Sunday, December 30, 2018

Svart-kvitt på juleribbe-tur

Tenkte jeg skulle gått en litt lengre tur i dag, for å bli kvitt litt juleribbe, men tida gikk og kom meg ikke ut før det begynte å mørkne. Tok allikevel med kameraet på en liten rusletur i grenda, da jeg fikk lyst til å prøve å ta noen svart-kvitt fotografier, og da betyr det ikke like mye om iso-en må opp litt, særlig ikke hvis man ser etter abstrakte former. Det ble en fin liten tur, noen bilder ble det også, men et stort sjokk ventet da jeg kom hjem.

Fotografiene ligger i kronologisk rekkefølge.

Her har jeg kommet meg ned i Olteruddalen, hvor det var rådyrspor, så noen må ha overlevd forrige vinters ekstreme snømengder.

-Wikimedia.

Snøelvestein på 12800 iso.

-Flickr.

Balkehøgda med Mjøsa. Som man kan se ligger Hamar under skoddeteppet. De har kveldssola, men vinterstid ligger mjøsskodda særdeles tungt over Hamar. Flytter vi dit blir det naturligvis litt trist å skue opp mot de kjære engene mine, der i det fjerne.

-Wikimedia.

Låven i Holmstadengen. Jeg gikk etter dalsida da jeg ikke ville lage spor over tunet, i tilfelle jeg kommer tilbake på dagtid, hvor jeg med ett la merke til at låven gjorde seg svært godt mot den snødekte stigningen. At det var igjen litt snø på taket var et lite lykketreff.

Tok bildet på f2.8 og 12800 iso, så det var igrunnen helt mørkt. Men med abstrakte svart-kvitt-former er det heller så dette bidrar med karakter til fotografiet.

-Wikimedia.

Så gikk jeg igjen oppetter gamlevegen, eller rettere sagt, jeg gikk til høyre og etter jordet videre, for ikke å lage forstyrrende spor for evt. seinere fotorusleturer i jula. Her også er det mørkt, EXIF-data viser at klokka var 16:56, så det ble nok et bilde på f2.8 og 12800 iso. Men jeg synes det ble et fint, lite svart-kvitt-minne allikevel.

-Flickr.

Mens jeg henter minnekortet i min gamle 70d, for å vise sjokket som ventet da jeg kom hjem, kjører jeg en liten svart-kvitt-video. Men kan røpe så mye som at det var Lola (bestemor på filippinsk) som stod bak. Ja, det er en velsignelse å ha henne her, men jeg er alltid bekymret for hva hun kan finne på, da hun liksom ikke forholder seg til fysikkens lover. Faktisk er jeg mer bekymret for henne enn for småjentene. F.eks. da vi var i kirka i går på julaften, bare slengte hun bildøra rett inn i bilen til direktøren for Mjøsmuseet, som stod parkert ved siden av, som om den ikke var der. Jeg så det var en liten bolk i bakskjermen, men på øyemål kalkulerte jeg med at den ikke kunne være fra bildøra mi, selv om jeg ikke var skråsikker. Tenkte å sjekke det nærmere da vi kom ut igjen fra julegudstjenesten, da vi var litt seint ute og måtte skynde oss for å få plasser, men han var reist før vi kom ut.


Her ser dere sjokket som ventet da jeg kom hjem, den nedre fotohylla på kontoret mitt var falt ned. Og vet dere hvorfor: Jo, svigermor hadde bundet fast et hoppetau i hylleknekten og drev og hoppet tau med barnebarna. Her er ei fotohylle med utstyr til flere tusen kroner, så gjør hun noe slikt, i full ignoranse til økonomiens og fysikkens lover.

Foreløpig ser det ut til at utstyret har taklet sjokket, selv om jeg ikke har fått testet alt enda, og takk og lov var jeg ute på tur med mitt nye kamera, slik at dette ikke stod på hylla.

Så nå blir tur til Biltema etter fire nye hylleknekter i eik, da de som sviktet var i furu, slik at skruene ikke får like godt feste, pluss at det blir tre knekter for hver hylle.

Uansett, hva svigermødre fra Filippinene kan finne på, er komplett umulig å forutse!

Oppdatering!

PCen min til 17.000 kr. gikk fløyten. Det gikk av et skall på 6 cm på kanten. Tro om forsikringen min gjelder enda? Men helst og tro er den utgått. Uansett, det bærer rett inn til Oslo etter nyttår. Uten PC går det ikke :-(

Friday, December 28, 2018

Meierigården på Lena kunne vært reddet

ALLA BYGGNADER GÅR ATT "LAGA" OAVSETT SKICK
Vad gör man om en av invånarna omtyckt byggnad är så pass skadad att renovering är omöjlig? I den tjeckiska (f.d. polska) byn Ropica var den vackra gamla byggnaden så pass skadad att den till slut trillade ihop år 2009. Två år senare tog en ny ägare över och rekonstruerade den från grunden.

