Skip to main content

Et skremmende kapittel i Gjøviks byhistorie

Gjøvik by feirer 150-års jubileum i år, og i den anledning synes jeg det kan være nyttig å hente fram et innsiktsfullt leserbrev fra Oppland Arbeiderblad, ført i pennen av Einar Grastvedt. Egentlig tenkte jeg å kun lenke til dette leserbrevet, men kunne ikke finne det i OAs arkiver. Dessverre har jeg ikke datoen for publisering, og jeg gjengir her kun første halvdel av brevet. Tittelen er; Et skremmende kapittel, og innlegget viser hvor galt det kan gå når rasjonalist-modernistene sitter i førersetet.

Gjøvik by sett fra mjøsisen.
Av Einar Grastvedt.
År 2011 vil Gjøvik kunne feire 150 år med bystatus. I den anledning er det ytret ønske om en ny historiebok for Gjøvik, siden det er 50 år siden den første jubileumsboka; På Fedres gamle veger, ført i pennen av redaktør Reidar Mollgård, ble til. Mye vann er rent i Mjøsa siden den gang, og det kan være fornuftig å komplettere historien. Det kan sikkert bli interessant for nye generasjoner å få innblikk i hva byens fedre har maktet på godt og vondt siden 1961. I dag er det ikke vanskelig å forutsi at på den negative siden vil et skammens kapittel nødvendigvis bli viet stor oppmerksomhet. Det gjelder byens ansvarlige ledere, de politisk valgte representanter og de fastlønnedes administrative forvaltning og behandling av Gjøviks fasade, strandsonen og kontakten med Mjøsa.

Helt siden 1902, da jernbanen ble lagt på fylling fra den sagnomsuste ”Kilebanehaugen” (en katastrofe i seg selv), og raseringen av den vakre furulunden, har dette vært et tema i alle senere debatter om disponering og bevaring av strandsonen og kontakten med Mjøsa. Stikkordet har alltid vært: Aldri mer vannskjøtting og rasering eller bebyggelse ved strandsonen.

Men hva har skjedd? Jo, etter gjennomføringen av storkommunen, og kommunestyret stort sett ble bestående av representanter fra de omkringliggende bygdekommuner, kom bysamfunnets problemer og behov mer og mer i bakleksa. Og når vegmyndigheter og andre offentlige instanser presset på, var det få som kunne eller var villige til å støtte selve kjernen i kommunen av de fra landkommunene valgte representanter. I forbindelse med anlegget av Riksveg 4 og plasseringen på Mjøsstranda sa eksempelvis Kåre Haugen fra øverst i Snertingdalen at de bare betraktet det som en veg for dem å komme til Gjøvik, tross underskriftsprotester med mer enn 4000 – to ganger!

Det samme skjedde med videreføring av vegen. For i det hele tatt å komme ut av byen, ble eneste løsningen å legge vegen langs Hunnselva forbi Hunton, elverket og under Nybrua fra 1937. Det var for øvrig ingeniør Fredrik Selmers mesterstykke, og sto som modell på ”Vi kan”-utstillingen i Oslo i 1938. Men, myndighetene forlangte brua revet, Huntonfossen og elva tørrlagt, og en praktfull canyon, formet etter tusenårig erosjon, ble ødelagt. Det hadde vært mulig å legge vegen under brua, slik at både elva og fossen med canyon ble bevart, men også denne gang nei. Tross 5016 notariale bekreftede underskrifter og fakkeltog fra brua og ned til rådhuset. Etter planen skulle brua, som måtte rives, erstattes av en enkel gangbru. Men etter massive krav fra ambulanse, brannvesen og drosjer om kjørebru, grep Fylkesmannen inn, og nærmest ga ordre om skikkelig kjørebru. Den brua som da ble bygd, kostet vegmyndighetene mange ganger omkostningene som bevaring av den gamle brua fra 1937 ville medført. Slik mistet Gjøvik nok en verneverdig attraksjon, med canyon, elv og fossefall, slik det pleier å gå når makta rår.

I forbindelse med debatten om riksveganlegget i Engelandsvika, med 1 kilometer strand, sa en annen representant fra utkantkommunen at Engelandsvika var ikke til noe allikevel, så der kunne vegen godt legges. I det hele tatt førte kommunesammenslutningen til at forståelse for og hensyntagen til bysentrets spesielle behov og særpreg ble vanskeligere etter hvert.
Som vi alle vet har plasseringen av Riksveg 4 langsetter Mjøsstranda medført etableringenen av mange malplasserte vederstyggeligheter i strandsona, som bensinstasjoner, Plantasjen med parkeringsarealer opptar vel omtrent det kvarte av Huntonstranda, og ikke minst etableringen av CC med tilhørende parkeringsarealer og biltrafikk. Dette var, og for alt jeg vet er enda, det største kjøpesenteret mellom Oslo og Trondheim. Ikke bare har denne etableringen ødelagt byens mest verdifulle arealer ned mot Mjøsa, den har også utarmet sentrum, som nå nærmest er tappet for alt av detaljhandel.

Relatert:

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Kapping av hulkillist

Hadde nesten ferdig et hjørne med hulkillister i dag, men så fikk jeg somlet meg til å kappe 2 mm for mye. Da var dagen over og rett hjem og helga ødelagt! Men får tro jeg får en ny dag i mårå? Har funnet litt på nett, så går på med fornyet optimisme over helga. Får trøste meg med at skal man bli god i noe må man minst holde på 10.000 timer.




En god artikkel:
5 snarveier når du skal legge lister
En kommentar: Kort sagt må man tenke motsatt når man lister med hulkil. Se for deg at du legger lista feil vei (den som peker mot/tar i taket) legger du jevnt med underlaget på sagen. Den delen som skal på veggen legger du på anlegget/landet på sagen.  Skjær den første vinkelen du trenger. Så maler du deg ut ifra den, setter merke på den delen som ligger på anlegget/landet på sagen, vrir saga til den vinkelen du skal ha... skjærer forsiktig litt og litt av til du treffer streken...

Så bare til å montere :)

Lite tips er å kappe hulkil lister 1-2 mm for kort, slik at du har litt plass å bevege lis…

Brilliant fra Anita Sweeney om de "normale"

Folk har flokkmentalitet, og det krever en spesielt sterk følelse av integritet og karakterstyrke for å stå opp i protest mot noe, mer så om du er alene eller i mindretall. Det er langt lettere å akseptere hva de fleste sier og dermed sikre seg et fredelig liv.

Videre, hvis du er blant våre supportere og du vet hva som skjer med de som krysser oss, ønsker du ikke å lide samme skjebne og det er dermed langt lettere å være enig med oss. Med så mange mennesker som opererer på denne måten, gjennom trusler eller frykt for isolasjon, er det lett nok for oss å få tilstrekkelig mange til å være enig med oss og bli båret på en bølge av flertallets mening, som styrker vår sak. - HG Tudor
Virkelig bra fra Anita Sweeney om hvor frenetiske folk er etter å framstå som normale, normale og atter normale, og hvor livredde de er for det minste pirkettrift i deres plettfrie fasade. Minst 90% av befolkningen er reine flokkdyr, eller normale kujoner, da dette har vært en evolusjonspsykologisk fordel. Vi …