Forrige søndag, 14. april 2024, var vi invitert til middag på Grue gård i Hurdal, med torsk og bondepiker. Torsken var perfekt trukket, og det var nypoteter fra Israel, hvilket satte en ekstra spiss på middagen. Jeg hadde håpet gamlefar hadde skrevet ned svarene på alle påskenøttene, men det hadde han ikke, men vi kom inn på en del under middagen, hvor jeg bare setter inn et par åpne linjer der det er hull, som jeg fyller inn seinere.
I tidsrommet 1957-1962 var familien Holmstad vekke fra Grythengen, hvor de holdt til på Akershus, først to år som forpaktere på Lauti på Kløfta, deretter tre år på Viken i Hurdal. Far sa det hadde vært en tre-fire leieboere her i denne perioden, men dette var unge folk, som kun bodde her i kortere perioder.
En vinter hadde foreldrene til en kamerat av far fra Kløfta leid seg inn på Kronborgsætra gjestgiveri på ferie, hvor han og far og to til ble med, men de kjørte egen bil, hvor de sov i det østre soverommet i 2. etasje i Grythengen. Her husket far det hadde vært forferdelig kaldt om nettene. Om dagen var de på Kronborgsætra. De kjørte en liten bil, far sa navnet på denne, har glemt det, så legger inn ei ekstra linje.
Bilen var en blå Lloyd 600: Lloyd 600 - Wikipedia
En annen gang, dette også mens de var på Kløfta, hadde de vært på Toten for å se om Grythengen. Da oppdaget de at Statnett dreiv og satte opp høgspentlinje over Stysjin, Stuejordet og oppover langsetter dalsida, så dette var massive inngrep i fedrealteret vårt, allikevel hadde de ikke informert Bjarne Holmstad om dette.
Far husket de syntes det var dårlig gjort at de ikke var informert på forhånd, men de ba ikke om unskyldning, de sa bare at bestefar Bjarne fikk søke om erstatning. Far sa bestefar fikk noen hundrelapper i erstatning, uten at han husket akkurat beløpet.
Før dette hadde det kun gått en enkel lavspent langsetter gamlevegen.
Familien Holmstad kom tilbake hit i 1962, hvor de hadde med ei hurdalsrose fra Viken, som de plantet i sørveggen ved siden av stuevinduet.
De bodde her i Grythengen til 1965, hvor Kari og Helmer flyttet inn hit som nygifte, hvor da Nelly og Bjarne flyttet ned i Kloppen. Kari hadde som krav at Helmer reiv låven, da hun syntes denne var så gammel og skakk, hvilket far gjorde i 1966. Dette har han angret seg mye for i ettertid, sa han.
Helmer hadde spurt Bjarne om han fikk kjøpe Grythengen, men dette fikk han ikke, i tilfelle noen andre av barna hans ville ha tomter. Så da fikk far ei tomt istedenfor, på festsletta øverst i Stysjin, hvor det seinere ble flere tomter, hvor da alle våre velduftende grythengretter, som skulle steget opp lik røkelse til himmelens engler, etter hvert ble byttet ut med eiendomsretter.
Derfor flytter vi nå til Frankrike, da uten grythengretter, vil vi ikke leve i Norge, fordi vi har ingen identitet, vi har blitt identitetsløse.
Helmer bygde sin subeksurbane Toten-bunker i tidsrommet 1968-1971, reisverket var fra 2"x8" plank fra kjørbrua, som han kløyv i to i Kloppen. Jeg var med, hvor far sa jeg satt hele dagen og slo spiker i en firkant-kubbe, denne sa han var tettpakket av spiker jeg hadde slått ned, hvor han angret på at han ikke hadde tatt vare på denne for ettertiden.
I denne perioden kom også hans søster Gunhild hit med Gunn-Eva og Lisbeth, da mannen hennes fra Kløfta døde. De flyttet inn i 2. etasje i Grythengen. Jeg husker ikke hvorfor han døde eller hva han het, og heller ikke akkurat årstall de kom hit, så legger inn ei ekstra linje for dette.
 |
| Gunn-Eva foran stabburet i Grythengen, som fremdeles ser ut til å være okergult. Legg merke til den store steinen til høyre for stabburet, hvor Bjarne Holmstad ble sittende fast med sin Massey Ferguson. Denne historien kan dere lese mer om her: PermaLiv.MyPortfolio.com: Minner fra Bjarne Helmersen Holmstad og hans røde Massey Ferguson Jeg vil tro onkel Helmer ble en slags reserve-pappa for Gunn-Eva og Lisbeth, etter at deres far fra Kløfta døde, og de flyttet inn i 2. etasje på Grythengen. På samme vis som onkel Bjarne ble en reserve-pappa for Gunnar Opsahl, etter at hans far døde. Da hører jeg at onkel Helmer ikke bare ble en reserve-pappa for jenta i bildet, etter at hun mistet sin far, men at han ble hennes rednings-klippe i livet! Foto: Helmer Holmstad |
Mannen til Gunhild fra Kløfta het Einar Johansen, han døde i etterkant av en hjerteoperasjon.
