Skip to main content

Olterudelva i vinterskrud

Demningen ved Grythengen, som mest sannsynlig ble bygget for første Solhaug Trevarefabrikk, da man neppe bygde så kraftige demninger for de mange gardskvernene, som var så vanlige før i tiden.

-Wikimedia.

Det var en fin glød i skyene, som ble fanget opp av sensoren ved litt lengre lukkertid.

-Wikimedia.

Steinull.

-Wikimedia.

Gråormanke.

-Wikimedia.

Ei gråor som bekynner å bli kvit.

-Wikimedia.

Skutt håndholdt på 640 iso. Ja, jeg tror jeg fortsetter med det inntil videre. De er stødige disse Bøverbru-stativene, men du verden for noe knot. Dessuten har jeg verken ND-filter eller polarisasjons-filter.

-Wikimedia.

Så endte turen ved slåmaskina denne gangen også. Før var trivelig å gå helt ned til steingarden hans Per Post, men kommunen laget til et forferdelig myrhøl nederst i Grythengen med det nye V/A-anlegget sitt, da de leder overspillsvannet ned hit. Ute av syne, ute av sinn. Det er bare slike rare elvemennesker som meg, som bryr seg om slikt.

Uansett synes jeg det ble et vidunderlig lys på vintersnøen, som så vakkert har kledd opp den gamle slåmaskina til oldefar før jul.

Og selv om den er fastkjørt, bortglemt og overflødig, akkurat som meg, står vi begge to og vitner om fordums tiders glemte storhet.

Selvsagt er det ingen som lenger bryr seg om den tragiske skjebnen til de to elvebrukene og engene, som holder hverandre så varlig i hånda her etter Olterudelva, og som ikke lenger er levende elvebruk for elva fra sagnomsuste Tjuvåsen.

Dette fordi vi har mistet sjelens kilder.

-Wikimedia.

Så fikk jeg åpnet filene i Capture One Express for Sony (C1), og jeg ble forbløffet. Bildene fikk en helt annen glød enn i Lightroom (Lr), seks av dem måtte jeg bytte ut med C1-versjoner, og det ene som ble stående, det sjette bildet av isåpningen, er fra Nik Collection. Ikke minst gråorbarken fikk en helt annen naturlig friskhet enn i Lr, bildet her er ikke bearbeidet overhodet, det er gjengitt slik C1 fortolket det ved import av råfila.

Fremdeles hender det bilder blir bedre i Lr, men var det ikke for Nik Collection, som er integrert i Lr, ville jeg nok satset på en overgang til C1 Pro. Dessverre er denne vesentlig dyrere enn Lr, dessuten tør jeg enda ikke å gå bort fra den automatiske sky-lagringen i Lr CC, da jeg har for dårlige rutiner med lagring og organisering av bildefilene mine. Faktisk kom jeg her om dagen i vanvare til å formatere et helt minnekort, og var det ikke fordi filene lå i skyen, ville jeg tapt dem.

Selvsagt burde jeg holdt meg med både Lr og C1 Pro i tillegg til den nyeste versjonen av Nik Collection, og det ville jeg nok gjort, hadde jeg fått stillingen min som fotograf ved min gamle bedrift. Men nå må jeg spinke og spare på alt mulig, for å kunne fortsette min oppgave med å dokumentere arven etter våre forfedre, før den siste rest av skjønnhet forsvinner ut av verden.

Relatert


Vegmilliardar til minibygder (Dette er helt vanvittig! Her benytter man 660 millioner for å bygge veg til ei lita bygd med 71 mennesker. Hvorfor kunne man ikke heller gi disse pengene til disse menneskene for å ivareta kulturlandskapet og kulturarven, så trengte de ikke bil for å kjøre til meningsløse jobber. Bilen ødelegger kulturen, og med denne vegen blir denne herlige billøse bygda en del av Subeksurbania, hvor Norge reduseres til en meningsløs suburb av USA.

Samtidig som man benytter 660 millioner for å ødelegge en intakt bygdekultur, har jeg regnet ut at for å berge engene etter grenda mi, inklusive en ny setersti på vestsida av Olterudelva og en flytting av Skogskoia øverst i Østby til Koieputten på Østhøgda, ville kostet 15-20 millioner.

Her snakker vi om himmelporten til Totenåsen og de to engene og elvebrukene etter elva til sagnomsuste Tjuvåsen. Porten til Bedehuslandet, et misforstått, men storartet land, som jeg er den siste som forstår og verdsetter. Uten engene sine er denne grenda intet, og uten denne grenda er heller ikke Toten noe videre, ja, hele Mjøsregionen ligger amputert.)

Importing Images Into Capture One

Comments

Popular posts from this blog

Kapping av hulkillist

Hadde nesten ferdig et hjørne med hulkillister i dag, men så fikk jeg somlet meg til å kappe 2 mm for mye. Da var dagen over og rett hjem og helga ødelagt! Men får tro jeg får en ny dag i mårå? Har funnet litt på nett, så går på med fornyet optimisme over helga. Får trøste meg med at skal man bli god i noe må man minst holde på 10.000 timer.




En god artikkel:
5 snarveier når du skal legge lister
En kommentar: Kort sagt må man tenke motsatt når man lister med hulkil. Se for deg at du legger lista feil vei (den som peker mot/tar i taket) legger du jevnt med underlaget på sagen. Den delen som skal på veggen legger du på anlegget/landet på sagen.  Skjær den første vinkelen du trenger. Så maler du deg ut ifra den, setter merke på den delen som ligger på anlegget/landet på sagen, vrir saga til den vinkelen du skal ha... skjærer forsiktig litt og litt av til du treffer streken...

Så bare til å montere :)

Lite tips er å kappe hulkil lister 1-2 mm for kort, slik at du har litt plass å bevege lis…

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Minus låven

Det er de som hevder at etterkrigstida har vært fremskrittets tid. Knut Hamsun ville vært sterkt uenig i et slikt syn. Fordi som han formulerte det: "Fremskritt, det er menneskets trivsel." En forutsetning for trivsel er den menneskelige skala, som aller best kan illustreres med totenarden til tippoldefaren min. Pumpehuset ved Grythengen er helt ute av den menneskelig skala, hvor man pumper vann fra Mjøsas dyp opp til toppen av grenda som var himmelporten til Totenåsen. Brønnen som lå her før var i den menneskelige skala, en teknologi så liten at man kunne holde den i hånda. På samme vis som sæterstien mellom Holmstadsveen og Hongsætra var i den menneskelige skala, nå er den i maskinskala, eller nærmere bestemt tråkkemaskinskala.
Tvert imot kan vi slå fast at fremskrittet har forduftet, da trivselen ble borte med at stoltheten forsvant. Fordi uten den menneskelige skala finnes ingen stolthet, da det kun er maskinen som kan spille denne skalaen. Ikke kulturbæreren eller hist…