Det gamle Toten

Dette er sjokkerende skjønnhet! Det er slike gullfunn som gjør livet verdt å leve som fotograf. Tenk å finne en slik perle og å kunne isolere den med kameralinsa i lavt vinterlys. Se på den buketten: seljetreet, potetløa og hesteriva! Jeg bare faller til jorden i tilbedelse. Slik var det gamle Toten, hva jeg representerer og dyrker. Å kunne få æren av å forevige et slikt unikum av et funn etter våre forfedre med kameramalerpenselen, er en så stor ære at jeg finner ikke ord.

Fotografiet er tatt like ved Lena, hvor det nye Toten har slått rot.

-Wikimedia.

Et steinkast unna Totens vakreste potetløe ligger denne iskalde ant-gravitasjons-angst kvasi funkisblokka på den gamle meieritomta, som en representant for det nye Toten. Dette er så anti-kultur, anti-natur og anti-humant som det kan få blitt, og er en rein krigserklæring mot det gamle Toten. Dessverre er dette en sivilisasjonskrig som det gamle Toten taper.

Her lå en av Totens viktigste representanter for det gamle Toten, den staselige meieribygningen på Lena, i glødende, lokalprodusert murstein. "Bevisene" for at denne praktbygningen ikke kunne reddes, er like solide som "bevisene" for masseødeleggelsesvåpen foran den siste Irak-krigen.

Men så ligger da også denne blokka som et masseødeleggelsesvåpen midt i det vakre kulturlandskapet på Toten!

-Wikimedia.

Å vandre på Toten i vår tid har blitt en manisk-depressiv øvelse, hvor man i det ene øyeblikk faller i staver og gripes av en euforisk lykke over det gamle Toten, mens man noen hundre meter lenger bort rammes av bunnfryst fortvilelse og svartsyn i møte med det nye Toten.

Her går vandringen etter gamle Skreiabanen mellom Lena og Kolbu.

-Wikimedia.

Men det er nå det gamle Toten jeg ønsker å dokumentere da, før det forsvinner for godt, på samme vis som Holmstadengen.

Hvor fritt og godt dette vakre gårdstunet ligger i kulturlandskapet. Var det enda enga mi! Dessverre ble denne slukt av det nye Toten.

Fordi jeg ikke digger det nye Toten, men elsker det gamle Toten, ønsker enkelte å fordrive meg til Østlandets perle.

-Wikimedia.

Fragment av det gamle Toten, som forsvinner litt for litt, år for år. Ja, zoomer man innpå kan man se enkelte etterkrigs-bunkere, men her er det fremdeles det gamle Totens ånd som dominerer.

-Wikimedia.

En liten låve, en liten bit av det gamle Toten, snart borte for alltid. Men nå i det minste foreviget på verdig vis, med kamerapenselen.

-Wikimedia.

Ei gravid bjørk.

-Wikimedia.

Det er de gamle historiemaleriene som hører hjemme i kulturlandskapet, og intet annet. Kultur skal være enten urban eller rural, alt annet er yankeenes kultur, som Knut Hamsun så viselig advarte mot.

-Wikimedia. 

Var enda dette vidunderlige landskapet fylt av gammel totenkultur! Nå er her kun et skall uten dybde og substans.

-Wikimedia.

Relatert

Kulturarv må være levande (Amen! sier jeg. Bedehuslandet over Totenåsen døde fordi man kvalte engene etter grenda mi, og nå har jammen totningene kvalt Skreia også, mine forfedres smekre urbane landsby. Våre forfedre var som kvite blodceller, alt hva de tok i ble vakkert og levende! Mens vi er lik gule stafylokokker, alt hva vi berører blir infisert, sykt og visner sakte hen...)

Knivmakeren Martin Johannes Dahl fra Sletta

På Toten har vi to M.J. Dahl å være stolte over, skomakeren Magnus Johansen Dahl fra Holmstadengen i Øverskreien, samt knivmakeren Martin Johannes Dahl fra Sletta. Knivmakeren M.J. Dahl finner jeg dessverre ingen informasjon om på nettet, men han har allikevel etterlatt seg et solid vitnesbyrd gjennom sine mange kniver, hvorav flere ser ut til å ha endt opp hos svenske samlere.

Typisk Toten-kniv.

Hedemarksmodell, 24 cm lang.

Solgt på auksjon i Kolbu.

Nedre Hongsætra på Totenåsen

Var så vidt nedom Nedre Hongsætra i dag, som man kan lese om her. På Øvre Hongsætra har man satt i stand igjen et av husene, men på Nedre Hongsætra er det nok for seint.

-Wikimedia.

