"Å jøje meg, for en fantastisk tekst! Takk fordi du delte dette Tina:-) Ante virkelig ikke at det fantes slike mennesker som Kristine Onsrud her i Gjøvikregionen, dette er da et gammelt Toten-navn, og du er vel fra Hamar, så nå ble jeg litt stolt. Føler ofte på at jeg er den eneste bevisste og reflekterte personen her i Vestoppland, så kommer denne dama, med en bevissthet og refleksjonsevne, som slår meg selv langt ned i støvlene. Så nå føler jeg meg slettes ikke fullt så alene lenger!" - PermaLiv

"Veldig bra dette her, og så fint at noen av dem som er litt yngre går ut og sier at nå får det være nok, gi oss tilbake skjønnhet og trivsel😊

Ps. Riktignok er jeg fra Hamarsiden, men har bodd over halve livet her i Gjøvik😉" - Tina Knutzen

Ja, hva skal man si, jeg blir bare målløs. Tar meg uansett den frihet å dele Onsruds uforlignelige tekst her på PermaLiv, og satser på at dette går bra!

Før var Hunnselva ei død elv, mens Gjøvik var en levende by. Nå er det motsatt, elva er friskmeldt, mens byen er forgiftet av modernismen, oppfylt av levende døde, i depresjonens tidsalder.

Slik som i Grythengen!

Bestill fadografiet her.

Glassbyen Gjøvik

Av Kristine Onsrud

Følgende innlegg er en utvidet artikkel av intervjuet som var på trykk i Gjøviks Blad denne uken, om den pågående byutviklingen i Gjøvik. Teksten under er den samme som på bildene. Del gjerne.

Glassbyen Gjøvik har gått i 1000 knas.

Hvis en løfter blikket når en går gjennom byen, reiser elegante spir og tårn seg mot himmelen. Det ene, flottere enn det andre, står de som smykker på toppen av hustakene i Gjøvik sentrum. Det var dette som var Gjøvik. Gjøvik, glassbyen, som raskt ble et industriimperium. Bygget av utbyttet fra en blomstrende industri, poppet praktbyggene opp i den unge byen. Det er ikke lenge siden industrien lå tett som hagel oppetter Hunnselven, som førøvrig resulterte i at den engang kunne ‘smykke seg’ med tittelen som Nord-Europas mest forurensede elv. Elva hadde industri helt fra Einavannet, gjennom Raufoss og Hunndalen, og fremdeles er den tilstede langs elveløpet. Men det hele begynte ved utløpet av Hunnselven. Startskuddet for det som skulle bli den Hvite by ved Mjøsa, ble avfyrt da Caspar Kauffeldt kjøpte Nedre Gjøvik, med grense- og bruksrett til elven. Med sanksjon av den danske kongen, hadde han sett seg ut eiendommen for å etablere Norges aller første privateide glassverk, som i sin tid lå på nordsiden av elven (nede ved jernbanelinjene og McDonalds), på grunn forpaktet bort av gården Hunn.

Født av tyske foreldre, headhuntet til glassverket på Biri, vokste Caspar Kauffeldt opp mellom ovner og glassblåsere, og steg hurtig i gradene og kom seg raskt til topps som forpakter. Som nyrik og vellykket forretningsmann, med planer om å bygge sitt eget glassimperium ved Mjøsa, ønsket Kauffeldt å signalisere sin suksess, rikdom og status da han tok over Nedre Gjøvik gård. Stort sett hele bygningsmassen ble jevnet med jorden, og et nytt og moderne hovedhus ble reist. Kauffeldt ønsket helt klart å vise at han var en mann av tiden. Inspirert av siste arkitektoniske skrik fra kontinentet (Europa), stod bygget ferdig i empirestil i 1814, klar til å ta imot prins Christian Fredrik da han var på gjennomreise til Trondheim. Bygget var et signalbygg, omgitt av jorder og åpne landskap, kunne man se det fra lang vei, både fra landeveien og fra Mjøsa. Akkurat som klesmote, brukte Kauffeldt arkitekturen til å mane frem bildet han ønsket å prosjektere til verden. Jeg tviler på byggets utseende var spesielt viktig for Kauffeldt, det som var viktig var hva bygget fortalte om ham.

