Thursday, November 30, 2017

The Ghost House at Ramstad

The Ghost House at Ramstad in Nærøy, Nord-Trøndelag, Norway.

-Wikimedia.

Bøøøø.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

Olav Duun Country

"Olav Duun (November 21, 1876 – September 13, 1939) was a noteworthy author of Norwegian fiction. He is generally recognized to be one of the more outstanding writers in Norwegian literature. He once lacked only one vote to receive the Nobel Prize in Literature,[1][2]and was nominated twenty-four times, in fourteen years". - Wikipedia

Image from the Namsen Fjord in Nord-Trøndelag, where the famous Norwegian writer Olav Duun lived. His caracters are taken from the area.

-Wikimedia.

Borgerlønn kontra universell basisinntekt

Les hos debatt1.

Fint du bruker uttrykket “universell basisinntekt” og ikke borgerlønn. Borgerlønn er en forutsetning for InnGruppe-Demokratiet (IGD), men som det ligger i ordet BORGER, er dette en lønn som skal avgjøres demokratisk av borgerne selv. “Universell basisinntekt” blir noe helt annet, og er som du sier et forskjønnende uttrykk for fattigkasse, hvor borgerne ikke har den ringeste innflytelse.
Problemet er at dette skjer i et kapitalistisk samfunn der målet ikke er maksimal lykke, men maksimal profitt. Det er økonomi og makt som gjør at millioner vil bli rammet, ikke teknologien i seg sjøl. Det er også sannsynlig at de herskende elitene vil innføre universell basisinntekt for å unngå for stor sosial uro. Gitt de rådende maktforholda vil det bli en form for fattigkasse der folk får nok til ikke å gå under, men der de parkeres i evig lavtlønn og uten noe arbeidskollektiv å forholde seg til, altså minstetrygd med et penere navn. - Pål Steigan
En borgerlønn må videre, som du påpeker, være rotfestet i et arbeidsliv hvor alle er deltakere. I IGD er alle tilsluttet en produksjonscelle, også uføre, utviklingshemmede, pensjonister etc, hvor man yter hva man kan, innenfor den tiden vi demokratisk har bestemt at vi vil arbeide. Med robotiseringen behøver ikke dette bli mer enn 2-3 dager per uke.

Og kom ikke her med at IGD legger til rette for gratispassasjerer og snyltere. Tvert imot er inngruppa det beste middelet for å avsløre og kontrollere gratispassasjerer!!!

Så hvorfor utreder vi ikke MEDOSS, når IGD kan løse de gigantiske sosiale og miljømessige problemene vi står overfor. Vel, det dreier seg om teflonveggen, som Bongard til slutt møtte, hvor all kunnskap som utfordrer det bestående preller av.
“Jeg har for lengst mistet tellingen: I løpet av de siste 20 årene, og særlig de siste fire etter at boka kom ut, har jeg skrevet mange kronikker og intervjuer, holdt 60-70 foredrag, 30-40 radioinnslag, og faktisk et lite innslag på frokost-TV for en tiårs tid siden. Grunnen til at jeg forteller dette er en viktig side av å tro på “offentlig debatt”, “opplysning”, det å få fram budskap: Det er Kampen om Sannheten som rår. Selv om man får arenaer og talerstoler er det ikke gitt at man får gjennomslag i store samfunn. Facebookfølelsen er falsk, bare noen ganske få blir synlige. I løpet av de siste 20 årene har jeg vært i talløse “debatter”, hvor menneskets behov for å “vinne” har preget ordskiftet: “Det er ikke om å gjøre å komme fram til erkjennelse og sannhet, det er om å gjøre å vinne diskusjonen”.

Et eksempel er en radiodebatt mellom meg og kjønnsforsker Jørgen Lorentzen, året før han fikk gjennomgå av Harald Eia (2008/09?). Vi “debatterte” medfødte kjønnsulikheter i atferd, som jo ikke finnes for kjønnsforskere. Med en slik “mening” åpner det seg et utall scenarier: Jeg spurte ham om det er teoretisk mulig å tenke seg en kultur hvor gamle menn selger sex i mørke portrom, og betales godt av unge jenter. Etter en del om og men, og ved hjelp av programlederen svarte Lorentzen motvillig at “alt er mulig!”. Han er langt fra alene om å “mene” dette, men grunnen til at jeg nevner ham er fordi han fremdeles er leder for Norsk Faglitterær Forfatterforening, og har stor innflytelse på om jeg får støtte til å skrive flere lærebøker. Jeg ser det selvfølgelig som nytteløst å søke. Lorentzen viser nettopp den egenskapen som er viktigere enn noe annet i omgang med mennesker: Fortsett å stå oppreist, hold på statusen, uansett. I hele menneskets evolusjonshistorie har denne strategien virket, og den virker ennå.” - Terje Bongard
Hadde ikke Norges forskningsråd avvist MEDOSS i 2014, ville vi kunnet avskaffet kapitalismen i Norge til neste år!

************

"Ære være deg for din innsats, Øyvind. Et par ting: Det bør hete samfunnslønn, da mister vi færre tilhengere på venstresida. Og det er ikke økosystemtjenester vi skal fordele demokratisk, det er prissettingen av dem som må bestemmes demokratisk." - Terje Bongard

Borgerlønnen må ha sitt fundament i arbeidskollektivet.

Relatert



Håpet henger i en tynn tråd

Et eksempel er en radiodebatt mellom meg og kjønnsforsker Jørgen Lorentzen, året før han fikk gjennomgå av Harald Eia (2008/09?). Vi “debatterte” medfødte kjønnsulikheter i atferd, som jo ikke finnes for kjønnsforskere. Med en slik “mening” åpner det seg et utall scenarier: Jeg spurte ham om det er teoretisk mulig å tenke seg en kultur hvor gamle menn selger sex i mørke portrom, og betales godt av unge jenter. Etter en del om og men, og ved hjelp av programlederen svarte Lorentzen motvillig at “alt er mulig!”. Han er langt fra alene om å “mene” dette, men grunnen til at jeg nevner ham er fordi han fremdeles er leder for Norsk Faglitterær Forfatterforening, og har stor innflytelse på om jeg får støtte til å skrive flere lærebøker. Jeg ser det selvfølgelig som nytteløst å søke. Lorentzen viser nettopp den egenskapen som er viktigere enn noe annet i omgang med mennesker: Fortsett å stå oppreist, hold på statusen, uansett. I hele menneskets evolusjonshistorie har denne strategien virket, og den virker ennå. - Terje Bongard
Forresten forbasket synd med han Lorentzen. Hvor mange lærebøker i evolusjonspsykologi fra Bongards hånd kunne vi ikke hatt i dag var det ikke for denne stabukken?
For at menneskeheten skal kunne løfte seg opp av myra og skape stabile bedre samfunn som ikke degenerer, er det nødvendig med en opplysningsrevolusjon i forståelsen av menneskenaturen. Denne forståelsen må innebære en sterk bevissthet om våre betenkelige medfødte mentale trekk (som er evolusjonært utvikla). Evolusjonspsykologisk innsikt* i menneskenaturen må bli et viktig pensum i skolen. – Trond Andresen
Jeg blir så sint, så sint at jeg nesten sprekker! For å oppsummere:

A) Norges forskningsråd vraket MEDOSS.