I SVERIGE ÄR SAMMA SAK OMÖJLIG
Otaliga är de exempel i Sverige där man valt att riva byggnader i betydligt bättre skick. Det räcker med lite sliten färg på fönsterkarmen så påstår man att det är sättningar och river byggnaden för att ersätta den med en ful låda i miljöförstörande material.

Når jeg ser dette her blir jeg så ufattelig trist over tapet av Meierigården på Lena. Kjører man nedover Lensbygda nå skriker disse nye anti-gravitasjons-blokkene mot en, de ligger som visuelle sår og angstskrik midt i kommunesenteret, midt i det vakre kulturlandskapet på Toten.

Det er klart at når vi en gang tar tilbake makta fra dekonstruktivistene, da skal disse angstskrikene rives, og Meierigården skal rekonstrueres. Kun slik kan vi gjøre godt igjen denne ufattelige forbrytelsen.

Thursday, December 27, 2018

Her i skjul

25. des. 2018 kl. 16:54. Linsens brennvidde 40 mm. Eksponeringstid 1/80 sek (0,0125). F-nummer f/2,8. Filmhastighet (ISO) 10 000.

-Wikimedia.

Glade jul, hellige jul,
enger ligger her i skjul.
Hit de kom med paradisgrønt,
hvor de så hva for Gud er skjønt.
Lønnlig i blant oss de står,
lønnlig i blant oss de står.

FØR OG ETTER: ER NOEN AV NYBYGGENE VAKRERE ENN DE NEDREVNE?

Av Audun Engh.

Det svenske Arkitekturupproret har dokumentert 70 bygninger som ble revet i Sverige på 60-70-tallet og erstattet av nybygg. Man kan sammenligne stedene før og etter rivingen. Sverige unnslapp bombingen under andre verdenskrig, men modernistiske byplanleggere sørget for omtrent samme destruksjon i svenske bysentre som i Berlin eller Rotterdam. I noen tilfeller ble hele tradisjonelle bydeler ødelagt og erstattet av drabantbylignende områder uten urban karakter. I andre tilfeller beholdt man gatenettverket og kvartalene, og oppførte nybygg i omtrent samme skala.

Min utfordring til byutviklerne er dette: Kan du påpeke et eneste av disse nybyggene du opplever som vakrere enn det gammeldagse "forslummede" huset som ble revet? Hvilket ville du selv helst bo eller arbeide i? Etter min mening representerer alle nybyggene i serien en forstyggelse av bymiljøet, selv om de ikke er høyere og bredere enn de gamle bygårdene.

Bildeserien er etter min mening en dokumentasjon av at modernistiske idealer om minimalisme, enhetlig arkitektur og fravær av ornamentikk fungerer negativt i en tett by. Jo større tettheten er, desto viktigere vil det være for beboerne at arkitekturen er vakker, harmonisk og detaljert. Urban arkitektur bør fremstå som både variert og helhetlig, i samsvar med brukernes og ikke arkitekters estetiske preferanser.

Endel modernistiske arkitekter prøver idag å erstatte den tidlige modernismens monotoni med noe som fremstår som desperat komplisert og nyskapende design. De innser at mye av modernismens estetiske idealer fungerer negativt, men de nekter på ideologisk grunnlag å ta lærdom av før-modernistiske arkitekters resultater. Kun modernisme aksepteres å være "av vår tid", selv om vår tids idealer på de fleste andre samfunnsområder defineres som toleranse, mangfold og valgfrihet. Den strengt avgrensede nyskapingen hjelper lite. Modernistisk byutvikling byr regelmessig på kaos fremfor variasjon, og monotoni fremfor helhet.

Skal vi bygge nye og attraktive bilfrie byer må vi ta lærdom fra de eldre kvartalsbaserte byområdene som ble skapt før bilismens epoke, og som idag er ekstremt populære verden rundt. Det gjelder både byform, skala, høyder og arkitektur. Gatene bør være smale og byrommene kompakte. Kvartalene bør være moderate i størrelse og oppdelt i mange bygårder, selv om alt oppføres som ett byggeprosjekt.

Mange arkitekter innser idag at modernismens byplanideer var forfeilede, med sin funksjonelle og sosiale segregering, og avhengigheten av transport mellom ulike aktiviteter. Dessverre nekter de fleste arkitekter å gi opp den modernisitiske arkitekturen som ble utviklet for drabantbyer og næringsparker. Man tar med seg overdimensjonerte bygninger og ensformige fasader utviklet for forstedene inn i den tette byen byen. Det skaper en knugende og ubehagelig opplevelse. Den samme tettheten oppleves med tradisjonell arkitektur som attraktiv og innbydende. Modernistiske kjempebygg er OK å kjøre forbi i bil i 60 km/t, men det er som Jan Gehl påpeker ubehagelig og deprimerende å spasere langs dem i en tett by.

Min oppfordring til radikale og nytenkende arkitekter med mot til å bryte med herskende ideologi i den faglige klanen er dette:

Ta lærdom av denne bildeserien og gjenoppdag den erfaringsbaserte kunsten å bygge vakre bygninger som skaper en innbydende urban karakter. Arkitekturhistorien hører ikke hjemme på museum, men bør inspirere arkitekter og byggherrer til å etablere nye levende tradisjoner.

