 |
| Fotografi av Lindstad-gitaren, med 12 strenger, 6 på hvert skjefte. En av kun fire kjente norskbygde harpegitarer. Skulle gjerne visst om Johannes Lindstad laget flere enn kun denne ene gitaren? Men mest trolig har han kun bygget sin egen gitar, til eget bruk. Uansett, flere bilder enn dette ene, må det vel bli av denne gitaren etter hvert. Bestill bilde av den her. Øyvind Holmstad (myportfolio.com) |
Jeg synes vi skal rekke en stor takk til Asgaut Steinnes, som har satt harpegitaren til oldefar inn i en større sammenheng, hvor vi nå også vet at denne har tyske aner. Bildet av Markneukirchen-gitaren er postet her.
Men Steinnes har nok også fått en liten øyenåpner, hvor trubadur M.J. Dahl kanskje kan sies å være den fremste representant for avslutningen av Norges pietistiske periode, hvor han surfet på toppen av vår tredje pietistiske bølge, den rosenianske, stilig og selvsikker med sin harpegitar, før denne bølgen til slutt kræsjet inn i 1. verdenskrig, og vi entret moderniteten.
Uansett, selv tror jeg det var denne bølgen, med harpegitaren som symbol, som gav oss en slik fredelig unionsoppløsning med Sverige.
Steinnes skulle nok gjerne hatt Lindstad-gitaren i sin unike samling av 450 norskbygde gitarer, imponerende! Og kanskje havner den der en dag? Hvem vet😉
Men jeg hadde jo en oldefar til, Even Helmer, som var en nær venn av M.J. Dahl, og som jo ble født i Holmstadeie Vestby på oversida av Nygardsæterbruvegen, som jo seinere ble en del av selveste Storenga, som Dahl vel etablerte da han bygde ny låve. Skulle gjerne hatt flere detaljer her!
Hva jeg undres er, kan Even Helmer også ha spilt gitar? Kanskje tom. en harpegitar? Hva med hans kone Othilie? Får forsøke å finne ut av dette!
***
Da har Asgaut Steinnes publisert en liten oppsummering om hva vi til nå vet om norskbygde harpegitarer.
"Harpegitar (dobbelhalsa gitar) er betegnelse for instrument som spilles som gitar, og som i tillegg til de vanlige seks strengene har flere bass-strenger (ofte 4 eller 6) utenom gripebrettet. Var mye i bruk i perioden 1880-1920. De fleste blei nok bygd i Tyskland, men her viser vi eksempel på norskbygde instrumenter.
En mulig årsak til at harpegitaren blei bygd og brukt her i landet omkring århundreskiftet 1900, kan ha vært påvirkning fra den svenske omreisende predikant og sanger Oscar «Blott en dag» Ahnfelt, som brukte slik gitar. Det fortelles også at predikanten Magnus J. Dahl («Toten-Dahl») brukte dobbelhalsa gitar i sitt virke. M.J. Dahl var aktiv både i Toten-distriktene og i Trøndelag. Disse fire norske harpegitarene kommer nettopp fra disse områdene." - Asgaut Steinnes
"Johannes Lindstad (1883-1971) Kraby, Østre Toten - var utdannet snekker og dreiv Kloppen trevarefabrikk i over 50 år. Johannes var musikalsk og brukte sang og musikk i sitt predikantvirke. Broren Thorvald hadde instrumentverksted og bygde fioliner, så Johannes hadde alle muligheter til å kunne bygge denne gitaren. Gitaren er ikke merket med noe navn, men familien har hele tiden vært sikre på at den er bygd av Johannes. Ukjent byggeår, men kanskje i perioden 1920-1930. (Takk til Øyvind Holmstad for bilde og info)" - Asgaut Steinnes
Er det noen som har mer informasjon om norskbygde harpegitarer på Toten, ta kontakt med Asgaut.
Steinnes vil svært gjerne også ha et fotografi av Magnus J. Dahl sammen med sin harpegitar, så har noen et slikt bilde liggende, ville det vært flott.
"Johannes Lindstad spilte og forkynte mye sammen med Bernt Overnengen, særlig i Bilitt-området. Men det ble aldri noe bedehus der, derfor tilsluttet disse seg etter hvert Frikirken. Dahl skilte seg fra Rosenius ved det at han praktiserte fri nattverd, noe Rosenius var en motstander av, så vidt jeg husker. Så Frikirken passet nok da godt for dem. Nå er kun Frikirken på Raufoss tilbake, men flere fra Bilitt-området pendler fortsatt dit." - PermaLiv
"Gitaren til oldefar har tydelige trekk fra Markneukirchen-gitaren i Tyskland, så denne har nok da blitt importert til Norge, og vært inspirasjonen til Johannes Lindstad. Det var vanlig at norske gitarbyggere så til tyske gitarer på denne tiden. Men Johannes har gitt den sin egen vri, så helt identisk er den ikke, slik at den helt klart kan døpes til Lindstad-gitaren. En av kun fire kjente norskproduserte harpegitarer!" - PermaLiv
***
Får poste dette fotografiet av harpegitaren til oldefar igjen, som nå er døpt Lindstad-gitaren, da den viser seg å være i et meget eksklusivt selskap. Dette fordi den er en av kun fire kjente norskbygde harpegitarer i dag:
"Jeg kjenner nå til fire norskbygde harpegitarer, en fra Namsos, en fra Verdal, en fra Borglund, Vestre Toten, og Lindstad-gitaren." - Asgaut Steinnes
Steinnes samler på informasjon om norske gitarer, og driver fb-sida Norske gitarer her.
Jeg vil tro det kommer et lite innlegg om Lindstad-gitaren etter hvert også, så følg med!
Gitaren til oldefar har tydelige trekk fra Markneukirchen-gitaren i Tyskland, så denne har nok da blitt importert til Norge, og vært inspirasjonen til Johannes Lindstad. Det var vanlig at norske gitarbyggere så til tyske gitarer på denne tiden.
Hans Verdal, som også bygde harpegitarer, laget også fioliner. Dette kan tyde på at Thorvald Lindstad, som hadde fiolinverksted i kjelleren til Lindstad Konfeksjon, også kan ha bygget gitarer.
Har planer om å lage til en foto-serie om Lindstad-gitaren, og dette ville jeg nok vært ferdig med for lengst, samt laget til ti foto-bøker, og hatt utstillinger ved Fotografiska i Stockholm, London, og New York, hadde vi fått lov til å leve i fred her, og ikke i et subeksurbant ødeland.
Men hadde vi fått lov til dette, da ville vi selvsagt arrangert "Toner på Stabburstunet" i sommervarmen, hvor tonene fra Lindstad-gitaren, sammen med tonene fra husorgelet til Nils Lindstad i Husmannstroens katedral, fylte Stabburstunet vårt. Og kanskje tonene fra en av fiolinene til Thorvald Lindstad med.
Hvor pilegrimsvandrerne etter Dahlsleden rundt Totenåsen sammen med disse liflige toner, fikk nyte ferske vafler med frisk jordbærrøre fra jordbæråkeren til bestemor. Før de fortsatte over til Skjølås i Kolbu, hvor det i sin tid var Skjølåsmesse, med en stopp midtvegs på Syljusætra. Slik M.J. Dahl gjorde det i sin tid, med sin harpegitar på ryggen. Hvor han nok delte noen toner med budeiene på Syljusætra også.
 |
| Heller enn å vise det grusomme bildet av øyensårene over Engerfjellet, som Forskning.no benytter til sin artikkel i dag, viser jeg dette fotografiet av trekkende gjess på veg sørover gjennom Torsæterskaret, som jeg tok da jeg gikk opp Torsæterlia. Opp lia hadde jeg følge av to bydamer, som hadde innkvartert seg på Torsætra i høstferien. De hadde ikke vært på Totenåsen før, og skulle gå om Tjuvåskampen og ned igjen om Hjemmefrontshytta. Tro hva de tenkte om vindkraftverket over Mjøsa? De spurte også om andre turer, hvor jeg varmt anbefalte dem en tur om Svartdalstjerna. Opp lia ble det flere bilder av den sjeldne huldrestryen, juletrelaven vår, som var årsaken til at Torsæterlia ble vernet i sin tid. Mener det var en Geir Gaarder som fikk til dette, så takk til ham👍 Selv gikk jeg kun til Østre Pålsputten, hvor jeg tok et par bilder, før jeg da gikk ned igjen om Hjemmefrontshytta, hvor jeg nesten falt utfor stupet og ned lia, i møte med vindkraftverket i syningom. Hadde jeg gjort det, ville nok mange blitt glade, men istedenfor fortsetter Mjøslandets tårefotograf utrettelig, i kampen for vår natur- og kulturarv, hvor vindkraftverkene ikke har noen plass, hverken på den ene eller den andre sida av Mjøsa! https://stock.adobe.com/no/contributor/210096309/%C3%98yvind https://permaliv.myportfolio.com/ |
Nå falt jeg nesten av stolen, Forskning.no benytter mitt foto av Engerfjellet vindkraftverk i dag. Jeg falt også nesten ned Torsæterlia, da jeg hadde glemt hele vindkraftverket, dette var rett nedenfor Hjemmefrontshytta, og der er det bratt! Og nå planlegges det enda flere vindkraftverk på andre sida, som også kommer midt i glaninga, sett fra Torsæterkampen😧
- Hva mener folk på Twitter om vindmøller? (Nb! Vindturbiner! Vindmøller brukes til å male mjøl av korn, og ikke til å drive Tik-Tok-servere på Hamar.) (Nb2! Vindmøller ble visst brukt til mye rart, som å rive fargepigmenter og å presse solsikkeolje, så de ble ikke kun benyttet til å male korn:-))
I følge Glåmdalen planlegger Eidsiva og Hafslund å etablere vindkraftanlegg i et område nord/øst i Grue på grensen mot Åsnes. I et møte i Grue rådhus 4. mai ble planene presentert, men utbyggerne nekter å vise offentlig hvilke områder de sikler etter.
Hvis vi ser på vindressursene er det to områder som peker seg ut som svært aktuelle. Utbyggerne ser på vindressursene først - det er der pengene ligger - "follow the money". I Sør-Odal og Skarnes ble det i høst foreslått vindkraftanlegg. Dette ligger i samme område sør og øst for Engerfjellet og Songkjølen vindkraftanlegg.
Sammen med andre anlegg og områder som er foreslått til vindkraft kan Finnskogen og Innlandet bli ugjenkjennelig. Og dette foreslås i en tid da vi skal restaurere og tilbakeføre mere natur og økosystemer enn vi beslaglegger!
Er det TikTok-senteret på Hamar som skal få glede av den variable og uforutsigbare kraftproduksjonen?
Grue og Åsnes kommuner har tidligere vært negative til vindkraft. Vi får håpe og tro at de er det fortsatt. I alle fall setter dette vindkraft på kartet i forkant av lokalvalget i Grue og Åsnes!
Nå må man kreve klart svar fra de som står på valg!" - Bård S. Solem
Tik-Tok-senteret på Hamar vil kreve nesten 1% av Norges samlede kraftproduksjon, for å drive idiotkultur, som Bongard kaller det. For denne kinesiske idiotkulturen, skal vi da ofre det herlige utsynet fra Torsæterkampen.
Østre Totens ordfører derimot, skulle nok gjerne sett disse nye vindkraftverkene oppe på selve Torsæterkampen, ja og selvsagt Tjuvåskampen, da han under Motvind Innlandets parole under Industriaksjonen på Gjøvik, gikk bort til dem og forklarte at vindkraftverk på Totenåsen, dette må vi ha!
"Vi tar kampen! Meld deg inn i Motvind Norge (og derved Motvind Innlandet) og bli aktivt med i kampen." - John Fiskvik
Meld deg inn her.
 |
| Smykkeskrin fra 1906 laget av kunstner Mads G. Østby. Først tenkte jeg at dette var en konfirmasjonsgave, men etter litt hoderegning, kom jeg til at Gunda G. Østby var 25 år gammel, da hun fikk skrinet. Uansett er det klart at Mads var meget glad i sin søster. Større bilde kan bestilles her: Øyvind – fotografier, bilder og ressurser | Adobe Stock For å se de vakre treskjæringene på oversiden av lokket, gå til følgende lenke: Øyvind – fotografier, bilder og ressurser | Adobe Stock Kom på at det hang et stilleben av ei potteplante på kammerset, mellom ovnen og kjøkkendøra, som Mads hadde malt. Skal se om det kan være mulig å få fatt i dette for avfotografering? |
Dette smykkeskrinet fra 1906 er en gave fra Mads G. Østby til sin yngre søster Gustava G. Østby. Mads var kunstner, i tillegg til rosemaling og treskjæring, malte han også landskaps- og stillbilder. Gunda var 25 år da hun mottok skrinet, dessverre døde hun kun 37 år gammel av tuberkulose.
Mads og Gundas mor skal ha vokst opp i ei jordhytte, av den typen som var vanlig på 1800-tallet, en plass etter Byvegen (Ovrenvegen) mellom Overnengen og Kloppen, men ingen er sikre på akkurat hvor dette var. Hun ble gift med bonden på Østby i Øverskreien, det var uvanlig at odelsgutter giftet seg med husmannsjenter på denne tiden, så han må ha vært meget bestemt på at han ville ha denne jenta. Kanskje fikk han øye på henne, da han skulle til mølla i Kloppen for å male korn?
Gunda fikk kun ei datter, Nelly, før hun døde av tuberkulose. Nelly vokste opp hos sine besteforeldre i Lindstad, hvor hennes bestefar Nils Lindstad hadde snekkerverksted. Han laget seg et husorgel med trepiper og det hele, som Nelly lærte seg å spille på, i stua på Lindstad. En evne mange fikk glede av gjennom hennes liv. Dette orgelet er nå nedpakket i kaldtlageret på Øverby.
Mads var da Nelly sin onkel. Hun ble gift med Bjarne Holmstad i Grythengen.
Nå lærer oldebarna til Nelly å spille piano, hadde vi fått lov til å leve i fred her i kværnenga til herr Fossemøllen og pietistenga til oldefar, ville vi selvsagt hentet fram igjen orgelet til Nils, og satt det opp igjen i Husmannstroens katedral, for å arrangere "Toner på Stabburstunet" til pilegrimsvandrere etter Dahlsleden rundt Totenåsen, med servering av vafler med frisk jordbærrøre fra jordbæråkeren til bestemor.
Etter en omvisning i kværna til herr Fossemøllen, samt en titt på jordhytta vi hadde satt i stand igjen i Grythenghågån, hvor de også fikk klappe dølagampen Rauen II, ville da disse pilegrimsvandrerne fortsatt over Nygardsæterbruvegen, hvor det var ei flott info-tavle om Holmstadeie Vestby, før de vandret videre til Skjølås om Syljusætra, hvor kolbuingene i sin tid samledes til skjølåsmesse.
Skrinet til Gunda står nå i bokhylla til hennes tippoldebarn her i Grythengen, ei jente som kanskje ligner litt på henne selv. Dessverre kan vi ikke overlate vår rike landskaps- og kulturarv til henne, da denne er ødelagt.
Men i det minste kan hun ta med seg skrinet fra kunstner Mads Gustavsen Østby, til sin kjære søster Gunda Gustava Østby. Gunda fikk mange etterkommere, til tross for at hun kun fikk ei jente og døde ung av tuberkulose. Og hun var dypt elsket av sin storebror, den lille tiden hun fikk på vår jord.
 |
| Hanekyllingen var en feilleveranse, jeg skulle akkurat til å pakke den ned i en ask, for å bytte den i ei høne, da jeg forstod at den var sendt oss av Guds forsyn. Fordi Guds engler er lei av hvordan vi blir behandlet her i pietist-enga til oldefar, samt ikke minst hvordan pietist-enga til oldefar har blitt behandlet, slik at de sendte oss denne hanekyllingen, for at vi skal bli hørt og tatt på alvor. Nå skulle vi faktisk vært i gang med forberedelsene til det store Grytheng-spelet på festplassen øverst i Stysjin, for å gjenopplive hvordan herr Fossemøllen fikk kværnenga vår. Men her er alle biokulturelle forbindelser brutt, slik at det eneste vi kan gjøre, er å ta farvel. Etter 2025 har vi ingen grunn til å være her lenger. Så la hanekyllingen gale, det er himmelens engler som har sendt den! https://permaliv.myportfolio.com/ |
Mørket er ikke nevnt i loven. Ikke stjernene heller. Heller ikke månen. Nattsvermerne, flaggermusene og uglene har ingen rettigheter. Mørket er skummelt. Lys skaper trygghet – dette er hva loven sikrer. - Erling Fjeldaas
Ja, loven sikrer trygghet, men vi brant nesten opp grunnet all lysforurensningen her. Og det å kunne fylles av det sublime under stjernehimmelen på Stabburstunet for en nyromantisk seinpietist, i denne eldgamle kværnenga vår, slikt tar ikke loven hensyn til. Nei, her er det tut og kjør med lyskastertorpedoer og drive-in kinoer, som flommer innover oss, når vi kommer hjem til tunet vårt, som skulle vært gårdens hjerte.
Utsiktene til å kunne bli ei stjernegrend her i grenda hvor den nyromantiske seinpietismen slo ut i full blomst, får nok i dag kun bygdedyrene i Øverskreien til å se stjerner. Fordi egentlig er Øverskreien nå ikke annet enn et kjempestort bygdedyrsbrøl!
Men skulle en hanekylling sendt hit av himmelens engler gale litt ei natt, da er det ingen toleranse nei, selv om vi har blitt plaget til døde av harebikkjer og det eine med det andre, dag og natt, i fem år.
Mens vi bare har hatt Petter, Frederik og Trampe, som har hoppet omkring og kanskje brummet litt i den bløte pelsen, hvis man har lyttet godt etter.
Jeg tror ingen merker at huset rister, når Trampe brummer fornøyd i gresset, slik som når rånerbilen starter opp.
Men galer hanekyllingen litt, da er alt galt, og da blir alle gale.
Så vi beholder hanekyllingen til alt blir bra, og blir det ikke bra, da bytter vi ut de to hønene med to haner, og ikke slik jeg først tenkte, å bytte hanekyllingen i ei høne.
Kanskje blir vi da omsider hørt og tatt på alvor?
