Skip to main content

Et skremmende kapittel i Gjøviks byhistorie

Avdøde bypatriot Einar Grastvedts megetsigende innlegg fra 2008 kan nå leses i sin helhet hos Oppland Arbeiderblad!

- Et skremmende kapittel i Gjøviks byhistorie

Forresten har det siste året, høsten 2018 til høsten 2019, vært det aller mest skremmende kapitlet i Gjøviks byhistorie noensinne. Det er på tide at denne byen får en helt ny både politisk og administrativ ledelse. Leste gjennom MDG Gjøviks partiprogram i går, og dette er vanvittig bra!

Derfor, gjør din plikt og stem inn MDG, både på lokal- og fylkesnivå!

Først tok de Nybrua sammen med Gjøvik bys eneste fossefall og canyon, så tok de Mjøsstranda, og til slutt tar de bytoppen Hovdetoppen, byens siste villmark og nærfriluftsliv-topp. Med dette er verket fullført, Gjøvik har intet tilbake av verdi.

Rv.4 går nå i det gamle elveleiet, mens elva er lagt i kraft-tunnel inne i fjellet. Nybrua er erstattet av ei betongbru.

Bildet av hvor vakkert her var, henger i Drengestua kafé på Gjøvik gård.

-Wikimedia

Av Einar Grastvedt.
År 2011 vil Gjøvik kunne feire 150 år med bystatus. I den anledning er det ytret ønske om en ny historiebok for Gjøvik, siden det er 50 år siden den første jubileumsboka; På Fedres gamle veger, ført i pennen av redaktør Reidar Mollgård, ble til. Mye vann er rent i Mjøsa siden den gang, og det kan være fornuftig å komplettere historien. Det kan sikkert bli interessant for nye generasjoner å få innblikk i hva byens fedre har maktet på godt og vondt siden 1961. I dag er det ikke vanskelig å forutsi at på den negative siden vil et skammens kapittel nødvendigvis bli viet stor oppmerksomhet. Det gjelder byens ansvarlige ledere, de politisk valgte representanter og de fastlønnedes administrative forvaltning og behandling av Gjøviks fasade, strandsonen og kontakten med Mjøsa.

Helt siden 1902, da jernbanen ble lagt på fylling fra den sagnomsuste ”Kilebanehaugen” (en katastrofe i seg selv), og raseringen av den vakre furulunden, har dette vært et tema i alle senere debatter om disponering og bevaring av strandsonen og kontakten med Mjøsa. Stikkordet har alltid vært: Aldri mer vannskjøtting og rasering eller bebyggelse ved strandsonen.

Men hva har skjedd? Jo, etter gjennomføringen av storkommunen, og kommunestyret stort sett ble bestående av representanter fra de omkringliggende bygdekommuner, kom bysamfunnets problemer og behov mer og mer i bakleksa. Og når vegmyndigheter og andre offentlige instanser presset på, var det få som kunne eller var villige til å støtte selve kjernen i kommunen av de fra landkommunene valgte representanter. I forbindelse med anlegget av Riksveg 4 og plasseringen på Mjøsstranda sa eksempelvis Kåre Haugen fra øverst i Snertingdalen at de bare betraktet det som en veg for dem å komme til Gjøvik, tross underskriftsprotester med mer enn 4000 – to ganger!

Det samme skjedde med videreføring av vegen. For i det hele tatt å komme ut av byen, ble eneste løsningen å legge vegen langs Hunnselva forbi Hunton, elverket og under Nybrua fra 1937. Det var for øvrig ingeniør Fredrik Selmers mesterstykke, og sto som modell på ”Vi kan”-utstillingen i Oslo i 1938. Men, myndighetene forlangte brua revet, Huntonfossen og elva tørrlagt, og en praktfull canyon, formet etter tusenårig erosjon, ble ødelagt. Det hadde vært mulig å legge vegen under brua, slik at både elva og fossen med canyon ble bevart, men også denne gang nei. Tross 5016 notariale bekreftede underskrifter og fakkeltog fra brua og ned til rådhuset. Etter planen skulle brua, som måtte rives, erstattes av en enkel gangbru. Men etter massive krav fra ambulanse, brannvesen og drosjer om kjørebru, grep Fylkesmannen inn, og nærmest ga ordre om skikkelig kjørebru. Den brua som da ble bygd, kostet vegmyndighetene mange ganger omkostningene som bevaring av den gamle brua fra 1937 ville medført. Slik mistet Gjøvik nok en verneverdig attraksjon, med canyon, elv og fossefall, slik det pleier å gå når makta rår.