Da økologiske bønder for noen tiår siden begynte å skape alternativer til den "moderne", industrielle matproduksjonen, med omfattende bruk av kjemikalier og dyr innesperret i bur, ble de kalt reaksjonære, nostalgiske og umoderne. Men de hadde rett, og idag vil stadig flere mennesker ha kortreist mat produsert på tilbakeskuende og gammeldagse måter.

Vi trenger et tilsvarende opprør mot herskende industriell tenkning i arkitekturen. Nostalgi er positivt hvis de gamle løsningene var mer menneskevennlige og bærekraftige enn de nye. Har noe verdifullt gått tapt er det progressivt å være reaksjonær. Modernitet er å velge de mest menneskevennlige løsningene, ikke å la seg styre av smakspolitiet.

Audun Engh 27.12.18

Brunkebergstorg.

Vad som kunde ha varit Sveriges vackraste torg ser idag ut som en död och tråkig förort. Modernism skapar arkitektur för förorter istället för stadskärnor.

Se 69 flere eksempler på føre og etter modernistense herjinger her.

Råd til nye Alfa-medlemmer

Selv er jeg ny til Sony Alfa - kameraene, men tror overgangen til Alfa-fellesskapet var et klokt valg. Er også ny som RAW-fotograf, og tror det var lurt å starte med superenkle Lightroom CC, men satser på sikt på å komme meg over til Capture One. At jeg kom inn samtidig med Tamrons nye 28-75 mm f2.8 var et lykketreff.

Men før jeg går videre med billedredigering vil jeg få kameraet under fingrene, og anbefaler da i særdeleshet Mark Galers forunderlig grundige videoer.

- Mark Galer's Alpha Creative Skills

Videre vil jeg også lese meg opp på fototeknikk, samt hvorfor man gjør forskjellige ting i billedredigeringen, og da må man forstå fargelære, kontrast etc. Her finner jeg at Photoraphy Life har svært mye godt stoff!

- https://photographylife.com/

Men selvsagt, det er ingenting som kommer opp mot skjønnheten i analogt fotografi, som den til Cathleen Naundorf, som jeg var og så en utstilling av i Fotografiska i sommer.

- https://cathleennaundorf.com/

For nye medlemmer av Alfa-familien kan følgende intro av Jeff Elly være en god start :-)

Wednesday, December 26, 2018

Må sees: "Spelet om Stockholm" (Heslighetspunktet kontra Herlighetspunktet)

En dokumentar som må sees, den er tilgjengelig til 26. januar 2019!

- Spelet om Stockholm

Audun Engh har en nyttig kommentar man bør legge seg på sinnet før man ser dokumentaren:
Filmen er uklar i sitt budskap, regissøren liker det gamle Stockholm, men har også et desperat behov for å være "modern". Avsnitt 1 avsluttes med at han sier man ikke kan rekonstruere det Stockholm som ble revet på 60- og 70-tallet. Arkitekturen må være "modern", det vil si modernistisk. Han er også positiv til høyhus. Betyr det at han vil ta avstand fra St. Eriks på ideologisk grunnlag? Kritikken av miljonprogram-steder som Tensta er også uklar, han kritiserer ikke arkitekturen og den modernistiske byplanen, og vil ha mer av det samme for å forbedre forholdene. - Audun Engh
Anders Wahlgren nämner inte det starka motstånd som fanns mot Nya Slussen i sina filmer. Här en nyårshälsning från 2014 på Facebook med några av våra protester det året.
Et nytt bekjentskap i filmen var Eva Remens, som vel må sies å være Sveriges svar på Jane Jacobs. Herlig at hun nå får en statue!

- Pionjär kan få en egen staty

Satser på en statue selv i nye Skreia urbane middelalderkjøpstad✌

Hva man skal være klar over er at det er de samme bilfanatiske, forstokkede, stivnede gamle gubbene, som ødela sentrale Stockholm på 1950/60-tallet, som har ødelagt Skreia de siste årene. Skreia var Innlandets siste urbane landsby, men endte opp som ei utflytende suburban billørje, uten form og innhold. Og de har ingen unnskyldning, da jeg advarte dem i klare ordelag, og forsøkte å friste dem med en smekker urban landsby i Tolfas ånd. Så nå er ingen annen råd enn å sanere Fossenfeltet med sin ekstreme soning og funksjons-segresjon, for så å bygge opp en kraftig bymur rundt nye Skreia, for å forhindre ny suburban spredning til evig tid!

Istedenfor skal vi ha en skikkelig, gangbar, middelaldersk kjøpstad ved Lenaelva!

Takk og lov ble Kværnumstomta reddet!