Fra glassverkstiden er det meste av bygningsmassen for lengst revet. I sentrum, ved siden av enkelte av byggene på Gjøvik Gård, er det kun Kauffeldtgården, bygd til boligformål for garverimesteren, som står igjen. At det gamle saneres til fordel for det nye, har pågått helt siden Kauffeldt satte spaden i jorden. Fordelen, eller som jeg i denne sammenhengen kanskje ser som en ulempe ved å ha god økonomi, er at en kan skifte ut hyppigere. Er det ikke forferdelig å vite at vi kunne hatt en STAVKIRKE, nærmest midt i Gjøvik? Eller en sjeldenhet som en oktogonformet kirke – tegnet av innlandets Leonardo da Vinci, Abraham Phil? Hunn kirke ble revet etter kun 60 år, og materialene brukt i Gjøvik Kirke, og i dag står Hunn Kapell der i dens sted. Sanering av eldre bygg gjøres fordi en ønsker plass til noe nytt, og mye av den gamle bebyggelsen som gikk tapt fra 1960-tallet, ble erstattet av bygg formet av tidens ideologi, funksjonalismen.

Funksjonalismen tok for alvor sitt kvelertak på Gjøvik da rådhuset steg opp fra asken av Victoria Hotel, et ærverdig praktbygg som gikk opp i flammer i 1963, etter å ha vært en del av bybildet i 86 år. Det nye rådhuset kunne ikke vært en større kontrast mot hva som før hadde ligget på den historiske tomten, en tomt hvor glassverket engang lå som det bankende hjertet i det kom til å bli ‘den hvite byen ved Mjøsa.’ Victoria Hotel erstattet i sin tid bebyggelsen som hørte til glassverket. Langs elven lå engang bindingsverkshus (glassverkets arbeiderboliger), revet i samme periode som jernbanen ble bygget. Praktbyggene fra århundreskiftet, i sin tid også nye og moderne, ble på andre halvdel av nittenhundretallet igjen skiftet ut, og på få tiår ble Gjøvik kraftig forandret. Uheldige klosser poppet opp, og etter saneringen av eldre trebygninger i krysset Storgata og Hunnsvegen (Hunnsvegen 5) kom eksempelvis ‘Gamle Opplandsbanken’ til verden. Det funksjonalistiske bygget, med et noe brutalistisk preg (smak på ordet!), ble bygget i ett ‘nytt og stilrent’ arkitektonisk uttrykk.

Victoria Hotell i Gjøvik år 1900.

Ordet ‘nytt’ er problematisk. Nytt har blitt synonymt med bedre, og vi spør oss ikke ofte nok om ‘oppgraderingen’ faktisk var en forbedring. Ved å bli ‘vekket’ og bevisstgjort, reagerer mange negativt på disse type bygninger, men saken er den at vi nå er så vant til å se ‘Gamle Opplandsbanken’ at de fleste sannsynligvis ikke engang ser bygget. Dersom en stopper opp, og bevisst tar innover seg byggets utseende, er jeg fremdeles til gode å høre et eneste kompliment. På Facebook-gruppen ‘Gjøviks tapte historie,’ har bygget blitt anklaget for å være et mindre vellykket bygg, og et bygg som har ‘ødelagt harmonien på Falkehjørnet.’ Er Opplandsbanken et vakkert bygg? Ønsker vi flere slike bygg på Gjøvik? De er i hvert fall over alt, og når en står vendt mot øst på Hunnselv bru, er det ikke mange som synes den gamle, gule klossen sør for elven er spesielt vakker. Allikevel ble et tilsvarende, nytt og moderne bygg, Kulturhuset, oppført på nordsiden av elven, i samme maner.