B) Jørgen Lorentzen, leder i Norsk Faglitterær Forfatterforening, har blokkert Terje Bongard fra å kunne skrive lærebøker i evolusjonspsykologi for skoleverket.

C) Fyrsten har kastet meg ut av bedriften min, gjennom en sjokkartet kapring en aftenstund sist vinter, etter 38 års slit. Denne var min sosioøkonomiske plattform for mitt arbeide med å avskaffe kapitalismen og innføre lommedemokratiet.

I sannhet, håpet henger i en tynn tråd!

Håpet er i ferd med å briste.

Den suburbane framtidsspøken

Denne troen på elektriske biler er en del av de amerikanske eliteskolenes urbane planleggeres visjoner for det bærekraftige suburbia, som Norge er en del av, da vi i realiteten er redusert til en amerikansk suburb. J.H. Kunstler har et nytt og viktig essay om saken, som setter elektriske biler inn i sin rette sammenheng.
“The elite graduate schools of urban planning have yet another new vision of the future. Lately, they see a new-and-improved suburbia—based on self-driving electric cars, “drone deliveries at your doorstep,” and “teardrop-shaped one-way roads” (otherwise known as cul-de-sacs)—as the coming sure thing. It sounds suspiciously like yesterday’s tomorrow, the George Jetson utopia that has been the stock-in-trade of half-baked futurism for decades. It may be obvious that for some time now we have lived in a reality-optional culture, and it’s vividly on display in the cavalcade of techno-narcissism that passes for thinking these days in academia.”
– The Infinite Suburb Is an Academic Joke

Våre politikere står selvsagt fremst i denne akademiske spøken, da vi jo er tomtenisselandet framfor noen!

Svaret er naturligvis nyurbanismen, først og fremst å reetablere den seinmiddelalderske kjøpstaden (Village Towns), slik vi finner det i Tolfa. Trolig går neste sommerferie til Tolfa, så da får jeg tro jeg klarer å overbevise kona om at dette er et flott sted å leve, istedenfor i Gjøviks endeløse og bratte/glatte suburber.

Et lite utsnitt fra Gjøviks endeløse, bratte og glatte, meningsløse suburbane menneskeørkener.

Kunstler avslutter essayet med å peke på denne muligheten, som på sikt er den eneste muligheten, og ikke meningsløse suburber med hver vår elektriske bil og droner som leverer dagligvarene ved inngangsdøra.
“All the techno-grandiose wishful thinking in the world does not alter this reality. The intelligent conclusion from all this ought to be obvious: Restructuring the American living arrangement to something other than “infinite” suburban sprawl based on limitless car dependency.

As it happens, the New Urbanist movement recognized this dynamic beginning in the early 1990s and proposed a return to traditional walkable neighborhoods, towns, and cities as the remedy. It has been a fairly successful reform effort, with hundreds of municipal land-use codes rewritten to avert the inevitable suburban sprawl mandates of the old codes. The movement also produced hundreds of new town projects all over the country to demonstrate that good urbanism was possible in new construction, as well as downtown makeovers in places earlier left for dead like Providence, Rhode Island, and Newburgh, New York.

When the elite graduate schools finally noticed the New Urbanism movement, it provoked extreme jealousy and hostility because they hadn’t thought of it themselves—it was a product of the property-development industry. Harvard’s Graduate School of Design, in particular, had been lost for decades in raptures of Buck Rogers modernism, concerned solely with “cutting edge” aesthetics—that is, architectural fashion statements aimed at status seeking. They affected to be offended by the retrograde front porches and picket fences of the New Urbanists, but they were unable to develop any coherent alternative vision of a plausible future urbanism—because there really wasn’t one.

Instead, around 2002 Harvard came up with a loopy program they called “Landscape Urbanism,” which was a half-baked revision of Ian McHarg’s old Design with Nature idea from the 1970s. Design with Nature had spawned hundreds of PUDs (Planned Unit Developments) of single-family houses nestled in bosky, natural settings and sheathed in environmental-looking cedar, and scores of university housing “complexes” bermed into the terrain (with plenty of free parking). Mostly, McHarg’s methodology was concerned with managing water runoff. It did not result in holistic towns, neighborhoods, or cities.

The projects of so-called Landscape Urbanism were not about buildings, and especially the relationship between buildings, other buildings, and the street. They viewed suburbia as a nirvana that simply required better storm-water drainage and the magic elixir of “edginess” to improve its long-term prospects.

Apparently MIT, down the street from Harvard, got jealous. They had snootily ignored the New Urbanism movement too, and done next to nothing on their own to rethink the next phase of the urban condition, besides the usual stale fantasies derived from the Radiant City playbook of Le Corbusier, the Swiss modernist who tried to destroy Paris in the 1920s with a skyscrapers-in-a-park scheme (which ended up being appropriated for the notorious American housing projects for the poor of the 1950s).

That’s where MIT’s Berger came in, having previously been at Harvard during the birth pangs of Landscape Urbanism. He brought over to MIT the P-Rex Lab (The Project for Reclamation Excellence) which put a “cutting edge” super high-tech veneer on what was still just environmental mitigation on previously used landscapes—pushing polluted soil around with front-end loaders.

Berger’s P-Rex lab showed absolutely no interest in the particulars of traditional urban design: street-and-block grids, street and building typologies, code-writing for standards and norms in construction, et cetera. They showed no interest in the human habitat per se. Berger and his gang were simply promoting a fantasy they called the “global suburbia.” Their fascination with the suburbs rested on three pillars: 1) the fact that suburbia was already there; 2) the presumption that mass car use would continue to enable that settlement pattern; and 3) a religious faith in technological deliverance from the resource and capital limits that boded darkly for the continuation of suburban sprawl.

I will tell you without ceremony what the future actually holds for the inhabited terrain of North America. The big cities will have to contract severely and the process will be fraught and disorderly. The action will move to the small cities and small towns, especially the places that have a meaningful relationship with farming, food production, and the continent’s inland waterways. The suburbs have three destinies, none of them mutually exclusive: slums, salvage, and ruins. The future has mandates of its own. If we want to remain civilized, we will be compelled to return to a landscape composed of relationships between town and country, at a scale that comports with the resource realities of the future.