Tankevekkende er det også hvordan man mobiliserte for å redde Kungsholmen på 1970-tallet, mens nå reagerer ingen på at Gjøviks politikere går amok på Hovdetoppen.
At some point, without any clear tipping point, what remains of Providence’s beauty will be overwhelmed by its new ugliness. Development incentives, however large, will no longer be able to offset the cost of doing business in Providence. This city will go down the tubes like so many other cities in the Northeast already have, and for the same reasons – except that Providence delayed going ugly for half a century longer than other cities. - David Brussat
Gjøvik har nå, med nedhøvlingen av Hovdetoppen, nådd tippepunktet for uopprettelig heslighet. Skreia utsatte, i likhet med Providence, passeringen av heslighetspunktet til helt nylig. Oslo har nok også passert dette punktet, og snart passerer hele Mjøslandet heslighetspunktet. Har Stockholm passert?

Etter at man har passert heslighetspunktet er det en ufattelig jobb å komme tilbake til herlighetspunktet. Steigan har imidlertid, med nye Tolfa, passert herlighetspunktet med god margin. Hvorfor strever mjøsfolket så ivrig etter å passere heslighetspunktet? Er det ikke bedre å befinne seg på plussiden av herlighetspunktet, enn på minussiden av heslighetspunktet?

Dekonstruktiveringen av våre bomiljøer kan på sikt føre til en flodbølge av selvmord blant unge.

- Ny forskning: Vackra miljöer kan hindra självmord

***

Entertaining presentation of an experiment in moving a local council from organisation-centric to citizen-centric, by Nick Williamson at TEDx ChristChurch:


Hugh Macdonald says:
Excellent. This should be required viewing for every1 in the public sector,my bosses included! ....but..well u know.. Everything he says! For those reasons they won't entertain it and I'll be sacked for mentioning it.

Thorudfløya eller totenåsjolla

Takk! Kanskje burde jeg bare ha begynt å lage Thorud-fløyer? Thorudfløya var før i tiden fast inventar i de mange vann på Totenåsen, ja helt over til Hurdal, og den var kjent for å være svært lettrodd. Min far utfordret i sin tid til kapproing på Hurdalssjøen, da en fyr skrøt av hvor rask den nye båten hans var, og thorudfløya vant med glans. Etter at Arthur Thorud, som holdt til i Ovrenvegen (nå kalt Byvegen) her i Øverskreien, døde, ble produksjonen en tid flyttet til Kloppen, hvor Jørgen Sagen stod for denne, fram til de spesialiserte seg på innerdører. Min far har fremdeles et godt eksemplar, trolig det best bevarte, under låven. Får se om jeg får tatt den fram igjen til sommeren og dokumentert den. Ringsakringene har jo blitt så flinke til å produsere de tradisjonelle mjøsholkene sine, så ville vært fint hvis noen også kunne gjenoppta produksjonen av thorudfløya, eller totenåsjolla, som den like gjerne kunne blitt kalt.
Hadde jeg vært stasjonær og hatt egnede lokaler ville jeg nok ha tenkt på å gjenoppta produksjonen av thorudfløya, som mentalhygiene mot modernitetens herjinger. Men uansett vil jeg satse på å dokumentere dette fartsvidunderet til sommeren på Hurdalssjøen.

Er dette det best bevarte eksemplaret av thorudfløya? Denne er laget i Kloppen, men ville vært morsomt hvis det fremdeles fantes et eksemplar laget av Arthur Thorud selv.

-Wikimedia.

Moelven jeger- og fiskerforening har gjort en kjempejobb med å hente fram igjen de flotte ringsakerjollene sine. Kan Toten jeger- og fiskerforening bare sitte stille og se seg så grundig slått? Bør de ikke heller få thorudfløya eller totenåsjolla ut på de mange fiskevann på Totenåsen igjen?

-Wikimedia.

Ta vare på verdiene kan være så mangt. Her er en filmsnutt av en type jeg kan sette meg godt tilbake og bare nyte i kontemplativ ro som ren metallurgisk-mekanisk vintage porno. Det er en kar som restaurerer en gammel skrustikke. Arbeid av denne typen er noe av det morsomste og mest tilfredsstillende som finnes, like kult som å skrive, f.eks. Og når det er en som kan sine ting, og resultatet blir vakkert og et fullt funksjonelt supplement til maskinparken, er det happy ending og verden sånn som den egentlig skal være. Nyt! - Achsel Ford

Friday, December 21, 2018

Lake Mjøsa Mist

-Wikimedia.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

Impressive shore stones!

-Wikimedia.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

Classical Lake Mjøsa stones.

-Wikimedia.

Alf Prøysen Land.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

Steinsjå.

-Wikimedia.

Skytacles.

-Wikimedia.
I enjoyed my last cup of coffee while watching the town of Gjøvik becoming covered by a carpet of mist for the night. Five minutes later the view was all gone.

-Wikimedia.

Relatert


Overgang til Capture One?