Dette ble i grunnen svært vakkert, til tross for sin enkelhet.

-Wikimedia.

Her var setervoller og liv. Nå tar skogen over.

"I et tingbokutdrag fra tingbok 28 for Toten sorenskriveri kan man lese at det 11. juni 1725 var rettsak på Hongsætra. Sorenskriveren var der sammen med seks domsmenn. Rettssaka dreide seg om at Jens Enge, som ifølge en bykselsseddel fra 1698 hadde sæterretten på Hongsætra, reiste sak mot Jacob Holmstad. Jacob Holmstad ble beskyldt for å ha tatt to-tre bråter og rydninger i sætermarka til Hongsætra. Dessuten skulle Holmstad ha "bortført en del møkk fra slåttvollen". Jens Enge beskyldte også Ole Klauvstad og Tomas (Tommes) Skinstad for å sætra på Hongsætra uten å betale for seg. I den relativt omfattende vitneførselen kommer det også fram at det var strid om ei sve i grenselandet mellom utmarka til Holmstad og Hongsætra. Da saken ble tatt opp til doms på Narum 24. juli 1725 ble Jacob Holmstad frikjent, ettersom Jens Enge ikke kunne påvise grenser for Hongsætra. I saken mot Thomas Skinstad og Ole Klauvstad gikk det annerledes. Tomas ble dømt til å betale Jens Enge 12 riksdaler i erstatning for møkka han hadde solgt til Jacob Holmstad, for beite og for kostnader med saken.

I Sagnet om Gjøa står også Hongsætra nevnt, eller mer spesifikt budeia på Hongsætra, som ble overfalt av røversønnene til Gjøa."

-Wikimedia.

Morgenstemning ved Mjøsa

Etter å ha levert jentene i dag kom jeg på at jeg ville nyte morgenkaffen ved Mjøsa, da jeg ikke orker synet av Hovdetoppen lenger, og derfor får kaffen i vrangstrupen oppe på Eiktunet. Så terrorangrepet på Hovdetoppen i høst har ødelagt hele byen, inklusive Eiktunet, da man har rasert den vakre utsikta som var der. Her nede ved Mjøsstranda har man Hovdetoppen i ryggen, og soloppgangen over Mjøsa er så vakker at man kan glemme de ulykkene som har rammet den (engang) Hvite By en stakket stund😊

Selv synes jeg morgenlyset ble fint reflektert i den isbelagte steinen. Kameraet mitt ser ut til å være et svært godt vinterkamera, selv om knappene blir litt små med hansker på. Er litt mer usikker på sommeregenskapene, da det grønne har lett for å få et ekkelt gulskjær. Men kanskje kan dette ordnes i Capture One?

Men muligens kjøper jeg meg et 80d når 90d kommer, og 80d kommer på billigsalg? Så kan jeg benytte Canon-linsene mine på dette sommerstid.

-Wikimedia.

Holmstadengen x 7

Var i barnehage-bursdag på Lekeland1 i dag, sammen med den fantastisk hyggelige gjengen i Trollhaugen barnehage. Etter å ha kost oss i godt lag med pizza og tre kakeslag, ble det tid til å ta en ekstra titt på bildene fra torsdag, i tilfelle jeg skulle ha oversett noen. Og det hadde jeg😉

Dette bildet ble fint i farger, men jeg ble lamslått av hvor flott det ble i svart-kvitt. Inspirerer til å satse mer i svart-kvitt i dokumentasjonen av engene etter hva som var bedehusgrenda, og ellers også.

-Wikimedia.

Pris Herren etter min oldefar, som jeg fant i stabburet. Han var kasserer og har skrevet inn kollekter inne i boka. Håndskrifta ligner litt på min, grov og røff, selv om min er hakket grovere. Så vi var nok noen grovsmeder begge to.

Bedehuslandet var en fantastisk blomstringstid for en nå utdødd religion, dessverre misforstått og mobbet til blods av media og andre godhetsapostler, for slik å skåre billige toleransepoeng i statusflokken.

Men jeg får ta igjen med samme mynt, og gir meg ikke før Kjøpesenterlandet ligger skamslått og ydmyket tilbake på marken💪

"Kan en religion noensinne dø ut?"

Bildet er forresten fra kjøkkenvinduet i Holmstadengen.

-Wikimedia.

Det var virkelig fine frostmønstre i kjøkkenruta!

-Wikimedia.

Fyllingsdørene inne på Holmstadengen er skikkelig staselige. Ja, se på de ramtrea! Det er vel bare i Kloppen Trevare man har noe lignende i dag, og ikke engang de tror jeg har så brede ramtrer som dette her. Men så er det da også meget godt mulig at disse fyllingsdørene er laget nettopp hos Kloppen Trevare.

