Skip to main content

Speed? What Speed? Prisoners of Speed, by Ivan Illich (Part 3 of 3)

Ivan Illich
First let me thank the organisers of this conference for challenging us to prepare an intervention. My circle of friends in Bremen owe it to your programme that we have examined a neglected subject, the historicity of speed. Let me take you right to the core of the issue by expressing my thanks in old-fashioned English: Michiel, ‘God speed thee and thy close!’ Milton’s words would fit the occasion well. ‘To speed’ then meant ‘to prosper’ and not ‘to go fast’.

We come here as a trio to give you a sense of the conversation you have provoked among us. Like myself, Matthias Rieger the musicologist, and Sebastian Trapp the limnologist, owe you a debt. We began to focus — each in his domain — on speed as an age-specific phenomenon. The three of us, a historian, a musicologist and a biologist, are by no means alone. Just as speed played no role in the performance of music, falconry and fishery, so commerce, medicine, and architecture, until the seventeenth century, thrived without reference to it. While preparing for this event, each of us became aware of distortions people tend to project on past epochs when they look back with the prejudice that the idea of speed was relevant for Aristotle, Archimedes or Albert the Great.

From the programme of the conference, and from the tone of those lectures I have heard so far, it is obvious that I am addressing people imprisoned in the age of speed. Common sense tells them that some idea of ‘space over time’ and, more generally, ‘process correlated with time’, is part and parcel of all cultures. The task incumbent on the three of us, then, is that of shaking your common sense. We know that the idea of speed is assuredly historical. Starting with the late Middle Ages, concern with speed emerged and, step by step, decisively contributed to the era of machines and motors. By 1996, the historical Epoch of Speed lies behind us. During that time, homo technologicus had been harried by the experience of speed: from home to factory, through schools and jobs, from work to vacation, forever suffering time-scarcity on a tight schedule run by the clock. Rush shaped the mood. Continue reading...

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Venter metankatastrofen oss?

I dag inneholder atmosfæren 5 gigatonn metan. Et estimat anslår at rundt 50 gigatonn metan kan være i ferd med å frigis i Arktis, dvs. en tidobling. Flere tusen gigatonn ligger lagret i den arktiske permafrosten, i den Øst-Sibirske arktiske havhylla alene ligger det 500 - 5000 gigatonn metan.

Metan er ved frigjøring mer enn 150 ganger sterkere som klimagass enn CO2, etter 20 år 86 ganger sterkere i gjennomsnitt, og etter 100 år 23 ganger sterkere. Dette fordi den blir til H2O og CO2.

Mennesket er et produkt av ilden, dette ser nå ut til å bli vår bane. Imens er det søndagsåpne butikker som debatteres, selvsagt en uting og et pådriv for konsumerismen, men allikevel et bevis på menneskets korte tidshorisont.

"Geoengineering" kan ikke hjelpe oss, det er langt mer fornuftig å lagre karbon i jordsmonnet. Det er 5-6 ganger mer karbon i jorda enn i atmosfæren og vegetasjonen sammenlagt. Her kan biokull (terra preta) spille en viktig rolle.

Biokull kan bli i jorda i flere hundre tu…

Den djupe grenda

Underleg er det å vera i fedregrenda, og frykte at den djupe grenda bakom skal ta det siste andedraget. Då har vi berre att den grunne grenda, som er ein illusjon frå Amerika.
I den grunne grenda har plassmålaren vorte ein kulissemålar, for kulisseplassar, lik fototapet med sponplatar bakom.
I den djupe grenda syng ein songane åt fedrane sine. Ein vyrder og aktar dei gamle plassane, lik levande historiemåleri i landskapet. Måla med kraftfulle penslar, av autonomi, krinslaup og retrovasjon.
I den grunne grenda har dei gamle plassane vorte villaparkar. Ein dyrkar ikkje permakultur, men får alle behov dekte utanifrå, gjennom røyr, kablar, bilar og pumpehus.
I den djupe grenda rår stilla, og elden bakom, frå dei som gjekk føre, brenn sterk og klår. Viss denne elden sloknar, rår berre den grunne grenda, og då kjem kulden snikande.