Skip to main content

Bjørn Grinde om bomiljø og varige bånd

Original artikkel hos Flux.

Svært viktig og nytenkende intervju med Bjørn Grinde, forfatter av boka «Den menneskelige dyrehage – en reise i alternative levemåter».

Grinde er like klartenkt som Terje Bongard, men så er de også begge biologer.
MØNSTERET BYGGER PÅ AKKURAT DET SAMME, OG VILLE VÆRT ET GLIMRENDE CASE-STUDY HVIS DISSE “SAMFUNNSFORSKERNE” HADDE VÅKNET, MEN SOM DU PÅPEKER: VI MÅ FÅ KONTROLL OVER DET GIGANTISKE PRODUKSJONSAPPARATET. DET ER DET SOM TRUER EKSISTENSEN VÅR. - Terje Bongard
Les også grindes essay: Lever vi i en dyrehage?

La det være klinkende klart, som Gro sa det, at flytter man inn i et tunfellesskap, da er man i det for fellesskapets del, ikke for egen del. Har du et tunhjerte er du alltid på utkikk etter hva du kan gjøre for å øke den generelle livskvaliteten i tunet, for å intensivere skjønnheten, og hver gang du treffer din nabo spør du om det er noe du kan bidra med, slik at hun kan få et bedre liv.

Den største synd et tunfellesskap kan begå er å la en familie forgå i et lommehull, der man istedenfor å hjelpe dem opp kaster småstein på dem, hvor man nyter at de råtner vekk i det kalde, ekle lommehullet sitt. I et tunfellesskap har alle rett til å bo i en lommekrok, og enhver har plikt til å sørge for at så skjer!

Livskvalitet i alternative samfunn


Interessen for menneskehjernen gjorde Bjørn Grinde til biolog. Han har besøkt alternative småsamfunn over hele verden for å finne ut hvordan vi kan bo oss lykkelige.

Bjørn Grinde er forskningssjef ved Divisjon for psykisk helse, Folkehelseinstituttet. Han er aktuell med boken «Den menneskelige dyrehage – en reise i alternative levemåter». 

– Hvorfor kaller du boken din «Den menneskelige dyrehage»?

– I de første dyrehagene nøyde man seg med å gi dyrene kost og losji. Det var ikke nok for å trives. Dyrene skrapte seg til blods, og dyrepasserne skjønte at de måtte ta hensyn til miljøet, altså innhegningen. Dyrene trengte forhold de var tilpasset fra naturens side. Vi lever i et samfunn nokså fjernt fra det mennesket er tilpasset å leve i. Det fører til sivilisasjonssykdommer som diabetes, allergier og ikke minst psykiske lidelser. Cirka halvparten av den norske befolkning får en diagnostiserbar psykisk lidelse i løpet av livet. Det er viktigste årsak til sykefravær og uføretrygd. I tillegg kommer all nedsatt livskvalitet som ikke kan diagnostiseres.

– Er hjernen som organ særlig sårbar for miljøpåvirkning?

– Hjernen utvikler seg i samspill med miljøet. Et miljø som aktiverer for mye negative følelser, gir psykiske problemer. For å bli lykkelige må vi unngå å aktivere hjernens straffmoduler – som frykt, lavt humør og fysisk smerte. Disse funksjonene er laget for å ha en lav terskel. Vi reagerer raskt på fare, fordi det er farligere å la være enn å reagere en gang for mye. Ved å insistere på at barn skal gråte seg i søvn for å lære seg å sove alene, tror jeg vi gir fryktfunksjonen en solid dose trening. Noen barn tåler det bedre enn andre, men 15-20 prosent av den voksne befolkningen har sykelig angst. Da har fryktfunksjonen blitt overtrent på ett eller annet tidspunkt.

– Det er lett å skjønne at vi trenger frykt og smerte for å overleve, men hva slags biologisk hensikt har lavt humør?

– Det skal også lære oss å unngå noe. Det viktigste er kanskje å unngå å havne alene, så vi får sosial trygghet. I vårt samfunn kan man forsåvidt klare seg alene, men vi er tilpasset sosial tilhørighet i steinalderstammen. Derfor blir mange ensomme i dag.

– Ser du en sammenheng mellom bomiljøer og en skrantende psykisk helse?

