«Naturen som ikke lenger er der i sin tidligere form, blir et sårt minne om noe kjært som har gått tapt.» - Bjørn P. Kaltenborn
«Kværnenga vår som ikke lenger er der i sin tidligere form, blir et sårt minne om noe kjært som har gått tapt.» - PermaLiv
Det er litt rart å ha vært her nå i vel sju år og avdekket lag på lag med historie, så blir vi bare lagt for hat, latterliggjort og utstøtt for denne ufattelige kultur-økologiske sorgen vi nå føler, over alt som er tapt.
Hva folk naturligvis skulle gjort, var å kle seg i sekk og aske i kval og anger over dette tapet, hvor de hyllet kværnfolket i kværnenga til herr Fossemøllen og jubelenga til Even Helmer, fordi vi var kommet tilbake for å avdekke og gjenfinne deres tapte kultur, historie og landskap.
Men det finnes ikke håp for øverskreiingene lenger, da de har endt opp som en rein forvrengning av våre forfedre, som var de flotteste og stolteste mennesker, som noensinne har eksistert.
Hvor da verdenshistoriens og universets fremste sivilisasjon, den vestlige sivilisasjon, kulminerte her i Øverskreien, med sentrum i Grythengen, gjennom den rokokko, nyromantiske seinpietismen.
Nå alt sammen et suburbant ødeland hinsides fatteevne!
 |
| Long Exposure Photography fra brua til Totenåsstien over Vålsjøelva, tatt søndag 28. desember 2025. By the Vålsjøelva River of the Totenåsen Hills, Norway, December 2025. Stock-bilde | Adobe Stock |
Da kom jeg meg omsider utpå åsen igjen sammen med min nye a7III, jeg har fått satt opp landskaps-instillingen sånn någenlunde, men for menneskeinnstillingen er det igjen mye å sette opp, da jeg nå som jeg skal sette opp kameraet på nytt, har funnet ut at det var utrolig mye jeg ikke visste om min a7III.
En feil hadde jeg allikevel gjort, og det var at jeg hadde satt sebrastriper på styrke 100+, hvor jeg syntes jeg måtte undereksponere noe voldsomt, hvor, når jeg kom hjem, fant at jeg hadde satt sebrastripene til styrke 90 på min gamle a7III, hvilket har fungert svært bra.
Egentlig hadde jeg planlagt en tur til tjernene vest for Bjørnåsen i Fjellsjøkampen barskogsreservat, men da jeg kom meg for seint av gårde, som vanlig, kom jeg til at jeg kun ville vandre litt omkring i Skålåsen barskogreservat, hvor jeg ikke har vært før.
Da jeg kom til Bergesætervegen, fant jeg at denne var låst for vinteren, slik at jeg kjørte en tur etter vegen langsetter Vålsjøelva istedenfor. Omtrent der Totenåsstien går over vegen, stanset jeg, hvor jeg til min store glede fant at elva var dekket av vidunderlig skøyve.
Fotografiet ovenfor er tatt fra brua til Totenåsstien over elva, og ellers har det hittil kommet inn seks fotografier til av Vålsjøelva, som er tatt nedenfor denne brua.
Vel hjemme igjen fant jeg at det er ikke lange stubben å gå herfra til Kvikstadsætra, som var sæter for Gårdlaus-gardene i Kolbu, slik at bestefar Bjarne var sikkert mye her, den tiden han var forpakter på Nordre Gardlaus. Det ser ut til at det er hogget en del omkring sætra, men tenker jeg tar turen allikevel ved anledning.
Det blir nok flere turer hit til Vålsjøelva også, da elva her egner seg godt for Long Exposure Photography. Det eneste bildet med lang eksponering fra denne turen ble dog kun dette fotografiet fra brua, for de andre fotograferte jeg håndholdt, da det er noe styr å sette opp stativet. Men på brua var ikke dette noe problem.
Jeg hadde ikke med filtre, men det var såpass seint at jeg fikk en god sløring på vannet med iso 50 og blender f16.
Dessverre har det blitt voldsomt med økosorg på Totenåsen også, i løpet av de sju åra vi har vært her, etter at covert-høna i D, verdens ondeste kvinnemenneske, hvilket vil si verdens ondeste menneske, jaget oss tilbake hit i 2018.
Heldigvis har Gjøvik også gått helt til grunne på disse sju åra, denne byen er nå Sodoma+GomorraX3, og fortjener ikke annet enn å tilintetgjøres.
Allikevel hadde vi nok blitt på Toten, hadde vi kunnet fortsette å gå tur til Tjuvåskampen i hjertet av Totenåsen, da dette var den siste, store livskvaliteten på Toten.
Men med tanngarden over Songkjølen nytter heller ikke dette lenger.
Slik at nå tar vi sikte på Lom, eller da lillehammermalernes siste skanse, så får vi forskanse oss der, så lenge dette går.
Og Lom vil jeg tro ikke står noe tilbake for Dolomittene!
Litt om hva som rører seg inne i hodet til covert-høna i D og ellers i hodene til våre dagers øverskreiinger. Må si det skal bli godt å komme seg vekk fra disse menneskene og til friluftslivs-folket i Lom!
Ps! Ikke glem at det kun er lommedemokratiet til Terje Bongard, som kan redde oss!!!
Men mulighets-vinduet er i ferd med å lukke seg, selv for verdens eneste og siste mulighet til å redde menneskeheten...
No comments:
Post a Comment
Note: Only a member of this blog may post a comment.