-Wikimedia.

Inngangspartiet formelig boblet av liv denne friske novemberdagen!

-Wikimedia.

Kanskje det beste bildet av selje-trellis-arkaden over gamlevegen etter jordene i Holmstadengen? Her er så godt å vandre!

-Wikimedia.

Et siste bilde fra denne vakre enga, som bærer på slik en vakker historie i kulturlandskapet på Toten. Bare så synd at vi har stelt så dårlig med vår arv, som gartnere av Guds hage. Vi hadde et spesielt ansvar på Toten, da dette er av de vakreste steder på jorden, og vår kulturarv var unik i alle henseende. Dessverre har vi også sviktet vårt ansvar i ethvert henseende. Kun skallet er tilbake, mens kulturarven bakenfor har forsvunnet. Både vår urbane og vår rurale arv har vi utslettet...

-Wikimedia.

Rimfrost II - 2018

Tenkte jeg skulle til Tjuvåsen i dag, men tida strakk ikke til, så det ble bare en liten tur opp i Holmstadengen igjen. I morgen skal jeg til tannlege på Gjøvik kl. 9, og tenkte jeg skulle vente der mens minsta er i barnehagen, men når jeg ser at det skal bli like fint vær i morgen, spørs det om hun ikke må kose seg med svigermor og mamma hjemme? Bare ser for meg Tjuvåstjerna rimlagt med klakais💖

Gamlevegen etter Holmstadengen er like imponerende som trellisene i Generalife! Hvor vakkert kan det ikke være i Guds vinterhage😄

-Wikimedia.

Pris Herren med rimfrost til, i kjøkkenvinduet i Holmstadengen, hvor M.J. Dahl satt og skuet i byrgskap ned til naboenga si. Den gang Bedehuslandet kronet Totenåsen stolt og mektig og engene stod i full blomst, der de svevde lik ei ørn på sterke vinger høyt i sky. Ja, det var tida si, var det enda tida mi!

Nå har Bedehuslandet kollapset og grenda mi har mistet engene sine, og kan ikke lenger fly.

-Wikimedia.

Fraktal naturkunst på sitt beste i kjøkkenruta. Dette er Anti-Modernisme og biofilia så det forslår! Adolf Loos ville gått i harnisk over slikt sirkus for husmannsklassen😱

-Wikimedia.

Tatt med høylysprioritet på kameraet, en innstilling jeg først la merke til for et par dager siden.

-Wikimedia.

Rutevindusfrost.

-Wikimedia.

Samme ruta, men annen fokus.

-Wikimedia.

Rimruta over er den til venstre over ruta som er knust.

-Wikimedia.

Godkroken i finstuggun, hvor M.J. Dahl og min oldefar satt og diskuterte grendepolitikk. Dahls komme til grenda fikk omtrent de samme ringvirkninger som Steigans komme til Tolfa!

"Tolfas renessanse – eller hvordan drive samfunnsbygging i en italiensk landsby"

Johan Petter Solhaug, min oldefars bror, skrev i sine memoarer at det var en mørk tid i Øverskreien før Dahls komme. Det er bare så forbasket synd at det skulle bli 10 ganger mørkere etter Dahls bortgang.

Disse to rurale gigantene i hver sin eng etter grenda de elsket hadde sin egen kultur, sin egen teknologi og de bestemte sjøl. Selv har jeg ingen innflytelse, det var så vidt jeg fikk skjermingshaugen min etter å ha blitt mobbet til døde av en grå covert-byråkrat som hadde utsett meg til narsissistisk føde. Min kultur er stein død, all min teknologi er borte, gardskoronaen er fragmentert og oppstykket, og tunet er uten låven sin. Selv mine forfedres smekre urbane landsby har blitt forvandlet til ei billørje, og setervegen oppetter her har blitt skitrasemotorveg. Så jeg har rett og slett gitt opp og meldt pass. Det er kun kameravennen min som holder liv i meg.

Apropos kamera, som dere ser kunne jeg trengt en skikkelig vidvinkel i de små rommene i Holmstadengen. Har noen ei FE-linse 24 mm eller mindre til låns, er jeg svært takknemlig!

-Wikimedia.

Den flotte fyllingsdøra mellom kjøkkenet og stua.

-Wikimedia.

Måtte bare en liten tur til oppi kjærlighets-tunnelen før jeg går nedi dalen igjen.

-Wikimedia.

Dette bildet er fra elva etter Holmstadengen, begge engene i grenda var jo levende elvebruk av første rang. Olterudelva gjør seg svært godt med et lite melisdryss💖

-Wikimedia.