"It's going the same way in Norway, I'm cancelled by my whole family, my whole hamlet and my whole municipality. There's nowhere to withdraw either, there are evil people everywhere, and whatever you trie to do, it will be attacked and destroyed. So I withdrew with photography, catching the last remnants of our landscape and culture on the camera censor." - PermaLiv
"Good for you. Keep on photographing. Never let anyone talk you out of it. Your creative work and your daughters will be your legacy." - Tina Banda
 |
| Er dette ruinene etter jordhytta i Holmstadeie Vestby? Ps! Blikkplata kom jeg på at nok har ligget over vedstablen ved inngangen, hvor den så har blitt blåst inn av nordavinden, da dette var ei halv plate, og nok tilpasset å ligge over vedstablen. Låve har heller ikke dette vært, fordi denne ville vært lagt i skrånende terreng, og ikke i en haug. Så ja, jeg tror vi har funnet igjen fødeplassen til oldefar, til 150-års jubileet hans til neste år😂 Ps2! Det er en viss mulighet for at dette har vært jordkjelleren i ei tømmerstue, hvor man da har hatt inngangen mot sør. Men hvorfor er da steinmuren avsluttet jevnt med terrenget? Man burde da hatt en steinmur som gikk over terreng, i alle fall med 50 cm. Uansett, la oss håpe det stod ei tømmerstue her med inngang og hage mot sør, fordi jeg tror dette ville vært triveligere😉 -Wikimedia. |
Da fikk jeg rotet meg opp til Holmstadeie Vestby, med det første tenkte jeg at dette var nok bare ei potetbu allikevel, men så kom jeg på at jeg har da aldri sett ei rektangulær potetbu med inngangen på langsiden. Jeg hadde sett for meg at veggen i front, her til venstre, ikke hadde steiner, men det kan hende de med trevegg i front bare mente det partiet ut mot gangen, denne er ca 150 cm bred. Da kan det ha vært glugger av grønt glass i overkant av denne.
Ruinen ligger i en haug med skrånende terreng ned på alle sider, og muren avsluttes jevnt med terrenget. Det er ikke spor av leire mellom steinene, men de kan ha benyttet vidjematter foran steinveggene, som de så har rappet. Da ville det være en fordel at steinveggene var åpne, slik at man her hadde stillestående luftlommer. I Tyskland selges slike flettverks-matter for leirrapping i økologiske byggevareforretninger.
I venstre hjørne på motsatt side kan man se en liten vedovn, det er overgrodd oppstablet ved ved inngangen, og ei blikkplate ligger i bunnen. Dette tyder på at stedet har vært overbygd og benyttet til overnatting inntil ikke så altfor lenge siden. Man ville neppe benyttet ei potetbu til overnatting, hvilket peker mot at man har hatt bevissthet om at dette var ei gammel jordhytte på en husmannsplass.
Ruinene ligger ca 30 meter ovenfor Nygardsæterbruvegen med åpning mot nord-vest. Med øyemål antar jeg arealet til ca 40 m2. Jeg finner ikke steingarder ved stedet, men det er ei stor steinrøys nedover dalsida like ovenfor plassen.
Jeg finner det usannsynlig at Holmstadeie Vestby skulle ligge langt unna de andre husmannsplassene i Holmstad, dessuten ville jo dette vært den av husmannsplassene som lå lengst vest. Så alt i alt synes jeg det er mye som tyder på at dette virkelig er ruinene etter Holmstadeie Vestby, og at det var her Herman Evensen Fossemøllen og Marie Andersdatter Holmstad holdt til i ti år mellom 1865-75, og at oldefar Even Helmer Hermansen Holmstad ble født her i 1874.
Far var her i dag og grillet, men jeg tenkte at jeg ville gå hit alene først, for å gjøre mine egne analyser. Skal ta med far en tur seinere, for å se om han kan minnes noe fra plassen fra han var barn, eller at han legger merke til noe jeg ikke har gjort.
Fint om andre også kan ta turen hit for å se på stedet, og da særlig de som har omfattende kunnskaper om husmannsplasser på 1800-tallet.
 |
| Her nede ved denne lysstolpen ved postkassestativet, la jeg oldefar til hvile i drømmen i natt, etter å ha dratt ham fram fra uthuset. https://stock.adobe.com/no/contributor/210096309/%C3%98yvind https://permaliv.myportfolio.com/ |
I natt (21. mai 2023) drømte jeg at jeg hadde dratt fram oldefar Even Helmer fra uthuset, og lagt ham til kvile nede ved lysstoplen foran postkassestativet, med hodet inntil denne. Han hadde grå topplue og vadmelsklær, og jeg hadde lagt ham her med armene over brystet, han så nærmest salig ut, selv om han var død.
Det siste jeg husker fra drømmen var at jeg gikk oppover mot låvegrava, hvor jeg spurte noen om hvorfor oldefar lå i uthuset, og ikke på kirkegården? Men dette fikk jeg ikke noe svar på, og da tror jeg at jeg våknet.
Heldigvis visste jeg da at Even Helmer ligger i grava til sitt barnebarn Egil Holmstad på Hoff kirkegård, sønn av Kolbjørn og Karine Holmstad, som dere kan se lenger ned her.
Det var gamle doktor Fossmo som gav Even Helmer døsdbudskapet, han bodde i den norsk-amerikanske dragstil-villaen ved Hammerstad i Vestbygda, etter at noen totninger hadde vært på besøk i USA og latt seg inspirere. Vi kan regne med at flere av de over hundre villaene Augustinus Overnengen oppførte i Stoughton, var i denne dragestilen.
"For eleven years he (Augustinus Overnengen) was employed in the T. D. Mandt wagon works and since 1884 he has been independently and successfully engaged in business as a contractor and builder. He has erected many of the best business blocks in the city and more than one hundred private residences of superior type."
Den observante leser vil sikkert legge merke til at jeg lenger ned her har gjort en feil igjen, hvor jeg begynte å fable om at Augustinus kun arbeidet kort tid hos T. D. Mandt, grunnet de økonomiske nedgangstidene. Men som vi ser arbeidet Augustinus, som i Stoughton tok navnet August Ovren, hele elleve år som vognmaker, før han i 1884 begynte å opparbeide seg til entreprenør.
Videre har det krøllet seg til i hukommelsen for Nils og Eli Grythestuen, da jeg nå en tid har hevdet at disse giftet seg i 1753, men dette var da den 22. november 1754.
Nils har da vokst opp i Holmstadstuen, som må ha vært et tidligere navn på Holmstadengen, hvor da Grythestuen er et tidligere navn på Grythengen.
Dette er viktig, fordi vi vet da at barna til Nils og Eli lekte i Stysjinbekken under oppveksten, denne bekken gikk i likhet med den magiske brønnen aldri tørr, men nå er den allerede tørr, etter å ha ledet litt flomvann en periode. Så her er det en lang kontinuitet som er brutt!
Videre kom jeg på den ripsbusken som står ved siden av skåvegen ned til elva fra Holmstadjordet, denne tenkte jeg da at hadde forvillet seg dit, eller at husmannsfolket der hadde en bærhage i solhellinga, mens de bodde oppe på selve platået eller holmiren her oppe.
Men selvsagt, denne ribsbusken er bevis på at her hadde vi enda ei jordhytte, gravd inn øverst i dalsida, ved siden av skåvegen ned til dammen i elva, og bærbusker i hagen foran hytta deres!
Så vi har nå funnet igjen tre jordhytter, den under garasjen i Grytheng-hågån, den øverst i dalsida ved siden av skåvegen øverst i Holmstadjordet, samt den i Holmstadeie Vestby, hvor oldefar Even Helmer ble født. I tillegg tror jeg at husmannsplassen Steinberg ved Holmstad Hjemmebakeri var ei jordhytte, samt at det var ei her borte ved Sognebekken.
Så grenda vår her ved stenelven Grýta, dette har vært reineste Hobsyssel, det😊
Tonga nedenfor låven i Holmstad, kom jeg på at må ha fått navnet sitt fordi den stakk ut som ei tunge bak låven. Her er flatt, dessuten var nok dette en gammel husmannsplass fra før det ble vanlig med jordhytter på 1800-tallet, så her har stått ei tømmerstue. Husmannsfolket i Tonga tenker jeg har vært priviligerte, da det var viktig at de hadde det bra, slik at de kunne ta godt vare på dyra.
Og ja, Nygardsæterdammen, som jeg husker som uutgrunnelig dyp med den største bekkeørreten fra jeg var barn, denne tror jeg husmannsfolket i Holmstad har opparbeidet i fellesskap, for å ha en skikkelig fiskedam.
Vi vet nå at Fossemøllen II, denne ble unnfanget en varm sommerkveld i 1866 på festsletta øverst i Stysjin. Derfor har Herman Fossemøllen, hans far Ovren Mikkelson, samt Halvor Grythe, planlagt denne mølla sammen. Dette har nok vært et stort prosjekt, som hele grenda har vært sammen om. Derfor har all den flotte steinen de har benyttet, blitt samlet fra jordene i Holmstad og Grythe over flere år. Når man har arbeidet i jorda, da har man sett etter fin bygningsstein, som har blitt lagt til side og kjørt ned til den nye mølla til Herman.
Vi har også et lite jubileum i år, da det er 300 år siden flomkværna i Grythengen ble nevnt, i 1723. Det har også vært ei kværn her i 1669, men at man har ei flomkværn i 1723, mener jeg betyr at man har bygget opp demningen i dette tidsrommet.
Jeg vet at flomsag betyr at denne kun ble benyttet i flomperioder, men ei sag krever langt mer kraft enn en kværnkall, hvor det da er flommen fra demningen, som har drevet denne. Denne flomkværna har stått inntil dalsida med en kværnkall ned i ei lita grøft ut fra demningen, som man fremdeles kan skimte.
Ah, tenk om vi kunne fått lov til å leve slik dere, her i denne eldgamle kværnenga vår, i fred og ro med kulturarven vår, her ved stenelven Grýta 😍
 |
| Fotografi fra øverst i Verkstedvollen, som herr Fossemøllen ryddet mellom den nye vegen inn til mølla si, og den gamle vegen ned til flomkværna, som gikk inn her rett ovenfor denne bøyde selja. Herfra kjørte Herman vekk 1100 hestelass med stein. Her lå et Y-kryss, hvor en veg gikk opp til kværnenga vår, og en ned til den gamle mølla ved demningen fra 1723, som stod inntil dalsida med en kværnkall ned i ei lita veit, som man fremdeles kan skimte. Nedenfor Y-krysset etter den gamle nyvegen, var det en forstøtningsmur, som vi kan anta at herr Fossemøllen også la opp, når vi ser den flotte forstøtningsmuren nedenfor mølla hans. Over denne forstøtningsmuren brukte de å lage et spretthopp da far var barn, med fart oppe fra Solhaug, hvor en Jostein Sørum var selveste mesteren i å ta baklengs salto. Det var mellom Verkstedvollen og hva som var Stysjinbekken, at August Malterud i Høydahl nedenfor Holmstadengen på motsatt side av vegen, fikk lov til å hogge vinterved. Han var låghalt og omvandrende gardsslakter. Far husker han gikk her nede og hogg med tre-krykka si og det eine beinet på slep, men han nevnte aldri sin skjebne med et ord. Ja, og jeg må også nevne, det var jo selvsagt Halvor Grythe som tilbød herr Fossemøllen kværnenga vår, og ikke motsatt, at Herman stod med lua i hånda og ba om å få kjøpt den. Alt dette foregikk på festsletta øverst i Stysjin i 1866, da Marthe, Ovren Mikkelsons kone, som døde i Overnengen i 1867, også var med på disse dramatiske begivenhetene, en lys og varm sommerkveld i Stysjin ved stenelven Grýta. At det gikk noen år før Herman fikk midler til å kjøpe enga vår, er ikke det minste rart, men disse årene benyttet han til planlegging og tilkjøring av passende stein. Mer i detalj om hvordan Grythengen ble Fossemøllen II, kan dere lese mer om lenger nede her i denne utgaven av "Magical Photography". Selv syntes jeg dette var en lettelse å få klarhet i 😌 |
I stad syntes jeg at jeg hørte vendehalsen oppe fra dalsida, men så kom jeg på at dette måtte være dvergspetten, da vendehalsen er enda mer sørgmodig. Det er slike små detaljer, som å vite nyansene mellom en vendehals og en dvergspett, som krydrer tilværelsen i en grå hverdag i et goldt, subeksurbant ødeland.
Vendehals har det imidlertid vært her, denne har jeg sett med egne øyne, og jeg er rimelig sikker på at den hekket nede ved potetåkeren til Per Post.
I går, på 17. mai 2023, gikk vi en tur ned til nevnte potetåker, hvor far fant ut at denne var over dobbelt så stor som jeg har trodd. Fordi far så at denne har gått opp igjen i en U, med et stykke med berg og stor stein i midten. Jeg trodde kun potetåkeren var feltet mellom vegen og elva inntil steingarden nederst i Grythengen, men her har vært en riktig stor potetåker.
Videre viste far meg hvor den nye gamlevegen gikk, og dette var på skrå opp mellom den røde garasjen i Grythenghågån og ei stor steinrøys nedenfor hjørnet i jordet på Solhaug, som far trodde gikk med i byggingen der nede. Men kanskje kan man fremdeles se rester av den?
Der oppe var det en vinkel-sving, altså ikke en bue-sving, slik jeg trodde. Denne svingen ble bare kalt for Svingen.
Denne vegen gikk ganske bratt opp, og den eneste grunnen vi kan se til dette, er at man ikke ville kjøre over den gamle jordhytta som lå der, av respekt for husmannsfolket som bodde her. At Østre Toten kommune i ettertid velger å gi byggetillatelse for en garasje rett oppå denne jordhytta, kan man jo da tenke sitt om. Jordhaugen eller skjermingshaugen min øverst i nåværende Stysjin, var de imidlertid fanatiske i sin iver for å nekte meg.
Far var også enig i at denne jordhytta må ha ligget omtrent der garasjen nå står, hvor denne da var gravd inn i bakken med en trevegg i front, slik det var vanlig for husmannsplasser på 1800-tallet. Videre så far det som opplagt at det kun var husmannsfolk, som kunne ha ryddet denne potetåkeren ned mot elva, dette var noe herrefolket på Grythe ikke ville giddet å bry seg med. Jordhytta deres lå derfor rett ovenfor den gamle nyvegen mellom potetåkeren til Per Post og Grythenghågån, som var vestre del av Grythågån. De hadde da ei ku i Grythenghågån, og gikk i overkant av Grythågån bort til herregården Grythe, for å utføre sitt pliktarbeide som husmenn. Grythågån var et flott kulturlandskap med bjørketrær og einerbusker, da far var barn.
I Grytheng-hågån har fremdeles Rauen II sin grytheng-rett, denne fikk han med det samme dølagampen Rauen I døde under tømmerkjøring ved Bjørnåsstua på Totenåsen med bestefar Bjarne under krigen. Dette var dessuten før Grytheng-hågån forsvant i Kartverket på 1950-tallet.
Vi vet nå at Grythengen består av to husmannsplasser, men det er helt klart at Grythestuen, hvor vi finner Nils og Eli Grythestuen i 1753, dette var et tidligere navn på kværnenga Grythengen. Dessuten var dette ei tømmerstue, her har aldri vært noen jordhytte. Imidlertid mistenker jeg at det har vært ei jordhytte og en husmannsplass til borte ved Sognebekken, kanskje finner jeg anledning til å ta med jentene bort for å leite etter denne, i løpet av sommeren?
Holmstadeie Vestby ser også ut til å ha vært ei jordhytte, men dette skal jeg undersøke nærmere, samt om jeg kan finne rester av grønt glass der oppe? Noen jordhytter hadde den overdådige luksusen at de hadde små glugger med grønt glass i treveggen i front. Så det skal bli spennende å se om Herman og Mina var blant de priviligerte, de ti årene de holdt til i Holmstadeie Vestby, før de flyttet ned i kværnenga vår i 1875. Oldefar Even Helmer ble født i denne jordhytta i 1874, tilnavnet Helmer fikk han for å skille ham fra sin dødfødte bror året før.
Uansett, skal vi gjenoppta vår rolle som kulturbærere i Grythengen, skal garasjen måtte vike for en tro kopi av slik husmannsfolket levde i jordhytta si nede ved potetåkeren til Per Post, samt at Rauen II skal få oppfylt sin grytheng-rett i Grytheng-hågån.
Denne jordhytta skal vi vise til besøkende fra Wisconsin, samt pilegrimsvandrere etter Dahls-leden rundt Totenåsen, slik at de kan få innblikk i livet til husmannsfolket her, samt få se under hvilke kår Herman og Mina levde, før de flyttet ned i Grythengen.
Potetåkeren til Per Post skal imidlertid få stå som den gjør nå, med tunge granlegger og masser av kvit og blå blåveis, med myk mosebunn, hvor rådyrene foretrekker å sove.
Videre husket far gravør og Toten-kaligrafi-mester Marthe Opsahl fra Lensbygda godt, hun var på alder med oldefar, slank og med et godt vesen.
Far kunne også fortelle at det trolig går mot slutten for Rustad bedehus i Hurdal, som har et nydelig interiør, men et heslig eksteriør. Imidlertid har Betesda bedehus ved Tømta gjenåpnet, jeg foreslo da at de burde sikre seg evt. bedehuskunst av Marte Opsahl fra Rustad bedehus, for å gi denne et nytt liv her. Hennes verker kjennetegnes ved at de er malt på silke, så far skulle undersøke dette, neste gang han er på Rustad.
Nå ser det derfor stygt ut for at jeg rekker å fotografere det gamle bedehusinteriøret i Rustad, men Betesda er like fint, så får de med seg den mest verdifulle bedehuskunsten fra Rustad hit, får jeg satse på dette istedenfor.
Betesda har dessuten også et nydelig eksteriør. Eneste problemet er at det ble liggende så uti vegen, etter at denne ble utvidet. Her har vegvesenet krenket Betesda bedehus dypt, da pietismens budskap er at man skal vandre på den smale veg. Så heller enn å utvide vegen forbi bedehuset, burde de smalnet den inn, helst til kun en meter, slik at man måtte stoppe bilen for å gå forbi bedehuset, for slik å få inn pietismens kjernebudskap med føttene. Og da kunne det jo også hende at en og annen fotgjenger ville stikke innom bedehuset, nå som det har gjenåpnet. For gjenåpning av gamle bedehus, dette er sjelden vare i vår tid!