These days the failure of American imagination, especially at the university level, is epic.”

Relatert


An Interview With James Howard Kunstler. The American Conservative magazine interviews JHK on strip malls, environmentalism, and Christianity.

Wednesday, November 29, 2017

Berlinmuren ved Engelandsvika i Gjøvik

Ved byggingen av Riksveg 4 nordfra ble denne lagt helt nede i strandsona ved Engelandsvika, til tross for to underskriftskampanjer med mer enn 4000 underskrifter hver[2] på 1970-tallet. På folkemunne går denne utbyggingen under betegnelsen "Berlinmuren", da den ligger som en nærmest uoverkommelig barriere mellom Nordbyen og Mjøsa.

Dyssekilde økolandsbys historie

Visit the website of our trip to Dyssekilde Ecovillage here.

This article is about the ecovillage Dyssekilde North of Copenhagen in Denmark. Dyssekilde is Denmark's largest and most successful ecovillage. The text is translated from Danish to Norwegian.

Read this article at the homepage of our trip here.

Read too:

- Images from Dyssekilde Ecovillage in Denmark

- Dyssekilde økolandsby - en kilde til inspirasjon

Før jeg avslutter med en fotosesjon er det på plass med en nøktern historie- og faktadel. Teksten er hentet fra økolandsbyens informasjonstavle og er oversatt av undertegnede.

Informasjonstavla.

Idéen

Det hele startet med en idé. Inspirert av den danske filosofen Martinus, møttes i 1982 fem menn for å realisere idéen om den vegetariske og spirituelle lille landsby. I løpet av de neste sju årene fikk de aktivert flere hundre deltakere i planleggingen, og i 1990 startet prosjektet på en mark i Torup.

Planleggingen

Boliggruppene ble raskt en organisatorisk enhet, som holdt møter og utviklet planer for hver deres del av prosjektet. Samtidig var det en sentral gruppe, som stod for den overordnede del av planleggingen. Det var debatter om dyrehold og vegetarisme, om selvforsyning og erhverv, om felleshus og verksteder og om fellesspising og økologi. En enkelt person ble fondsansatt til å koordinere, markedsføre og implementere prosjektet. Det ble dessuten bevilget støtte til eksterne rådgivere, som straks begynte å utvikle modeller for energiforsyning, spillvanns- og avfallshåndtering, bebyggelsesplaner og erhvervsutvikling.

Dyssekilde har egen vindmølle og pilerenseanlegg for avløpsvann. 3/4-deler av vannbehovet dekkes dessuten av regnvann fra takene, som føres ned i store tanker under jorden og pumpes inn i huset. Halsnæs er av de mest vindutsatte plassene i Danmark, men allikevel var ingen store vindmølleparker å se, kun noen møller her og der i kulturlandskapet.

Starten

31/12-1988 kjøpte foreningen Dyssekildegård med 7 ha landsone og 7 ha utlagt til bysone. Fra å være et språklig og grafisk prosjekt med visjoner, ideer, tegninger og debatter, forvandledes det nå til et praktisk og sosialt nybygger-eksperiment, hvor det gjaldt å oppføre Den Lille Økologiske by på marken. De første flyttet inn på gården i 1989 og i løpet av 1990 flyttet flere inn i skurvogner eller telt på marken. Av de tusener som hadde vist interesse for prosjektet og av de 80 personer, som hadde skutt inn 25.000 kr. for å være med - var der i alt 21 personer, som i 1990 kjøpte en sokkelutstykning med rett til å bygge et hus.

Nå gjaldt det først og fremst om å få godkjent lokalplanen og om å få etablert et godt forhold og et godt samarbeid med de kommende medborgere i Torup. Vi arrangerte åpent-hus møter, avholdt lørdagscafé med kaffe og hjemmebakst og innførte det årlige julemarkedet på gården. Lokalplanen ble utarbeidet og godkjent, og senere ble den kåret som Nordeuropas beste lokalplan i 1992.

Byggeriet

Så begynte vi å bygge. Ikke tale – bare bygge. Langsomt men sikkert dukket de første økohusene opp av jorden og mellom dem ble der anlagt veier og stier, etablert renseanlegg, kloakkrør og drenering.

Dette eventyraktige halmhuset er toppet med et tradisjonelt dansk sivtak. Landsbyen har egen taktekker med sivtak som spesialitet.

Der ble bygget uthus og dyrehus, dyrket korn og grønnsaker, anlagt nyttehager og koordinert fellesdyrkning. Der ble plantet trær og busker og gravd ut sjø og vannhull.

Landsbyens lille sjø.

Der ble etablert barnehage og der ble oppført vindmølle.

Leilighetsbygget Højager er for de eldre landsbybeboerne, som synes det blir for mye med hus og hage, eller simpelthen ønsker å overlate sine hus til barnefamilier for å fremme et ungt og vitalt miljø.

Højager, vårt utleiebygg, ble oppført av egne håndverkere og Under Solen AS oppstod som et sosialøkologisk aksjeselskap med 150 aksjonærer. Det er Under Solen som har oppført bygget (bak deg) med café, butikk, bakeri, kontor og klinikk. Felleshuset ble oppført i 2007 etter en 1-årig planleggingsfase. Huset kom til å inneholde spise- og festsal, kjøkken, legerom, kontor, møterom, gjesteværelser samt vaskeri med regnvann.

Vi tilbragte mye tid i den hyggelige caféen, hvor det var fritt internett. Fra tid til annen dukket det opp grupper fra hele verden, som ønsket å lære mer om dette sosialøkologiske miraklet utenfor København, bl.a. en busslast med indere.

Maten var god og forholdsvis billig til å være økologisk. Selv foretrakk jeg mørbradgryde med Herslev bryghus økologisk porter til, en frisk mørkøl full av antioksidanter. Selv om mye har blitt dyrt i Danmark for en stakkars nordmann, er fremdeles den billige ølen en trøst når det svir i lommeboka.

Felleshuset benyttes i vinterhalvåret mye til brettspillsaftener, og ellers til bursdager, bryllup, kulturkvelder, kurs med mer. Her er også kontor med skriver, kopimaskin og annet man kan spare mye penger på i fellesskap.

Strukturen

Er bredt demokratisk med et praktisk islett av funksjonell anarkisme. Medlemsmøtet er øverste instans og dermed landsbyens hjerne, mens arbeidsgruppene mere handler på egenhånd, som om de er landsbyens nødvendige organer.