Så var jeg nede ved Grythengen og slåmaskina etter oldefar igjen. Og akkurat slik kjenner jeg meg også, fastkjørt, bortglemt og overflødig.

Da får vi se om det blir Tjuvås-tur i morgen, åsen hvor Olterudelva kommer ned fra.

-Wikimedia.

Rimhøst i Øverskreien

I går var jeg heldig å komme til Holmstadengen akkurat idet mjøståka lettet, en av de største opplevelsene man kan ha på Toten, og ekstra gledelig er det å få bevitne en slik begivenhet i denne flotte enga. Ser i dag at jeg burde tatt enda flere bilder, men får glede meg over at jeg i det minste fikk foreviget begivenheten. Vi vet jo ikke hvor mange år denne kjære enga vår har igjen her på jorden?

- Holmstadengen i rimfrost

Etter Holmstadengen gikk jeg opp til den gamle kvilekoia mi, vel, egentlig er det vel koia hans Jan, men jeg gikk hit av og til etter skoletid og spiste matpakka mi med frossen skolemelk og neglespretten til. Og det at hytta står fremdeles gleder meg, selv om omgivelsene har degradert. Dette er ei plassbygd koie, med rutevindu, takspon, taktegl og solid inngangsdør, så langt fra ei moelvenbrakke som det er mulig å komme. Den må være minst 50 år, kanskje nærmer den seg 100?

Hit gikk jeg som 5-åring, og i går gikk jeg hit som 50-åring. Livet går, kvilehytta hans Jan står. Mye triveligere enn nye, dekonstruktive Rausteinshytta. Ikke mye dekonstruktivisme her nei!

-Wikimedia.

Koia lå i min barndom skikkelig koselig til ved den gamle seterstien opp til Hongsætra, men nå har den havnet midt i krysset til to skitrasemotorveger, den til høyre er splitter ny og kommer opp fra Skreia.

I fjor var det snakk om at man ikke hadde nok penger til den nye, dekonstruktivistiske Rausteinshytta, men noen må ha hatt gode forbindelser, fordi det er tydelig at man nå har blitt overøst med penger, både til hytte og skitraseer. Da jeg gikk her i sommer stod det flere gravemaskiner og grov nedover lia her, og slikt er ikke billig.

Men for oss som elsker det tradisjonsbaserte, langsomme friluftsliv, er alt dette her en tragedie. Derfor har jeg foreslått å flytte denne koia til Koieputten på Østhøgda, slik at vi som ikke er kule og ikke digger den nye Rausteinshytta, også kan ha et sted å gå til på åsen.

"Det langsomme friluftslivets verdier"

-Wikimedia.

Øvre og Nedre Nygardseter. Min bestefar eide Nedre Nygardseter i sin tid, og var ellers forpakter av en lang rekke garder på det Indre Østland, hvorpå hans familie levde det reine sigøynerliv. Men både han og bestemor var musikalske, og samme hvor de kom gikk de med i musikklaget på nærmeste bedehus. Min far ble fast trekkspiller fra han var 10-12 år, selvlært, og holder fremdeles på uten å ha knekt notekoden. Det har imidlertid hans barnebarn på sju😏

-Wikimedia.

Så kom jeg ned til Holmstadsveen, hvor den vakre låven fremdeles står😘

-Wikimedia.

Ned fra Holmstadsveen og helt øverst i Kronborgsæterlinna.

-Wikimedia.

Utsyn fra Kronborgsæter ned mot Balke og Mjøsa. Hamar ligger fremdeles skoddebelagt.

Er det noe rart at Kronborgsæter i sin tid var Totens hotteste turistdestinasjon😍

-Wikimedia.

Våningshuset på Holmstad, hvor jeg har slektsnavnet fra etter tippoldemor.

-Wikimedia.

Deretter forsvant jeg ned i Olteruddalen, hvor jeg i høst har ryddet stien mellom vannverksvegen og Grythengen. Her går stien over det gamle elveleiet til Olterudelva, hvor den rant liflig fram til 1950-tallet.

Jeg elsker å være nede i Olteruddalen, det hender rett og slett jeg tar turen ned hit for å ta et skogsbad, eller "shinrin yoku", som det kalles på japansk. En vidunderlig måte å rense sjelen på, og helt gratis.

"Hovdetoppens Shinrin yoku (Skogsbad)"

På Gjøvik var Hovdetoppen, byens hellige fjell, mitt skogsbad. Men i høst gikk, til min store skrekk og fortvilelse, en gjeng psykopatiske galninger løs på dette eldgamle byfjellet og meiet det ned på et par ukers tid, for å gjøre om denne vidunderlige grønne lunga midt i byen til et slags diskotek eller noe. Empater og idealister får seg ikke til å gjøre noe slikt, kun skruppelløse narsopater, så det er mer enn tydelig hva slags folk som sitter med makta i vårt gamle fedreland!