Ellers nevnte far at gamle Fosmo, doktoren som gav oldefar Even Helmer dødsbudskapet, han bodde i den gamle dragehus-villaen ved Hammerstad i Vestbygda. Dette er en villa i norsk-amerikansk dragestil, og ble bygget av nordmenn som hadde vært på besøk i USA, om dette var gamle Fosmo selv, visste ikke far? Fremdeles finner man mange tilsvarende villaer i Minnesota og Wisconsin, og jeg tipper at av de over hundre villaene Augustinus Overnengen oppførte i Stoughton, var mange i denne norsk-amerikanske dragestilen.
 |
| En flaggspett i lysstolpen på låvegrava, hvor den både trommer i metallplata, samt har spettesmie i en sprekk, hvor det ligger masse kongler nedenfor stolpen. Ellers hører jeg både grønnspett og dvergspett her for tiden, hvor dvergspetten er den ivrigste. Tenk om vi fikk leve i fred her med kulturelva vår og det rike fuglelivet! De andre omkring her bare snauhogger jo skogen sin, de har ingen interesse av eller lidenskap for Grythengens sakramentelle ontologi, dessuten har de ingen grytheng-retter her, fordi det har bare vi. Skal virkelig eiendoms-retter og menneske-retter telle mer enn grytheng-retter i Grythengen!?! *** Liten oppdatering! Holmstadeie Vestby ser ut til å ha vært ei jordhytte med steinvegger, men dette skal jeg undersøke nærmere, når jeg kommer meg opp dit igjen. Disse ble bygget med tre steinvegger inn i bakken og en front av tre, med en lang gang inn. Noen av disse stein-/jordhyttene hadde smale spalter for grønt glass øverst i veggen. Dette var en vanlig måte å bygge husmannsplasser på for Toten, på midten av 1800-tallet. Slik burde man bodd i dag også, slik at man slapp all denne lysforurensningen! *** Liten oppdatering II! Etter at jeg lærte om hvordan man bygget husmannsplasser inn i bakken med stein på 1800-tallet, tror jeg vi nå kan plassere den husmannsplassen jeg mener har ligget mellom potetåkeren til Per Post og Grythenghågån. Fordi her gjorde den gamle nyvegen en sving, og far kunne ikke forstå hvorfor denne svingen var der. Denne svingen tror jeg var laget av respekt for den gamle husmannsplassen som lå der, man ville ikke kjøre over denne. Denne husmannsstua, som da var gravd inn i bakken, vil jeg da tro lå på nedsida av denne svingen. Det var i denne svingen onkel var døden nær for første gang, da han som bitte liten hadde kommet seg opp i ramma på en sykkel, hvor han stod på pedalene, i full fart mot svingen. Dette var da før han hadde lært å svinge og bremse. Tilfeldigvis kom da far og Oddmund Holmstad gående oppover, hvor Oddmund i siste liten fikk kastet seg etter sykkelen og grepet tak i bagasjebæreren. Hvor denne svingen lå, kan man sikkert se på gamle kart, men husker jeg skal jeg ta med far og gå nedover der, hvis de kommer hit 17. mai, så kan han vise meg dette mer nøyaktig. Vi har nå tre indisier på at det lå en husmannsplass her, Grythenghågån (vestre del av Grythågån), potetåkeren til Per Post (en morsom referanse til Per Eriksrud, som også ble kalt Per Post, og som var en foregangsmann for postvesenet på Toten. Vår Per Post var da Per Holmstad, som hadde postkontor på Granli, og potetåker nederst i Grythengen på nedsida av vegen.), samt da den nokså krasse svingen etter den gamle nyvegen. Uten å kjenne til denne byggemetoden med inngraving av husmannsplasser, ville jeg ikke klart å lokalisere denne sannsynlige husmannsplassen på nedsida av svingen i den gamle nyvegen. Nå gjelder det bare å finne ut av om husmannsplassene under Grythe er omtalt ved folketellingen av 1865! https://stock.adobe.com/no/contributor/210096309/%C3%98yvind https://permaliv.myportfolio.com/ |
Å føy, å føy, i dag har vært mye bråk her, men det er også litt å glede seg over, en dvergspett som farer rundt og trommer dagen lang, men særlig tidlig på morgenen. I tillegg har vi flaggspett, som dere ser av bildet, samt grønnspett. Og på soveromsvinduet til storesøster er det ei linnerle som slåss med seg selv fra tidlig morgen til seint på kveld.
Av nye faktaopplysninger kan jeg nevne at grustaket som var i Blåveissvingen før v/a-anlegget, det var ikke der da far var barn, dette er fra etter nyvegen eller den nye gamlevegen ble reetablert på 1950-tallet. Så for de som har lurt på om det kunne ha vært herr Fossemøllen som tok masser herfra ved etablering av ny veg bort til mølla si, kan dette avkreftes, for det gjorde han ikke. Det er nok da heller bestefar Bjarne som tok masser herfra med sin røde Massey Ferguson, da han laget ny veg nederst i Stabbursjordet bort til Grythe.
Ellers kom jeg i tanker om hvilken rute M.J. Dahl fulgte til Skjølåsmesse i Ytter-Kolbu, hvor jeg sjekket på kartet, og da ble jeg overrasket. Fordi fra Holmstadengen til Skjølås i luftlinje er det kun 7 km., det samme som til Kloppen! Og midt mellom Holmstadengen og Skjølås, der ligger Syljusætra, så Dahl har gått over åsen om Syljusætra han, med en rast her!
Videre har jeg begynt å spekulere på om bedehusbenken til fru Faret kan ha blitt laget til nede i mølla til Herman? Hittil har jeg tenkt at disse ble snekret i hjulmakeriet til Klaus Listuen, en plass jeg svært gjerne skulle visst hvor lå? Men kanskje så Herman her en mulighet til å få sin sønn hjem igjen fra Kristiania, hvor han tilbød Klaus å få benytte mølla si til dette arbeidet, mot at Johan Grythengen fikk være med. For mølleridriften vil jeg tro det gikk smått med etter hvert, hvor han kanskje begynte å tenke på nye muligheter, hvor han tenkte at her kunne Johan, som da (1898) var bygningssnekker i Kristiania, slå seg opp med et snekkerverksted. Å bygge om mølla til et snekkerverksted var jo ikke så mye arbeid, stort sett bare å bytte ut kværna med ei båndsag.
Hadde jeg fått leve i fred i Grythengen, noe jeg absolutt ikke får lov til på noe som helst slags vis, ville jeg nok satt i stand igjen mølla til Herman til snekkerverksted, for å bygge Thorud-fløya der. Kværna ville jeg satt opp igjen oppe ved demningen, altså den opprinnelige kværna fra 1723 inntil dalsida, med en enkel kværnkall ned i veita, som man fremdeles så vidt kan skimte.
Det har også blitt klart for meg at visjonene om mølla til Herman i Grythengen, den har kommet til på festplassen øverst i Stysjin! Fordi her har Halvor Evensen Gryte med sin kone Auline, sittet og samtalt med Ovren Mikkelson (Even Michelsen Karsrud) med sin kone Marthe, samt Herman Evensen Fossemøllen med sin kone Marie.
Hvor Ovren og Marthe har fortalt om hvordan de ble skviset ut av Fossemøllen, og hvor forsmedelig det var for Marthe å vokse opp på en storgard, for så å bli staselig gift med møllermesteren i Fossemøllen, for til slutt å ende opp som husmannskone i Overnengen. Hvor hun har grått sine bitre tårer i fanget til Auline Grythe, og Herman fortalte at han så gjerne skulle vært møllermester i Fossemøllen nå!
Da kommer Halvor på at han så gjerne skulle ha sett kværna i stenelven Grýta i gang igjen, men så har kværnfolket i Grythengen emigrert til Amerika, og det har blitt umulig å få tak i dyktige kværnfolk nå. Men hva med Herman? Han har jo lært smedyrket av sin far og er en dyktig mekaniker, han bærer navnet Fossemøllen fra hvor han ble født i 1838, og skulle jo vært møllermester i dag!
Deretter går de ned skåvegen fra festsletta ned til filosofibjørka til oldefar, hvor de fortsetter ned til kværna ved demningen, hvor de begynner å samtale om at herfra kan det ledes ei trerenne, hvor man kan bygge opp ei ny mølle med skovlhjul litt lenger nede. Ei ny og flott, topp moderne mølle! Da blir uretten fra Fossemøllen gjort godt igjen, Herman blir møllermester og Øverskreien får ny kværn i kværnenga Grythengen!
Ja, du verden hvilken kulturarv og historie det ligger her i Grythengen dere! Ville det ikke vært bedre om vi fikk leve i fred her, for å ta vare på alt dette? Er det virkelig ingen som ser verdien av å ivareta kulturarven vår, landskapet vårt og religionen vår? Samt våre gode forbindelser over Atlanteren, hvor Augustinus Overnengen bygget Stoughton, og storebror ble igjen her for å bygge kværnenga Grythengen. Hvor oldefar avsluttet den vestlige kristne sivilisasjon gjennom den nyromantiske seinpietismen, sammen med økopietisten i Holmstadengen. Samt mye, mye mer. Flere hundre totninger stammer fra Grythengen, Herman og Mina, Ovren Mikkelson og Marthe, men allikevel ser ingen av alle disse verdien av å ivareta kulturarven vår. Vi lever totalt samfunnsforlatt her, foraktet og hånet av alle, forfulgt av store flokker med bygdedyr. Vi, som skulle fått leve som stolte kulturbærere og historiemalere i fred og harmoni i vårt fedrealter.
Men tilbake til dvergspetten, fordi jeg leste litt om den, og den synger omtrent som vendehalsen, bare litt raskere og ikke fullt så vemodig. Så da er det dvergspetten jeg har hørt når jeg har syntes jeg har hørt en vendehals, men ikke helt fått det til å stemme.
Dvergspetten hogger hullet i morkne stammer av bjørk, osp eller or ca 3 m over bakken, så da er det denne som har laget reirhull i den morkne bjørka ved siden av demningen. Tenkte jeg skulle ta den til neste år, men nå skal den få stå:-)
 |
| Lenge trodde jeg at vi bare var sendt tilbake til Øverskreien for å ta avskjed med Grythengen, men det blir stadig klarere for meg at mitt oppdrag, som Mjøslandets tårefotograf, er å ta avskjed med hele den vestlige, kristne sivilisasjon. Fordi vår sivilisasjon tok slutt med den nyromantiske seinpietismen. Og Grythengen var USA's hjørnestein. Og kulturelva Grýta kan ikke leve uten Grythengen, hvor Mjøslandet er intet uten kulturelva vår, som kaster seg så mektig ned fra Tjuvåsen. Det er denne kulturarven statsforvalteren i Innlandet burde ha kartlagt! Uansett, nå får alle skjerpe seg, og komme hit for å hjelpe oss med å ta avskjed med vårt fedrealter, Mjøslandet vårt og sivilisasjonen vår! Fotografiet er tatt over Bilitt-høgda søndag for to uker siden. https://stock.adobe.com/no/contributor/210096309/%C3%98yvind |
"Ikke kan vi ha søndagsskole mer, her hvor søndagsskolen stod så sterkt, da vi ikke lenger kan ta med barna ned til den magiske brønnen, som ikke engang gikk tørr under tørrsommeren 1947, for å fortelle barna at slik som denne brønnen, slik er Jesus, en kilde full av livsens vann som aldri går tørr.
For vi kan da ikke ta med barna til pumpehuset for å fortelle dem at slik som dette pumpehuset, slik er den moderne Jesus. Han er mørk og stygg og ruver godt, han durer og går, så sant ikke strømmen går, fordi da går Jesus også, men han går ikke på vannet, nei han bare går sin veg. Da må dere, kjære søndagsskolebarn, ringe til teknisk etat, fordi det er bare eksperter som forstår seg på Jesus i dag.
Jesus er ikke for vanlige folk lenger, det er lenge siden, den gang vi hadde den magiske brønnen nedenfor kjørbrua. Og ikke tro at Jesus har noen plass i hjertene deres lenger, fordi der bor nå Vårt Falske Selv, vår nye guddom i vår nye religion, narsissismen. Nei, i dag er Jesus bare til pynt, og passer best på peishylla.
Hva slags søndagsskole skulle dette bli!" - PermaLiv
Søndagsskole, dette fikk aldri jentene våre oppleve å gå på, fordi man valgte å ikke ta vare på den magiske brønnen nedenfor kjørbrua i Grythengen, hvor man istedenfor livets vann, velger å pumpe dødens vann fra Mjøsas dyp opp hit, for at mennesker skal kunne leve komfortable liv med hjemmekinoene sine, istedenfor Toten-kaligrafien til gravør Marthe Opsahl fra Lensbygda, her i subeksurbania.
Verdens sanne lys er det heller ikke lenger mulig å få øye på, her i pietist-enga til oldefar, grunnet all lysforurensningen.
For du verden hvor pumpehuset durer og går nå, jeg trodde det var denne råner-bilen som stod og tinte av jeg, nå etter ettervinteren, men neida, jammen var det pumpehuset, dette blir bare verre og verre. Man skulle rett og slett trodd alle helvetets djevler har tatt tilhold der nede i dette svarte tempelet til Servoglobus, hvor de synger i kor sin seierssang, da livets vann forsvant med den magiske brønnen.
Det gikk også kaldt nedover ryggen på meg i dag, da det lå et brev i postkassa fra Statsforvalteren i Innlandet, jeg ble nesten like skremt, som da jeg åpnet hatbrevet til kona fra bygdedyrene i Øverskreien. Fordi jeg var sikker på at nå skulle det eksproprieres i Grythengen igjen, for ny fibertrase, slik at man kan strømme Netflix med super-speed på hjemmekinoene sine, her hvor livets vann engang fikk strømme i strie strømmer. Nå er det kun Netflix som strømmes her, fordi aldri igjen skal det strømme toner over Stabburstunet fra Husmannstroens katedral, med husorglet til Nils Lindstad. Nei, det er kun djevelkoret nede fra pumpehuset, som strømmer over Stabburstunet i dag.
Men så var det ikke så ille allikevel, fordi det viser seg at det er naturtypene etter Olterudelva forbi Grythengen, som skal kartlegges i sommer. Ja, ja, de blir vel rasende når de ser de fjelledelgranene jeg har plantet nede i Stysjin, de som har overlevd rådyrene og tørkesommeren i 2018, men jeg skal nå holde et øye etter dem. Og får jeg øye på en biolog, kanskje får jeg vite litt nytt om naturtypene etter minnestien vår.
Tror dere ikke jeg også fant en ny profil for Ovren Mikkelson, eller Even Mikkelsen Karsrud i dag, hvor foreldrene hans også er listet opp:
Mikkel Olsen Karsrud
Birthdate: 1770
Birthplace: Karsrud, Vestre Toten, Oppland, Norway
Death: 1821 (50-51)
Karsrud, Vestre Toten, Oppland, Norway
Immediate Family:
Son of Ole Mikkelsen Kukkersrud and Anne Christensdatter Markestad
Husband of Helene Olsdatter Glemmestad and Ragnhild Halvorsdatter Villaasen
Father of Andreas Mikkelsen Karsrud; Ole Mikkelsen Kukkersrud; Even Mikkelsen Karsrud; Thomas Mikkelsen Karsrud; Oline Mikkelsdatter Karsrud; Helene Mikkelsdatter Karsrud; Christian Mikkelsen Karsrud; Maria Mikkelsdatter Karsrud; Mathias Mikkelsen Karsrud; Hans Mikkelsen Karsrud; Anne Tonette Mikkelsdatter Karsrud; Haagen Mikkelsen Karsrud and Martin Mikkelsen Karsrud « less
Brother of Marte Olsdatter Karsrud
Half brother of Olina Jørgensdatter Karsrud
Om Mikkel Olsen Karsrud var smed nevnes ikke, men jeg vil tro han var smeden på Karsrud, hvor vår Even lærte smedyrket av sin far. Og jammen hadde Even mange søsken!
Herman Nettum nevner at man bør kjenne sin slekt sju generasjoner tilbake i tid, så nå gjør jeg det, selv om det kun er fra Even og framover, at vi kjenner livshistorien til våre forfedre. Deres livshistorie var også i ferd meg å gå i glemmeboka, men nå har jeg og gamlefar heldigvis klart å hente dem fram igjen. Og det var i siste liten!
Herfra er jeg over på åttende generasjon, men etter sju generasjoner er slektstapet så stort, hevder Herman Nettum, at det egentlig ikke lenger gir noen mening. Derfor eventyret om den sjuende far i huset, hvor hva som menes, er at man bør kjenne sin slekt sju generasjoner tilbake i tid.
Mikkel og Mikkelsen holdt seg i fire generasjoner, ser det ut til.
Resten får dere ta selv. Med Johannes Olsen Kukkersrud fra 1625, tenker jeg slektstapet er så stort, at alle totninger er i slekt med ham. På samme vis som at alle europeere er i slekt med Karl den store og Harald Hårfagre. Men ikke mange har ei slektstavle som følger hvert ætteledd helt tilbake til Karl den store, hvilket jeg har, fra Herman Nettum. Han klarte å følge vår slekt tilbake til Karl den store via ei engelsk adelsslekt. Hermans bestefar, som også het Herman, var gift med Berthe Overnengen, tippoldefar Herman og tippoldemor Marie sitt første barn sammen.
 |
| Da er det klart, den lille steinrøysa på oversida av motkulen i Valbydalen, har vært der så lenge far kan huske, og må derfor ha vært rydningsstein fra festsletta øverst i Stysjin. Godt jeg husket på å spørre om dette, før det er for seint. Også Martin Kløvrud innledet biografien sin om M.J. Dahl, med å beklage at han ikke hadde vært vis nok til å spørre ut de gamle, mens de enda var blant dem. Her på festsletta etter skåvegen ned til oldefarbjørka og tippoldefarbjørka ved stenelven Grýta, hadde nok husmannsfolket under Grythe det fint i lyse sommernetter. Og jeg tenker nok de kom ned hit også fra de fem husmannsplassene under Holmstad, med Holmstadeie Vestby på oversida av Nygardsæterbruvegen, hvor Even Helmer ble født i 1874. Det skal heller ikke forundre meg om herrefolket på Grythe og Holmstad slo seg løs sammen med husmennene sine, i alle fall mot slutten, hvor det lutherske standssamfunnet raknet i sømmene, som en følge av pietismen. Trolig tok også Ovren Mikkelson seg en tur hit en gang i blant for å slå seg løs, i de årene Herman og Mina holdt til i Holmstadeie Vestby, kjenner jeg ham rett. Vi skal huske på at Mikkelsons første kone var fem måneder på veg, da de inngikk ekteskapspakten, og hans andre kone, mora til Herman Evensen Fossemøllen, var fire måneder på veg, da de smidde seg i hymens lenker. Fotografiet er fra Haugstua på Stenberg, og jeg mistenker at husmannsstua som stod her i Stuejordet i 1875, kan ha sett omtrent slik ut. Om Grythengen også var Grythestuen, gjenstår å se? https://stock.adobe.com/no/contributor/210096309/%C3%98yvind https://permaliv.myportfolio.com/ |
Hei!
Jeg kom på et spørsmål til far i helga, og det viser seg at steinrøysa på oversida av motkulen i Valbydalen, har vært der så lenge far kan huske. Far tror derfor også at denne er fra rydningen av sletta øverst i Stysjin, som var der da far var barn. Dette tror vi har vært ei festslette for husmannsplassene under Grythe. Den lå da også meget fint til ved skåvegen ned til oldefarbjørka, som Even Helmer fredet. Bestefar Bjarne hadde som forutsetning da de bygde Valbydalen, at denne ikke skulle røres.
Skåvegen gjennom den store steinrøysa litt ovenfor den lille fra festsletta, var det far som laget til da han var i konfirmasjonsalder, en morsom detalj å ta med seg. Før dette gikk det bare en liten sti her ned til elva, fortalte han. Jeg tipper denne ble benyttet av de som ville ta en tur ned til elva, for å fange noen ørretpinner, uten å måtte gå over Grythengen.
Dessverre har jeg enda ikke fått somlet meg ned til dokumentasjonssenteret på Melkefabrikken, for å leite etter antall og navn på husmannsplasser under Grythe fra folketellingen i 1865. Jeg tror som sagt det var tre husmannsplasser her, Grythengen, en mellom potetåkeren til Per Post og Grythenghågån, og en borte ved Sognebekken. Men var det bare en husmannsplass, da kan vi jo med sikkerhet vite at Nils og Eli Grythestuen holdt til i Grythengen i 1753.