De japanske gruppene som besøker landsbyen kan ikke fatte og begripe at her ikke finnes noen øverste sjef, og at det ikke ligger en sentral instans bak. Men jeg tror de kan ha rett, for karen ovenfor ser ut til å være sjefen i Dyssekilde økolandsby.

Bestyrelsen er internt koordinerende og juridisk praktisk i forhold til omverdenen. Sammen med økonomigruppen, landbruksgruppen, festgruppen, grunneiergruppen og kontorgruppen har den vært her like fra starten.

Andre senere grupper har påtatt seg ansvaret for: veier, dyrehold, frukttrær, nyttehager, utleieeiendom, felleshus- og hage, vaskerom, barnerom, jordvarme, vindmølle, lykter, urtehagen, sjøen, ordstyring og referat ved medlemsmøter, hjemmeside, nyhetsbrev, integrasjon av nye medlemmer, fellesdyrkning, skog- og lehekker, Himmelstorm, Genbrugsen, pilerenseanlegget, avfalssorteringsskuret og mange flere med tiden.

Himmelstorm-festivalen som arrangeres hver sommer har blitt svært populær, så det gjelder å være tidlig ute med påmeldingen.

På festivalområdet finnes også økolandsbyens jordvarmeanlegg, som er basert på solvarme magasinert i bakken. Ca. 70 cm nede i jorden under de soleksponerte gresslettene ligger slynger som det pumpes vann gjennom, hvoretter hver husgruppe har felles varmepumpe som trekker ut varmen fra slyngene og fordeler disse til hvert enkelt hus.

I tillegg er gresslettene i festivalområdet beitemark for dyr.

I tillegg til rensningen av avløpsvannet tilbyr pilerenseanlegget et jevnt tilsig av hurtigvoksende energiskog.

Bygningene

Husene i økolandsbyen er oppført så økologisk som mulig. Dvs. materialene er så langt mulig organiske/mineralske som leire, stein, lin, halm, strå, papir, muslingskall, tre, ubrent leirstein eller gjenbruksmaterialer som dører, vinduer, murstein, tegl og konstruksjonstre.

Rekkehusene i husrekka Bifrost, hvor det er benyttet mange forskjellige typer av økologiske materialer.

Dessuten har vi prøvd å minimere energiforbruket, dels ved å selv produsere energi i form av passiv solvarme (veksthus og energiruter), solfangere, solceller, masseovner og konveksjonsovner, vindmølle, jordvarme og regnvannsoppsamling.

Vi har gjennom tiden eksperimentert med former, materialer og innredning, og hvis du har lyst til å se husene i virkeligheten er du velkommen til å gå en tur i landsbyen. På veiene.

Teglsteinshus med innvendige vegger av fuktbuffrende, ubrent leirstein.

Hva som er under pussen vet jeg ikke, hjørnene ser ut til å være for skarpe til at det kan være et halmhus. Men vidunderlig vakkert er det uansett!

Sosialøkologi

Fra starten har det vært meningen å minimere vårt forbruk. Derfor er vi felles om en del ting. En slags andelsøkologi. Alle hus er f.eks. sokkelutstykninger slik at jorden mellom husene eies i fellesskap og administreres av hver boligsirkel. Felleshuset er gratis for våre medlemmer og benyttes såvel til fellessmåltider og møter som til private fester og høytider. Vaskeriet, som vasker på regnvann og solceller er felles og nesten gratis å bruke.

Vi har 4 - 5 bilklubber, som hver har hånd om en eller flere biler. Dessuten er der grupper omkring fellesdyrkning, dyrehold og landsbyens felles redskaper, som traktor, gressklippere, freser, kopimaskiner m.m. Endelig har vi felles avfallssortering, pilerenseanlegg, rekreasjonsområder og en gjenbruks, hvor man kan avlevere og hente brukt tøy.

Har du et plagg som ikke passer eller faller i smak kan du ta det med til Gjenbruksen, og kanskje finner du her et annet du blir fornøyd med.

Menneskene

Det var et enormt engasjement de første årene, men også utrolig mange ting og tanker, som skulle behandles og realiseres. Møtene var det stedet hvor alt ble endelig besluttet. Det var her de forskjellige synspunkter og holdninger kom til orde. Det var også her det ble klart, at et idégrunnlag kan forstås og tolkes på mange forskjellige måter.

Dette gav innimellom konfliktfylte og følelsesmessige møter. Heldigvis opptok og bandt byggeriet oss sammen i en sådan grad, at alt endte lykkelig. De første sju år på marken (og på gården) var både en hard og en spennende tid for deltagerne.


Turister og andre hørte om oss og kom forbi for å se på eksperimentet. Vi begynte å organisere rundvisninger. De kom fra hele verden. Der var barnehager og ingeniørfirmaer, foreninger og kommuner, gressrøtter og profesjonelle. De kom fra TV, radio og magasiner for å videreformidle våre erfaringer. Og spennende var det da også å se alle de eksperimentelle og økologiske byggerier - og så selvfølgelig de morsomme økologer, som gjorde tingene annerledes.


Erfaringene

Vi hadde funnet ut av, at alle tenker forskjellig, at ting kan gjøres på mange måter. Nå vet vi, at de, som utfører oppgavene, selv skal bestemme, og at medlemsmøtet er klokere enn hvem som helst i landsbyen. I denne perioden - og til nå - er det oppstått et uttall av grupper, som forvalter hvert deres område innenfor økosamfunnets utvikling. Gruppene har etterhånden oppnådd en høy grad av kompetanse til å realisere og forvalte deres arbeidsområder. En gruppe kan godt bestå av en enkelt person.

Selvforvaltningen har funnet en grammatikk, som virker - et språk som alle etterhånden forstår og aksepterer. Beslutningene treffes ved simpelt flertall, og er der uenighet, - ja så stiller folk seg som oftest tilfredse med beslutningen, selv om de har en annen mening. Fremfor alt har vi måttet treffe riktig mange beslutninger for å kunne utvikle landsbyen.

Mange beslutninger er fattet i årenes løp.

Dagliglivet

I dag - altså denne teksts dag - er vi 120 voksne og 65 barn. Den yngste er 0 og den eldste er 97. Noen har bodd her siden starten, andre har nettopp flyttet inn. I de siste sju år har økosamfunnet vært det sted i Danmark, hvor der er født flest barn. Fruktbarheten trives i de økologiske omgivelser. I dag bor her håndverkere og akademikere, faglærte og selvlærte, pensjonister og unge, og alle er vi under utdannelse. Alle er vi en del av den samme landsby og alle har vi mulighet til å delta i landsbyens tilbud. For barna er der barnehage, dagpleie, skole, lekeplass og lekerom. For de unge er der ungdomsrom (i perioder), lokale arbeidsmuligheter, fester og musikk. De voksne kan få barselspotte, kroppsterapier, foredrag og kurs, mens de eldre kan gå stavgang, møtes i 70+, gå til litteraturaftener, filmaftener, og som alle andre delta i den årlige Himmelstorm-festivalen eller i noen av landsbyens arbeids- og interessegrupper.