Da Kari og Helmer flyttet inn i det nybygde huset sitt i 1972, flyttet Kolbjørn og Karine Holmstad inn hit i våningshuset. Far husket ikke om Gunhild med sine barn fortsatte å bo i 2. etasje, men han trodde dette. Kolbjørn var da bror av Bjarne Holmstad og Karine var søster av Anders Holmstad fra Holmstad, som far dreiv Stange søndagsskole sammen med.
Far sa at Kolbjørn og Karine bodde her helt til jeg var 10-12 år gammel, så dette var veldig rart, da jeg ikke husker spesifikt at de bodde her, selv om jeg var såpass gammel. Jeg husker Kolbjørn, men jeg husker ikke at han bodde her, og Karine husker jeg ikke i det hele tatt!
Far fortalte at en gang hadde han på fjordingen Sonja, Johs på Pontus og Kolbjørn på araberhoppa Bernina, som de hadde i forpleining fra Årnes, ridd etter dalen og opp vannverksvegen, hvor de fortsatte langsetter Holmstadjordet. Bernina var dårlig i terrenget, da hun var vokst opp på voll på flate Årnes, slik at hun falt med Kolbjørn øverst i Holmstadjordet, men det gikk bra.
Kolbjørn også hadde spurt bestefar Bjarne om han fikk kjøpe Grythengen, men dette fikk heller ikke han, igjen med begrunnelse at kanskje ville flere av barna hans ha tomter, selv om dette var etter at Johs hadde bygd.
Da Karine døde flyttet Kolbjørn inn hos sin datter Aslaug Langseth på Raufoss, han fikk et rom der, slik at han slapp å bo alene.
Far fortalte at mens Kolbjørn bodde på Raufoss, syklet han mye på sine gamle dager, han kom rett som det var på sykkelen både til Kloppen og hit til Grythengen.
En gang Kolbjørn var ute på spasertur, hadde hovedpulsåra i magen hans sprukket. Doktoren fortalte at han måtte ha dødd momentant, slik at han hadde ikke lidd noe vondt, så dette var godt å få vite.
Far nevnte at han syntes Kolbjørn var den hyggeligste av onklene sine.
Kolbjørn fortalte far at han hadde dreiet rivepinner i verkstedet etter herr Fossemøllens mølle, hvor Johan Grythengen startet Solhaug trevare. Dette var mens Kolbjørn var helt ung, før mølla til herr Fossemøllen ble flyttet ned til Skreia stasjon i 1917, som næringsklynge for Johan, Even Helmer og M.J. Dahl, med hhv. snekkerverksted, landhandleri og trykkeri.
 |
| 200 år med pietisme, eller velferdspietisme, som gikk forut for velferdsstaten, ble avsluttet på glimrende vis i Grythengen, med den rokokko, nyromantiske seinpietismen. Denne avsluttet den vestlige sivilisasjon, hvor vi etter snart 100 år med velferdsstat, har gått til grunne som sivilisasjon. Hva jeg ikke har tenkt på før, er at jammen ble Grythengen med på Jesus-vekkelsen på 1970-tallet også, hvor telthuset ved Verkstedvollen huset møteteltet for Sveastranda bibelcamping. Dette var dog et overfladisk pop-fenomen fra Amerika, som ikke på noe vis kan sammenlignes med den rotnorske pietismen, som fostret verdenshistoriens fremske kulturelle blomstring. Men så varte den da bare også et tiår. Det absolutte høydepunktet fra denne epoken, var Bob Dylans album "Slow Train Coming". Men Fellesmusikken fra Sveastranda var heller ikke å forakte, sammen med mange kule Jesus-artister fra Jesus-vekkelsen. Bestill fadografiet her. |
Telthuset ble bygget av Johan Brennsæter og Johannes Holmstad i 1965, på den gamle grunnmuren til herr Fossemøllens mølle. Far sa det vokste store trær inne i grunnmuren allerede i hans barndom, samt at det ikke var antydning til hverken brannstein eller at mølla var falt ned av seg selv, slik at han var helt sikker på at denne måtte ha blitt flyttet ned til Skreia stasjon, hvor vi da hadde å gjøre med et laftebygg.
Bygget huset Fellesmisjonens møtetelt for bibelcamping på Sveastranda, slik at Grythengen på et vis ble en del av Jesus-vekkelsen på 1970-tallet også, sammen med personligheter som Bob Dylan og Larry Norman. Jeg husker det var mange kule artister på Sveastranda på 1970-tallet, som en del av Jesus-vekkelsen, selv om nok ingen av dem slo Bob Dylan!
Forresten, tro om Johan Brennsæter kunne være sønn av Leif Brennsæter, han som husket Even Helmer som en slik glad og lystig fyr fra tømmerkjøring på Totenåsen i sin ungdom? Får legge inn ei ekstra linje for dette.
Det viser seg at Leif Brennsæter var bror av Johan Brennsæter!
Mer kommer ved anledning!
No comments:
Post a Comment
Note: Only a member of this blog may post a comment.