Gjennom de siste få årene har nye bygg, eller klosser à la Opplandsbanken, blitt satt opp i rekordfart. De blir stadig høyere (jeg vet ikke om kirketårnet fremdeles er høyest) og ser ut til å snart ha tatt over hele bybildet. Flotte, eldre bygninger forsvinner eller blir usynlige blant ruvende klosser (som kan minne om skoesker med hull), som forøvrig sørger for at vi ikke kan sammenlikne, som igjen fører til at vi undertrykkes uten å engang legge merke til det. Når jeg stiller spørsmålet om klossene som dukker opp er pene bygg, får jeg oftest (det ugyldige) svaret at bygget er nytt og moderne. Nytt og moderne betyr ikke at det er vakkert, mer praktisk eller bedre. Dessuten er denne nye og moderne stilen slett ikke spesielt ny lenger heller (100år), og langt mindre praktisk. I Funksjonalismens arkitektonisk stilrene uttrykk, med sin karakteristiske minimalisme og flate tak, er funksjonaliteten viktig. Ironien i det hele, og noe jeg ikke kan begripe, er – i et land formet av is, snø og regn – hvordan kan et spisst tak være mindre funksjonelt enn et flatt? Ofte under påskudd om at det er for dyrt og ikke er praktisk, er både spisse tak, spir og ornamentikk kriminelt. Naturen skal fjernes.

Dette’ er slående på den nye rådhusplassen, som nylig har fått et ‘ansiktsløft.’ Lettere snøblind etter å ha spasert over, slo det meg hvor kald og fiendtlig denne nye og åpne plassen føltes. Jeg hadde ikke lyst til å være på den lenger enn absolutt nødvendig. Plassen frembringer brutalistiske assosiasjoner, som forøvrig er den type arkitektur som benyttes for å illustrere den utopiske fremtiden i ‘Brave New World’ (2020) basert på romanen av Aldous Huxley, samt av ‘The Galactic Empire’ (aka the bad guys) i Star Wars. Også i Ringenes Herre ser vi hvordan Mordor er et forkullet og forstenet sted, og hvordan Isengards frodige skoger forsvinner i takt med at ondskapen blomster. Et iskaldt og hardt uttrykk erstatter det mer organiske. Dersom jeg skulle velge mellom Mordor, Rivendell eller Hobsyssel, blir det i hvert fall ikke førstnevnte. Jeg vil også legge til, at i en tid hvor vi snakker om miljø, biologisk mangfold – hvordan kan vi forsvare å hugge trær, eller skifte ut koselige og frodige parker med døde plasser av stein? Dessuten, hvor mange slike åpne plasser trenger en liten by?

Uansett materiale, det som definerer en sivilisasjon reflekteres i dens kunst og arkitektur. I dag beundrer vi Grekernes templer og egypternes pyramider, og vi er stolte av stavkirkene våre. Sivilisasjoner reflekteres i kunsten og arkitekturen de hadde. Hva sier denne arkitekturen om oss? Jeg har lyst til å strekke det så langt at jeg vil påstå at vi lever i Depresjonismens tidsalder, hvor mer eller mindre brutalistisk arkitektur får fritt leide kamuflert bak idéen at vi må følge tiden. Hvorfor? Ifølge den amerikanske filosofen Henry David Thoreau så ler hver generasjon av ‘’the old fashions, but follows religiously the new.’’ De fleste synes ikke ‘Barcode’ i Oslo er spesielt vakker, men den inneholder og manifesterer idéen om en storby. Men trenger en storby a være stygg? Når en går gatelangs på Manhattan, er de eldste skyskraperne og byggene helt klart påvirket av klassiske idealer, med både gode proporsjoner, subtil variasjon og med ornamentikk. Empire State Building og Chrysler Building er flotte bygg. Jeg ser helst at frontlinjen på Gjøvik blir noe annet enn en miniatyr av Barcode, helst noe som passer inn i miljøet rundt den ærverdige og sjelfulle stasjonsbygningen, som nå kommer til å kveles mellom betongklossene. Er dette ettermælet til tiden vi lever i?