Skal være ærlig og innrømme at min overgang fra JPEG til RAW ville vært vanskelig uten nye Lightroom CC og Nik Collection, hvor man som nybegynner kan oppnå fantastiske resultater med svært begrensede kunnskaper, hvilket er inspirerende. Allikevel tror jeg at jeg vil begynne å forberede en overgang til Capture One. Dette skyldes flere forhold, som at ACR ikke skalerer riktig på små PCer, at Ps er et voldsomt stort program hvor jeg aldri kan komme opp på nivå med de beste, samt at Capture One samarbeider tett med Sony. Noen mener også at Adobe arbeider for å låse forbrukerne til deres system.

Dette vil allikevel bli en langsom overgang, hvor jeg først lærer meg den gratisversjonen av C1 som følger med mitt kamera, og hvor jeg ellers leser meg opp på C1, slik at jeg kan mest mulig om programmet før overgangen. I tillegg vil jeg ikke foreta en overgang før mitt nye kamera sitter under fingrene, samt at jeg har gjennomført et par utstillinger. Og selvsagt må jeg innarbeide MYE bedre lagringsrutiner før jeg foretar en overgang!

Slik jeg ser det er fotografering viktig som mentalhygiene, men også for å dokumentere våre forfedres La Belle Époque (fransk, «den skjønne tiden»), som samsvarer med tiden til M.J. Dahl i Holmstadengen. Med redningsoperasjonen for Kværnumstomta på Skreia kan det også være mulig at vi går mot en ny bellesifering? I alle fall gir denne seieren inspirasjon til å dokumentere Lenaelva med sideelver, med vekt på industrihistorien, for galleri ved og utsmykning av Fossum mølle ved Kværnumsstrykene, hvor mine forfedre holdt til. Etter at jeg på brutalt vis ble kastet ut av min bedrift og med dette min lange industrihistorie, kan kanskje nye Kværnum gi meg en mulighet til å gjenopprette kontakten med mine dype industrirøtter etter Lenaelva med sideelver? Det ultimate ville selvsagt vært hvis man også fikk reddet engene etter grenda mi, slik at de kunne gjenoppstå som levende elvebruk og historiemalerier, med hver sin stolte kulturbærer.





En liten del av min eldgamle elve-industrihistorie, her ved elvebruket Grythengen, den første av engene etter grenda som var himmelporten til Totenåsen.

Magiske bambushus

Min svigermor tenker å bygge et lite bambushus for seg selv når hun kommer hjem. Her er litt inspirasjon.

Thursday, December 20, 2018

Kværnum bevares for kværnene

I all verden, hva finner jeg i innboksen min i dag, idealister fra bondestanden har slått kloa i Kværnumstomta ved Kværnumsstrykene på Skreia! Hvordan er dette mulig? Hvordan kunne de ta innersvingen på eiendomsutviklerne, som har siklet etter denne kremtomta, for å bygge den ned med lave funkisblokker etter Lenaelva. Året 2018 har vært en kaskade i narsopatiske seire, hvor det toppet seg med nedhøvlingen av Hovdetoppen i Gjøvik, men så kommer en slik utrolig seier på tampen av året. Må bare ta med Prøysens visdomsord fra "Så seile vi på Mjøsa", som Achsel Ford minnet om her nylig.

Om lykka skulle vende
og det som da vil skje,

det vil vi itte veta,
det har vi ittno' med

Og kælven bak i hagan
veit ittno'n ting om frikassé

Målet til disse idealistene, som er knyttet opp mot prosjektet Mat fra Toten, er å sette istand igjen den gamle mølla til fordums storhet, hvor den drives på gamlemåten, og å hedre dette eldgamle industristedet ved Lenaelva ved å videreføre denne industriarven med småskala industrivirksomhet. For her snakker vi om skikkelig gammel industrihistorie, trolig den eldste i hele Mjøsregionen, hvor de som holdt til her allerede under Christian Kvart måtte skatte tilsvarende fem storgarder.

Min hilsen til disse heroiske idealister:
Nei det var da utrolig hyggelig og fenomenalt godt gjort! Her har dere tatt et kjempestort første steg, så går det seg nok til med mange små skritt i fortsettelsen. Her har det vært industrivirksomhet i 500 år, og sett i et slikt perspektiv gjelder det å tenke langsiktig og ikke forhaste seg. Nå har jeg håp om at det kan bli elverelatert industrivirksomhet her i 500 år til, hvor man respekterer og ivaretar den lange industriarven til stedet.

Selv satser jeg på å bli Mjøsregionens fotograf, og da det gjelder å være først til mølla, er jeg likeså godt frekk nok til å lufte tanken om et lite gallerihjørne i den gamle mølla. Er helt i begynnelsen av min nye karrière, men du verden hvor mye spennende industrihistorie det ligger og venter på å bli foreviget etter Lenaelva med sideelver. Og selv har jeg jo dype røtter i denne industrihistorien, både fra Kværnum, Kloppen og Olterudelva.

Ja, og god jul til deg og dine også! Det har dere virkelig fortjent :-)
Faksimile her.

