 |
| Øyvind Holmstad - HOME III (myportfolio.com) Begrepet økopietisme ble skapt under adventstiden, som skal være en tid for forventning. Men hva kan vi forvente? Økopietisme eller økomodernisme? For tiden ser det ut til at det er økomodernisme vi har i vente, her i pietistenga vår er i alle fall alle spor etter økopietismen utslettet. Så skal vi igjen få et økopietistisk samfunn, må det nok til et minst like stort mirakel, som det at Guds sønn ble menneske og født i en simpel stall i de karrige beitemarkene rundt Betlehem. Var og hentet minsta på en gård ved Lenaelva i kveld, og der var det mørkt der, helt mørkt på tunet, og kun svake lys i det fjerne. Så det kjennes urettferdig, at Stabburstunet ved Stenelven ikke skal få kjenne den samme mørkets velsignelse. Ikke engang under forventningstiden og julehøytiden, hvor sjelen mer enn noen gang trenger å næres av det sublime under stjernehimmelen i vintermørket. Nyromantikken var preget av ærbødighet for det enkle, hvor man kunne la sjelen fylles av det sublime på Stabburstunet, mens under nasjonalromantikken søkte man det sublime i det dramatiske og mektige. Derfor paser nyromantikken og seinpietismen sammen som hånd i hanske. Og derfor ønsker vi å leve som nyromantiske seinpietister her i Grythengen. Hvorfor kan vi ikke bare få lov til dette? Hvis ikke risikerer vi å miste både Betlehem og Grythengen, samt jula med. Får vi det bedre da? Kan økomodernismen erstatte økopietismen, som fundament for det gode liv? |
Begrepet økopietisme ble skapt onsdag 21. desember 2022.
Økomodernisme har jeg vel visst om lenge, men det var først i dag, onsdag 21. desember 2022, at det slo meg at motpolen til økomodernismen er økopietismen, som en følge av følgende artikkel:
- Nytale om mat, landbruk og menneskeheten – økomodernismens utopia
Økopietistene har mange forbilder, hvor jeg særlig vil nevne industrireiser Hans Nielsen Hauge og jordbruker Magnus Johansen Dahl, sistnevnte hjemmehørende i nabobruket til Grythengen etter stenelven Grýta, Holmstadengen.
De nyromantiske seinpietistene M.J. Dahl, Johan Grythengen og Even Helmer Holmstad, ser ut til å ha plukket ned mølla til Herr Fossemøllen ved Stenelven i 1917, for så å sette opp igjen denne som ei felles næringsklynge ved Skreia stasjon, hvor de etablerte seg med hhv. forlag, snekkeri og landhandleri. Trolig ankom de stasjonsområdet proppfulle av stolthet om vintrene, med stassleden i Grythengen. I det hele tatt var det meste riktig stas på denne tiden!
Om Dahl ble det sagt at han hadde en jernvilje, hvor han kunne fornekte seg selv det meste, slik det seg hør og bør for en god pietist. Men dette gjelder jo ikke kun pietistene, mange vil kanskje tro at klostrene gjerne ble anlagt på de mest utilgjengelige steder, for å søke segresjon fra verden. Dette var nok delvis rett, men et viktig poeng, ikke minst for den irske munkeordenen, var å anlegge klostrene på de stedene som gav munkene minst mulig grad av komfort og mest mulig strev, fordi da Kristus led for oss, var det minste vi kunne gjøre til gjengjeld å fornekte oss selv jordisk komfort, for slik å sympatisere med Kristi lidelse.
I dette perspektivet er det absolutt motbydelig at man har ofret pietistenga Grythengen for verdens komfort, da enga vår har blitt lik et teknisk skap for gjennomstrømsteknologi, eller hva økofilosof Sigmund Kvaløy Sætreng kaller for SERVOGLOBUS!
"‘Servoglobus’ betegner en global datamaskin-styring, hvor ’servo’ både står for ’automatisk forsterket’ og for ’servise’ eller ’servering’; ’globus’ angir et kuleformet kart istedenfor en levende prosess. Det er altså snakk om en styring av jordens menneske- og natursystem ut fra en mekanistisk modell, hvor små impulser gir sterke effekter, hvor de viktigste prosessene skjer via sammenhengende robot-operasjoner slik at de produktene menneskene trenger serveres uten menneskelig slit, verken kroppslig eller åndelig, og hvor det platonsk-greske idealet om det kroppsfrigjorte menneske er endelig realisert. Med andre ord en tilstand hvor en ingeniørskapt global serveringsdame har erstattet Gaia, biosfæreorganismen som i 3 ½ milliarder år har improvisert myriader av veier og løsninger uten hensyntagen til den spesielle etterspørselen etter varer og tjenester som kjennetegner det 20. århundres euro-amerikanske menneske." – Sigmund K. Setreng, Elvetid, s. 102
Tenk det, at man har ofret pietistenga til oldefar, for at alle komfortrottene omkring her skal kunne velte seg i komfort!
Et offer, som naturligvis fyller våre sinn og hjerter med økosorg.
Jeg måtte legge til "kontra økososialisme", da økopietismen er økososialismens motpol. Økopietismen er et samfunn hvor staten og standssamfunnet er eliminert, hvor landet omgjøres til en allmenning kontrollert av lommedemokratiet.
Videre har økopietismen velferdspietismen som ideal, hvor velferdsstaten sees på som den ultimate styggedom og dystopi, hvor Nils Lindstad er velferdspietismens maskot, med Grythengen som sentrum, da den vestlige sivilisasjon ble avsluttet her, gjennom den rokokko, nyromantiske seinpietismen i Øverskreien.
Columbanus er vel den mest kjente munken av den irske munkeordenen, som del av en religiøs tradisjon som lenge utviklet seg nærmest uavhengig av moderkirken i Roma, etter Romerrikets fall.
De irske munkene hadde mye til felles med de norske pietistene, som benyttet husandakten og den industrielle revolusjon, som brekkstenger ut av standssamfunnet og undertrykkende statsmakt.
I Øverskreien omfavnet vi imidlertid pietismen i sluttfasen, hvor pietistene nærmest hadde oppnådd fullstendig seier på alle områder, med full forsamlingsfrihet, bevegelsesfrihet, ytringsfrihet og et blomstrende, radikalt allment presteskap. Derfor var alt bare en fest, fryd og gammen for dise nyromantiske seinpietister.
I dag er det imidlertid verken fest, fryd eller gammen å være økopietist.
Så i disse mørke tider, hvor det går 100 bygdedyr på en pietist, kan det være nyttig å søke inspirasjon hos Columbanus, som også virket i en mørk tid for Europa.
Pietismens, og dermed økopietismens tre hovedfiender, er som alltid de tre S’er, hvilket vil si Standssamfunnet, Staten og Satan (SSS).
Satan virker gjennom Standssamfunnet og Staten (eller Guds skygge, slik Friedrich Nietzsche så treffende omtaler den store Statan). Standssamfunnet og Staten er Satans to armer.
Staten og Standssamfunnet kan vi nå nøytralisere gjennom lommedemokratiet til humanøkolog Terje Bongard, det er dette som omtales i Johannes åpenbaring, hvor Satan skal knebles og tusenårsriket oppstå på jorden.
Lommedemokratiet må naturligvis ha økopietismen som religiøst og moralsk fundament gjennom integralisme, et begrep James Kalb har omtalt i to artikler i året som har gått.
No comments:
Post a Comment
Note: Only a member of this blog may post a comment.