Nytt, fantastisk, amerikansk lommetun, gruppe-samhold og Bongard-intervju

Lommetun er ment for å knytte bånd mellom mennesker for livet, mens i kvasi-lommetunet vårt på Gjøvik, var de kun opptatt av å bryte ned alt samhold mellom mennesker for alltid.

Verst var det nok for lille m, ingen vil noensinne kunne fylle tomrommet i hennes hjerte, annet enn harpyen i D, med sitt Falske Selv.

For vår del krever jeg universets største erstatning, for å ha plassert universets største lommetuns-entusiast, i et lommehull sammen med universets ondeste harpy-covert-høne, i sju lange og onde år, som vil gi oss arr og post-traumatisk stress for resten av livet.

Lik jentene i fangehullene til Hamas i Gaza.

Bildet ovenfor er fra låven til den gamle korps-dirigenten vår. Vi har mistet all kontakt med henne også, men det er positivt at dattera hennes fra tid til annen dukker opp i bok-reklame for Libris, hvilket tyder på at de begynner å komme seg igjen. Det var lillesøster som kjente henne igjen.

Uansett, vårt møte med korpsbevegelsen her, ble så brutal, at vi ikke bare har kuttet ut korps, men hele 17. mai.

Vi kommer ikke til å feire nasjonaldagen igjen, før den flyttes til 18. mai, sammen med innføringen av lommedemokratiet. Fordi det har gått så galt med Norge nå, at vi må begynne på nytt, med en ny nasjonaldag.

Men, men, vi får være glade fordi vi tross alt klarte å bevare båndene til Elina, ei herlig jente det også, og det er alltid mye enklere å forholde seg til utlendinger, enn til nordmenn.

Bestill fadografiet her.

- A pocket neighborhood designed for connection | CNU

"Here’s a story about a new pocket neighborhood in Edmond, OK, designed by Union Studio for developer Matthew Myers. They are doing a wonderful job at weaving a range of houses into the fabric of an existing neighborhood. Parking is dealt with in a way that it does not dominate. Take note of the parking courts and corner houses. Along the parking lane are “tuck-under” houses with garages underneath. The homes have room sized porches connecting to a greenwalk and central court. It’s not possible to see from the plans whether the houses ‘nest’ with one another  for privacy; we hope that is the case. Matthew and Union Studio architect Don Powers made a video to walk through their process and the design. We look forward to seeing this exemplary project get underway!" - Ross Chapin

Kvasi-lommetunet vårt i Gjøvik var svært dårlig designet, med mange alvorlige brudd på de chapinske design-nøklene. Jeg forsøkte å gjøre tunfellesskapet vårt oppmerksom på dette, hvor jeg foreslo mange gode løsninger på hvordan vi kunne få et godt tunfellesskap, hvor vi kunne få leve som stolte og verdige tunbeboere i lommekroken vår.

Men vet dere hva, istedenfor å løfte oss opp, slik at vi kunne bli et stolt og flott lommetun, hvor vi løftet fram den norske klyngetun-tradisjonen vår, ble de helt rasende, hvor de mente at vi hadde krenket dem, fordi vi ydmykt ba dem om hjelp til å hjelpe oss til å bli lykkelige.

Deretter begynte virkelig terroren, harpy-covert-høna i D terroriserte oss på alle tenkelige, sublime områder. Hun lot avtrekket stå på hele natta, dette skapte en grusom infra-lyd i huset vårt, hun lot den altfor sterke vinduslampa stå på hele natta foran nedtrukne rullegardiner, og parkerte bilen rett foran soveromsvinduet og stua vår, med mer.

Vi prøvde å få hjelp av de andre, men selv om jeg viste dem boka til Ross Chapin, oversatte flere artikler av ham til norsk, etc., ville de ikke høre, og gav harpyen i D full støtte i maltrakteringen av meg og min familie.

Da vi skulle flytte, begynte den herlige eventyr-dattera til Alfa-paret å gråte, hun bare gråt og gråt i ukevis, da hun elsket storesøster over alt og alle andre på vår jord. Så da skulle de absolutt bli bestevenner med oss. Lenge var jeg positiv til dette, helt til at jeg oppdaget at bestevennene deres her også, hatet oss akkurat like intenst som Hamas-dama i D og gemakken hennes, hvor de mener at vi skal råtne vekk i et grythøl.

Så lille m mistet sin hjertesten for alltid, alt på Gjøvik gikk i oppløsning, kun Elina, som flyttet til Raufoss, har vi nå tilbake.

Myers described The Ember's mission in three concepts:

1) Promoting healthy community and friendships.