Figure: Nikolas Aron Salingaros

Modernismen har funnet veien til alle verdenshjørner, den har forgrenet seg til den minste bygd og tettsted. I sin tale under avdukingen av sitt maleri av ‘Tre Menn i Båt’ på Aker Brygge i 2021, sa Odd Nerdrum at modernismen er den første verdensreligion: aldri før har en religiøs eller ideologisk overbevisning - verken Kristendommen, Islam eller kommunisme, klart å erobre en hel verden, og kunstens ‘hellige treenighet’ lyder:

1) uttrykk deg selv,
2) vær av tiden
og 3) vær original.

Til tross for våre forfedres hedenske verdensoppfatning – en sirkulær tankemåte, som baserer seg på at verden ender og begynner igjen, på samme måte som årstidene, har kristendommen ført med seg en lineær oppfatning. Tiden ruller videre og vi kan bare gå fremover. Likevel gjentar historien seg, kun i ny drakt. Mennesket er det samme. Problemene likeså. I 1829 begynte Victor Hugo arbeidet med Notre Dame. Romanen, som vi alle kjenner som ‘Ringeren i Notre Dame,’ er skrevet som et kjærlighetsbrev til Paris, ment å gjøre hans samtidige oppmerksomme på den neglisjerte gotiske arkitekturen, som ble revet og erstattet med nye og moderne bygninger. Takket være fortellingen om ringeren, Esmeralda og Plæbus, står katedralen fremdeles, som selve symbolet på Paris.

En kan si hva en vil. Noen påstår de er opptatt av det, andre ikke, men en kan ikke nekte for at arkitektur er noe som daglig påvirker oss alle. Arkitektur omgir oss, vi lever livene våre i bygninger. Det er helt opplagt at bygninger stimulerer oss, de former oss – de dikterer hvordan vi lever - selv om vi kanskje ikke legger merke til dette i det daglige. Derfor lurer jeg på, om det er noen andre enn meg, som spør seg om nye bygg som skal settes opp i bymiljøet er positive tilskudd, eller om de rett og slett degrader bybildet? Er dette bygg vi ønsker å omgi oss med? Påvirker de oss positivt: er de oppløftende og vakre, eller er de fiendtlige og ruvende på en dårlig måte? Hvem har definisjonsretten? I stedet for å gjemme oss bak ordene nytt og moderne, bør vi spørre oss om det blir BEDRE, eller blir det VERRE?

Jeg synes helt klart byens eldre bygninger med gode proporsjoner, elegante spir, fine tårn, spisse tak og flotte vinduer har stått seg gjennom årene, og i stedet for å la det gamle Gjøvik gå i tusen knas, håper jeg at fremtidens arkitektur kan implementere disse byggenes kvaliteter når noe nytt skal bygges. Når jeg kikker på ‘arkitekturopprøret’ på Facebook og Instagram, ser jeg at jeg ikke er alene om denne oppfatningen, og bilder av at denne grasrotbevegelsen begynner å få effekt, varmer hjertet.

Jeg liker ikke byens pågående fasadeendring, og jeg håper at fremtidens Gjøvik vil ha et annet utseende enn det som jeg nå frykter er i ferd med å ta form. Nå, som flere nye bygg nå skal oppføres rundt stasjonsbygningen, bør disse tilpasses stasjonen, og ikke CC, det nye ‘praktbygget’ eller Handelsbygget. Det er ingen skam å snu! Oscar Wilde påstod at ‘’a fashion is merely a form of ugliness so absolutely unbearable that we have to alter it every six months!’’ Så hvorfor ikke bygge klassisk? Hvorfor ikke ta det som har ‘stått seg’ og bygge med det som utgangspunkt? Vi er alle i tiden. Hvorfor skal en arkitekt uttrykke seg selv, fremfor å tenke på felleskapet? Originalitet finnes ikke – alt bygger på noe som kom før. Så la oss heller ‘’gå baklengs inn i fremtiden, slik at ansiktet er opplyst av fortiden.’’

Relatert

Et skremmende kapittel i Gjøviks byhistorie

Hovdetoppen - Mjøslandets største øyensår

A New Permatecture Toolbox! (From Nikos A. Salingaros)