Fra lekeplassen.

Det økologiske vesen

Man kan forstå den Økologiske Landsby på mange måter. En av dem er på en gang gammeldags og fremmadrettet: Her er landsbyen et levende og intelligent vesen, som etter beste evne vokser opp og utfolder seg i tanke og handling. Det er et vesen på samme måte som brannvesenet, hospitalvesenet, fengselsvesenet, skolevesenet og alle de mange andre vesener, som har hjulpet oss i kampen mot uvesener, der ankom i form av ild, sykdom, tyveri og uvitenhet.

Et annet er de virksomheter, foreninger, institusjoner, land m.m., som styrer nesten alt hva der foregår i vår avdeling av kloden. Det er alltid organisasjoner som bestemmer - ikke enkeltpersoner, selv om de godt kan komme med forslag til de organisasjoner de er medlem av.

Den Økologiske Landsby representerer således et høyere bevissthetsnivå og det er nettopp derfor medlemsmøtet er klokere enn den enkelte beboer. Sett i dette perspektivet er landsbyen spennende (å bo i) så lenge den utvikler seg.

Vårblomstring i Dyssekilde.

Arbeidsplasser og aktiviteter

Skapelsen av lokale arbeidsplasser var en viktig del av vårt idégrunnlag. Institusjonene er gjennom tiden oppstått i en kombinasjon av behov, engasjement og interesse. Ildsjeler har hatt optimale muligheter i denne smeltedigel av ideer og aktiviteter.

Et lite utvalg fra landsbyens økologiske dagligvare. Foruten danske var her mange tyske økologiske produkter.

Litt utenfor landsbykjernen ligger landsbyens industriområde. I containerne til venstre oppbevarer taktekkeren takrørene sine, mens det røde bygget bakenfor er snekkerverksted.

På industriområdet finner man også dette drivhuset, hvor man bedriver dyrkning av økologisk salat for salg.

Dyssekilde på Wikipedia

Hvorfor er ikke Dyssekilde på Wikipedia? Det er her verden søker etter informasjon, og at DK ikke profilerer seg her er både underlig og frustrerende. Skjerpings! Få ut kunnskapen om Dyssekilde økolandsby både på dansk og engelsk i verdens største kunnskapsdatabase. Alle mine bilder ligger allerede til fri bruk for prosjektet hos Wikimedia.

Tilbake til ilden

Ja, det sies at vi har blitt et land av kontorrotter, men egentlig har vi vel blitt et land av komfortrotter, som må sies å være den laveste menneskelige eksistens. Vi lever i en kloakk av komfort!

Enkelte har tatt et oppgjør med komforten og gått tilbake til ilden. Vil her nevne Jeremy Grolman fra Nederland, som lever som jeger/samler i Skandinavia i sommerhalvåret og i jungelen på Filippinene i vinterhalvåret. Han kan kontaktes på epost: j.grolman at gmail dot com

Jeremy er en flott fyr som tar sin avsivilisering svært alvorlig, og gjerne vil treffe likesinnede på sine vandringer omkring i de skandinaviske skoger, hvor han lever fra hånd til munn.

Tidligere har han blogget om sine erfaringer, men har nå valgt å slette alt og frigjøre seg også fra internettets forbannelse. Han ønsker fra nå av kun å dele sine erfaringer og drømmer over ilden.

Han er svært glad for å treffe likesinnede!

************

Legger til John Jacobis nye e-bok "Repent to the Primitive", som er en del av hans "The Wild Will Project".

"Særlig vestlige kulturer har de siste tiårene fjernet menneskene fra sin naturlige bakgrunn. Naturen er blitt kjøps- og utstillingsvare, den er noe man går ut i og betrakter, men ikke er en del av." - Terje Bongard

I væreierboligen på Abelvær

Da jeg skrev følgende tekst satt jeg i venstre fløy i væreierboligen.

Det bladet var jo grådig fint, samt flott steinarbeid og kreativt med de lavvostengene! Men noen av bildene kunne hatt godt av en omgang i Photoshop, som jeg har “lært” i helga. Føler meg skikkelig amatør nå og tør ikke lenger kjøpe proffkamera, da jeg slik vil gjøre meg selv til latter. Og så selvhøytidelig som jeg er tar jeg ikke sjansen på det.

Sitter nå i væreieboligen på Abelvær, et himmelrik å komme til etter å ha passert det eine kjøpesenterhelvetet verre enn det andre på vegen oppover. Dessverre flytter og dør stadig flere, og husene gjøres om til ferieboliger. Mitt forslag er at de stenger av øya for biler og gjør den om til en økolandsby. Her er altfor flott til at det skal dø ut. Men en finnmarking har akkurat kjøpt den nedlagte hermetikkfabrikken og skal til med lakseforedling.

Kuler’n her i morgen etter hard tur oppover, med overnatting i enmannstelt i regnvær som falt ned, samt knallhardt kurs med treg datamaskin og topplokk. Sitter i finstua nå, her er riktig hærskapelig, men så har da også Abelvær gård oppnådd Olavsrosa.
Knallhyggelige folk på kurset! Har ikke hatt det så hyggelig på så lenge jeg veit, absolutt verdt turen 🙂

************

Etter at jeg kom hjem satte jeg opp dette lille galleriet over Abelvær hos Wikipedia.

Passerte denne lille sjarken på vegen utover mot Abelvær.

Monday, November 27, 2017

GI OSS MEDOSS!

Mulig jeg stiller i neste års 1.mai-tog her på Gjøvik under fanen:

“GI OSS MEDOSS!”

https://blog.p2pfoundation.net/terje-bongard-no-grant-for-medoss/2014/03/19

Egentlig burde dette være hovedparole for hele landet, men jeg blir vel alene, da det ser ut til at jeg er den eneste som har tatt poenget.
“Det finnes noen som har tatt poenget. Øyvind Holmstad hos Kulturverk har oppdaget sammenhengen, her har han kommentert den.” – Terje Bongard
Vil passe bra å bli med i 1.mai-toget til neste år, etter at Fyrsten kastet meg ut av bedriften min etter en skitur sist vinter. På denne turen lovpriste jeg mitt eierskap, så kommer denne teflonhjernen og kaster meg ut etter middagen, etter 38 års slit. Så slik er kapitalismen, man er på toppen om morgenen og i rennesteinene om kvelden.