Det ble ingen Tolfa-vals for Skreia, men i det minste ser det ut til at det kan bli en liten Kværnums-dans, og litt lykke er tross alt bedre enn ingen lykke. Men for å oppnå den store lykkerusen, må man nok til Tolfa.

-Wikimedia.

Tuesday, December 18, 2018

Ved Mjøsbrua

Du verden, du verden! Må si jeg er mektig imponert over alle mjøsholkene som Moelven fiskerforening har laget til👍 De har sikkert et eget navn, men antar det var disse Prøysen sang om i "Så seile vi på Mjøsa". Hvor godt de gjør seg i strandkanten, i motsetning til moderne fritidsbåter.

-Wikimedia.

Slik var det rundt hele Mjøsa i sin tid. Nå har vegfyllinger, jernbanespor, industri, kjøpesentre, hytter og villaer lagt beslag på minst halvparten😰

-Wikimedia.

Og snart skal mjøslandskapet forringes ytterligere, med UFO-Hotellet til narsopatene på Hovdetoppen midt i bildet, den tidligere villmarkstoppen i Gjøvik. Men her var så stilt og mørkt, den reine sjelefreden, nesten som når engler daler ned i skjul, og slikt kan jo ikke narsopatene, som sitter med all politisk og økonomisk makt, tolerere.

UFO-Hotellet på Hovdetoppen blir liggende lik et fyrlys for hele byen og halve Mjøsa, for å forlede det vakre, rolige mjøslandskapet, hvor Alf Prøysens ånd forsvinner litt for litt, dag for dag.

-Wikimedia.

Ja, og med det samme jeg er i gang, se på den tragiske bilbunkeren til venstre i bildet, som vulgært har brøytet seg en plass midt i det vakre kulturlandskapet, hvor den totalt ødelegger inntrykket av den fenomenalt flotte gården i bakgrunnen. I tillegg til at den ødela bildet mitt, da jeg ikke er dyktig nok i Photoshop til å klone den vekk på tilfredsstillende vis😱

Le Corbusier, jeg tilgir deg ikke for dette her!

-Wikimedia.

Det er mulig det var på den lille holmen man kan se her at man i sin tid innkrevde toll på varer under fergeturen over Mjøsa, i den tiden hver side hadde hver sin småkonge. Men det kunne også være på holmen nærmere Mjøsbrua? Dog er det holmen vi ser her som ligger nærmest Ringsaker-domen, og da det her sikkert var ting- og offersted i vikingtida, er det naturlig at man la dette ved fergeleiet.

Betalte man ikke toll, ble man værende på holmen.

-Wikimedia.

Men det er lenge sida ferga gikk over Mjøsa nå, og snart skal Mjøsbrua rives og erstattes med ny 4-felts trebru. Får tro den ikke blir altfor dekonstruktivistisk?

-Wikimedia.

Brøttum.

-Wikimedia.

Ringsakerdomen.

-Wikimedia.

Mjøsbjørk.

-Wikimedia.

Egentlig hadde jeg tenkt meg til Helgøya, men av forskjellige årsaker kom jeg ikke lenger enn til Mjøsbrua. Men Helgøya kaller. Ja, du verden hvor Helgøya kaller!

-Wikimedia.

Saturday, December 15, 2018

Printing og utstilling

Etter 20.000 kubikk over 20 år stod jeg plutselig på bar bakke, det ble en brå og rå overgang til å måtte bli profesjonell fotograf. Ja, jeg hadde håpet på en litt mykere overgang, men det var bare om å gjøre å få meg ut i kulden så raskt råd var, alene og forlatt. Men noen ganger kan kulde og ensomhet gi de aller største naturopplevelser, som her ved Mjøsstranda sør for Gjøvik.

I tillegg ser det ut til at jeg blir uten bil over nyttår, ja i dag falt sideruta ned, slik at jeg måtte spenne den fast med trebleier. Og ny bil kan man jo ikke kjøpe uten inntekter, det er klart at i min situasjon må man prioritere fotoutstyr, som den nye og eksepsjonelt skarpe 24 mm f1.4 fra Sony. Bildet ovenfor er tatt med 28 mm, og enhver kan jo se hvor mye bedre det kunne gjort seg med 4 mm ekstra.

Noen vil kanskje tro at fotografering kun er en morsom hobby, men det er det ikke, jeg kjenner det som et kall å dokumentere hva som er igjen av Mjøslandet og Bedehuslandet over Totenåsen. På samme vis som jeg kjente det som et kall å ivareta den gamle bedriften min, til familiens og slektas ære.

Imidlertid begynner jeg å få en følelse av at bildene mine bør ut, og jeg begynner å få en forståelse av hvordan det bør gjøres. Som Thomas Heaton anbefaler vil jeg kjøre temaserier på fem bilder, men i motsetning til Heaton, som lager fem store bilder, tror jeg at jeg vil satse på to små, to mellomstore og et stort. Og for ikke å bli skuffet vil jeg ikke markedsføre dem som salgsutstillinger, men hvis noen allikevel spør vil jeg selge de minste for 500 kr. over selvkost, de mellomstore 1000 kr. over selvkost, og det største 1500 kr. over selvkost.