Som sagt har vi funnet at Grythengen var ei viktig kværneng, fra vegsystemene da far var barn, da gamlevegen da fulgte den nye gamlevegen (eller blir det gamle nyvegen?) opp til der skåvegen nå går ned til demningen, hvor det var et Y-kryss, med en arm opp til Grythengen og en ned til kværna. Selv mener jeg å kunne se spor av hvor kværnhuset kan ha stått, inntil dalsida ved demningen, med en kværnkall ned i ei renne, som fremdeles så vidt kan skimtes.
Det må ha vært Hermans store planer for ei ny kværn med skovlhjul nede ved telthuset, som fikk overtalt Halvor Grythe til å selge til Herman i 1875. Da det er klart at denne ble tatt ned, da det ikke har vært brann der og det allerede vokste større trær inne i grunnmuren da far var barn, må denne ha blitt flyttet til Skreia stasjon.
Du har det sikkert også veldig hektisk, men skulle det passe en dag, er jeg svært takknemlig hvis du kan finne navn og antall på husmannsplasser under Grythe fra folketellingen i 1865.
Holmstadeie Vestby tror jeg bestemt at må ha forsvunnet inn i Storenga, og denne tror jeg ble etablert av Dahl, samtidig som han bygde ny låve. Men kommer du over noe som bekrefter dette en dag, er jeg takknemlig. Bare ha det i bakhodet.
Fint også hvis du en dag kommer over hvem de 8 var, som etablerte Olterud sag i 1885. Jeg tror ikke Herman var blant disse, da han nok hadde nok med kværna si, men greit å sjekke ut.
Som sagt, far mener Herman etablerte Verkstedvollen mellom skåvegen ned til demningen og vegen bort til telthuset, hvor bestefar Bjarne fortalte at det herfra ble kjørt vekk 1100 hestelass med stein.
Grythenghågån var det som sagt Johan Solhaug som husket navnet på, og far bekreftet at Grythengen strakk seg lenger ned enn i dag på oversida av vegen da han var barn, og at denne delen av Grythengen var noe som ble borte under Kartverket. Grythenghågån var vestre del av Grythågån, som var ei flott beitemark med spredte bjørker, som strakk seg bortover mot Grythe, da far var barn. Mellom denne beitemarka og Linna, var det et belte med skog.
Det er Grythenghågån og potetåkeren til Per Post som gjør at jeg mistenker at det lå en husmannsplass mellom disse, og at Grythengen i dag derfor består av to husmannsplasser.
Så detaljene faller på plass litt om senn nå mot 150-års jubileet vårt i 2025, takket være deg og minnene til far!
Vh,
Øyvind Holmstad,
Grythengen
Gamlefar om steinrøysa på oversida av motkulen i Valbydalen:
"Den har vært der så lenge jeg husker. Kan jo rime seg den kommer derfra."
Ja, dette rimer! Dansesletta lå mellom garasjen og uthuset øverst i Stysjin. Hvorfor den norske stat med Østre Toten kommune i spissen, mente at man burde erstatte festsletta til husmannsfolket i Øverrskreien med en parkeringsplass, vet jeg ikke? Var dette noe kulturarvsdirektoratet skrev under på? Er dette en god måte å hedre minnet om våre forfedre på? Har man spurt seg selv om hva økofilosof Sigmund Kvaløy Sætreng, som bodde i det røde funkishuset på oversida av gamle Stange skole, ville tenkt om dette? Eller hva med Fjodor M. Dostojevskij?
 |
| Part of Rosendals Trädgård with its pink orangery building, a garden and park of Djurgården, Stockholm. Et gammelt fotografi fra 2018, hvor min a7iii var helt ny, og jeg ikke forstod særlig av innstillingene. Dette bildet ble tatt i jpeg, en feilinnstilling, hvor jeg ikke hadde brydd meg med det, da det lå en jordhaug i nedkant, som jeg her har croppet ut. Selv trodde jeg dette var Rosendals slott, da det er rosa, men så viser det seg at det er orangariet i Rosendals Trädgård, en bygning som ble benyttet til å oppbevare appelsintrær og andre varmekjære planter om vintrene. Om noen år håper jeg Stabburstunet kan være like innhyllet av trær, som dette orangariet. Uansett, det beste ville vært hvis vi fikk leve i fred her i denne eldgamle kværnenga vår, som kulturbærere og historiemalere, da selv kulturarven for Kungliga Djurgården blekner, mot den kulturarven man finner her i Grythengen, ved stenelven Grýta. Adobe ser ut til å ha store problemer etter påske, da de bruker opp mot 14 dager på å godkjenne nye bidrag. Dessuten får jeg ikke oppdatert albumene i min portefølje. De kan allikevel ses under "contributor". https://stock.adobe.com/no/contributor/210096309/%C3%98yvind |
"The separation of functions has been the single worst idea in civil planning history. It perpetuates poverty, long commutes, environmentally dangerous projects, urban sprawl, financial exploitation and cheaply built structures." - John from Accounting
Toten er nå helt og fullt ødelagt av den aller verste ideen i sivil planhistorie, funksjonsdeling, hvor man bor på Kapp, handler på Lena og arbeider på Krabyskogen, hvor man raser rundt i kulturlandskapet i skrytebilene sine, på full fart fra sone til sone, dagen lang.
"Massive yards that serve no purpose other than for mowing, wasting water and dumping poison to keep it looking unnaturally green. How much of that space never even sees a human foot other than when it's being mowed or fertilized? - unclejoe1917
Og bor man ikke i exurbania på Kapp, da bor man i subexurbania her i Grythengen, i Stuejordet, i Grythenghågån, i danseplassen til jentene mine etter filosofistien til oldefar, i jordbæråkeren til bestemor, og ellers omkring i gardskoronaen vår, gårdens ramme, på massive tomter, som ikke tjener noen annen hensikt enn å slå plenen med gressklippertanks, i en evig krig mot naturen, hvor man dumper vann og gift, parkerer skrytebilene sine, samt samler på store mengder juggel og skrot.
Tro om de ikke kunne hatt det bedre i en herlig, gangbar, tradisjonell urban landsby nede på Skreia, så kunne de heller kommet hit på besøk, for å nyte vafler med frisk jordbærrøre fra jordbæråkeren på Stabburstunet, sammen med pilegrimsvandrere etter Dahlsleden rundt Totenåsen, til toner fra husorglet til Nils Lindstad i Husmannstroens katedral.
Samt ikke minst å få oppleve herr Fossemøllens mølle igjen fossende ved stenelven Grýta😍 Sammen med en stor flokk stolte wisconsinere, hvor Stoughton hadde byttet ut vennskapsbyen Gjøvik med vennskapsenga Grythengen😁
Må presisere at wisconsinere skal tiltales som Wisconsinites, da Wisconsin er en av tre amerikanske stater, hvor innbyggerne tiltales som "nites".
"@Gero Gike No, we were on a right track until we found oil. But it was super cool here until WWI. New architecture is dreadful, and our nature is rapidly destroyed by wind turbine farms. My farm, village and the landscape here us utterly destroyed by suburban typologies. We're the worst shopping mall country in Europe, the square meters of shopping malls per habita is the highest in Europe, on the level with the USA." - PermaLiv
Dessverre ser det ut til at Wisconsin har lidt samme skjebne som Øverskreien, hvor hele greia endte opp som hva wisconsineren Adventure Elliot kaller for en suburban dystopi.
Derfor er de samme grunnene Elliot lister opp for å forlate Wisconsin, like gyldige for Øverskreien.
Av denne grunn er den største velgjerning jeg kan gjøre for jentene mine, å jage dem så langt vekk fra Grythengen, Øverskreien og Toten, som det er mulig å komme, når de vokser opp.
Om man også har bygdedyr i Wisconsin, kommer ikke Adventure Elliot inn på.
***
Ellers håper jeg dere nå alle har fått lest:
Det er nå helt klart at herr Fossemøllens barn og Øverskreiingene har blitt forvandlet fra nyromantiske seinpietister til kulturrevolusjonære nymaoister!
Og skrekk og gru😲😧😮
 |
| Iskant i Olterudelva, et motiv jeg la merke til, mens jeg dro ved i vinter. |
Mussolini så til romerne for å gjøre Italia stort igjen, hvor han introduserte fascismen, fra fasces, en bunt pinner bundet sammen, et symbol romerne benyttet, for å symbolisere at sammen er man sterkere, enn hver for seg. Ibsen derimot hevdet at sterkest er den som står alene.
Fascismen var ment som et alternativ til kapitalismen og kommunismen, men feilet stort. Dette kom nok av at Mussolini hadde feil forbilder, han så for langt tilbake, da det var den nyromantiske seinpietismen her i Øverskreien, han burde hentet inspirasjon fra. Hvor Mussolini hadde økopietisten i Holmstadengen, som seinere ble til selveste Storenga, bestående av tre mindre plasser, hvorav en av dem var Holmstadeie Vestby, hvor oldefar Even Helmer Hermansen Holmstad ble født i 1874.
Uff, her skar det helt ut, poenget jeg ville fram til, var at Mussolini burde byttet ut keiser Trajan med M.J. Dahl som forbilde. Grunnen til at Mussolini valgte seg Trajan, var fordi under ham var Romerriket på sitt største. Men storenga under Dahl, det var ikke småtterier dette heller, og var nok tross alt nærmere himmelrik enn Romerriket.
Så skal Norge bli stort igjen, da må vi hente fram igjen den nyromantiske seinpietismen, hvor vi har økopietismen som fundament, og ikke fascismen. Økopietismen er også et alternativ til kapitalismen og kommunismen.
Dette fordi de tre S'er er pietismens største fiender, hvilket er Staten, Standssamfunnet og Satan (SSS).
"Hazony’s key point in identifying the woke left as Marxist is their shared focus on the historical struggle between the oppressors and oppressed. This struggle is certainly foundational for Marx and the Marxists, but it is one that other ideologies and movements have embraced as well. This dialectic has roots in both the Old and New Testaments, in which the suffering servants of the Lord or the chosen people eventually triumph over their oppressors. In the Bible, the righteous are destined to prevail over those who are persecuting them, thanks to divine assistance. Marx, it may be argued, was putting a scientific covering over an ancient belief, the lineaments of which he did not invent. He was adapting an ancient narrative to new material circumstances while invoking the mystique of 19th-century science." - Paul Gottfried
Er det ikke forbasket da, vi var så nær ved å ta knekken på Standssamfunnet, Staten og Satan for godt her i Øverskreien, slik at tusenårsriket kunne skride fram over jorden, men så falt alt i grus.
For lommedemokratiet til humanøkolog Terje Bongard, dette var pietismens fullbyrdelse på vår jord!
 |
| Tro om jeg noen gang kommer meg til Ovren Mikkelsons nye "Lake Mjøsa", for å bedrive "long exposure photography"? Dessverre har jeg ikke fått øvd meg på denne sjangeren, i likhet med astro-fotografi, grunnet alle menneskene omkring her. Men var det ikke for dem, da ville jeg jo heller ikke bedrevet fotografiet, fordi da ville jeg vært historiemaler, hvor, hvis jeg ble kvitt dem, straks ville satt min a7III på hylla, tatt Toten-arden til tippoldefar fra Holmstadeie Vestby ned fra veggen, for igjen å la den pløye gjennom grjót-jorda vår. Utrolig synd, da vi torsdag 23. mars hadde nordlys grad 7 over Stabburstunet! "Stunning Photos of the Aurora Lights Seen as Far South as New Mexico" Så en liten korreksjon fra klasseforstanderen, for de som velger å sette sin lit til henne, heller enn bygdedyrene i Øverskreien, som jentene mine dessverre må vokse opp i blant: Jenta mi ligger nå over 100 bøker foran nestemann på lista i klasseles, hun er dønn sterk i alle fag, og utrolig effektiv. Slik jeg forstår klasseforstanderen, har hun ikke opplevd maken til unge, i sine snart 30 år som lærer. Hvordan forklarer bygdedyrene i Øverskreien dette? Ellers spiller spurveugla nede i dalen om morgenene, så dette er hyggelig. Perleugla har jeg ikke hørt siden vi hadde uglekasse på garasjen i Bjørkely. Denne brukte da å sitte i toppen av den store grana i det sør-østre hjørnet av hagen her i Grythengen, for å spille under fullmånen. |
"Congratulations with the Samyang 135 mm, people are so happy with this lens! For myself I think I'll save my money for the new Sigma 50 mm f2, as it looks so cool. I can imagine my great-great-great-grandfather Ovren Mikkelson, coming from Boston or New York, changing train in Chicago, going down to Lake Michigan, to take a look at his new "Lake Mjøsa", in June 1871. He settled in Cambridge, Wisconsin, 73 y.o., where he lived for 16 years. From his forge in his small homestead Overnengen, he could watch the sunrise over Lake Mjøsa in the mornings. I've found a nice stone a little above the forge, I can imagine him sitting there, smacking his pipe. I'm sure he went to Lake Michigan, when his longing for Lake Mjøsa became too strong." - PermaLiv
 |
| Vi begynner å nøste opp igjen i historien vår nå, hvor det var riktig morsomt å finne igjen barndomshjemmet til Even Helmer Hermansen Holmstad i Holmstadeie Vestby, til 150-års jubileet hans til neste år. Noe av hva som fremdeles mangler: Finne antall og navn på husmannsplasser under Grythe fra folketellingen i 1865. Finne ut om det finnes noen dokumenter fra opprettelsen av Storenga, som er en sammenslåing av tre mindre plasser, og om Holmstadeie Vestby er nevnt her? Kontakte etterkommerne av Ovren Mikkelson i Wisconsin, samt forsøke å finne bilder av Even og Augustinus m.m. Sjekke ut om Herman kunne være en av de åtte som etablerte Olterud sag i 1885, selv om jeg tror han hadde nok med mølla si. Uansett greit å sjekke ut. Synes også jeg bør nevne at bygningene til HAWGS (den tredje Solhaug trevare) helt og fullt var eid av Johan Solhaug. Even Helmer vil jeg tro trakk seg ut grunnet sin helsetilstand. Hans sønn Harald Holmstad, som dreiv landhandleri her, leide derfor lokaler av sin onkel Johan. Kvinanda i bildet, som svømmer utover Mjøsa, synes jeg minner litt om Ovren Mikkelson, som seilte over Atlanteren😉 Eller seilte og seilte, ja, dampskipet Hero hadde seil, men dette var bare et supplement til dampkjelen. Overfarten over dammen ble redusert til 14 dager med dampskip, hvor dødeligheten sank fra en prosent med seilskipene, til en promille med dampskipene. Ja, her var en ting til å finne ut av, ankom Ovren Mikkelson USA i New York eller Boston? Så vidt jeg forstår er alle passasjerlister fra Liverpool lastet opp til nettet, så om noen kan påta seg å finne ut av dette også, er jeg meget takknemlig😁 |
Hei!
Takk for frikort til Helmer! Det var hyggelig, da hans bestefar Even Helmer har 150-års jubileum til neste år. Even Helmer var styremedlem og kasserer i allmenningen i 30 år, og en aktiv skogskar om vintrene. Bestefar Bjarne overtok sin fars geit-doninger, samt dølagampen Rauen, som døde under tømmerkjøring ved Bjørnåsstua under krigen. Dette var en hendelse som gikk tungt innpå Bjarne.
Vi har også funnet igjen husmannsplassen Holmstadeie Vestby denne vinteren, hvor Even Helmer ble født i 1874, denne ligger på oversida av Nygardsæterbruvegen. Her var fire husmannsplasser under Holmstad omkring Holmstadengen, pluss en rett bak låven.
Even Helmers foreldre Herman Evensen Fossemøllen og Marie Andersdatter Holmstad var husmenn i Holmstadeie Vestby i perioden 1865-1875, hvor Herman fikk kjøpt kværnenga Grythengen av Halvor Grythe i 1875. Her har vært kværn i alle fall siden 1669, hvor Herman da bygget opp ei helt ny, flott mølle med skovlhjul. Denne bygget hans sønn om til snekkerverksted i 1907, hvor denne ble tatt ned og satt opp igjen ved Skreia stasjon i 1917, hvor da Johan og Even Helmer etablerte seg her med landhandleri og snekkerverksted. I 1937 flyttet de opp igjen, til lokalene der Hawgs MC nå holder til.
Deres bestefar Ovren Mikkelson, et navn han tok etter modergården Ovren, da han var husmann og smed i husmannsplassen Overnengen, emigrerte til Wisconsin i 1871, sammen med fire barn. Han var da 73 år gammel, og fikk 16 år i Cambridge, Wisconsin, sammen med en stor flokk barnebarn.
Hans yngste sønn Augustinus Overnengen opparbeidet seg til å bli Stoughtons største entreprenør, hvor han bygget det meste av byen. Imens bygget hans storebror kværnenga Grythengen.
Fossemøllen var et navn Herman bar hele livet, et navn han fikk fra den tiden hans foreldre var drivere av Fossemøllen, seinere Kværnum, i perioden 1838-1844. Ovren Mikkelson, født Even Michelsen Karsrud, Raufoss, trolig sønn av smeden, giftet seg med enkekone Marthe Tandberg i 1838, da hennes mann Herman Evensen Fossemøllen døde i romjula 1836. Deres første barn sammen, min tippoldefar, ble da oppkalt etter Marthes første mann, da begges fedre het Even. Men på tross av dette måtte de forlate Fossemøllen i 1844, hvor da Marthe endte opp som husmannskone i Overnengen.
Så dette var nok da forhistorien til at Herman heller satset på kværnenga Grythengen, enn å bli med sin far og sine søsken til Wisconsin.
Uansett, far har nå både sesongkort og frikort for Nygårdsætervegen. Hva vi lurer på er om jeg også kan sette mitt bilnummer på dette frikortet, da vi ser man kan påføre to nummer? I så fall overfører vi fars sesongkort til Torsætervegen, da Helmer gjerne kan tenke seg kort for begge vegene over åsen.
Vh,
Øyvind Holmstad,
Grythengen
 |
| Vinterkveld over Lensbygda. Hverken gigantiske hjemmekinoer eller lyskastertorpedoer å se her. Slik skal det være, mørket er et fellesgode, som skal respekteres. Som nyromantiske seinpietister er det både vår rett og vår plikt, å kunne stå på Stabburstunet i mørke vinternetter, for å la oss fylles av det sublime under stjernehimmelen. Dette er forskjellen på nyromantikken og nasjonalromantikken, hvor man under sistnevnte lot seg fylle av det sublime i naturens storhet, mens man under nyromantikken lot seg fylle av det sublime, i naturens enkelhet. La derfor Stabburstunet i Grythengen være et sted, hvor vi kan fylles og næres av det sublime i naturens enkelhet! |
Nå må onkel se til å få vekk mørkevernet over kjørbrua, vi savner ham, men som dere alle vet, har vi gått "no contact", til hans oppdrag er fullført. Dessuten, han blir sikkert kjempeglad, hvis noen påtar seg å hjelpe ham med oppdraget.
Uansett, hvis han vil, skal han få lov til å sette opp et sauegjerde fra den nye skigarden sin, ned til midt under høgspenten og bort til vegen, til sommeren. Dette forutsetter at det ikke er noen fare for at sauene beiter på granplantingene, er det noen fare for dette, må sauene holdes unna granplantingene. Så får onkel tak i et par sauer, kan disse få gå her, for å holde nede gresset.