Pussig også hvor raskt det gikk fra jeg ble kastet ned fra borgerskapet til arbeiderklassen, før jeg ble erklært trumpist, hatist og kvitt arbeiderklassesøppel. Straks noen tar stolen din er du bare dritt!

Men gi meg IGD, yeah, yeah, yeah.

Den nordiske velferdsmodellen skal legge til rette for at alle kan foreta en klassereise, og det skal være sikkert og visst at denne klassereisen kan gå meget raskt. Min klassereise fra borgerskapet til arbeiderklassen tok ca fire timer. Slå den!

Tror jeg vil søke Guinness rekordbok om å få antatt min klassereise som verdens raskeste klassereise!

Kommentar 2

“Vi må få kontroll over det gigantiske produksjonsapparatet. Det er det som truer eksistensen vår.” – Terje Bongard
La det være klart, det er typer som Røkke som råder over produksjonsapparatet. Sløsere, hybrismonstre, maktmennesker og den mørke triadens personligheter, disse menneskene har kontrollen over produksjonsmidlene.

Min egen bedrift har nylig blitt kapret på samme vis, og det merkelige var å oppleve hvordan samfunnets institusjoner bukket og skrapte for denne fyren. Enkelte asketer og idealister har kontaktet meg og synes det er trist at en av deres egne ble behandlet på dette viset, og at vi har fått dette todelte samfunnet hvor drittsekkene eier produksjonsapparatet og gir fingeren til idealistene. Men stort sett var det forventet at jeg som offer skulle ligge musestille over den uretten som ble begått.

Selv fatter jeg ikke at folk aksepterer et slikt system, det kapitalistiske systemet, hvor vi lar de verste oppkomlinger og avskum herje som de vil med livsgrunnlaget vårt. Hvorfor i all verden forener vi oss ikke i et kjempelangt 1.mai-tog fra Oslo til Trondheim under fanen:

GI OSS MEDOSS!

Norge - et land av tomtenisser

Hva som slo meg i dag er at nordmenn er et folk av tomtenisser. Dette blir et morsomt ordspill, da tomte jo er nisse på svensk. Så denne tomtegalskapen er komplett nissete!

Norge har liksom blitt omgjort til en stor park av tomter, hvor vi alle bor på hver vår tomt i denne "idylliske parken", skapt av General Motors. Merkelig hvordan et stort selskap har maktet å hjernevaske et helt folk så totalt. Selv mennesker som opplagt bor i et tunfellesskap hevder de bor i et tettbebygd strøk, og nekter å innse at de lever i et fellesskap. Nei, de bor på ei tomt. Og tomta er det helligste av det helligste i nordmenns bevissthet. Det finnes intet annet!

Vi som var Europas fremste tunnasjon, med alle våre klyngetun, har forfalt til en gjeng tomtenisser med nisselua langt nedover både øyne og ører. Kun munnen er fri, og fra den kommer kun tomt(e)prat.

Ellers fikk jeg en epost fra Eva Røyrane her om dagen, hvor hun takket for min innsats for å spre det glade budskap om tunfellesskapet. Hun kunne opplyse om at hun er i full gang med praktboka om de norske klyngetunene, som en oppfølger til bestselgeren Norges låver.

Hva som virkelig opprører meg er at denne tomtegalskapen har rasert vår rurale arv ved å partere nær sagt alt av norske gårdsbruk, slik at alle gode nordmenn kan få ha hver sin tomt i kulturlandskaps-parken. Dette er en ugjerning på linje med Maos herjinger under kulturrevolusjonen i Kina.

Med alle disse tomtene ble Norge et tomt land, ribbet for alt av rural og urban kultur. Et tomtenisseland!

************
‘The conceit of the Norwegian suburb is that we’re all in a great park together.’

Front lawns are unnatural and generally serve little practical use, and yet they’re a staple of suburban culture, carefully manicured by their owners and so ubiquitous that they’re the largest irrigated crop in the United States. In this brief video, the US food and nature writer Michael Pollan ponders the ‘peculiar institution’ of the American lawn, taken for granted as natural by many Americans when, technically, it’s anything but.
- An odd and completely unnatural institution, why is the front lawn so beloved by Norwegians?
Bear in mind the original suburbanization of America (including Norway) back in the 20th century — along with its accessory automobiles — must be regarded as the greatest misallocation of resources in the history of the world. – J.H. Kunstler
Image: Alan Huett

Kunstler med nytt storslagent essay om de sub-(ex- og subex-)urbane tomtenisseligheter


- The Infinite Suburb Is an Academic Joke
The elite graduate schools of urban planning have yet another new vision of the future. Lately, they see a new-and-improved suburbia—based on self-driving electric cars, “drone deliveries at your doorstep,” and “teardrop-shaped one-way roads” (otherwise known as cul-de-sacs)—as the coming sure thing. It sounds suspiciously like yesterday’s tomorrow, the George Jetson utopia that has been the stock-in-trade of half-baked futurism for decades. It may be obvious that for some time now we have lived in a reality-optional culture, and it’s vividly on display in the cavalcade of techno-narcissism that passes for thinking these days in academia.

Exhibit A is an essay that appeared last month in The New York Times Magazine titled “The Suburb of the Future is Almost Here,” by Alan M. Berger of the MIT urban design faculty and author of the book Infinite Suburbia—on the face of it a perfectly inane notion. The subtitle of his Times Magazine piece argued that “Millennials want a different kind of suburban development that is smart, efficient, and sustainable.”

Note the trio of clichés at the end, borrowed from the lexicon of the advertising industry. “Smart” is a meaningless anodyne that replaces the worn out tropes “deluxe,” “super,” “limited edition,” and so on. It’s simply meant to tweak the reader’s status consciousness. Who wants to be dumb?

Relatert

Arven etter apartheid er fortsatt levende i Sør-Afrika


“It’s a stage for how life unfolds between the public sphere and the private sphere.”

Three Great Videos

"The mark of an intelligent and educated man is one who does not really accept the idea of "work". That is to say; he does not accept the process of doing chores every day, that aren't in the least bit interesting to him, just in order to go on living." - Alan Watts
From about 1500 BC to 1200 BC, the Mediterranean region played host to a complex cosmopolitan and globalized world-system. It may have been this very internationalism that contributed to the apocalyptic disaster that ended the Bronze Age. When the end came, the civilized and international world of the Mediterranean regions came to a dramatic halt in a vast area stretching from Greece and Italy in the west to Egypt, Canaan, and Mesopotamia in the east. Large empires and small kingdoms collapsed rapidly. With their end came the world’s first recorded Dark Ages. It was not until centuries later that a new cultural renaissance emerged in Greece and the other affected areas, setting the stage for the evolution of Western society as we know it today.  Professor Eric H. Cline of The George Washington University will explore why the Bronze Age came to an end and whether the collapse of those ancient civilizations might hold some warnings for our current society.