Det er så mange slike 5-temaer man kan kjøre, som Holmstadengen, potetløer, mjøsskodde, Olterudelva, gamle setrer på Totenåsen, Tjuvåsen, Lenaleva etc.

Så får jeg bare håpe jeg kan få bli i Mjøsregionen for å utføre min misjon, uten å gå til grunne, da en dyp galskap har lagt seg over regionen, lik ei tykk, giftig mjøståke, hvor alt vakkert skal skjendes og alle røtter rives av. Ei narsopattåke som er så ekkel og kvalmende, at det tidvis kan være vanskelig å puste.

Men når man kan få nyte den ekte mjøsskodda, lik en frisk pust fra Innlandets dronning, da er livet verdt å leve!

-Wikimedia.








Nigel Danson produserer videoer nesten like raskt som jeg klarer å ta bilder. I tillegg tar han flotte fotografier, holder kurs etc. hele tiden. Forunderlig hvor dyktige og effektive enkelte kan være!

Skødde-Toten x3

Etter å ha levert i barnehagen i går tenkte jeg å gå turen fra Kloppbrua til Håjenbrua etter Lenaelva, men da jeg så den flotte mjøståka hoppet jeg ut av bilen ved Bondelia og løp ned til Mjøsa. Etterpå kjørte jeg videre til Lena, men skodda lå tungt over Lenaelva, så jeg stakk istedenfor innom biblioteket, da dette er stengt på Gjøvik fram til jul. Til min overraskelse fant jeg at biblioteket på Lena har et rikere utvalg av tidsskrifter enn Gjøvik. Hvem skulle trodd det!

Da skodda ikke letnet vurderte jeg å ta turen helt opp i Ytterkolbu, men kom på at jeg hadde Bøverbru-stativet mitt i bagasjerommet, og kjørte derfor om Bøverbru tilbake til Gjøvik. På Bøverbru leverte jeg stativet til service, den første på over 30 år.

Ved Bøverbru stoppet jeg såvidt og tok et bilde av denne flotte storgarden, og jeg må si jeg ble overrasket over hvor godt den gjør seg med mjøståka som bakteppe.

-Wikimedia.

Stenberg.

-Wikimedia.

Stenberg.

-Wikimedia.

Å løfte en finger for Hovdetoppen

Jeg begriper ikke gjøvikenserne! Hovdetoppen lå lik en dampende villmarkstopp midt i byen, som et monument over byens opprinnelige naturarv, byens hellige fjell, så bare hogger de det ned, for å erstatte levende trær og villmark med narsopatisk juggelbling.

Foto: Extraordinary Photography


Mer skulle det ikke til for å stoppe ødeleggelsen av Pennsylvania's Moshannon State Forest, en håndfull demonstranter. Dette var en bortgjemt skog ute av syne, mens Hovdetoppen lå midt i byen, hvor hele byens befolkning kunne bivåne denne skogsmaskina gå berserk på bytoppen vår, uten at en eneste sjel løftet så mye som en finger. Ja, helt sant er det ikke, jeg er stolt av at jeg løftet en finger, pekefingeren, for å trykke ned utløserknappen på kameraet mitt. Skulle selvsagt tatt langt flere fotografier av denne udåden, men i det minste, som den eneste i Gjøvik, har jeg løftet en finger. Resten av byens befolkning gadd ikke det engang, de var totalt likegyldige og apatiske, og som Elie Wiesel hevder, likegyldighet er en større ondskap enn ondskap.

Når jeg er i Gjøvik nå, føler jeg meg som omgitt av utenomjordiske skapninger. I vantro ser jeg disse skapningene passere meg, mens Hovdetoppen ligger avkledd, klar for å skjendes midt i byen deres. Og de later som ingenting. Ingen snakker om Hovdetoppen. Som om det var et incest-overgrep i en besteborgerlig familie, som bare skal feies under teppet.

Kanskje er de utenomjordiske? Kanskje har fremmede vesener overtatt hjernene deres, og at de kun er zombier? For UFOen på Hovdetoppen blir jo helt klart liggende over byen lik en fiendtlig invasjon fra det ytre rom.

La det være klart, de som står bak ugjerningene på Hovdetoppen, er reine narsopater, et menneske med en eneste empatisk følelse er ikke i stand til å gjøre noe slikt. Hovdetoppen er et soleklart bevis og symbol på at det er de verste mennesker, narsopatene, som sitter med all makt i vårt land, økonomisk og politisk. Mens empater som meg bare løper rundt med kameraet og forsøker å dokumentere den siste rest av skjønnhet i verden, før narsopatene tråkker den ned i søla.

Slik har det blitt i hele Mjøsregionen nå, det skjer så ufattelig mye sykt alle steder nå, og det er nok bare å innse at vi empater er like utrydningstruet som huldrestrya i Torsæterlia.

Jeg var den eneste i Gjøvik som gadd å løfte en finger over terrorangrepet på byens hellige fjell, Hovdetoppen! Resten av byens befolkning tok på seg rosabrillene.