Uansett, nede i Olteruddalen har jeg heldigvis ikke sett noe til dem, enn så lenge😡

-Wikimedia.

Så var jeg tilbake til våningshuset i Grythengen, hvor jeg har søkt tilflukt enn så lenge sammen med mine forfedre. Det hender vi våger oss ut en tur, men vi blir vonnom skremt inn igjen, så må jeg ut løper jeg helst bare det raskeste jeg kan ned i Olteruddalen.

Synd var det at denne plassen ikke ble verdsatt som et levende historiemaleri i kulturlandskapet på Toten, og at vi ikke fikk være kulturbærere for Bedehuslandet over Totenåsen.

-Wikimedia.

Utrolig at det er mulig! Hadde lignende drømmer for Skreia, men de ville ikke være “Helt Ænsles” og endte opp som lille Los Angeles ved Lenaelva istedenfor. Og Holmstadengen forsvinner snart også. På Gjøvik har man i høst stukket tre morderdolker inn til hjerterota i byens hjerte, Hovdetoppen. Får gjøre et siste forsøk over nyåret og prøve med et spektakulært terrierangrep mot Hamar og skyskraperen på Tjuvholmen, etter råd fra en venn. Feiler dette får jeg forhøre meg om ståa i Kragerø, og samles det mørke skyer over horisonten der i gården også, ser jeg ikke annen råd enn å ta turen til Tolfa.

Det var under Bedehuslandet folk stolte på hverandre og skapte noe i fellesskap her over Totenåsen. Nå har dette vidunderlige og misforståtte landet forsvunnet, sammen med engene sine, og kun Kjøpesenterlandet er tilbake. Ja, de trodde de skulle bli frie, men alt man fikk var den bitende kulden etter vakuumet fra seinmoderniteten.

- Tolfas renessanse – eller hvordan drive samfunnsbygging i en italiensk landsby

Taksponhøvling

Taksponhøvling ved Grøna skysstasjon etter Kongevegen over Totenåsen.

-Flickr.

-Flickr.

-Flickr.

Hovdetoppen apokalypse

33 unike fotografier som dokumenterer rovmordet på Hovdetoppen, bytoppen i Gjøvik.

Takk for link og for kommentaren, Øyvind. Det er trist å tenke på alt liv som raseres på Hovdetoppen. Du nevner bibelen. Jeg kan huske at det står i GT at Gud ikke vil utslette alt liv på jorden igjen for menneskets skyld og at fra nå av (etter Noah tok fra dyra han skulle redde) skal alle dyr, kryp, fugler og fisk frykte mennesket. Det står også at ondskapen er i menneskehjerters tanker fra ungdommen av. Derav kan jeg tolke det som at mennesker vil ødelegge jorden og livet på den helt selv fordi de ikke har respekt for liv som ikke er mennesket.

Jeg er glad for at du skriver på D1 Øyvind. God helg :-) - Elisabeth Hoen

- Tree Too for Hovdetoppen!

***

Kom over følgende briljante innlegg fra i sommer, av Arnulf Sunde, nå tre dager etter min siste tur på Hovdetoppen. Må leses!

- Byavvikling

Ser ut til at Sunde også støtter mine tanker om en grøntkorridor fra Huntonstranda til Eiktunet!

- Gjøviks grønne perlebånd

Hovdetoppen har falt, og så har jeg. Om jeg orker meg opp hit igjen, vet jeg ikke? Skulle gjerne tatt meg en tur med vidvinkel, men det har jeg ikke tilgang til nå.

Uansett har jeg fått dokumentert litt av ødeleggelsene, men dette er bare begynnelsen.

-Wikimedia.

***

Det ble mye regnbyger i dag og ikke så mange solgløttene, men fikk tatt meg en liten tur opp på Hovdetoppen, og dette blir nok siste gang. Det var utrolig deprimerende der oppe i dag, det er verre enn jeg hadde forestilt meg. På kryss og tvers går dype hjulspor fulle av vann, alle veger og stier opp til toppen er ribbet, de få trærne som er igjen har begynt å falle ned grunnet mangel på ly, gamle bålplasser hvor folk har vært på villmarkstur ligger blottlagt, man ser rett ned på alle de stygge konsumbutikkene, industribyggene og trafikkmaskinene rundt Kallerud, som man tidligere var skjermet fra, og man har påbegynt nybrottsarbeid for å utvide slalåmbakken, slik at den kommer til å dekke nesten hele nordsida mot Nordbyen, som vi var blitt så glade i. På toppen av det hele gled jeg i søla etter alt regnet og gravingen da jeg gikk ned igjen, slik at både jeg og kameraet ble klint inn med gjørme. Kameraet ligger til tørk nå, heldigvis hadde jeg med masse Lens Wipes, slik at jeg fikk tørket av det. Får tro det tålte seilasen like godt som jeg gjorde?