Ideelt sett bør huset til gamlefar rives, og tilbakeføres til fest- og danseplass for jentene mine, øverst i Stysjin. De som bor der, får heller vende tilbake til Lund i Kolbu, det er uansett klart de vil få det mye bedre der. Fordi det kan ikke tenkes verre skjebne enn å leve på bekostning av Grythengen.
Selv tar vi gjerne også med stabburet etter oldefar til lille Lund, og etablerer oss med fotogalleri i Totens siste urbane håp, som Lund i Kolbu er. Selvsagt under forutsetning av at vi blir tilbudt er absolutt vidunderlig sted, hvor vi helt og fullt kan leve og ånde i pakt med tårefotografiet.
De med lyskastertorpedoen får også noen få til å skjerpe seg, da de har gjort nok skade nå. Vi har som dere vet Øverskreiens største hjemmekino på skrå inn fra høyre over Stabburstunet, og Øverskreiens største lyskaster på skrå inn fra venstre over Stabburstunet. Slik kan vi ikke ha det!
High Contrast Elements hører IKKE hjemme verken i fotografiet, eller i historiemaleriet Grythengen. Hjemmekinoen og lyskastertorpedoen over Stabburstunet vårt, er begge voldsomme High Contrast Terror Elements, som gjør historiemaleriet Grythengen, denne eldgamle kværnenga ved stenelven Grýta, verdiløst!!!!!
 |
| På Toten er det nå snart bare i Svartdalen og ved Svartdalstjerna på Totenåsen, hvor man kan finne skjønnhet, harmoni og indre ro. Lille Lund i Kolbu er kanskje et lite, hederlig unntak. Var jeg blitt ordfører, ville imidlertid Skreia blitt like flott, som denne forstaden til Paris i videoen nedenfor. Christopher Alexander døde på bursdagen til gamlefar i fjor, 2022. Hvil i fred! |
Dette, heller enn å lage til en herlig, urban landsby av Skreia, ala slik vi ser det i videoen. Jeg prøvde å få til dette i perioden 2008-2018, men istedenfor ville de at Skreia skulle bli en sjelløs suburban exurb uten karakter, noe ala Irvine, California, som skal være verdens mest bilbaserte by.
Og forrige uke var hele forsida av Oppland Arbeiderblad dominert av en artikkel med overskrift; "Nå bygges det i indrefileten", og dette skryter de av. Vi vet jo hva arkitektfilosof Christopher Alexander mener om slikt, husker ikke mønsteret, men i alle fall skal man la indrefiletene i fred.
Indrefileten her er Smørvika på Kapp ned mot Mjøsa, som omgir Skibladnerbrygga. Modernistiske blokker etter prinsippet "tårnet i parken", ala Le Corbusier, akkurat den samme formen for kvasi-urbanisme, som fordømmes i videoen.
Så det er håpløst her på Toten nå, kanskje med unntak av lille Lund i Ytter-Kolbu, hvor det ser ut til å finnes noen ildsjeler, samt at dette blir så i utkanten, at utbyggerne ikke sikler etter det.
Uansett, får dere til noe slikt som vi ser i videoen i Oslo, da er det skitt i Toten, da kommer vi innover.
Da blir de sikkert glade her, slik at de også kan få ødelegge de siste restene av kulturlandskap og rural kultur i fred og ro, nå etter at totningene har vært så dyktige i å utslette det minste spor av urban kultur og ekte urbanisme på Toten!
Som vi ser, har man i Smørvika gjort akkurat det motsatte av hva man skal, i tillegg til at man har fylt opp denne indrefileten med noe av den mest anti-urbane arkitektur som finnes, og her ved Mjøsa kan vi vel også si anti-rurale, da disse ekle "tårnet-i-parken" - typologiene, drar med seg hele det omkringliggende kulturlandskapet ned i avgrunnen!
"Vi har fått ny kunnskap om persepsjon, øyebevegelser og hjerneaktivitet. Det må omsettes i handling. Og da kan ikke våre felles, offentlige omgivelser være dominert av minimalistisk, abstrakt arkitektur." - Tor Austigard og Einar Strumse
"Residents of one of the most beautiful countries in the world are in open revolt against an arrogant elite they claim is making the land "grey, depressing and ugly". We could do with their fighting spirit over here." - Harvey Jones
Det alexandrinske mønsteret jeg ikke kom på i kommentaren til Thomas Flemming ovenfor, er mønster 104, Site Repair.
Som vi ser, har man i Smørvika gjort akkurat det motsatte av hva man skal, i tillegg til at man har fylt opp denne indrefileten med noe av den mest anti-urbane arkitektur som finnes, og her ved Mjøsa kan vi vel også si anti-rurale, da disse ekle "tårnet-i-parken" - typologiene, drar med seg hele det omkringliggende kulturlandskapet ned i avgrunnen!
"Buildings must always be built on those parts of the land which are in the worst condition, not the best."
Dette var naturligvis ironi, hvor PermaLiv nå forlanger 15 milliarder, gjerne i USD, til Grýta-fondet, for å gjenopprette tapt ære. Fordi det er klart det, at uten kværnenga til Herman ved sin side, er USA intet!
Therefore:
"On no account place buildings in the places which are most beautiful. In fact, do the opposite. Consider the site and its buildings as a single living eco-system. Leave those areas that are the most precious, beautiful, comfortable, and healthy as they are, and build new structures in those parts of the site which are least pleasant now." - Christopher Alexander
 |
| "In the language of Hartmut Rosa, a sacramental experience with the world possesses "resonance." With a sacramental ontology the meaning of the world "speaks" to us. Enchantment stands in a relational posture with the world. We hear the music of the spheres." Forresten la hønene våre sitt første egg i dag (torsdag 16. februar 2023), det er nok lenge siden sist ei høne la egg i Grythengen, et lite, lysebrunt egg. Bestemor Nelly dreiv jo stort med høner, hvor hønseburet stod på nedsida av låven inntil grisebingen under låven. Hun byttet egg mot smør nede på landhandleriet til Harald Holmstad, som hun trengte til kringlebaksten. Ellers ser jeg at Even Helmer overtok kværnenga vår i 1915, og bestefar Bjarne i 1948. "I 1915 tok Even Helmer Holmstad over bruket etter faren. Han var gift med Otilie Røise. De fikk barna Harald, Kolbjørn, Markus, Bjarne og Dora. Sønnen Bjarne tok over bruket etter faren i 1948." Så da ble det noen nye opplysninger i dag også👍 Uansett, vi gjenopptar ikke vår rolle som kulturbærere, på tvers av Atlanterhavet, før våre sakrale erfaringer får resonans. Da legger vi kameraet på hylla, og setter i stand igjen Toten-arden til Herman fra Holmstadeie Vestby på oversida av Nygardsæterbruvegen, for å la denne synge i grjót-jorda vår igjen. Sangen om Grythengens sakramentelle ontologi, intet mindre💖 |
"As a Norwegian I am VERY proud, and I am so grateful that we have now forged such strong, courageous ties across the pond 🙂" - PermaLiv
Dette var naturligvis ironi, hvor PermaLiv nå forlanger 15 milliarder, gjerne i USD, til Grýta-fondet, for å gjenopprette tapt ære. Fordi det er klart det, at uten kværnenga til Herman ved sin side, er USA intet!
Hvor heller ikke Grythengen er noe annet enn død, livløs materie, uten at herr Fossemøllens mølle igjen synger sammen med kulturelva si, stenelven Grýta.
"The disenchanted imagination, by contrast, evacuates material reality of meaning. A brute, dumb materiality replaces sacramental fullness. The universe becomes cold and silent. Reality is experienced as "dead," as indifferent and uncommunicative.
I dag tidlig kjørte jeg forbi de nye boligene i Bondelia hage på Gjøvik, og dette er det absoultte lavmål, dypere kan ikke menneskeheten falle. Se da kontrasten til arbeiderboligene på Södermalm! Heldigvis, da jeg kom hjem, fant jeg en podcast med Saher Sourouri, lederen av Arkitekturopprøret Norge:
Her var det faktisk en artikkel av James Kalb jeg hadde oversett, denne skal det bli en fryd å fordøye i helga😊 Den handler om et av mine yndlingstema, nemlig det politiske, sosiale og moralske svarte hullet vi har falt ned i under den liberale moderniteten. Ja, og det rare er jo det, at folk tror ikke at det finnes noe alternativ til dette marerittet, men det gjør det jo, for dette er lommedemokratiet til Terje Bongard! Gjerne ispedd en solid dose øko-pietisme, med Grythengen som et levende historiemaleri for den gylne tiden, hvor staten var som svakest, og pietismen stod sterkest.
In the language of Hartmut Rosa, a sacramental experience with the world possesses "resonance." With a sacramental ontology the meaning of the world "speaks" to us. Enchantment stands in a relational posture with the world. We hear the music of the spheres.
Disenchantment lacks this resonance. The inert material stuff of the cosmos communicates no meaning, points to nothing beyond itself. There is no music." - Richard Beck
Grythengen er redusert til brutal, døv materialitet, av døve, likegyldige og ikke-kommuniserende mennesker, altså motpolen til meg og jentene mine. Siden vi kom tilbake hit i 2018, jaget fra Gjøvik av et av verdenshistoriens ondeste kvinnemennesker, har vi funnet tilbake hele Grythengens sakramentelle ontologi. Nå er her kaldt og stille.
Allikevel snakker meningen i pietist-enga til oldefar til oss nå, gjennom sfærenes musikk. Fortryllelsen står og venter på oss, som resonans. Vi har funnet igjen ontologien til Kværnenga Grythengen. La oss spille!
Tenk å ha en slik klok og framsynt forfar som Niccolò di Tommaso Antinori (1454-1520)✋
 |
| Arbeiderstrøkene på Södermalm er nå det hippeste hippe i hele Stockholm, hvor ikke lenger en eneste arbeider har råd til å bo. |
I går leste jeg en artikkel om landsbyen Kafr Kama i Galilea, hvor det bor såkalte Circassianere, som ble fordrevet fra Kaukasus av Tsaren. Kafr Kama er en av 32 UNWTO-anerkjente turist-landsbyer i verden.
"One of two Circassian villages in Israel, Kafr Kama is located in the Lower Galilee near Kfar Tavor. It was selected this year by the UN World Tourism Organization to be included in its 2022 list of tourist villages recommended to visit, making it one of only 32 UNWTO-recognized “tourism villages” in the world. In the prior year, the first time the designation was given, 44 villages were chosen."
På denne lista kunne selvsagt Skreia ha havnet, hadde man lyttet til undertegnede. Men det er helt klart, Fossemøllen I og Fossemøllen II henger sammen, hvor den ene ikke kan eksistere uten den andre. Fordi uten stenelven Grýta som ei levende kulturelv, kan heller aldri Lenaelva bli ei levende kulturelv, og uten at herr Fossemøllens mølle fosser, som del av kværnenga Grythengen som et levende historiemaleri i kulturlandskapet rundt Mjøsa, kan aldri Skreia bli et kultursentrum.
Dessuten er det også slik at uten Grythengen ved sin side, kan aldri USA bli stort igjen. Dessverre ser ikke engang Donald Trump ut til å forstå dette, og i alle fall ikke Joe Biden. Joe Biden har jo tvert imot forenet oss i udåder i Østersjøen, heller enn i felles stolthet over kværnenga Grythengen og mølla til Herman, storebroren til mannen som bygget Stoughton. Og som vi nok nå kan anta at var med og finansierte herr Fossemøllens mølle, for å gjøre godt igjen den måten Ovren Mikkelson og hans kone Marthe, ble skviset ut av Fossemøllen på i 1844! Fordi jeg tror ikke at Augustinus Overnengen ble som smed ved T G Mandt and Mandt Wagon i mer enn maks to år, grunnet nedgangstidene, hvor han seinest i 1875 begynte å opparbeide seg til en av Stoughtons store sønner.
Så det eneste man kan gjøre nå, det er å tårefotografere, fotografiske tårer over tapt kulturlandskap, tapt kultur og en vestlig sivilisasjon lagt i ruiner.
 |
| Slikt kulturlandskap skulle vi hatt i Grytheng-hågån, vestre del av Grythågån, hvor dølagampen Rauen II skulle ha beitet. Hvis Rauen II da ikke beitet i Verkstedvollen, vollen Herman Evensen Fossemøllen laget til mellom nyvegen inn til den nye mølla si, med skovlhjul, og den gamle skåvegen ned til den tidligere mølla ved demningen, hvor det kun gikk en kvernkall. Fra denne vollen hvor Herman kjørte vekk 1100 hestelass med stein, som han vel benyttet som fyllmasse i kværnanleggene sine. Fordi Norge og USA skulle vært forenet i stolthet over kværnenga Grythengen og mølla til Herman, storebroren til mannen som bygget Stoughton. Nå er vi istedenfor forenet i udåder i Østersjøen. Men neida, heller enn levende kulturlandskap, skal landskapet vårt industrialiseres, nå med solkraftverk over Nordlia, som om det ikke var nok med det nye industriområdet over Kapphøgda, synlig fra Mjøsa, Skibladner og Helgøya. Kværnenga til Herman derimot, får det døve øre, fordi det ligger ikke store penger i mølla til herr Fossemøllen ved stenelven Grýta. "However important it is to deal with disease, crime, and trash collection, we should place our greatest emphasis on health, virtue, and beauty." - James Kalb |
 |
| Det skal fremdeles finnes et knivmaker-miljø for Dahls-knivene omkring Aas kirke ved Bøverbru. |
Jeg begynner å kunne litt om emissær, skomaker og småbruker Magnus J. Dahl, hvor et bi-produkt av dette, er at det siver inn litt kunnskap om Totens andre M.J. Dahl, nemlig knivmaker Martin Johannessen Dahl (1866-1933):
"Da skal jeg se om jeg finner Kværndalen til sommeren! Da håper jeg at jeg har forstått det rett, at det er slik at slekta Dahl har laget Dahls-kniver, hvor de benyttet initialene til sin store forfar M.J. Dahl, som logo? Finnes knivmakerverkstedet til den første M.J. Dahl i Kværndalen fortsatt? Vet du om det finnes noen artikler om knivmaker M.J. Dahl og Dahls-knivene i noen utgave av Totens årbok?"
Navnet Dahl er da en forkortning for Kværndalen i Sletta på Toten, hvor mannen som begynte med Dahls-kniver, M.J. Dahl, holdt til. Initialene M.J. Dahl ble således, hvis jeg har forstått det rett, en merkevare-logo for Dahls-slekta, som var ei knivmaker-slekt.
Da vi har to M.J. Dahl på Toten, synes jeg det er morsomt å kunne litt om dem begge. Det blir nok da tur til Kværndalen til sommeren, hvor det alltid er inspirerende å kunne litt om historien, til det landskapet man fotograferer.
M.J. Dahl fikk 17 barn, hvorav de fleste ble knivmakere, som sin far. Hans barn benyttet den felles logoen M.J. Dahl, på knivene de laget, og slik har det fortsatt, inn til vår tid!
Dahls kone Helga Ovidia Dahl skal også ha vært med sin mann og laget kniver. Så dette var nok en skikkelig familiebedrift!
I boka: Totenkniven og folka bak, skrevet av Jan E Grøtberg og Marthe Kihle Schjønsby, står det de en del om MARTIN Johannessen Dahl og kona Helga Ovidia Dahl, samt deres barn.
 |
| Totens vakreste låve? Og se på det smykket av en gavl-luke😘 Må si dette gjør bedre for sjelen enn industristållåver med lyskastertorpedoer😱 |
"Narcissists can humiliate and destroy you completely, and afterward they expect your admiration for their victory. When you don't, they're baffled, and are even more eager to destroy you." - PermaLiv
"Jadda, det var i 2818 det første vindkraftverket i Hedmark/Innlandet ble satt i drift. Ca. 2 år senere ble nr. 2 Kjølberget Vindkraftverk satt i drift. Se Norgeskart.no og hjemmesida til Austri Vind. Det er trist når store områder med gammelskog/verneverdig natur ikke får stå i fred for kortsiktig profitt. Vi synligjorde hvilke konsekvenser naturinngrepene ville få, men de fleste politikere, med noen hederlige unntak, logret med halen for Austri Vind - eid av Eidsiva Energi og Gudbrandsdal Energi. For å skaffe kapital til å bygge måtte de ut på det store markedet og Stadtwerke München kjøpte 60 % av Austri Vind. Dermed kunne de starte byggingen av infrastruktur og innkjøp av turbiner m.m....Vi fulgte byggeprosessen tett ved blant annet å ha kontakt med byggeledere - skaffet oss en del innside info den vegen. I årene før hadde jeg videofilmet/fotograferte mye av planområde og de tre vegene inn i planområdet - føre var enn etter snar. Så nå sitter vi på historisk dokumentasjon på et område som er forandret for "alltid". Har også gjort mye av det samme under byggeprosessen og i etterkant. Alt vi har gjort tar mye tid, men er glade for at vi har brukt så mye av tida vår. Når vi ser oss rundt så opplever vi dessverre at mange er ganske "bevisstløse" borti her. Vi kom hit tidlig 2000 tallet og skjønte vel tidlig at det er ikke plassen for oss, men så har åra gått og nå bor vi billig og sentralt i Elverum og med min sykdom er det ikke aktuelt å flytte tilbake til sivilisasjonen - Oslo. Dessuten er vi ikke villige til å betale det det koster i Oslo, Drammen, Bergen, Trondheim, Tromsø....... nå, men jeg skjønner at unge er villige til å betale skjorta for å slippe trangvik både her og der. Ha en fin dag." - Ragnar Reutz-Håkenstad
"Vi kom hit tidlig 2000 tallet og skjønte vel tidlig at det er ikke plassen for oss, men så har åra gått og nå bor vi billig og sentralt i Elverum og med min sykdom er det ikke aktuelt å flytte tilbake til sivilisasjonen - Oslo. Dessuten er vi ikke villige til å betale det det koster i Oslo, Drammen, Bergen, Trondheim, Tromsø....... nå, men jeg skjønner at unge er villige til å betale skjorta for å slippe trangvik både her og der."
Ja, her i Grythengen, her er IKKE plassen for oss, og her i Øverskreien, her er Trangvik her! Dette selv om Grythengen selvsagt KUN er plassen for oss, da det KUN er vi som er glade i Grythengen, og det KUN er vi som forstår vår historie, vårt landskap og vår tro. Alle andre holder seg for øynene, slik Dr. Les Carter demonstrerer i videoen ovenfor, hvor de nekter å se vårt perspektiv.
"Når vi ser oss rundt så opplever vi dessverre at mange er ganske "bevisstløse" borti her."
Og det er de oppi her også! Kun hvis bygdedyrene lukter blod, da rotter de seg sammen, hvis de får ferten av noen som er annerledes!
Allikevel er vi nå dømt til å bli her, etter å ha blitt jaget hit fra Gjøvik av covert-høna i D, for å dokumentere vår historie, vårt landskap og vår tro, før alt oppslukes av vår nye, narsissistiske verdensorden.
Uansett, jentene, de skal jages fra Toten og inn til sivilisasjonen, her på Toten får de ikke lov til å leve som voksne. Så vondt vil jeg dem ikke!