Relatert


Thursday, December 13, 2018

Olterudelva i vinterskrud

Demningen ved Grythengen, som mest sannsynlig ble bygget for første Solhaug Trevarefabrikk, da man neppe bygde så kraftige demninger for de mange gardskvernene, som var så vanlige før i tiden.

-Wikimedia.

Det var en fin glød i skyene, som ble fanget opp av sensoren ved litt lengre lukkertid.

-Wikimedia.

Steinull.

-Wikimedia.

Gråormanke.

-Wikimedia.

Ei gråor som bekynner å bli kvit.

-Wikimedia.

Skutt håndholdt på 640 iso. Ja, jeg tror jeg fortsetter med det inntil videre. De er stødige disse Bøverbru-stativene, men du verden for noe knot. Dessuten har jeg verken ND-filter eller polarisasjons-filter.

-Wikimedia.

Så endte turen ved slåmaskina denne gangen også. Før var trivelig å gå helt ned til steingarden hans Per Post, men kommunen laget til et forferdelig myrhøl nederst i Grythengen med det nye V/A-anlegget sitt, da de leder overspillsvannet ned hit. Ute av syne, ute av sinn. Det er bare slike rare elvemennesker som meg, som bryr seg om slikt.

Uansett synes jeg det ble et vidunderlig lys på vintersnøen, som så vakkert har kledd opp den gamle slåmaskina til oldefar før jul.

Og selv om den er fastkjørt, bortglemt og overflødig, akkurat som meg, står vi begge to og vitner om fordums tiders glemte storhet.

Selvsagt er det ingen som lenger bryr seg om den tragiske skjebnen til de to elvebrukene og engene, som holder hverandre så varlig i hånda her etter Olterudelva, og som ikke lenger er levende elvebruk for elva fra sagnomsuste Tjuvåsen.

Dette fordi vi har mistet sjelens kilder.

-Wikimedia.

Så fikk jeg åpnet filene i Capture One Express for Sony (C1), og jeg ble forbløffet. Bildene fikk en helt annen glød enn i Lightroom (Lr), seks av dem måtte jeg bytte ut med C1-versjoner, og det ene som ble stående, det sjette bildet av isåpningen, er fra Nik Collection. Ikke minst gråorbarken fikk en helt annen naturlig friskhet enn i Lr, bildet her er ikke bearbeidet overhodet, det er gjengitt slik C1 fortolket det ved import av råfila.

Fremdeles hender det bilder blir bedre i Lr, men var det ikke for Nik Collection, som er integrert i Lr, ville jeg nok satset på en overgang til C1 Pro. Dessverre er denne vesentlig dyrere enn Lr, dessuten tør jeg enda ikke å gå bort fra den automatiske sky-lagringen i Lr CC, da jeg har for dårlige rutiner med lagring og organisering av bildefilene mine. Faktisk kom jeg her om dagen i vanvare til å formatere et helt minnekort, og var det ikke fordi filene lå i skyen, ville jeg tapt dem.

Selvsagt burde jeg holdt meg med både Lr og C1 Pro i tillegg til den nyeste versjonen av Nik Collection, og det ville jeg nok gjort, hadde jeg fått stillingen min som fotograf ved min gamle bedrift. Men nå må jeg spinke og spare på alt mulig, for å kunne fortsette min oppgave med å dokumentere arven etter våre forfedre, før den siste rest av skjønnhet forsvinner ut av verden.

Relatert


Vegmilliardar til minibygder (Dette er helt vanvittig! Her benytter man 660 millioner for å bygge veg til ei lita bygd med 71 mennesker. Hvorfor kunne man ikke heller gi disse pengene til disse menneskene for å ivareta kulturlandskapet og kulturarven, så trengte de ikke bil for å kjøre til meningsløse jobber. Bilen ødelegger kulturen, og med denne vegen blir denne herlige billøse bygda en del av Subeksurbania, hvor Norge reduseres til en meningsløs suburb av USA.

Samtidig som man benytter 660 millioner for å ødelegge en intakt bygdekultur, har jeg regnet ut at for å berge engene etter grenda mi, inklusive en ny setersti på vestsida av Olterudelva og en flytting av Skogskoia øverst i Østby til Koieputten på Østhøgda, ville kostet 15-20 millioner.

Her snakker vi om himmelporten til Totenåsen og de to engene og elvebrukene etter elva til sagnomsuste Tjuvåsen. Porten til Bedehuslandet, et misforstått, men storartet land, som jeg er den siste som forstår og verdsetter. Uten engene sine er denne grenda intet, og uten denne grenda er heller ikke Toten noe videre, ja, hele Mjøsregionen ligger amputert.)

Importing Images Into Capture One

Featured Post

Hovdetoppen - Mjøslandets største øyensår

Da vi forlot Gjøvik i 2018, var planen å flytte tilbake så raskt råd var, men så oppdaget jeg plutselig store skogsmaskiner oppe på det unik...