Så dette er helt katastrofe, en apokalypse som som kom like brått og uventet som fallet mitt ned Hovdebakken, man rakk rett og slett ikke å reagere. Hele Hovdetoppen har blitt en krigssone, et gjørmehull, på samme vis som jeg, klærne mine og setet i den gamle Saaben min. Heldigvis skal den til hogging over nyttår.

Hvordan kunne kommunen gjøre dette her? Hvorfor sendte de denne digre hogstmaskina opp i Hovdetoppen? Dette trespisende monsteret gikk jo amok på bytoppen vår. Her burde man maksimalt strekke seg til å drive tynningshogst med hest og motorsag.

Så hva jeg gjør videre nå vet jeg sannelig ikke? Jeg er i sjokk, jeg orker absolutt ikke opp på Hovdetoppen igjen etter denne krigserfaringen og gjørmebadet. Nordbyen er ødelagt. Snart lander UFO-hotellet akkompagnert av sterile kjøleskapsblokker i solhellinga. Hovdetoppen var et utrolig viktig senter i byen, og som vi vet fra Christopher Alexanders arbeider skapes levende byrom ut fra sentra som bygger oppunder hverandre.

At the root of these fifteen properties, there appears to be a recursive structure based on repeated appearances of a single type of entity — the primitive element of all wholeness. These entities are what I call “centers”. All wholeness is built from centers, and centers are recursively defined in terms of other centers. Centers have life, or not, in different degree, according to the degree that the centers are built from other centers using the fifteen geometric relationships which I have identified.

- THE ORIGINS OF PATTERN THEORY, THE FUTURE OF THE THEORY, AND THE GENERATION OF A LIVING WORLD

The theory of centers:

• A "center" is a visual field that is the focus of a region
• The region that focuses on a "center" can be of any size
• Centers help to tie space together by reinforcement
• Recursion leads to fractal properties – Twelve Lectures on Architecture, by Nikos A. Salingaros, page 97

Hovdetoppen var Gjøviks viktigste senter, og en utrolige styrke for sine omgivelser.

De som har gjort dette her er byvandaler av verste sort, kunnskapsløse, arrogante og følelsesløse. Dette vettløse og ondsinnede angrepet på bytoppen vår kom like brått, uventet og voldsomt som mitt fall ned igjen bakkene til venstre i bildet.

Flere bilder fra krigssonen Hovdetoppen kommer når kameraet er tørket og rengjort, slik at jeg får ut minnekortet.

-Flickr.

Kameraet stod og tørket i natt, fikk børstet av det med en fin malekost og støvsuget det, slik at jeg fikk ut minnekortet. Selv om det ikke var lange tiden jeg maktet å oppholde meg i krigssonen på Hovdetoppen, kunne jeg med glede konstatere at jeg fikk dokumentert en hel del av ødeleggelsene der oppe. Hva jeg savnet var en skikkelig vidvinkel.

En overkjørt bålplass i ei tidligere skogsglenne. Kanskje var det her barna i Trollhaugen barnehage brukte å grille pølser, når de var på tur i Trollskogen sin?

-Wikimedia.

Ikke helt den samme villmarksfølelsen lenger.

-Wikimedia.

Prosedyrene er fulgt. Og slik ser prosedyrene ut i praksis.

-Wikimedia.

Har vært ei skikkelig trekrypergran dette. Har noen slike nederst i skogen min. Trekryperne elsker disse grove stammene.

-Wikimedia.

Hovdetoppen var et paradis for småfuglene.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

Den skogen som er tilbake er så glissen at trærne allerede har begynt å blåse overende. Men det er kanskje meningen, slik at de kan ha en unnskyldning til å bygge ned hele toppen?

-Wikimedia.

"Fremskritt, det er menneskets trivsel", konstaterte Knut Hamsun for rundt 100 år siden. Vel, jeg trives i alle fall ikke her oppe lenger, og vil neppe trives sammen med de som vil trives her heller. Det sanne fremskrittet har magre kår i vår tid!

-Wikimedia.

Alt ble liksom så kunstig.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

Ikke mye til Zen View oppe på platået lenger.

-Wikimedia.