Considered for a Pulitzer Prize for his recent book 1177 BC, Dr. Eric H. Cline is Professor of Classics and Anthropology and the current Director of the Capitol Archaeological Institute at The George Washington University. He is a National Geographic Explorer, a Fulbright scholar, an NEH Public Scholar, and an award-winning teacher and author. He has degrees in archaeology and ancient history from Dartmouth, Yale, and the University of Pennsylvania; in May 2015, he was awarded an honorary doctoral degree (honoris causa) from Muhlenberg College.  Dr. Cline is an active field archaeologist with 30 seasons of excavation and survey experience.

The views expressed in this video are those of the speaker and do not necessarily reflect the views of the National Capital Area Skeptics.

DEBT: The First 5,000 Years

While the "national debt" has been the concern du jour of many economists, commentators and politicians, little attention is ever paid to the historical significance of debt.

For thousands of years, the struggle between rich and poor has largely taken the form of conflicts between creditors and debtors—of arguments about the rights and wrongs of interest payments, debt peonage, amnesty, repossession, restitution, the sequestering of sheep, the seizing of vineyards, and the selling of debtors' children into slavery. By the same token, for the past five thousand years, popular insurrections have begun the same way: with the ritual destruction of debt records—tablets, papyri, ledgers; whatever form they might have taken in any particular time and place.

Enter anthropologist David Graeber's Debt: The First 5,000 Years (July, ISBN 978-1-933633-86-2), which uses these struggles to show that the history of debt is also a history of morality and culture.

In the throes of the recent economic crisis, with the very defining institutions of capitalism crumbling, surveys showed that an overwhelming majority of Americans felt that the country's banks should not be rescued—whatever the economic consequences—but that ordinary citizens stuck with bad mortgages should be bailed out. The notion of morality as a matter of paying one's debts runs deeper in the United States than in almost any other country.

Beginning with a sharp critique of economics (which since Adam Smith has erroneously argued that all human economies evolved out of barter), Graeber carefully shows that everything from the ancient work of law and religion to human notions like "guilt," "sin," and "redemption," are deeply influenced by ancients debates about credit and debt.

It is no accident that debt continues to fuel political debate, from the crippling debt crises that have gripped Greece and Ireland, to our own debate over whether to raise the debt ceiling. Debt, an incredibly captivating narrative spanning 5,000 years, puts these crises into their full context and illuminates one of the thorniest subjects in all of history.

ABOUT THE AUTHOR

David Graeber teaches anthropology at Goldsmiths College, University of London. He is the author of Towards an Anthropological Theory of Value, Lost People, and Possibilities: Essays on Hierarchy, Rebellion, and Desire.

This talk was hosted by Boris Debic on behalf of the Authors@Google program.

Sunday, November 26, 2017

Lysdans over fjorden

-Wikimedia.

Endless Supply Of Potatoes

If you eat a lot of potatoes, you'll want to watch this one. This super easy afternoon growing potato project can end up feeding you and your family for weeks, and only requires minimal care.

What's even better is that this potato-tower can last throughout the growing-season. Start one tower in spring to have potatoes through the summer, another in the summer to last until autumn, and a final one in late-summer to get you through to early-winter. These towers keep warm and moist up until November -- meaning you can feed your family even longer.

Friday, November 24, 2017

Misty Fjord

The images are from Nord-Trøndelag, between Namsos and Abelvær.




-Wikimedia.

Krigen fortsetter for arkitektstanden

De flesta svenska arkitekter kopierar arkitektur från 1960-talet och återanvänder därmed dammiga gamla ritningar. Vill man sticka ut lite mer och vinna ett förnämnt arkitekturpris kan man ju alltid istället inspireras av 1940-talets världskrig och bygga en byggnad som är en pastisch på en bunker. Arkitekten bakom bunkern satt för övrigt i juryn till Kasper Salin-priset 2016 och av en ren slump? blev hon nominerad både till Kasper Salin-priset och Villapriset 2017 (dock ej för byggnaden på bilden). Well branschen smyger åtminstone inte med sitt ryggdunkande 😁

Nostalgia means yearning for the good things of the past. It has been twisted to mean wallowing in that yearning to the point of refusing to accept change.

Authenticity means the quality of being authentic, not false. It has been twisted to mean the quality of skepticism toward traditional or conventional attitudes, including buildings designed to reflect those attitudes.

Modern means current, of today, up to date. It has been twisted to emphasize discontinuity above continuity in attitudes, practices and traditions, including those relating to design.
- Museum of National Identity

Thursday, November 23, 2017

Makt er evnen til å definere virkelighetsforståelsen

Kommentar av Alexander Viken.

Noen tanker melder seg for en ikke-deltagende observatør av det politiske spillet.

Venstresiden i Norge og Vesten har gitt avkall på sitt subjekt «arbeiderklassen» og solidaritet med de dårligst stilte i samfunnet kamp, herunder og kampen forstørst mulig økonomisk utjevning. Store deler av Norges befolkning har foretatt en akademisk klassereise som har fremmedgjort dem fra det man ville kalle folkelig, både bevisst og ubevisst. Husmennene som har bebodd landet har lært seg en passe porsjon fremmedord og kjemper heller symbolsaker sammen med den liberale høyreside knyttet til perifere fenomener som transkjønn, homofili, og en permanent feministisk kamp mot en imaginær patriarkalsk fiende som har selvdødd for lenge siden.

Orwell-samfunnet skapes nå

Av Pål Steigan.
"Det skal ikke stor fantasi til å se hvordan en kombinasjon av mainstream gruppetenkning og kunstig intelligens kan skape en orwellsk framtid der bare en fortelling blir fortalt og der den andre sida simpelthen forsvinner av syne."

Toppsjefen i Googles eierselskap Alphabet, Eric Schimdt, sier at selskapet vil utvikle spesielle algoritmer som vil gjøre at det blir vanskeligere å finne de russiske nettstedene RT og Sputnik på nettet.

We are working on detecting and de-ranking those kinds of sites – it’s basically RT and Sputnik, sa Schmidt under en spørsmål og svar sesjon på Halifax International Security Forum i Canada. Da han ble spurt om ikke Google gjennom sin søkemotor «fremmer russisk propaganda», svarte han:
"We are well of aware of it, and we are trying to engineer the systems to prevent that [the content being delivered to wide audiences]. But we don’t want to ban the sites – that’s not how we operate.”
Dette er jo ikke noe annet enn en direkte innrømmelse av at verdens største internettselskap driver politisk manipulasjon av nettet for å fremme en bestemt politisk agenda og svekke alternative kilder.