– Jeg er overbevist om at det er en sammenheng. Det store spørsmålet er hvilke faktorer som betyr noe. Jeg har prøvd å skaffe penger til forskning rettet mot mer konkrete faktorer, men har dessverre ikke lykkes. Biologi er fortsatt et lite populært fagfelt for de som styrer med samfunnsvitenskapelige forskningsmidler. Men det fine med livskvalitet er at det ikke krever mye penger. Klarer du å bygge opp sterke og varige forhold til medmennesker, så er dette langt viktigere enn forbruksvarer. Bofellesskap gir mulighet for sosial tilknytning. Det er mulig å legge forholdene bedre til rette for slik boligbygging, men samtidig tror jeg man trenger en holdningsendring. Ved å opplyse folk om hva som egentlig betyr noe for livskvaliteten, klarer vi kanskje å få til en slik endring.

Forfatteren tok vanene der han kom, her på en luftig utedo.

– Hva slags «menneskelige dyrehager» har du besøkt på dine reiser?

– Jeg har lett etter bedre innhegninger for mennesker enn dem som er typiske for vårt samfunn. Der har jeg besøkt tre typer: Økolandsbyer, eller det som på engelsk kalles intentional communities. Det er moderne mennesker som vil gjøre noe annerledes. En annen variant er klostre, som har eksistert i flere tusen år. En tredje er gjenværende urbefolkning; en livsstil vi kanskje ikke vil gå tilbake til, men som vi kan prøve å forstå.

– Har du noen favoritt blant stedene du besøker i boken?

– Kanskje økolandsbyen Damanhur i Italia. De har fått til mye trass i et merkelig utgangspunkt. De har noen spirituelle prinsipper som bidrar til samholdet, og nettopp det er intensjonen med dem. De bor ikke i kjernefamilier, men i nukleoner, eller det jeg kaller stammer. 20-30 personer bor sammen i en husholdning. Innenfor det kan det være ulike konstellasjoner med par, tresomheter, firsomheter, egne barn og andres barn. De samarbeider og deler på ting, men de har privat eiendomsrett til egne midler. Konsentrasjonen rundt små sosiale enheter var typisk for alle stedene jeg besøkte.

– Er det i tråd med biologiens anbefalinger for en god mental helse?

– Noen mener at mennesker har potensiale til forbindelse med 100-150 invidider, men at man helst skal bo sammen med 20-30 i en slags enhet. Da kan man bygge holdbare sosiale bånd, engasjere seg i andre og unngå konflikter. Klarer man å lage sterke sosiale enheter, bidrar det mye mot psykiske problemer. Det var lett i steinalderen hvor man ble født inn i en slik enhet. Det er mye vanskeligere når voksne mennesker skal skape det i dag.

Gratisbutikken med brukte eiendeler er vanlig i økolandsbyer.

– Mange tror berømmelse i storsamfunnet er veien til lykke. Du sier altså at mennesket er bedre tilpasset selvrealisering i mindre lokalmiljøer, med mer personlige relasjoner?

– Anseelse fra mennesker som betyr noe for deg er viktigere. Å bli verdensmester i et eller annet gir sikkert lykke, men det samme gjør anerkjennelse i nærmiljøet. Dessuten, det siste varer som regel lengre, og er lettere å oppnå.

– Hva med barna, har de mer glede av et slikt tett nærmljø?

– De har et bedre sikkerhetsnett. Om forholdet mellom de biologiske foreldre skulle brytes, så er det et sosialt nettverk som tar ansvar og gir støtte til alle parter. Jeg er usikker på om skilsmisseratene er lavere i alternative samfunn – i den grad de praktiserer ekteskap. Ellers er det mye vanligere å bære med seg barna inntil kroppen, både hos stammefolk og i økolandsbyene. Barn og foreldre sover på samme rom. Jeg tror det betyr noe.

– Hva kan politikerne våre gjøre for å fremme mer menneskevennlige «innhegninger»?

– Igjen mener jeg det må gis penger til forskning som har en evolusjonsbiologisk vinkling på forebyggende tiltak. Det må også bli lettere for folk å finne fram til boalternativer som bedre ivaretar våre sosiale behov.

– Var det annet enn det sosiale som slo deg som fordeler ved stedene du besøkte?

– Mange steder dyrket folk sin egen mat. De hadde mye mer varierte oppgaver en den typisk norske byråkrat, og stort sett mer overkommelige oppgaver. Det gir mindre stimulering av «lavt humør». Mange vektla meditasjon, som kan ha betydning for å trene hjernens lykkemodul.

– Ser du også en sammenheng mellom levende nærmiljøer og folks bevissthet om miljøvern?

– Alle økolandsbyene, og i stor grad klostrene jeg besøkte, har et sterkt engasjement for miljøet. Urfolkene har kanskje ikke det, men de lever til gjengjeld mer økovennlig enn alle andre. Når man først klarer å dyrke fram menneskets evne til medfølelse og solidaritet, lekker den gjerne over i retning av storsamfunnet og framtidssamfunnet. Selv om utgangspunktet kanskje bare var å få til en godt sammensveiset gruppe. Økofilosofi er dessuten egnet til å samle folk rundt noe som føles meningsfullt.