Det alvorligste budskapet jeg fant oppe på Hovdetoppen denne gangen, er at mosedotten, som var et symbol på Hovdetoppen og Påskeøya, nå er fjernet.

"Hovdetoppen som Påskeøya"

-Wikimedia.

Slik var det sist jeg var oppe på platået. Sikkert en av disse hotellbyggerne som ikke tålte synet av denne grønne mosedotten, og derfor sparket den vekk, på samme vis som de har tråkket ned bytoppen vår.

-Flickr.

Arkadene til den gamle restauranten.

-Wikimedia.

Å vandre opp til topplatået var som en skogsbadsvandring, man var omgitt av skog og kunne ikke se byen for alle trærne, selv om vinteren. En helt unik mulighet til å trekke seg vekk fra byens larm og jag.

-Wikimedia.

Opp Hovdebakken. Bakenfor ligger Nordbyen, hvor vi bodde fram til i sommer, og hvor vi hadde vårt nettverk. Men det nytter ikke å høre til her lenger uten Hovdetoppen. Dette blir som Trondheim uten Nidarosdomen. Hva ville trønderne sagt hvis man gjorde om Nidarosdomen til et kjempestort diskotek? Noe lignende har man nå gjort med Hovdetoppen, Gjøviks hellige byfjell.

-Wikimedia.

Nybrottsarbeid i Hovdebakken.

-Wikimedia.

Alt er rosenrødt! Kom ikke her og fortell oss noe annet! Vi Lever i en rosenrød by. Her er alle mennesker snille og alle vil alt og alle vel.

Vel, selv synes jeg at Hovdetjernet blir altfor eksponert etter utvidelsen av Hovdebakken. Tidligere hadde det karakter av et skogstjern. Ikke nå lenger. Beklager folkens, men dette ble ikke noe hyggelig.

-Wikimedia.

Hvis vi bare lukker øya for det vi ikke liker og snakker mye om det vi ønsker, går det bra! - Trond Andresen

Hovdebakken var å regne som ei stripe i skogen, nå dekker den nesten hele nordsida av toppen. Hovdetoppen var lik en mørkets øy, snart ligger den badet i flombelysning.

"Advarer mot konsekvenser av lysforurensning"

-Wikimedia.

Her gikk Trollstien til Trollhaugen barnehage.

-Wikimedia.

Her var Trollskogen til Trollhaugen barnehage.

-Wikimedia.

Nå er det noe langt verre enn et troll som har fart gjennom skogen til Trollhaugen barnehage. Det er et trespisende monster som har spist opp Trollsgogen deres, og som har gått amok på bytoppen vår.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

- La byen vokse organisk! Dvs. at utvidelse / fortetning må springe ut i fra eksisterende sentrum. Det betyr i praksis fokus på tilgjengelighet for handlende i sentrum, utvikling av Farverikvartalet og videreutvikling av eksisterende Kulturhus i sentrum. Alt rotet med forsinkelser i Hans Mustadsgate, endrede kjøremønstre i byen, reduksjon av parkeringsplasser i sentrum og planer om en helt ny bydel på Mjøsstranda er ikke byutvikling, men byavvikling! Legg planene for Mjøsstranda i en skuff inntil videre!

- Gå for full freding av Hovdetoppen / Hovdeskogen! Alle byer, som lykkes med å gjøre byer attraktive, verner om slike områder. Å slippe til hogstmaskiner i Gjøviks siste urskog vil ødelegge området totalt. Jeg ferdes MYE i Hovdeskogen, og det er ikke nødvendig med den type hogst det legges opp til. Det er et enormt nettverk av stier i Hovdeskogen, og området, som allerede er snauhogd sør ved Hunnshovde, har «stengt av» utgangen til minst tre slike stier. Planene som foreligger for videre «utvikling» av området - flere hundre boliger og et hotell med 200 rom - vil fullføre den totale raseringen.

Jeg kunne utdypet mye rundt galskapen i prosjektet vedr. Hovdetoppen / Hovdeskogen. Jeg vet ikke om de folkevalgte fysisk har beveget seg i området som nå står i fare for å bli totalt endret og virkelig satt seg inn i konsekvensene og verdiene som byen vil miste hvis dette prosjektet blir realisert. Undertegnede inviterer herved formannskapet til en tur «På gjengrodde stier» og ikke så gjengrodde stier. Ta bare kontakt! - Arnulf Sunde

-Wikimedia.

-Wikimedia.

Endelig en liten hyggelig sti igjen mellom alle kjøresporene. Men ikke særlig hyggelig å vandre her lenger.

-Wikimedia.