"Uff, har du sett på maken… føler med dere. Her er en av grunnene til at ikke vi i sin tid flyttet ut: Vi ville blitt annerledes, og da er bygdedyret der med en gang.
Beklager, Øyvind, jeg er ikke lysten på å si noe om dette, du får gjøre så godt du kan.
Lykke til…" – Humanøkolog Terje Bongard
“Du har møtt de verste jantelovstrategiene her, Øyvind: Husk at du ikke må gi disse noen stemme, akkurat som vi ikke må bruke navnet på Utøyamorderen eller andre som søker Herostratisk berømmelse… gi f… i dem, sett dem bare anonymt i sammenheng med taperstrategien til Herostrat.” - Terje Bongard
 |
| Da smeltet snøen av trærne, og det var trist, fordi da ble vi så eksponert her igjen. Som dere ser snudde mildværet i løpet av forrige natta, slik at snøen på taket til uthuset stivnet rett før den falt ned. Men til neste år, da må vi vel få til såpass til mørkevern omkring her, at det kan være mulig å stå på Stabburstunet igjen, for å nyte hva som er igjen av stjernehimmelen😃 "Stjernene forsvinner mange steder i verden" For heller ikke stjernehimmelen er lenger som den var under den gylne tiden, til fortvilelse for en nyromantisk seinpietist. De som ikke er ødelagt av liberal modernitet, er hjertelig velkomne for å hjelpe til, om du vil plante trær, bygge mørkevern eller lage til minnesti. Veden fra alt nedfallet oppe ved det gamle elveleiet, skal jeg nok få ned selv. Har tenkt på alt mulig for å få den ned, men så prøvde jeg bare å surre en jekkestrammer rundt en stokk, og det glei som bare det. Så nå får jeg hale og dra vedstokker nedover dalen, så lenge føret holder😝 Dessuten, tror dere ikke det at Dell plutselig kom og ordnet min Dell XPS 13", etter 100 telefonsamtaler og minst like mange epost, så det var fantastisk! Fordi den eneste måten jeg klarer å holde meg mentalt frisk på, under den liberale modernitetens tyngende mørke, det er gjennom tårefotografiet det! Som sagt, fotografiet ovenfor, som jeg tok i går morges fra trappa, dette representerer kun det siste fotografiske mesterverket, av en lang rekke blinkskudd fra de siste dagers vintereventyr😍 https://permaliv.myportfolio.com/ |
Er den liberale moderniteten ultimat og uknuselig? Vel, egentlig er den vel ikke det, bare det at klarer vi ikke å knuse den, vil den knuse oss alle i sin selvdestruksjon.
"The immediate outlook, humanly speaking, is bad. People remain people, human nature remains human nature, and there are signs of new life, but pyramiding disasters are far more obvious. The job of those who see what is going on is to survive the current situation, defend and carry forward as much of the Faith, civilized life, and sanity as we can, propagate those things as opportunity offers, and eventually prevail as liberalism and modernity destroy themselves." - James Kalb
Kan det sies bedre, hva som er vår jobb, vi som forstår hva som foregår!
"The job of those who see what is going on is to survive the current situation, defend and carry forward as much of the Faith, civilized life, and sanity as we can, propagate those things as opportunity offers, and eventually prevail as liberalism and modernity destroy themselves."
Å overleve her i Grythengen er selvsagt meget vanskelig, vi ble jaget hit fra lommehullet vårt i Gjøvik, og nå vil de jammen jage oss herfra også. Men uansett blir vi i nærheten, for å dokumentere vår historie og landskapsarv, i ord og fotografi, eller hva vi kaller for tårefotografiet.
Augustinus arbeidet som tømrer i Cambridge, men så flyttet han til Stoughton i 1873, fordi han grunnet sine kunnskaper som smed fra smia i Overnengen, hadde fått arbeide hos T G Mandt and Mandt Wagon. Men som vi ser, der ble han nok ikke lenge, grunnet nedgangstidene, så jeg tror Augustinus raskt gjenopptok sitt arbeide som bygningsarbeider, hvor han allerede fra 1873/74 begynte å opparbeide seg til å bli en av byens fremste entreprenører.
 |
| Tror dere ikke jeg hadde tatt et bilde av ruinene ovenfor Nygardsæterbruvegen, ser det var i 2019 jeg gikk over dem. Ser jeg trodde det var ruinene etter ei potetløe, og det kan det jo hende det har vært, men det kan også hende man har gjenbrukt møkkakjelleren til låven i Holmstadeie Vestby som potetløe? Er det noen som husker at det har stått noe her? Kanskje gamlefar husker, fra de bodde i Nedre Nygardsætra, og kjørte fram og tilbake over Nygardsæterbruvegen? Var Holmstadeie Vestby her, lå dette langt vest for Vestby gård, som faktisk ligger øst for Holmstadengen. Selv tror jeg det har vært et lite husmannssamfunn her oppe, med husmannsplassene Steinberg, Holmstadengen, Holmstadeie Vestby og Holmstadjordet. I Tonga, rett nedenfor låven i Holmstad, tror jeg de hadde ansvaret for dyra. Uansett, til våren skal området saumfares! Og som sagt, har noen opplysninger om stedet, ta kontakt! -Wikimedia. |
En flott diskusjon om Ukraina-krisen mellom professor Glenn Diesen og oberst Douglas Macgregor. Jammen er vi i Vesten rare, nå har vi totalt ødelagt hele den vestlige, kristne sivilisasjon, så går vi på Russland, for å ødelegge den østlige, kristne sivilisasjon også. Jeg tror dette er enda mer tragisk enn det fjerde korstog mot Konstantinopel!
"The current, ongoing crusade against Russia, in which the combined West is using the Ukraine’s living corpse as a battering ram against it, is a very odd one: instead of losing territory and population, as would be expected in the course of any regular, normal crusade, Russia is gaining lands and people—by the million! These are lands it had lost in the aftermath of the failed Bolshevik experiment. Along the way, Russia is ridding itself of economic dependence on the hostile nations to its west. This crusade is also odd because, unlike all previous crusades against Russia, Napoleon and Hitler included, which were launched by European nations, this one features the United States as its centerpiece, and the United States is on a different continent entirely." - Dmitri Orlov
 |
| Pussig å tenke på at Toten-arden til tippoldefar mest sannsynlig har pløyet jorda i husmannsplassen Holmstadeie Vestby, på oversida av Nygardsæterbruvegen, i tidsrommet 1865-1875. Tror du ikke det, jeg hadde jammen tatt et bilde av ruinene i hva som kan være vårt Vestby, ser jeg da trodde det hadde stått ei potetløe her, men vi får se til våren😉 -Wikimedia. Ellers hadde man aldri jordskifte med gress, slik man ser det her, før man fikk vendeskjærsplog. Dette fordi arden ikke klarte å brøyte opp igjen gresstorva. Så hadde man først fått brøytet opp jorda, da sådde man den aldri til igjen med gress. Dette var også grunnen til at alt gress til for ble høstet i utmark, på gressenger og torvmyrer. |
"We had the same thing here in Norway before and after 1905, with beautiful, flourishing villages and proud, free farmers, developing distinctive cultures, and people gathered in music teams in every hamlet, visiting each other across the hills. And most of them had close relatives in the Mid West, receiving letters and news.
Well, it’s all gone here too, I just photograph the last remnants and collect the last memories of this golden age, before these are gone too." - PermaLiv
Det ser ut til at den gylne tiden, eller "La Belle Époque", er et felles fenomen for hele den vestlige, kristne sivilisasjon, hvor denne tiden her i grenda og rundt Totenåsen fant sitt helt spesielle kulturuttrykk i den nyromantiske seinpietismen, hvor strømninger fra "Lysakerkretsen" og rosenianismen ble forenet. Selv ser jeg meg jo som en omvendt Jakob Gløersen, hvor han var med og la grunnlaget for Norges storhetstid, mens jeg forsøker å samle sammen etterlevningene.
Jeg tror vi kan være rause nok til å kalle M.J. Dahl en av den gylne tidens fremste representanter, og et sant barn av sin tid. Jeg ser i boka til Martin Kløvrud at etter 1. verdenskrig, da mistet Dahl sin appel, hvor det kun var de gamle som møtte opp. Omtrent som for Smokie og andre rockeband, som ikke lenger appelerer til nye generasjoner, kun den gamle skare av lojale fans.
1800-tallet var også pietismens storhetstid, og bestod av tre store bølger, den haugianske, den johnsonske (Gisle Johnson (1822–1894)) og den rosenianske. Dahl ble omvendt under lesning av Rosenius sitt blad Pietisten, som på denne tiden var Nordens største tidsskrift, med et opplag fire ganger større enn de største, svenske riksavisene.
Så mens Hauge var pietismens alfa, tror jeg vi her i grenda kan slå oss på brystet og hevde med god grunn at Dahl var pietismens omega. Hvor Hauge representerer den innledende kampen mot standssamfunnet, mens under Dahls tid lå dette i grus, hvor man høstet fruktene av Hauges innsats.
Nå har dessverre standssamfunnet vendt tilbake, men i en forvrengt form, hvor Gud er erstattet med Mennesket, og tradisjonene med scientisme. For de som ønsker å vite mer om vårt nye, post-pietistiske standssamfunn, anbefaler jeg James Kalb.
Dahl var nok svært glad i grenda si, hvor jeg la merke til en setning i Martin Kløvrud sin biografi, hvor han nevnte at Dahl aldri la seg ned for å sove middagskvilen. Nei, han bare satt ved kjøkkenvinduet og så nedover grenda vår og utover Mjøslandet til han sovnet, lenende inntil veggen.
Martin skriver også at Dahl aldri gav seg før han fikk revet opp ei rot på jordene, hvilket vel tyder på at han dreiv med nyrydding. Så hva jeg tenker, var det M.J. Dahl som ryddet Storenga ovenfor Holmstadengen?
Storenga tror jeg må ha vært jordvegen i husmannsplassen Holmstadeie Vestby, som jeg tror må ha ligget på oversida av Nygardsæterbruvegen, men jeg får vel ikke være for sikker, før jeg har fått studert disse ruinene nærmere til våren. Jeg tenkte ikke så nøye over dem da jeg kom over dem, tror det var i 2018, hvor det aldri kunne falle meg inn at oldefar Even Helmer kan ha blitt født her i 1874, og at mine tippoldeforeldre Herman og Mina holdt til her i tidsrommet 1865-1875.
Alle de fire andre husmannsplassene i Holmstad vet vi jo hvor lå, med Holmstadengen der den ligger nå, Holmstadjordet på "holmiren" eller sletta nedenfor Holmstadengen, Steinberg omtrent der Holmstad hjemmebakeri ligger, og Tonga noe nedenfor låven i Holmstad. Det var kun Holmstadeie Vestby som hadde blitt borte fra minnet, hvor jeg tror det kan være ruinene av denne husmannsplassen vi ser, litt sør-vest for Holmstadengen.
Allikevel, jeg tror ikke det var tilfeldig at barna til Herman og Mina ble skrevet inn som Vestby før Ovren Mikkelson emigrerte sammen med Martine og Augustinus fredag 26. mai 1871, og Holmstad etterpå. I tillegg hadde vi et tidsrom på tre år, mellom 1869-1872, hvor de ikke fikk noen barn. Jeg tror derfor de i dette tidsrommet telte på knappene om de skulle bli med til Wisconsin eller ikke, men så fikk de da altså lovnad om kværnenga Grythengen av Halvor Grythe, et tilbud herr Fossemøllen naturligvis ikke kunne motstå.
Tidligere hadde de nok valgt å kalle seg Vestby, fordi de håpet å kunne bli ved Holmstadeie Vestby. Men nå, med kværnenga Grythengen i sikte, tenkte de det var bedre å kalle seg for familien Holmstad.
Det var dette navneskiftet som gjorde at jeg trodde Herman og Mina flyttet ned i Holmstad i 1871, for å være frie til å opparbeide seg midler, til å få kjøpt Grythengen.
La forresten merke til at de første barnebarna til Ovren Mikkelson født etter avreise, var tvillinger og ble født 14. april 1872, hvor de begge også døde samme år den 15. juni. Året deretter, i 1873, fikk de sønnen Even Hermansen, som også døde som spedbarn. Augusta, som ble født i 1869, som den siste Vestby, ser jeg døde her i Grythengen i 1886, så hun ble kun 17 år. Derfor var det kun åtte-ni søstre Even Helmer og Johan Albert vokste opp sammen med her i husmannsstua i Stuejordet.
Er det ikke pussig, disse detaljene har jeg ikke bitt meg merke i før, jeg la kun merke til det, fordi jeg begynte å skrive dette her.
Men da Herman og Mina ikke flyttet ned i Holmstad for å slippe pliktarbeide som husmenn, og ellers alt arbeidet med en husmannsplass, hvordan finansierte de da kjøpet av Grythengen, samt ikke minst byggingen av den flotte, nye mølla?
Her også tror jeg vi må omskrive historien, fordi jeg har tenkt at Augustinus Overnengen arbeidet hos T G Mandt and Mandt Wagon fram til brannen i 1883, men så leser jeg dette hos Stoughton Historical Society:
"But in 1873 depression gripped the country. 1873, 1874 and 1875 were bad years with farmers hit hard as the land suffered from drought and the crops were devastated by plagues of grasshoppers. They could not afford to buy wagons in these hard times. Mandt's creditors met and agreed to accept 35 cents on the dollar as payment in full for all his debts rather than shut down the factory and sell it for what they could get."
Derfor tror jeg Augustinus har vært med å finansiere kjøpet av Grythengen og byggingen av den nye mølla her, da jeg tror alle barna i Overnengen har delt bitterheten over den måten Even og Marthe ble presset ut av Fossemøllen ved Kværnumsstrykene på, hvor de så mølla til Herman og kværnenga Grythengen, som en måte å gjenopprette tapt ære på. Hvor kværnenga vår var deres Fossemøllen II, med Herman som den nye herr Fossemøllen!
Hva tror dere, alle dere 3-400 fossemøllinger der ute, om denne teorien?
Da kan vi krysse av for Anne Helene, kona til August Holmstad, hun står til høyre for Oline Opsahl, med et kvitt sjal over skuldrene. Videre kan vi så vidt skimte Ingrid Opsahl, Johan Arnts datter og kona til Anders Holmstad, helt bakerst rett bak hodet til Thorvald Lindstad. Arnt Ivar er vel da muligens oppkalt etter sin oldefar Johan Arnt Opsahl?
- Jerusalem's 2,000-year-old Pilgrimage Road preparing for modern revival
"At arkitekten har benyttet sveitserstilens lekenhet som anledning til å plassere solkorset på denne iøynefallende plassen er ikke rart, gitt symbolets tilknytning til jordbruket og naturen, som utgjør Rammes kjerne. Det er passende å avslutte vår hyllest av Ramme med Solkorset, da det på mange måter symboliserer det Ramme står for. La det minne oss på å bevare nærheten til og respekt for naturen. La det minne oss på den evige anledning til å ta opp igjen eldgamle tradisjoner og innlemme dem i de nye." - Carl Korsnes
I dag så min kone onkel, hvor hun uttalte at han har blitt så annerledes, og det er jo ikke noe rart, da han ikke får komme til fest i Grythengen, grunnet sine gode venner over vegen.
 |
| Husmannsplassen Vestby må ha ligget i dette motivet, men kan dette også ha vært husmannsplassen Holmstadeie, hvor Even Helmer Hermansen Holmstad ble født i 1874? *** Som vi ser nedenfor, har nok husmannsplassen Vestby blitt kalt for Holmstadeie Vestby hele tiden, og denne plassen, hvor Even Helmer ble født i 1874, har da ingenting med gården Vestby å gjøre i det hele tatt! Det mest sannsynlige er da at vi hadde tre husmannsplasser nær hverandre etter Olterudelva, med Holmstadjordet, Holmstadengen og Holmstadeie Vestby, hvor vi finner ruinene etter sistnevnte lengst vest. Herman og Mina flyttet derfor aldri ned fra Vestby til Holmstad, og de har heller aldri holdt til på gården Vestby, nei, de holdt til i Holmstadeie Vestby på oversida av Nygardsæterbruvegen i hele tidsrommet mellom 1865 -1875, hvor de da flyttet herfra ned i Grythengen. Men dette reiser da også spørsmålet om Grythengen var Grytheie Grythengen? I så fall har husmannsplassen Grytheie aldri eksistert, selv om jeg har mistanke om at det kan ha ligget en husmannsplass mellom potetåkeren til Per Post og Grythenghågån. Johan Grythengen kan derfor bare ha kalt plassen sin for Grytheie, fordi han ikke klarte å slå seg til ro med noe navn på den nye gården sin, hvor han tenkte det var best å vente med navnsettingen, til etter at han ble gift? Uansett, da navnene på husmannsplassene i Holmstad ble skrevet ned under folketellingen i 1865, vil jeg tro navnene til husmannsplassene til herregården Grythe også ble nedskrevet, slik at det kan være mulig å finne utav hvor mange husmannsplasser her var, og hva de het. Fint hvis noen tar på seg denne oppgaven! |
"Når det gjelder sannsynligheten for at husmannsplassen Vestby og Holmstadeie var samme sted, så baseres det rett og slett på at mange husmannsplasser ble kalt navn på hovedbøle + eie i tillegg til et eget navn på husmannsplassen. I dette tilfellet at plassen var i Holmstads eie. Det utelukker ikke at den også ble kalt Vestby. Det var nok like ofte de som registrerte i folketellinger og kirkebøker som avgjorde hva som ble skrevet ned, og ikke nødvendigvis beboerne der." - Lokalhistoriker
***
Takk! Da ble nok husmannsplassen Vestby kalt Holmstadeie Vestby hele tiden, for å skille den fra gården Vestby. Det at de første barna ble kalt Vestby og de siste Holmstad, skyldes vel da de som skreiv ned kirkebøkene. Jeg antar de alle kalte seg Holmstad hele tiden, for å skille seg fra de som holdt til i gården Vestby. Jeg vil tro vi da her har hatt tre husmannsplasser etter Olterudelva, med Holmstadjordet, Holmstadengen og Holmstadeie Vestby, som da lå lengst vest. Har du tid kan vi kanskje stikke og se nærmere på disse ruinene til våren? Jeg kom også på, far nevnte en gang at det bodde en Aas i Holmstadengen, kanskje Hans Aas? Jeg ser i boka til Martin Kløvrud at en av de første M.J. Dahl omvendte i Hurdal, var en Nokolai Aas, som også ble en kjent predikant. Vet du om denne Aas i Holmstadengen var denne predikantens sønn, og at M.J. Dahl da solgte til ham?