– Appropos mening, hva slags åndelig praksis tror du psyken vår har godt av?

– Jeg tror på en personlig Gud – i betydningen av at en slik overbevisning gir det beste utgangspunkt for å dra nytte av våre religiøse tendenser. Men slike som meg, som er skakkjørt av vitenskapen, må ta til takke med en vag følelse av fellesskap med alt levende. En følelse jeg særlig merker ute i naturen. Samtidig tror jeg noen teknikker som mange tenker på som religiøse, særlig meditative teknikker, kan benyttes som «hjernetrim» helt uavhengig av tro.

– Har du lært noe nytt om menneskets natur gjennom dine reiser i alternative samfunn?
– Jeg har lært mye. Innsikt i hvordan evolusjonen har formet mennesket er noe man utvikler gradvis, ved en blanding av teoretiske studier og observasjon. Det er viktig å møte folk med ulik bakgrunn, fordi vi er så forskjellige. Det felles menneskelige skinner igjennom når man ser på folk som er formet av helt forskjellige kulturer.

– Har du fått et annet syn på Norge av å se så mye sosial velferd andre steder?

– Norge er et godt land. Som storsamfunn er vi flinke til å legge vekt på å utvikle positive holdninger. Vi er kanskje ikke like flinke til å rive oss løs fra vante holdninger, og eksperimentere med alternativer.

– Vil du selv engasjere deg i norske økolandsbyer eller lignende prosjekter?

– Jeg vil gjerne, men vet ikke om jeg får anledning.

************

Gleder meg skikkelig til hele samfunnet blir alternativt gjennom RID. Har ingen tro på at vi klarer å oppnå noe som helst av livskvalitet i vårt kapitalistiske samfunn, hvor vi har profitt som mål, og ikke livskvalitet. Disse to målene går jo simpelthen ikke ihop!

Relatert


What Today’s Coliving Spaces Get Wrong

Vi er en del av en megaorganisme

Comments

Popular posts from this blog

Sommerhilsen fra Terje Bongard

Noen tanker:

Nesten halvparten under 30 år kommer ikke til å stemme i høst. Individet i storsamfunnet er fremmedgjort: Følelsen av å ha innflytelse er liten, avstanden opp kjennes utenfor følelsesregisteret. Avisene i dag fokuserer på at om man ikke stemmer, så har man ingen innflytelse. Spørsmålet er bare om forskjellen ville bli så stor om vi smurte 50 % mer stemmer ut over dagens partilandskap. Blir framtiden mer bærekraftig av det? Blir følelsen av innflytelse større?


Det påligger folk med kunnskaper et svært ansvar nå. Framtidas livsnødvendigheter, omsetningen i de store systemene som gjenskaper og omsetter luft, vann, jord, klima og næring, selve livsveven er i ferd med å knekkes. Ikke bare mat og klær, også helse og livskvalitet, trygghet, konflikter mellom individer, regioner og land ligger i potten. Biomangfold er en sikkerhet vi trenger for å holde sykdommer i sjakk, matproduksjon oppe og livskvalitet levende. Du ser tegna rundt deg hele tiden. Det er en håndfull arter som …

Village Towns

Vandana Shiva from Sustainable Cities™ on Vimeo.

Vandana Shiva, an internationally recognized Indian activist and philosopher, explains that planning for the human being rather than the automobile can liberate space and create community within a city. In her opinion, a sustainable city should operate as a self-reliant and self-sufficient cluster of villages.

Naturmaterialen åldras på ett sätt så att de får en ny och kanske till och med ökad skönhet

Syntetiska material kan till exempel omedelbart verka snygga och praktiska. Teflon, goretex och de många nya nanoimpregneringsämnena är kända för deras otroliga förmåga att avvisa vatten, fett och smuts, men den avvisande kvaliteten verkar också gälla mer generellt för de syntetiska materialens estetiska verkan. Det finns ofta en endimensionalitet i materialen, som gör dem starkt monotona i större mängder. Syntetiska material åldras dessutom i allmänhet med mycket lite behag. Från det ögonblick de börjar mista sin industriella glans kommer de snabbt att likna avfall. Detta är helt motsatt hos naturmaterialen som ofta åldras på ett sätt så att de får en ny och kanske till och med ökad skönhet. Det är som om de rymmer en stor mängd upplagrad erfarenhet, som om detaljrikedomen först på allvar avslöjas i förfallsprocessen. Skönhetens Befrielse av Morten Skriver, s. 166