I forbindelse med debatten om riksveganlegget i Engelandsvika, med 1 kilometer strand, sa en annen representant fra utkantkommunen at Engelandsvika var ikke til noe allikevel, så der kunne vegen godt legges. I det hele tatt førte kommunesammenslutningen til at forståelse for og hensyntagen til bysentrets spesielle behov og særpreg ble vanskeligere etter hvert.
Som vi alle vet har plasseringen av Riksveg 4 langsetter Mjøsstranda medført etableringenen av mange malplasserte vederstyggeligheter i strandsona, som bensinstasjoner, Plantasjen med parkeringsarealer opptar vel omtrent det kvarte av Huntonstranda, og ikke minst etableringen av CC med tilhørende parkeringsarealer og biltrafikk. Dette var, og for alt jeg vet er enda, det største kjøpesenteret mellom Oslo og Trondheim. Ikke bare har denne etableringen ødelagt byens mest verdifulle arealer ned mot Mjøsa, den har også utarmet sentrum, som nå nærmest er tappet for alt av detaljhandel.

Relatert:

Comments

Popular posts from this blog

Kapping av hulkillist

Hadde nesten ferdig et hjørne med hulkillister i dag, men så fikk jeg somlet meg til å kappe 2 mm for mye. Da var dagen over og rett hjem og helga ødelagt! Men får tro jeg får en ny dag i mårå? Har funnet litt på nett, så går på med fornyet optimisme over helga. Får trøste meg med at skal man bli god i noe må man minst holde på 10.000 timer.




En god artikkel:
5 snarveier når du skal legge lister
En kommentar: Kort sagt må man tenke motsatt når man lister med hulkil. Se for deg at du legger lista feil vei (den som peker mot/tar i taket) legger du jevnt med underlaget på sagen. Den delen som skal på veggen legger du på anlegget/landet på sagen.  Skjær den første vinkelen du trenger. Så maler du deg ut ifra den, setter merke på den delen som ligger på anlegget/landet på sagen, vrir saga til den vinkelen du skal ha... skjærer forsiktig litt og litt av til du treffer streken...

Så bare til å montere :)

Lite tips er å kappe hulkil lister 1-2 mm for kort, slik at du har litt plass å bevege lis…

Tårevandringer III

The original form of Anglo-American conservatism, that of Edmund Burke, explains why the current situation is bad and why we should have avoided it. It tells us that society is extremely complex, it can’t be designed or reduced to a single principle like equal freedom, and it takes a long time to evolve, so if you have a reasonably functional society you shouldn’t wreck it, and if you’ve unsettled an inherited social order you should step back and do what you can so it can re-establish itself. It’s hard to see how any of that can apply in an age of institutionalized revolution symbolized, for example, by an ever more radical and sacralized principle of inclusiveness. - James Kalb- Why Liberal Governing Elites Seek to Neutralize Social Issues

Selv orker jeg ikke lenger å leve mitt liv begrenset til den sosiale kontrakt, det burde være klart for alle nå at vi kan ikke leve sammen slik, og at vi må reetablere husmannstroens kontrakt, den Klaus, Even Helmer og Johan Albert hadde som fund…

From Ideology to Technology

Michael Mehaffy and Nikos Salingaros are running a series of essays in Metropolis Magazine at the moment, they are all published here. I’ve no idea how long the series will run — hopefully forever. Anyway, it’s time to introduce this series to permaculture people, and I’ll be concentrating on the first five essays about the technologies of Christopher Alexander.

The essays on Alexander’s technologies in chronological order:
The Radical Technology of Christopher AlexanderThe Sustainable Technology of Christopher AlexanderThe Pattern Technology of Christopher AlexanderThe Living Technology of Christopher AlexanderThe “Wholeness-Generating” Technology of Christopher Alexander
The 20th century was the century of ideologies, but it all ended in mindless consumerism. So obviously, ideologies alone are not the answer, although they can hold many a truth and be a tool to unite people behind a common endeavour. Still, all this is pointless if the people do not have the right tools, or even worse…