2) Designing cozy and well-appointed homes, and spaces within them.

3) Creating a place where people would feel warm, welcome, and connected. 

For byggebransjen er det bare tøm og røm, jeg kunne forklart dem hvordan å bygge gode lommetun i fortsettelsen, men de bare fortsetter med å ødelegge menneskeliv. Samme med Gjøvik kommune, de bryr seg ingenting om sine innbyggere, alt de bygger er atomisert, modernistisk djevelskap.

Dette på tross av at jeg er en god venn av Ross Chapin, lommetun-bevegelsens far. Jeg kunne bare tatt en telefon til ham, så ville han satt seg på flyet med det samme.

Teksten nedenfor er den opprinnelige, jeg bare la til artikkelen fra et nytt, amerikansk lommetun ovenfor, sammen med Ross Chapins kommentar til denne.

***

Gruppe-samhold og Bongard-intervju

Kom igjen over dette flotte intervjuet med Terje Bongard fra 2017, han har vel gitt opp nå, men for et knallintervju!

- Økt innsats for en bærekraftig klode kan gi bedre psykisk helse

Vi trenger å føle at vi har innvirkning. Hjelpeløshet gir psykiske plager. Mange ville nok fått en mer robust psykisk helse, om de hadde blitt med på å gjøre noe aktivt og radikalt for å skape et bærekraftig samfunn, sier han.

Selv har jeg kjent mye på dette i det seinere, da det har skjedd så uendelig mye destruktivt de siste to årene, uten at jeg har hatt noen som helst innflytelse. I grunnen har alt som jeg var glad i blitt ødelagt. Tunfellesskapet mitt, enga mi, fabrikken min, grenda mi, enga mi, åsen min, den urbane landsbyen min, byen min, hovedstaden min, nasjonen min, etc. Det verste var imidlertid at Bongards forskningsprosjekt, MEDOSS, gikk dukken. Så ja, det er ufattelig!

Det ligger i biologien vår å ville ha mer og mer av matfatet. Men nå ser man at klodens ressurser utarmes. Da det ikke ligger i biologien vår at alle skal bli «snille» hver for seg, må vi organisere oss slik at vi kan få innflytelse til å gjøre noe. Demokratiet må utvides radikalt. En stemmeseddel hvert andre år er alt for lite demokratisk, mener Bongard.

Mulig jeg kommer til å trekke meg helt vekk med kameraet? For det er kameraet eller flaska. Med kameraet kan man imidlertid isolere små fragmenter av skjønnhet, noe som er viktig i møte med en verden som blir stadig mer heslig og håpløs. Vårt eneste håp ligger i Bongards demokratimodell, det triste er at jeg er av de ytterst få som er intelligent eller inntryksøm nok, til å forstå dette. Nest etter Bongard selv er det vel ingen som har gjort så mye for å fremme demokratimodellen hans, som jeg.

Men nå må jeg i tenkeboksen og forsøke å samle stumpene, for å finne ut av hvor og hvordan jeg kan finne mest mulig ro til fornyet innsats for Bongards sak? Hvis da ikke kameraet tar meg fullt og helt?

Det må drastiske grep til for virkelig å skape et bærekraftig samfunn. Og jeg tror det er mulig å få til.

Tror Bongard dette lenger? Tror du? Hvorfor består dette samfunnet utelukkende av bakstrevere som ikke tror på Bongards modell? Er det overhodet noen vits i å forsøke å føre en fornuftig samtale med mennesker som ikke har lest Bongards bok, eller som ikke er istand til å ta innover seg mannens budskap?

*** 

We all have a social need to be accepted, to identify with a group and be a part of it," says Stewart. "So much so that peer pressure from team members is more effective than money in prompting strong performances from workers."

However, this works only when team members get along. When they don't, then self-managed teams perform worse than cohesive teams. When team members don't much care for each other, Courtright says appealing to team spirit as a motivating factor won't work because there is no team spirit to appeal to, so money becomes the primary motivating factor to improve productivity.

"Teams perform better when there is social pressure from peers to perform well than when peers wave a carrot and stick," Courtright says. "However, the carrot and stick method works pretty well when team members just can't get along. - Science Daily

Å bli frosset ut av inngruppa som et utgruppestråmannsmonster i et tunfellesskap, for så å bli dømt til å råtne vekk sammen med familien din i et ekkelt lommehull som ingen bryr seg om, er ingen hyggelig opplevelse.

Innenfor permakulturen derimot aksepteres idealister, de fryses ikke ut men tas inn i varmen, som her ved permakulturfestivalen i Hurdal i 2013.

-Flickr.