***
Hei! Jeg kom plutselig på ruinene sørvest for Holmstadengen, inntil dalsida på oversida av Nygardseterbruvegen, kan dette være ruiner etter husmannsplassen Vestby? De ligger jo helt vest i hva som var Holmstad. Kan det være at Herman og Mina ble lei av navneforvirringene mellom husmannsplassen Vestby og gården Vestby, hvor de derfor døpte om plassen sin til Holmstadeie, og begynte å kalle seg selv for Holmstad? Har dere opplysninger som kan underbygge eller motbevise teorien om at disse ruinene kan være husmannsplassen Vestby/Holmstadeie? Det var vel dette her som seinere ble hetende Storenga, på oversida av Holmstadenga, men dette kan også ha vært en omdøping. Johan Solhaug kalte jo plassen sin Grytheie før han ble gift med Inga. Vet du forresten om Storenga var en del av Holmstadengen da Dahl holdt til der? Herman skal etter opplysninger fra Gunnar Opsahl ha kalt seg selv for Fossemøllen, men dette kan jo være et navn han tok tilbake, etter at han fikk bygd opp mølla si der telthuset nå står, mens resten av familien fortsatte å kalle seg Holmstad. Johan ser jeg imidlertid at har kalt seg Grythengen helt fram til etter ekteskapsinngåelse.
***
Takk! Men var husmannsplassen Vestby og Holmstadeie identiske, hvorfor er noen av barna da kalt Vestby, og noen Holmstad? Min tanke var at stua til Per og Helene, som ble til Skreiens bedehus, kunne være husmannsplassen Holmstadeie? Se Geni: https://www.geni.com/people/Herman-Grytengen/6000000033096184551
***
Hei! Jeg dreiv og søkte opp om Kolbjørn Holmstad nå, og da fant jeg noe veldig rart, at Even Helmer ble født i husmannsplassen Holmstadeie: "Even ble født den 4. september 1874, i H. Holmstadeie, Østre Toten, Oppland." Tidligere har jeg funnet ut at Herman og Mina først bodde sammen ett år i Overnengen og deretter seks år i husmannsplassen Vestby, som ikke må forveksles med dagens Vestby. Men i 1871, da trodde jeg de flyttet ned i Holmstad istedenfor å bli med sin far Ovren Mikkelson og søsken over til Cambridge, Wisconsin, fredag 26. mai 1871, fordi de hadde fått lovnad om kværnenga Grythengen av Halvor Grythe, og at de derfor ville slippe pliktarbeide, for å opparbeide seg midler til å kjøpe Grythengen. Men så flyttet de da altså til husmannsplassen Holmstadeie! Hvor i all verden var dette? Neste år er det jo 150 år siden oldefar ble født, hvor han fikk tilnavnet Helmer for å skille ham fra sin bror som ble født året før, men som døde som spedbarn. Så det er svært viktig for meg å få vite hvor husmannsstua Holmstadeie, hvor Even Helmer ble født, lå: Kolbjørn Evensen Grytengen Holmstad - Historiske poster og familietrær - MyHeritage
 |
| Bryllup på Grytenga. 14.07.1934. Dora Emilie Holmstad og Johannes Opsahl. Forlovere: lærer M.K. Lund og Johan Solhaug. Lensbygdinger og Skreinger. -Lenke. |
Da kan vi krysse av for Anne Helene, kona til August Holmstad, hun står til høyre for Oline Opsahl, med et kvitt sjal over skuldrene. Videre kan vi så vidt skimte Ingrid Opsahl, Johan Arnts datter og kona til Anders Holmstad, helt bakerst rett bak hodet til Thorvald Lindstad. Arnt Ivar er vel da muligens oppkalt etter sin oldefar Johan Arnt Opsahl?
***
Da har vi identifisert Karine, kona til Kolbjørn Holmstad, hun står i andre rekke helt til venstre, foran Johan Arnt Opsahl, i en mørk kjole. Far fortalte Kolbjørn dreiv en slags jernvare på Bøverbru, men dette var nok heller en kolonial med innslag av jernvare. Se artikkel om Kolbjørn: Kolbjørn Holmstad – lokalhistoriewiki.no
Kolbjørns sønn Arne Egil Holmstad ligger i sin bestefar Even Helmers grav på Hoff, på oversida av kapellet: https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Grave_of_Even_Helmer_Hermansen_Holmstad.jpg#%7B%7Bint%3Afiledesc%7D%7D
***
Da har vi fire av de syv søstrene Røyse i bildet, nemlig Nina Røyse, som vi så vidt skimter ved siden av den høye fyren helt bakerst foran bilen i bakgrunnen. Det var ni søsken på Røyse, hvorav syv jenter. Nina var den niende og yngste av søsknene, kanskje var det derfor de kalte henne Ni-na?
Et fotografi av de ni søsknene Røyse i alderdommen her: Fil:Røyse søsken.jpg – lokalhistoriewiki.no
***
Her er faktisk en liten artikkel om brugdommen, Johannes Opsahl. Vi ser da at hans far, mannen i tredje rekke til venstre med tversoversløyfe, heter Johan Arnt Opsahl, og hans kone, som står ved hans side, heter Oline.
Johannes døde allerede i 1949, etter kun 15 års ekteskap.
Hva jeg ikke har tenkt på, er at Johannes giftet seg med dattera til Even Helmer Holmstad, mens hans bror Hans hans giftet seg med dattera til Johan Grythengen, da altså Bergljot. Hvilket vil si at to brødre giftet seg med døtrene til to brødre. Johan Albert og Even Helmer skal ha vært svært nært knyttet til hverandre, hvilket vel ikke var så rart, da de var de to eneste guttene blant elleve søsken. I tillegg skal Herman og Mina ha adoptert to barn fra en nabogård, men om disse var jenter også, vet jeg ikke?
***
Da har vi identifisert to personer til, forlover Martin Christiansen Lund og hans sønn Haakon Martinsen Lund, som vi finner helt bakerst til venstre i fotografiet. Det er en liten artikkel om M.C. Lund her, samt hans slektstre hos Geni her.
M.C. Lund var da bestefar Bjarnes svigerfar, og Haakon Lund var hans svoger. Far husker Haakon godt fra møter på Betel i Lensbygda.
Bestefar Bjarnes første kone Thordis er da den lille dama som står rett foran ham. Hvorfor hun døde visste ikke far, men hun står jo ikke så langt unna Harald Holmstad, den kraftige fyren helt til høyre, som pådro seg tuberkulose. Etter denne sykdommen skal Harald ha endret utseende, men far er helt sikker på at dette er kjøpmann Harald Holmstad, da han så slik ut før sykdommen.
Også bestemors mor døde jo av tuberkulose, så da kan det vel også hende at Thordis gjorde det, da det ser ut til at menn overlevde denne sykdommen, mens kvinner døde, i motsetning til for korona. Selv har jeg hatt korona, uten verken å dø eller å ha endret utseende, i alle fall har jeg enda ikke møtt på noen som ikke kjenner meg igjen.
Markus Holmstad og hans kone Marthe ser ikke far spor av i fotografiet, så vi kan nok da anta at de ikke var med i bryllupet.
Ellers ser jeg fra fb-tråden at det skal ha vært enda flere Røyse-jenter her enn Othilie, Olga og Inga, så det ser ut til at omtrent halvparten av alle menn i Øverskreien har blitt gift med Røyse-jenter, så der oppe må det ha vært et nærmest uuttømmelig oppkomme av kone-emner.
***
Her må jeg beklage igjen, fordi Johan Arnt Opsahl var brugdommens far, mens Hans Opsahl var brugdommens bror, og han har sin kone Bergljot ved sin side. Hans står da bak sin mor, som også er brugdommens mor, men henne husket ikke far navnet på. Olga Røyse, som står ved siden av Othilie, var gift med Thorvald Lindstad, som står ved siden av bestefar Bjarne. I bakerste rekke mellom Kolbjørn og Anders Holmstad er far nå sikker på at vi ser Johan Solhaug, som er forlover, og foran ham litt på skrå står hans kone Inga født Røyse. Altså fyren med tversoversløyfe i bakerste rekke er Johan, og Kolbjørn var med ham da han fremdeles hadde snekkerverksted ved Olterudelva, hvor han dreide rivepinner som barn.
Morsomt å omsider få et glimt av Johan Grythengen også!
***
Her var et artig bilde fra Stabburstunet, hvor vi nå har Øverskreiens største lyskaster inn fra venstre, samt Øverskrienes største hjemmekino inn fra høyre, slik at det har blitt umulig å leve her i Grythengen som nyromantisk seinpietist, hvilket fordrer at man kan la sjelen fylles av det sublime, under en uforstyrret stjernehimmel i vintermørket!
Nr. tre fra høyre i tredje rekke er alltid lett gjenkjennelige bestefar Bjarne Holmstad, ved siden av ham står trolig Torvald Lindstad, og helt til høyre tror far at vi ser Harald Holmstad. Torvald started Lindstad konfeksjon, hvor han hadde et fiolinverksted i kjelleren. Kone nr. to til venstre for bestefar må være Othilie eller Tilla, som holdt til på det blå rommet eller Tilla-rommet, som vi ser nedenfor her, i tidsrommet 1943-1948. Mellom Othilie og bestefar Bjarne står Olga Lindstad, født Røyse og Othilies søster. Foran bestefar kan det hende vi ser hans første kone. Foran Harald står Haralds kone Solveig..
Ps! Jeg synes det er litt rart at Harald for en gangs skyld står foran kameraet, så skal spørre Åse Skullerud om dette stemmer? (Åse tror det kan være Harald, hvis han ikke har bart, fordi dette hadde han aldri. Men det kan være jeg bare ser en skygge, og at mannen ikke har bart, da bildet er litt utydelig.)
Den høye fyren helt bakerst litt til venstre er far sikker på at er Kolbjørn Holmstad.
Mannen i tredje rekke til venstre er rittmester og kommandersersjant i kavaleriet, Johan Arnt Opsahl, brugdommens far, med tversoversløyfe. Ved Hans venstre side står hans kone og brugdommens mor, Oline Opsahl.
Nb! Bak Othilie står oldefar Even Helmer! Så Othilie og bestefar Bjarne var faktisk de eneste jeg kjente igjen :-)
Midt i bakerst ser vi helt klart Anders Holmstad, som jeg hadde som søndagsskolelærer på gamle og nye Stange skole, sammen med min far Helmer.
Gardsepletreet ser ikke ut til å ha forandret seg stort siden 1934, men hvilken sort er dette? Stabburet er okergult, og det er gøy å få et glimt av gamlevegen.
Men akk og ve, våningshuset til tippoldefar Herman, i sveitserstil, planketømmer fra Kloppen og dragehoder på takmønene, dette ser man sørgelig lite til😢
Uansett, det var Grythengen som var kværnenga, dette går tydelig fram av de gamle vegsystemene, og det var også tippoldefar Herman som bygde den store kværna med vasshjul ved telthuset, og som kjørte vekk 1100 hestelass stein fra Verkstedvollen, som da må ha vært Møllerhågån.
Og la det være helt klart, uten kværna til tippoldefar i tipp topp stand ved Stenelven, som en del av det levende elvebruket Grythengen, er verken Øverskreien, Toten eller Mjøslandet verdt fem øre!
 |
| Vi ville selvsagt satt pris på hvis det kom en 3-400 fossemøllinger hit til sitt fedrealter til våren, for å bygge mørkevern og plante trær rundt Stabburstunet, slik at vi kan konsentrere oss om å få ferdig minnestien vår etter Olterudelva til 2025. Var vi riktig heldige, kunne vi fått til en samkjøring med felles åpning for den nye pilegrimsvandringen i Jerusalem fra Siloadammen opp til Tempelplassen, og vandringsleden fra potetåkeren til Per Post opp til det gamle elveleiet i Grythengen. Aller helst skulle vi ønsket oss et par-tre semitrailere med 600 cm høye granplanter, som er det høyeste de tilbyr ved Biri planteskole, sammen med en gravemaskin. Begge disse pilegrimsvandringene vil være en snau kilometer lange, og med all den historien vi har avdekket her nå, vil ikke vandringen etter stenelven Grýta være noe dårligere enn den i Jerusalem. Og når disse 3-400 fossemøllingene er ferdige med å skjerme ut Stabburstunet, er vi naturligvis takknemlige for å få hjelp med minnestien også. Selvsagt ville det vært et stort under hvis alle disse fossemøllingene dukket opp her, et like stort under som da Jesus gav den blinde mannen synet ved Siloadammen. Dessuten er det jo slik, at uten tro ville heller ikke den blinde ved Siloadammen ha fått synet tilbake. Så hvem er da mest forblindet? |
Det var ikke lange pilegrimsvandringen, 600 meter fra Siloadammen opp til Tempelplassen, selv minnestien min etter Olterudelva blir lengre enn dette, så kanskje kan jeg da også kalle denne for en pilegrimsvandring? Dessuten ser det ut til at begge vandringene planlegges åpnet i 2025, hvis jeg da får gjort noe annet enn å bygge mørkevern og plante trær rundt Stabburstunet?
Ja, ja, uansett ville ikke dette vært lange vandringen for M.J. Dahl, jeg ser i boka til Martin Kløvrud at han brukte å gå mellom Holmstadengen og Skjølås i Kolbu for å holde møter, hvor disse møtene ble kalt for Skjølåsmesse. Så når Dahl kom gående over Lensbygda og Kolbu mot Skjølås, da spredte budskapet om at det var Skjølåsmesse seg utover bygdene som ild i tørt gress, hvor folk flokket seg på Skjølås, for å høre tale og flott musikk til Dahls harpegitar.
Ja, og tror dere ikke det, Andreas Berg, han var fra Morten etter den gamle Kirkevegen i Hurdal han, det var der han hadde vokst opp, og det var i stua på Morten han hadde hørt Dahl tale og synge. Hvor Andreas var blitt så begeistret for Dahl, at han fikk med seg sin gode venn Per Holmstad over åsen, for å treffe ham. Hvoretter det ble bestemt at det var best at Dahl gikk over Minneåsen til Feiring, for å ta båt derfra til Panengen, slik at de kunne kjøre ham i flott karjol opp fra havna til Holmstad. Dahl bodde da hos en skomaker i Østbygda, slik at han kunne like gjerne ha gått over Kongevegen til Holmstad, det ville ikke vært noe forskjell på det og å gå over Minneåsen, men da ville det jo ikke blitt lagt merke til at det var slikt flott besøk på Holmstad. Så selvsagt, han måtte komme standsmessig med passasjerbåt, hvor Dahl ble kjørt som en gentleman med karjol opp til Holmstad, til bygdefolkets undrende blikk.
Ellers var Dahl den minste av de fem brødrene Dahl, men dette var kraftige karer, og dette skal de tre søstrene hans ha vært også. Martin skriver rett ut at alle søsknene i husmannsstua i Østfold ble kjempemennesker, selv om foreldrene var riktig små. Dette kom av at de ble foret opp på havremjølsvelling, samt havremjølsvafler til fest, og dette var vel da på denne tiden såkalt svarthavre, tenker jeg, som skal ha vært svært rik på både proteiner, mineraler og vitaminer. Så for de som vil ha store, kraftige og friske barn, da er det svarthavremjølsvelling som gjelder!
 |
| Skorsteinene på våningshuset, de gjør seg godt de, men det er klart, våningshuset til Herman, det må bygges opp igjen, i sveitserstil, med planketømmer fra Kloppen og dragehoder på takmønene. Slik mølla til Herman også må bygges opp igjen, selvsagt må den det. Alle ser jo det at dette er den flotteste kværna som noensinne har eksistert i hele Mjøslandet, og uten at herr Fossemøllens mølle fosser, er alt kulturlandskap rundt Mjøsa verdiløst. Ja, alt må tilbakeføres, den magiske brønnen, Stysjinbekken, filosofistien, dansesletta, Grytheng-hågån, bekkeørreten, Stuejordet, Stabbursjordet, Rauen II, størhuset, låven, mørket over Stabburstunet, husorglet til Nils Lindstad i Husmannstroens katedral, takka til Sina må få igjen plassen sin, Blåveissvingen, jordbæråkeren til bestemor, demningen, Verkstedsvollen, ja alt sammen! Samt ikke minst gardskoronaen, en stor og mektig, vernende gardskorona, som verner oss mot alt det forferdelige der ute, som ikke tilhører vår kultur, vår tro, vårt landskap og vår historie. Dette som er vår alles essens, som det norske folk, som nå har gått fortapt! |
Dette var da en aldeles nydelig perle Sam Aronow innleder det nye året med, om zionismen og Theodor Herzl, utvilsomt hans beste til nå.
Her i Grythengen og Øverskreien kjenner vi oss akkurat like forfulgt, hånet og misforstått for vår tro, kultur og historie, som det jødiske folk, selv om det er vi som er ur-folket her. Derfor, skal vi kunne praktisere vår kultur, tro, tradisjoner, samt kunne realisere vårt landskap og stenelven Grýta som kulturelv, må denne lille kværnenga vår avsondres fra moderniteten, ja vi må rett og slett få leve i fred i vårt lille Grytheng-rike.
Men for å få til dette må det til en bevegelse, noe ala den zionistiske bevegelsen Herzl var frontfigur for. Og alle som har så mye som en dråpe fossemøllings-blod i årene, er selvsagt forpliktet til å ofre alt av blod, svette og tårer, for at vårt lille Grytheng-rike skal få se dagens lys igjen, på samme vis som Israel.
"If you will it, it is no dream...But if you do not will it, it is and will remain a dream, this story that I have told you...All the activity of mankind was a dream once- and will be a dream again." - Theodor Herzl, Altneuland (1902)
Snakker om vilje til makt! Theodor Herzl, et sant overmenneske! Friedrich Nietzsche ville ha elsket ham!
 |
| Da vil vi her i kværnenga Grythengen få ønske et riktig godt og velsignet nytt år, til alle de som har som nyttårs-forsett at herr Fossemøllens mølle igjen skal fosse ved stenelven Grýta, som del av et levende elvebruk og ei levende kulturelv, i et levende kulturlandskap. |
"Same thing in Norway. I started collecting my history back in 2017, of which most was forgotten. I use photography as primary medium, but hope to combine it with essays in self published photography books at Blurb in the future. It’s hard work, and I’m opposed all the time.
I get no help here, but hope to contact relatives in Stoughton next year, maybe I can find someone there?
I get more and more proud of my history, the more I discover.
Unfortunately I’m not able to pactise it as living history, but if I can pass it on to future generations, maybe there’s hope?" - PermaLiv
Tenk om det hadde vært kværnenga vår som hadde fått en slik hederspris, med det nyromantiske våningshuset til herr Fossemøllen skinnende ved Stabburstunet, i sveitserstil, med planketømmer fra Kloppen og dragehoder på takmønene.
Hvor stabburet til oldefar var tilbakeført til okergult, samme farge som våningshuset til emissæren i naboenga, med glødende taktegl, og med husorglet til tippoldefar Nils Lindstad installert i Husmannstroens katedral. Hvor pilegrimsvandrere etter Dahlsleden rundt Totenåsen samledes til toner fra tunet, med vafler med nyrørte jordbær fra jordbæråkeren til bestemor, som lærte seg å spille på dette orglet som barn i stua til Nils.
Hvor friske grønnsaker sydet i dråget nedover Stabbursjordet, vannet av ila øverst i jordet, hvorfra bestefar trakk en slange for å vanne grønnsakene her, da far var barn.