Noen frøfuruer står igjen oppe på toppen, men det nytter ikke å ta et skogsbad her, heller ikke får jeg noen villmarksfølelse av dette. Beklager, dere har ikke kun ødelagt nærfriluftslivstoppen til familien min, men også byen vår.

-Wikimedia.

The mechanistic idea of order can be traced to Descartes, around 1640. His idea was: if you want to know how something works, you can find it out by pretending that it is a machine. You completely isolate the thing you are interested in – the rolling of a ball, the falling of an apple, the flowing of the blood in the human body – from everything else, and you invent a mechanical model, a mental toy, which obeys certain rules, and which will then replicate the behavior of the thing. It was because of this kind of Cartesian thought that one was able to find out how things work in a modern sense.

However, the crucial thing which Descartes understood very well, but which we most often forget, is that this process is only a method. This business of isolating things, breaking them into fragments, and of making machinelike pictures (or models) of how things work, is not how reality actually is. It is a convenient mental exercise, something we do to reality, in order to understand it.

Descartes himself clearly understood his procedure as a mental trick. He was a religious person who would have been terrified to find out that people in the 20th century began to think that reality itself is actually like this. But in the years since Descartes lived, as his idea gathered momentum, and people found out that you really could find out how the bloodstream works, or how the stars are born, by seeing them as machines – and after people had used the idea to find out almost everything mechanical about the world from the 17th century to the 20th century, people shifted into a new mental state that began treating reality as if this mechanical picture really were the nature of things, as if everything really were a machine.

For the purpose of discussion, in what follows, I shall refer to this as the 20th century mechanistic viewpoint. The appearance of this 20th century mechanistic view had tremendous consequences, both devastating for artists. The first was that the “I” went out of world picture. The picture of the world as a machine doesn’t have an “I” in it. The “I”, what it means to be a person, the inner experience of being a person, just isn’t part of this picture. Of course it is still there in our experience. But it isn’t part of the picture we have of how things are. So what happens? How can you make something which have no “I” in it, when the whole process of making anything comes from the “I”? The process of trying to be an artist in a world which has no sensible notion of “I” and no natural way that the personal inner life can be part of the picture of things – leaves the art of building as a vacuum. You just cannot make sense of it.

The second devastating thing that happened with the onset of the 20th century mechanistic world-picture was that clear understanding of value went out of the world. The picture of the world we have from physics, because it is built only out of mental machines, no longer has any definite feeling of value in it: value has become sidelined as a matter of opinion, not intrinsic to the nature of the world at all.

And with these two developments, the idea of order fell apart. The mechanistic idea tells us very little about the deep order we feel intuitively to be in the world. Yet it is this deep order which is our main concern. – The Phenomenon of Life, by Christopher Alexander, page 16

Alt er selvsagt rosenrødt!

-Flickr.

Läs en galen debattartikel i Sydsvenskan. Trots att Arkitekturupproret som bekant är 100 % opolitiskt kan inte våra fyrkantiga motståndare låta bli att hela tiden försöka brunmåla alla oss vanliga människor som vill se variation, skönhet och mångfald. Den s.k. "arkitekturexperten" Ingrid Sommar går snäppet längre och försöker sammankoppla AU med nazism, isolation, nationalism och t.om motstånd mot FN. Detta måste vara den absolut galnaste texten som någonsin har skrivits om AU. Orkar vi svara?

Nei, svar ikke! De er gale, de har ødelagt bytoppen vår, snart lander de UFO-ikonet sitt på toppen og bygger sjelløse kjøleskapsblokker i hva som var Trollskogen til Trollhaugen barnehage. Den hvite by ved Mjøsa er død, og det var modernistene som drepte den. Byens hjerte var Hovdetoppen, nå har de kjørt modernist-dolken sin rett inn i byhjertet vårt, like inn til hjerterota. Hva jeg har forsøkt å dokumentere her er et bymord, et rovmord, miljøkriminalitet av simpleste sort!

***

Så får dette bli min avskjed til Gjøvik, og jeg får heller konsentrere meg om å redde Hamar fra høyhus på Tjuvholmen. Hamar er nå Mjøsregionens siste håp, og i første omgang har de vært imøtekommende. Var Gjøvikenserne glade i byen sin, ville de aldri tillatt dette her. Nå er det ikke igjen noe som helst å være glad i.

De var raske med å høvle ned Hovdetoppen, disse hurtigleverne, de ble vel i harnisk etter å ha lest Sundes artikkel, og tenkte det var mest å få meid ned mest mulig av denne meningsløse skogen, før byborgerne fikk summet seg og tatt til motmæle.

Men hva som venter dem, den dagen moroa er over, det står skrevet på veggen, på Hovdetoppen ruiner.

-Flickr.