteten.
- Tolfas renessanse – eller hvordan drive samfunnsbygging i en italiensk landsby

Saturday, November 17, 2018

Taksponhøvling

Taksponhøvling ved Grøna skysstasjon etter Kongevegen over Totenåsen.

-Flickr.

-Flickr.

-Flickr.

Bedehuslandets dypeste verdier

Hva er det vi har tilbake etter Bedehuslandets fall over Totenåsen? Ingenting, absolutt ingenting, kun vakuumet av seinmoderniteten: http://www.kulturverk.com/2018/08/25/vesten-har-ingen-moralsk-substans-igjen-intervju-med-iben-thranholm/

Dette var allmenningenes blomstringstid, det ypperste vi har sett av allmenninger her til lands, fattigfolkets delingsreligion! Fellesløsninger som ikke har sine røtter i allmenningene, er ikke fellesskapsløsninger, men statsløsninger, og staten må dø, sammen med det kapitalistiske markedet, for å erstattes med de ultimate allmenninger gjennom InnGruppe-Demokratiet. En direkte oppfølger av Bedehuslandets dypeste verdier!

Jeg har også stor sans for israelsvennen Haakon Sæteråsen fra Nord-Hurdal, en sann asket, som kjørte rundt hele livet med sin gamle Corvette moped, den svarte typen, med fiskestanga og bibelen på innerlomma, hvor han, når han hadde tid innimellom snekringen, var å finne ved et av de mange stille skogsvann på Totenåsen og i Hurdal, hvor han fordypet seg i skriften mens duppen ventet på vannet.

En mann helt etter mitt hjerte!

Steinsjøen på Totenåsen, et av mange skogsvann hvor Haakon Sæteråsen var å finne i stille meditasjon over Skriften, sammen med fiskestanga og sin svarte Tempo Corvette.

En sann asket, en sann israelsvenn, og en verdig representant for Bedehuslandet.

Relatert


Friday, November 16, 2018

ALLT DU SER ÄR NYBYGGT

Tro det eller ej, men bilden visar en helt ny stad som stod klar år 2012. Bakom projektet står bland annat vår hjälte arkitekten Léon Krier. Staden har byggts utanför Guatemalas huvudstad Guatemala City och har hämtat inspiration från såväl spansk arkitektur som mayansk ornamentik.

När ska vi återigen bygga vackert även i Norge? Gilla, dela och sprid detta inlägg om du vill se alternativ till masskopierade fyrkantiga lådor.

- En stad lika vacker som ny

Hvor underlig er det ikke å se dette her, samtidig som din egen by faller?

Slik var det jeg ønsket å se Gjøvik, min urbane landsby Skreia, og slik var Hamar, fram til vår tid.

Men vi kan bygge vakkert igjen, hvis vi vil. Det er bare det at vi har blitt livredde alt som er vakkert, alt som gir livet mening, enhver strime av håp.

Arnulf Sunde om Hovdetoppen og byavvikling

Selv ser jeg det slik at jeg ble reddet ut av Gjøvik på samme vis som Abraham og Lot av Sodoma, på mirakuløst vis, rett før Hovdetoppens fall. Min hustru ser seg stadig tilbake, og det er bare å håpe at jeg klarer å forhindre henne fra å forvandles til ei saltstøtte. For til Gjøvik skal vi ikke tilbake før de som står bak dette her kler seg i sekk og aske, angrer sine synder og lover å gjøre alt godt igjen og vel så det!

Trollhaugen barnehage hadde trollfest i går, men noen trollskog har de ikke lenger, denne har kommunen nådeløst meiet ned. Man har skrevet siste kapittel i Gjøviks byhistorie, og gjort byen om til en kopi av Påskeøya og et forvarsel om hva som vil skje med vår lille klode, snart befolket av ti milliarder steinalderhjerner som alle oppfører seg som om verden er uendelig.

Nå, like etter min siste tur til krigssonen Hovdetoppen, kommer jeg over en briljant artikkel skrevet av Arnulf Sunde, rett før alt dette skjedde, og før jeg var klar over hvilken apokalypse som ventet byen min. Takk og lov rakk jeg ikke å skaffe noen ny bolig før apokalypsen inntraff, og snart lander UFO-hotellet på selve toppen, hvor det vil hvile over byen likesom den var invadert av en fiendtlig sivilisasjon fra det ytre rom. Men så er da også modernismen en fiendtlig sivilisasjon, som ikke hører hjemme på jorden!

Les den briljante artikkelen av Sunde:

- Byavvikling

Hovdetoppen klargjort for UFO-invasjonen.

Avviklet til fordel for utviklingen. De som står bak dette her gjemmer seg bak den store parolen "Hovdetoppen Utvikling". Benytter man ordet UTVIKLING, da er alt tydeligvis lov, og alskens ugjerningsmenn kan få leve i trygghet beskyttet av dette flotte ordet.

Utdrag fra Sundes artikkel:
- Gå for full freding av Hovdetoppen / Hovdeskogen! Alle byer, som lykkes med å gjøre byer attraktive, verner om slike områder. Å slippe til hogstmaskiner i Gjøviks siste urskog vil ødelegge området totalt. Jeg ferdes MYE i Hovdeskogen, og det er ikke nødvendig med den type hogst det legges opp til. Det er et enormt nettverk av stier i Hovdeskogen, og området, som allerede er snauhogd sør ved Hunnshovde, har «stengt av» utgangen til minst tre slike stier. Planene som foreligger for videre «utvikling» av området - flere hundre boliger og et hotell med 200 rom - vil fullføre den totale raseringen.

Jeg kunne utdypet mye rundt galskapen i prosjektet vedr. Hovdetoppen / Hovdeskogen. Jeg vet ikke om de folkevalgte fysisk har beveget seg i området som nå står i fare for å bli totalt endret og virkelig satt seg inn i konsekvensene og verdiene som byen vil miste hvis dette prosjektet blir realisert. Undertegnede inviterer herved formannskapet til en tur «På gjengrodde stier» og ikke så gjengrodde stier. Ta bare kontakt!

Et godt forsøk Sunde, men de folkevalgte valgte å ikke bli med på vandringen din, og slik ligger stiene opp Hovdetoppen nå, alle sammen😖

I det minste har de folkevalgte, etter din artikkel, ingen unnskyldning!

Her lå Trollskogen til Trollhaugen barnehage fram til i høst, nå nådeløst meiet ned av hjerterå politikere og boligutviklere. De hadde den årlige trollfesten sin i går,  torsdag 15/11-18. Selvsagt kan jeg ikke la mine barn vokse opp i en slik by!

Selv om Gjøviks politikere valgte å lukke øynene, både før og etter denne ugjerningen, vil jeg anbefale PermaLivs lesere å bli med på min siste "tur" til Hovdetoppen, for å se med egne øyne:

Featured Post

Dagens demokrati kan ikke redde oss fra klimakrisen

Politikerne tror at løsningen på klimakrisen er å forsterke naturkrisen, ved å grave i filler naturen vår, for å plassere vindkraftverk på h...