Hvor vi stekte flatbrød på takka i størhuset, som bakstekona Sina Vestli benyttet om vintrene, den tiden hun holdt til her. Denne takka som vel også stod her og varmet da Herman og Mina bodde i rommet i størhuset, mens herr Fossemøllen bygde nytt våningshus i sin beste alder, kun 65 år gammel. Samtidig som lillebror Augustinus Overnengen holdt på å bygge Stoughton, med flere av byens beste forretningsgårder og over hundre villaer, vel også i en historisk stil, vil jeg anta.
Hvor byen Stoughton hadde byttet ut vennskapsbyen Gjøvik, med vennskapsenga Grythengen, for slik å hedre de sterke, transatlantiske båndene mellom enga vår og byen deres, som er mye sterkere enn hva man finner på Gjøvik.
Hvor den magiske brønnen nedenfor kjørbrua fremdeles vellet fram, hvor vi samlet søndagsskolebarna omkring brønnen, for å fortelle om kvinnen ved brønnen, hvor hun fikk drikke av livets vann, fra en kilde som aldri går tørr, slik heller ikke den magiske brønnen gikk tørr tørrsommeren 1947!
Dette som del av en levende søndagsskole-tradisjon, som overtok etter den mørke tiden ved Olstad grendeskole, hvor Even Helmer slik fikk gi sine mange søndagsskolebarn den gode skoleopplevelsen, som han aldri selv fikk.
De ville nok også syntes det var spennende å få høre om de to bekkeørretene fra Olterudelva som fikk svømme omkring her i brønnen i 12 år, sluppet ned her av herr Opsahl som barn, før de nådeløst ble spiddet på høygaffel.
Hvor barna våre fikk leke ved Stysjinbekken, som heller aldri gikk tørr, slik barna til Nils og Eli Grythestuen også fikk leke her, hvis da Grythestuen var et tidligere navn på Grythengen? Eller kunne dette være en husmannsplass borte ved Sognebekken? Fordi husmannsplassen Grytheie, denne kan vi nå anta at lå mellom potetåkeren til Per Post og Grythenghågån. I så fall var det tre husmannsplasser under herregården Grythe.
Herfra samledes da husmannsfolket på dansesletta øverst i Stysjin, til jonsokfeiring og ellers til fest og moro. Hvor de, når de trengte et lite avbrekk fra dansen, gikk ned filosofistien til oldefar til filosofibjørka hans ved elva, for å lytte til Stenelvens klukking.
Eller for å fange et par ørretpinner, for å steike på glørne til St. Hans - bålet. Fordi jeg husker elva vår sydet av fisk da jeg var barn, hvor gamlefar var en kløpper til å fange disse med hendene, på samme vis som han var en kløpper til å spikke seljefløyte.
Hvor dølagampen Rauen II stod i stallen sin i låven under kjørbrua. Hvis den da ikke beitet i Grythenghågån, som var vestre del av Grythågån, et vidunderlig vakkert kulturlandskap da far var ung.
Samt ikke minst, hvor herr Fossemøllens mølle igjen fikk fosse i stenelven Grýta. Fordi vi vet jo nå at det var visjonene for mølla si, som fikk overtalt Halvor Grythe til å selge husmannsplassene Grythengen og Grytheie til Herman i 1875, hvor dette var grunnen til at Herman og Mina flyttet ned i Holmstad i 1871, istedenfor å bli med til Wisconsin med dampbåten Hero 26. mai, etter seks år sammen i husmannsplassen Vestby, som ikke må forveksles med dagens Vestby, og et år i Overnengen, for å opparbeide midler til å få kjøpt Grythengen, hvor Mina vevde for fullt, mens Herman, han dreiv vel da muligens på nede i Fossemøllen, hvor han tilbrakte sine barndomsår, med Ovren Mikkelson som møllermester og Marthe som stolt møllerkone.
Men så endte de altså opp som husmenn i Overnengen da, hvor Ovren Mikkelson satte opp smia si inntil Byvegen, eller "vegen til byen", som denne vegen ble hetende grunnet den krappe svingen opp mot Skreiskaret og Kongevegen under kjørbrua i gården Byvegen.
Her lærte både Herman og Augustinus smedyrket av sin far, hvor dette var grunnen til at Augustinus fikk arbeide hos vognfabrikken T.G. Mandt. Da T G Mandt and Mandt Wagon brant 13. januar 1883, gjenopptok Augustinus sitt arbeide som bygningsarbeider, hvor han endte opp som en av Stoughtons store sønner.
Men Herman, han var ikke noe dårligere han, hvor han bygde nytt våningshus, kjørte vekk 1100 hestelass med stein fra Verkstedsvollen, samt fikk bygd opp ei fantastisk flott, ny mølle ved stenelven Grýta, hva vi kan kalle Fossemøllen II. Hvor mølla ble tatt ned i 1917, for å gjøre nytte for seg som den nye næringsklynga til Johan Grythengen, Even Helmer Holmstad og M.J. Dahl ved Skreia stasjon, med hhv. snekkerverksted, dagligvare og Fællesmissionens forlag. Om vintrene ankom denne trioen næringsklynga si med stassleden i Grythengen, proppfulle av stolthet.
Vi vet at mølla til Herman ble tatt ned, og ikke falt ned, fordi allerede da far var barn, vokste det større trær inne i grunnmuren.
Vi kan nå anta at kværna i Grythe fra 1669 var ei enkel bekkekvern rett i elva, mens den såkalte flomkværna fra 1723 synes jeg at jeg ser spor etter inntil dalsida, i ei grøft ned fra demningen, hvor det nok da stod en kværnkall i denne grøfta. Demningen ble da bygget mellom 1669 og 1723, hvor da Herman utbedret denne og laget til ei renne fra der demningen avsluttes i dag, ned til kværna si, som hadde skovlhjul. Dette ser vi fra at det ligger ei hylle rett under der skovljhulet har stått, som man senket dette ned på, når det var behov for vedlikehold.
At kværna i Grythengen har vært viktig lenge, forstår vi av det at den gamle gamlevegen gikk nede i dalsida opp til et Y-kryss nedenfor Grythengen, hvor en veg gikk ned til kværna og demningen, mens en annen gikk opp til kværnenga vår.
Slik skulle kværnenga Grythengen fått ligge i fred ved stenelven Grýta, for å utføre sin gjerning, på samme vis som Ramme gård får ligge i fred ved Oslofjorden!
 |
| Da vil vi her i kværnenga Grythengen få ønske riktig god jul til alle de som gråter seg i søvn hver kveld, fordi herr Fossemøllens mølle ikke lenger fosser ved stenelven Grýta💝 |
Det er merkelig hvordan man glemmer, jeg så denne videoen om starten på 30-års krigen nå, hvor jeg søkte opp på defenestrasjonene i Praha, og fant at mine fotografier er benyttet til å illustrere begge defenestrasjonene.
Jeg har selv skrevet billedtekst under fotografiene om at den første defenestrasjonen markerte starten på husitt-krigene, og at den andre defenestrasjonen markerte starten på trettiårskrigen, men så hadde jeg allikevel glemt alt sammen.
De jeg helst skulle ha defenestrert i dag, er Klaus Schwab og Co., og jeg ville da valgt det nye rådhuset, eller Navomestska Radnice, hvor den første defenestrasjonen fant sted. Og jeg ville forsikret meg om at det ikke var noen møkkhaug nedenfor, slik at de fikk en myk landing, selv om de jo ville passet godt i en møkkahaug.
"The overall effect is that if you want to listen to horrifying fantasies about world domination by globalist elites you do not need Alex Jones any more. You can just listen to Klaus Schwab." James Kalb
Håper alle tar seg tid til å lese Kalbs briljante analyse av "The Great Reset" ovenfor, hvoretter de slutter seg til kampen for å fullbyrde pietismen gjennom lommedemokratiet:
En ting er sikkert, Klaus Schwab er ingen pietist! Skal vi la denne fyren og hans kumpaner få legge i grus alt våre forfedre vant for oss?
 |
| Fostadvollkampen Hill. Photography nr. 3900. Photographed from Bilitt on Thursday, December 15, 2022, at 2.33 PM. Må ta med denne artikkelen: "Generalåtak på miljørørsla i bokform" Vi opplever et "generalåtak" på Grythengen! Og her i Øverskreien, her er det mange generaler! Muterte, multiresistente, bygdedyrsgeneraler! Vil herr Fossemøllens barn våkne opp i 2023, for å forsvare herr Fossemøllens øyensten? Når skal de begynne å gråte seg i søvn hver kveld, fordi herr Fossemøllens mølle ikke fosser i Stenelven? La det være klart, enhver som har "større" "ambisjoner" og "drømmer" her i livet, enn å se herr Fossemøllens mølle fosse, eller å på nytt se herr Fossemøllens våningshus i sveitserstil, med planketømmer fra Kloppen og dragehoder på takmønene, skinne i fordums prakt, sammen med låven, stabburet og størhuset, uforstyrret fra moderniteten, eller som heller drømmer om en rød sportsbil enn å se Rauen II beite i Grythenghågån, i et kulturlandskap like vakkert som i Grythågån, i fordums prakt, er IKKE velkomne på Stabburstunet😡 |
Fra 25 minutter ble denne dokumentaren fra Irans fjell riktig inspirerende, hvor jeg fikk vite at bazaren i Tabriz er av verdens eldste og flotteste. Dette fikk meg til å tenke på min gamle artikkel:
Men her i Tabriz, her har de jo nettopp dette, hvor de har tatt så godt vare på denne gamle tabernaen eller bazaren i byen sin, hvor denne nå utgjør kjernen i byens økonomiske og kulturelle liv💖
Videre ser vi hvor vakre de kurdiske landsbyene ligger i landskapet, helt uten urban spredning. Hvor mye bedre ville ikke totningene hatt det, hvis de heller levde i en skikkelig urban landsby nede på Skreia, med en vidunderlig bazar i sin kjerne, heller enn å forpeste kulturlandskapet med disse malplasserte konsument-bunkrene rundt omkring!
For jammen har denne flotte herregården Grythe blitt stusselige greier, på disse 150 årene som snart har gått, siden Herman kom ned hit med store planer for kværna i Grythengen i 1875.
Og nå ligger all historie her i Grythengen, mens Grythes historie ser ut til å være borte for godt, sammen med Even Halvorsen Grythe. Hvis da ikke memoarene hans plutselig skulle dukke opp igjen!
Uansett, jeg har nå samlet sammen igjen Grythengens historie, som også var i ferd med å forsvinne ned i det orwellske minnehullet.
Nå gjelder det å få ned denne historien for ettertiden, samt å finne utav hva Grythengen skulle ha vært, for så å arbeide for at denne eldgamle kværnenga ved Stenelven kan gjenvinne sin identitet, essens og betydning.
Storesøster har forresten ei venninne som er halvt kurdisk. Hun snakker kurdisk, thai, engelsk og norsk, samt spiller kornett og fløyte, og nå tenker jeg at hun snart begynner med piano også, da disse jentene gjerne følger hverandre ad.
I så fall vil hun beherske fire språk og tre instrumenter før hun blir tenåring, hvilket vi vel ikke kan si noe på.
 |
| Et fotografi jeg tok på mandag ved skolehenting, syntes det var fin himmel, så tok turen opp til Kronborgsætra og ned igjen. Vi ser her mot Olterudelva og Holmstadjordet, her oppe er det ei slette, hvor husmannsplassen Holmstadjordet lå. En holmr er ei slette på islandsk, og holme er utledet av slette, hvor holmganger, eller tvekamper mellom to menn, opprinnelig ble utkjempet på små, flate holmer. Derfor kan det være her oppe Holmstad opprinnelig lå, og at navnet Holmstad eller Holmrstadir er utledet herfra. Men det kan også være at en Holmr etablerte Holmstad, hvor Holmr da som mannsnavn må bety noe slikt som en mann som står opp for seg selv i tvekamp, og hentyder til tapperhet. Er Holmstad fra førkristen tid, kan det også hende at det har blitt utkjempet en holmgang her oppe på denne holmiren, om retten til Holmstad, hvor vinneren etter å ha drept sin motstander, gikk ned til der Holmstad nå ligger, og erklærte at her skal gården Holmrstadir ligge! Øyvind Holmstad - HOME III (myportfolio.com) |
I dag så min kone onkel, hvor hun uttalte at han har blitt så annerledes, og det er jo ikke noe rart, da han ikke får komme til fest i Grythengen, grunnet sine gode venner over vegen.
Har de og andre virkelig tenkt å la onkel dø av savn og lengsel etter å komme på fest og pianokonsert i Grythengen? Hva slags mennesker er dette!
I dag har TV'en stått på fra tidlig morgen til seint på kveld, sikkert grunnet VM, men dette kunne de holde for seg selv, og i alle fall langt unna Stabburstunet! Dessuten er vi like forfulgt og hatet her i himmelenga vår, som det israelske fotballaget er det i Quatar!
- Israelis shunned at Qatar World Cup: 'You are not welcome'
"We didn't want to write these words, we are not the story here, but after ten days in Doha, we cannot hide what we are going through. We are feeling hated, surrounded by hostility, not welcomed." - PermaLiv
"We are feeling hated, surrounded by hostility, not welcomed."
Amen! Akkurat slik vi kjenner oss i Grythengen og Øverskreien også, hatet, omgitt av fiendtlighet, ikke velkomne. Bare det at her er det vår historie som teller!
- Israelis shunned at Qatar World Cup: 'You are not welcome'
"We didn't want to write these words, we are not the story here, but after ten days in Doha, we cannot hide what we are going through. We are feeling hated, surrounded by hostility, not welcomed." - PermaLiv
"We are feeling hated, surrounded by hostility, not welcomed."
Amen! Akkurat slik vi kjenner oss i Grythengen og Øverskreien også, hatet, omgitt av fiendtlighet, ikke velkomne. Bare det at her er det vår historie som teller!
Få dem til å bygge en lettvegg, et eget TV-rom eller samme hva, hvis ikke dør onkel av sorg og savn over Grythengen, på samme vis som jødene lengter etter Jerusalem.
Imens henger jeg opp midlertidige presenninger, ja, jeg har brannhemmende presenninger, men disse er like tunge og tykke som forhenget i tempelet, og nytter ikke å spenne opp i sprengkulda som råder for tiden. Men at jeg skal ha måttet benytte 10.000 kr. på brannhemmende presenninger, samtidig som jeg fikk 5000 kr. i bot for brannen sist vinter, som jo folka med hjemmekinoen skulle hatt, pluss 6000 kr. i egenandel i forsikring, pluss alt arbeidet, alt sammen tid og midler som skulle vært benyttet til tårefotografiet, dette er helt forferdelig!
Deretter flytter vi mørkevernet over kjørbrua til gamlevegen, så vi får vekk Betlehjemsstjerna der, da denne også var årsak til brannen, da det var denne som gjorde så jeg begynte med en oppfyring om morgenen, før jeg tømte aska utpå dagen.
Men det er klart, her slo de to fluer i en smekk, hvor de både fikk oss ut av korpset, samtidig som de kan kose seg med å koke sammen bygdedyrs-skrøner om hva slags forferdelig menneske jeg er, og hvordan jentene mine lider her i kammerset i Grythengen sammen med meg.
Uansett, vi fortsetter med piano, og øver til stor pianokonsert for onkel, så snart alle som elsker onkel tar ansvar, og får vekk TV-terroren over Stabburstunet!
Etter pianokonsert og fest i Grythengen, da tenker jeg onkel skal få igjen fargen, spensten og livsgleden✌
 |
| Herlig å få vite at det blå rommet alltid har vært blått😊 Men da Othilie eller Tilla bodde her, da var det krysspost-vindu-skygger på veggen, da Herman bygde våningshuset i sveitserstil med planketømmer fra Kloppen og dragehoder på takmønene. Dessuten var det en meget hyggeligere utsikt mot kulturelva vår. Så slik sett var det godt at bestefar ødela våningshuset med restaureringen sin tidlig på 1950-tallet, fordi selv om gamlefar har gjort en god jobb med å sette det i stand igjen i enkel empire, ville det vært helt uutholdelig å forlate våningshuset til herr Fossemøllen i opprinnelig stand! Tenk å leve i et sveitserhus med krysspostvinduer, planketømmer fra Kloppen og dragehoder på mønene da💖 Uansett trist at totningene setter større pris på Netflix enn på den nyromantiske seinpietismen, toner fra Stabburstunet og kværna til tippoldefar i tipp topp stand ved Stenelven😖 Man har ikke igjen mye verdiforståelse da akkurat, fordi Grythengen i dag er jo i verre hold enn Palmyra etter at ISIS fikk gjort sitt. Ja, og disse multiresistente, muterte bygdedyrene, de kunne nok gjerne sett skyggevokteren av Grythengen lide samme skjebne som museumsdirektøren av Palmyra, med avskåret strupe dinglende opp ned i filosofibjørka til oldefar. Så hva tenker Mjøsmuseets direktør om dette? For han skal nok ikke kjenne seg for trygg han heller! |
Da er det klart, blårommet var også Tilla-rommet, da oldemor Othilie Røyse holdt til på dette rommet i tidsrommet 1943-1948. Men jeg fikk også vite at dette rommet, beliggende i 2. etasje mot stenelven Grýta, virkelig er Blårommet med stor B, da det alltid har vært blått. Fordi far var helt sikker på at det har vært blått i hele hans levetid, og da har det selvsagt vært blått i hele våningshusets levetid.
Derfor var det Herman Evensen Fossemøllen som malte dette rommet blått, som nok da var kårrommet, hvor han tilbrakte alderdommen her sammen med sin Mina. I rommet mot nord hadde de vel da kjøkken, mens jeg tenker barna lå på rommet mot Stabbursjordet, og Even Helmer med sin Olthili lå i rommet som nå er kontoret.
Rommet har blitt veldig koselig etter at far pusset det opp igjen, så herr Fossemøllen ville nok kjent seg igjen, men utsikta ville han nok stusset over. Han ville nok lurt på hvor det var blitt av den magiske brønnen, samt ikke minst hva diskolyset øverst i Stysjin er, som står som et kontrastpunkt og tillkaller all oppmerksomhet over kulturelva vår. Selv foretrekker jeg fullmånen!
Så onkel må få vekk dette her, slik at vi kan få nyte fullmånen over Olterudelva i fred, uten konkurranse fra blafrende diskolys. Fordi skal man kunne leve som nyromantisk seinpietist, da er man nødt om å la sjelen fylles av det sublime, hvilket vil si fullmånen over kulturelva vår på stjernehimmelen i glitrende vinternetter.
Jeg tror Rolling Stones omsider har pensjonert seg, så kanskje kan onkel få kjøpt lysanlegget deres billig, slik at han virkelig kan få vist disse folka hva lysforurensning gjør med sjelen! Fordi denne hjemmekinoen river sjelen ut av sinnet med hjerterota. Nei, her finnes verken empati eller forståelse for en stakkars nyromantiker lenger😡
Kanskje lå bakstekona Sina Vestli også på det blå rommet, hvor hun benyttet kjøkkenet som bakeri? Far husker ikke om hun leide ett eller to rom, men som bakstekone vil jeg tro det var en fordel at kjøkkenet ble benyttet til kjøkken, og ikke noe annet.
No comments:
Post a Comment
Note: Only a member of this blog may post a comment.