Sjefredaktør for RT og Sputnik, Margarita Simonyan, sier i en kommentar:
“Good to have Google on record as defying all logic and reason: facts aren’t allowed if they come from RT, ‘because Russia’ – even if we have Google on Congressional record saying they’ve found no manipulation of their platform or policy violations by RT,”
Schmidt, som kaller seg en «langvarig venn av Hillary Clinton», sa at «begivenhetene i fjor» viser at publikum ikke kan forventes å være i stand til sjøl å skjelne mellom «fake news» og «real news».

Også nettsteder som wsws.com og 21century wire melder om et fall i antall treff på deres sider på om lag 50% i den seinere tida.

I en kommentar på Consortium News sier den gravende journalisten Robert Parry at
"Det skal ikke stor fantasi til å se hvordan en kombinasjon av mainstream gruppetenkning og kunstig intelligens kan skape en orwellsk framtid der bare en fortelling blir fortalt og der den andre sida simpelthen forsvinner av syne."

I en artikkel i mai 2017 viste Parry hvordan New York Times hyller slike sensur-algoritmer som det Google nå utvikler. Dette er ikke science-fiction eller noen “falsk nyhet”. Orwell-samfunnet skapes nå.

Relatert


Makt er evnen til å definere virkelighetsforståelsen

Wednesday, November 22, 2017

Hvile fra kjøpesenterlandet i Abelvær

Etter en lang og utmattende reise gjennom det norske kjøpesenterlandet, fant jeg til slutt hvile ved Abelvær gård. Vi holdt til i venstre fløy.

Hvor mye har du lest av Greer? Teksten fikk meg til å omfavne katabolisk kollaps og å lengte etter den første globale mørke middelalder. For å forberede oss bør hver og en introdusere så mye retrovasjon hun eller han finner mulig i egen tilværelse.

Det finnes ikke igjen estetisk sensibilitet i dette landet, var på fotokurs i helga, og passerte det ene kjøpesenterhelvetet verre enn det andre. Namsos var prikken under ien, med en bomaskinmastadont nede ved havna som knapt nok Corbusier kunne ha forestilt seg.

Imidlertid fant jeg frelsen i væreiergården på Abelvær, hvor kurset holdt rom, sammen med joviale trøndere og en overdådighet av hjemmelaget mat. Fikk umiddelbart lyst til å stenge av brua over til Abelvær for å etablere et bilfritt økolandsbyparadis der ute.

Ellers er ikke Sibir noe dårlig valg, hvor en rekke natursamfunn spretter opp, helt utenkelig i Vesten. Dette er Russlands økologiske mirakel, velsignet av Putin, som ikke frykter selvbergingskulturen. Den ultimate protest mot vårt vestlige konsum-demokrati!

Monday, November 20, 2017

Vi trenger ikke bankvesenet

Gammel tråler på Abelvær.

Finanskapitalismens arkitektur er en del av finanskapitalismens diktatur, og danner bakteppet for Dagsrevyen, en skam for landet. Sitter nå på Abelvær og gruer meg til å reise nedover igjen i morgen, for å passere det ene kjøpesenterhelvetet verre enn det andre, for så å bli møtt av CC-mart’n når “hjemme” igjen. Kjenner meg mer hjemme på Abelvær enn på Gjøvik, og fabler allerede om å stenge av brua for å omgjøre denne flotte fiskeværsøya til et bilfritt økolandsby-paradis!

Faktum er at vi ikke trenger bankvesenet. Med RID-modellen fordeler vi kaka demokratisk uten bruk av denne foreldede institusjonen. Bare så synd at Bongard møtte teflonveggen!

Selvsagt ble han lei etter å i 20 år ha pepret samfunnet med kunnskap, for så å oppleve at alt preller av som på en teflonvegg.

Uansett, den gamle velferdsmodellen er moden for utskifting!

- Vårt ansvar for å ta velferdsmodellen opp til neste nivå

Thursday, November 16, 2017

Thanks from John Michael Greer

John Michael Greer appreciated mine and Achsel's translations of his essays so much that he found it worthy a note in this week's post; "The One Drop Fallacy":
In other news, I’m pleased to announce that several of my posts on this and the old blog, including Hate Is The New Sex and several of my posts on Schopenhauer’s philosophy, have been republished on the very impressive Norwegian news-and-views website Kulturwerk. The one drawback, for those of my readers who aren’t sufficiently multilingual, is that they’re appearing in Norwegian translation. Those of you who do happen to be fluent in that language, by all means head on over and join the discussion! - John Michael Greer
Greer from his time as Archdruid.

Bio: John Michael Greer

er en amerikansk idéhistoriker og filosof, samfunnsanalytiker, forfatter og blogger.


Greer skriver essays og bøker med temaer som den industrielle sivilisasjons fremtid – eller kanskje mangel på fremtid (peak oil), spiritualitet og økologi/ økofilosofi, ofte i et egendefinert, overlappende grenseland mellom disse temaene. I tillegg kommer en rekke spennings- og science fiction-romaner med tematikk som berører de samme emnene. Han har til sammen utgitt nærmere femti bøker.

Greer er opptatt av mange gamle og glemte kunnskapssfærer innen okkultisme, magi og druidetradisjonene, med særlig vekt på de keltiske og indiske filosofiske retningene, som han finner overlappende på viktige områder. Greers tilnærming er alltid preget av nysjerrighet og grundighet, og han knytter de gamle visdommene opp mot det moderne, vitenskapelige paradigmet der spesielt kvantemekanikken har en sentral plass i beskrivelsen av vår virkelighet. Han var i tolv år frem til 2015 Grand Archdruid of the Ancient Order of Druids in America, en moderne hermeneutisk druideorden, og har siden viet mye tid til the Druidical Order of the Golden Dawn, som han grunnla i 2013. John Michael Greer er blant mye annet også økologisk gartner, fekter og kampkunstutøver, og har i tillegg til ovennevnte temaer skrevet bøker om sverdfekting.

John Michael Greer blogger pr. 2017 på www.ecosophia.net

Arkivside for JMGs nettsted 2006-2017: TheArchdruidReport

Related


Featured Post

Få vekk mørkevernet fra kjørbrua!

En liten forsmak på hva som venter onkel, hvis han eller andre får vekk TV-terroren fra kjørbrua. Ja, for samme hvem som får vekk denne terr...