Monday, May 9, 2011

Et skremmende kapittel i Gjøviks byhistorie

Gjøvik by feirer 150-års jubileum i år, og i den anledning synes jeg det kan være nyttig å hente fram et innsiktsfullt leserbrev fra Oppland Arbeiderblad, ført i pennen av Einar Grastvedt. Egentlig tenkte jeg å kun lenke til dette leserbrevet, men kunne ikke finne det i OAs arkiver. Dessverre har jeg ikke datoen for publisering, og jeg gjengir her kun første halvdel av brevet. Tittelen er; Et skremmende kapittel, og innlegget viser hvor galt det kan gå når rasjonalist-modernistene sitter i førersetet.

Gjøvik by sett fra Ringsaker
År 2011 vil Gjøvik kunne feire 150 år med bystatus. I den anledning er det ytret ønske om en ny historiebok for Gjøvik, siden det er 50 år siden den første jubileumsboka; På Fedres gamle veger, ført i pennen av redaktør Reidar Mollgård, ble til. Mye vann er rent i Mjøsa siden den gang, og det kan være fornuftig å komplettere historien. Det kan sikkert bli interessant for nye generasjoner å få innblikk i hva byens fedre har maktet på godt og vondt siden 1961. I dag er det ikke vanskelig å forutsi at på den negative siden vil et skammens kapittel nødvendigvis bli viet stor oppmerksomhet. Det gjelder byens ansvarlige ledere, de politisk valgte representanter og de fastlønnedes administrative forvaltning og behandling av Gjøviks fasade, strandsonen og kontakten med Mjøsa.

Helt siden 1902, da jernbanen ble lagt på fylling fra den sagnomsuste ”Kilebanehaugen” (en katastrofe i seg selv), og raseringen av den vakre furulunden, har dette vært et tema i alle senere debatter om disponering og bevaring av strandsonen og kontakten med Mjøsa. Stikkordet har alltid vært: Aldri mer vannskjøtting og rasering eller bebyggelse ved strandsonen.

Men hva har skjedd? Jo, etter gjennomføringen av storkommunen, og kommunestyret stort sett ble bestående av representanter fra de omkringliggende bygdekommuner, kom bysamfunnets problemer og behov mer og mer i bakleksa. Og når vegmyndigheter og andre offentlige instanser presset på, var det få som kunne eller var villige til å støtte selve kjernen i kommunen av de fra landkommunene valgte representanter. I forbindelse med anlegget av Riksveg 4 og plasseringen på Mjøsstranda sa eksempelvis Kåre Haugen fra øverst i Snertingdalen at de bare betraktet det som en veg for dem å komme til Gjøvik, tross underskriftsprotester med mer enn 4000 – to ganger!

Det samme skjedde med videreføring av vegen. For i det hele tatt å komme ut av byen, ble eneste løsningen å legge vegen langs Hunnselva forbi Hunton, elverket og under Nybrua fra 1937. Det var for øvrig ingeniør Fredrik Selmers mesterstykke, og sto som modell på ”Vi kan”-utstillingen i Oslo i 1938. Men, myndighetene forlangte brua revet, Huntonfossen og elva tørrlagt, og en praktfull canyon, formet etter tusenårig erosjon, ble ødelagt. Det hadde vært mulig å legge vegen under brua, slik at både elva og fossen med canyon ble bevart, men også denne gang nei. Tross 5016 notariale bekreftede underskrifter og fakkeltog fra brua og ned til rådhuset. Etter planen skulle brua, som måtte rives, erstattes av en enkel gangbru. Men etter massive krav fra ambulanse, brannvesen og drosjer om kjørebru, grep Fylkesmannen inn, og nærmest ga ordre om skikkelig kjørebru. Den brua som da ble bygd, kostet vegmyndighetene mange ganger omkostningene som bevaring av den gamle brua fra 1937 ville medført. Slik mistet Gjøvik nok en verneverdig attraksjon, med canyon, elv og fossefall, slik det pleier å gå når makta rår.

I forbindelse med debatten om riksveganlegget i Engelandsvika, med 1 kilometer strand, sa en annen representant fra utkantkommunen at Engelandsvika var ikke til noe allikevel, så der kunne vegen godt legges. I det hele tatt førte kommunesammenslutningen til at forståelse for og hensyntagen til bysentrets spesielle behov og særpreg ble vanskeligere etter hvert.
Som vi alle vet har plasseringen av Riksveg 4 langsetter Mjøsstranda medført etableringenen av mange malplasserte vederstyggeligheter i strandsona, som bensinstasjoner, Plantasjen med parkeringsarealer opptar vel omtrent det kvarte av Huntonstranda, og ikke minst etableringen av CC med tilhørende parkeringsarealer og biltrafikk. Dette var, og for alt jeg vet er enda, det største kjøpesenteret mellom Oslo og Trondheim. Ikke bare har denne etableringen ødelagt byens mest verdifulle arealer ned mot Mjøsa, den har også utarmet sentrum, som nå nærmest er tappet for alt av detaljhandel.

Relatert:

No comments:

Post a Comment

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...