Venetianerne bygde sin by på sin Le Scuole, som var en slags forløper for bedehuset. Tenk det, venetianerne hadde forsamlingsfrihet over 500 år før Hauge fikk kjempet fram det samme her i landet! I sine Le Scuole fikk allmennheten sosial sikkerhet, utdanning, arbeidsfellesskap, etnisk fellesskap, religiøst fellesskap, de kjente virkelig at de ble respektert og hørte til i byen. Venezia bygde ikke sin by på slaveriet, men på inngruppe-fellesskap for alle. Selv jødene i verdens første ghetto fikk lov til å ha sin Le Scuole!
Men nei, de som når til topps i den norske skolen, de ødelegger ikke kun fremmede land, men også sitt eget land! - PermaLiv
***
Scuola (it. "skole"), opprinnelig en forening som sprang ut fra middelalderens brorskaper for botferdige syndere og flagellanter, senere som regel for personer som tilhørte samme etniske eller yrkesmessige gruppe.
Kilde: “Kunst og Arkitektur – Venezia”, av Marion Kaminski, s. 532
På mange vis slår Venezia Roma langt ned i støvlene, og jeg har filosofert litt over hvordan dette kunne skje, da de skapte sitt underverk i mudderet helt uten bruk av slaveriet, som Roma hadde som fundament. Så hvordan kunne venetianerne overgå romerne helt ved egen hjelp?
Personlig tror jeg dette skyldes at Venezia ble grunnlagt ikke kun på påler slått ned i grunnen, men også på forsamlingfriheten, som først ble kjempet fram i Norge med Hans Nielsen Hauge og bedehusbevegelsen. Selv er jeg slått av likhetene mellom Le Scuole og bedehuset, som begge var med på å gi identitet og samhold til lekfolket. Bedehusfolket rundt Totenåsen var nettopp et slikt brorskap man fant i Venezia, bestående av småbrukere og tidligere husmenn. Storbøndene nede i bygda gikk heller i kirka enn på bedehuset, på samme vis som med adelen i Venezia. Og dette var altså en frihet lekfolk i Venezia hadde helt fra 1200-tallet, over 500 år før vi oppnådde det samme i vårt land!
Norge hadde sin storhetstid under bedehuskulturen, en tid preget av tillit, samhold og måtehold, på samme vis som Venezia hadde sin storhetstid under sine Le Scuole. Det var den tilliten, identiteten og samholdet man fant her som bygde Venezia, som fikk venetianerne til å stå sammen og yte sitt ytterste for sin by, som ble verdens vakreste by.
Dessverre rakk jeg kun å finne en av disse Le Scuole under våre hektiske dager i Venezia. Jeg kan heller ikke huske å ha sett noen studere likhetene mellom Venezias Le Scuole og de norske bedehusene. Skulle noen ha interesse av å finansiere PermaLiv for videre forskning på temaet, er dette selvsagt velkomment.
Men først må jeg få dokumentert bedehusene etter Fellesmisjonen samt Rustad bedehus og andre relevante steder, noe jeg kan ta til med når den nye vidvinkelen ankommer. Inger-Marit Østby har samlet mye informasjon på Lokalhistorie-Wikien, om det er slik at bedehus og annet helst skal dokumenteres her eller like gjerne hos Wikipedia, vet jeg ikke? Men uansett synes jeg at bedehuskulturen rundt Totenåsen er av riksdekkende interesse, slik at den også bør få en større artikkel hos Wikipedia.
 |
| Solhøy bedehus er et aldeles nydelig bedehus, og akkurat passe stort. Se på den grunnmuren! Og det er herlig å komme ut på plattingen i pausa og skue oppover Hurdalen, hvor man kan visualisere Haakon Sæteraasen med sin svarte corvette moped på veg til et av åsens mange fiskevann. Det eneste som mangler er at man får på plass tradisjonelle vinduer, samt at påbygget burde vært plassert for seg selv lenger bak. Innvendig så det også svært bra ut, og jeg tror det kunne være plass til den flotte Toten-kaligrafien som ble gitt vekk fra Betania, hvis man kunne få tilbake dette. Oppover lia her bor det masse Brennsætringer, så dette lover godt for bedehusets framtid, da man her har å gjøre med meget høyt utdannede og kunnskapsrike folk, som ikke godtar noen slinger i valsen. Magnus Johansen Dahl ville vært svært stolt! -Wikimedia. |
 |
| Til min store glede fant jeg at bedehuset var nymalt. Med det samme trodde jeg at jeg hadde et falskt minne, da det store korset jeg mente å huske at lyste mot en når man kom over Totenåsen, var borte, men så viste det seg at det var flyttet til østveggen. Dette var et klokt valg, da totningene har forlatt det glade budskap og vendt seg om til forbrenningsmotoren, da det nå er motorklubbene som har tatt bedehusenes plass på Toten. Rundt annenhver sving er det en motorsykkelklubb eller bilklubb, og på Skreia har man "Happy Motoring Day" hver 1. mai, hvor man kjører i prosesjon gjennom Skreiagata, på samme vis som man bar sine helgenikoner gjennom hovedgata i middelalderens prosesjoner. Det aller helligste på Toten er Toten-bunkeren, som er livets høyeste mål, hvorfra man raser rundt i kulturlandskapet dagen lang i kjøretøyene sine, på veg fra sone til sone. -Wikimedia. |
 |
| Korset er flyttet til østveggen, hvor det nok blir satt større pris på enn for de villtotningene som roter seg over åsen i dag. Skal allikevel se om jeg kan få rotet meg over åsen til vinteren en tur? Totningene har jeg rett og slett mistet evnen til å kommunisere med. Kanskje går det bedre her? Men lenge siden sist, så vi får se:-) -Wikimedia. |
Bedehuset og Venezias Le Scuole
 |
| Betania bedehus i Kolbu. -Wikimedia. |
For tiden leser jeg om lekmanns-bevegelsen Le Scuole i Venezia, som oppstod i overgangen seinmiddelalder/renessanse. I 1675 omfattet den nesten halvparten av Venezias befolkning, med 75.000 medlemmer. Hva som er spennende er at Le Scuole i Venezia er den norske bedehus-bevegelsen opp ad dage, det er akkurat det samme, kun med små nyansforskjeller. Scuolaen fylte den samme funksjonen for lekfolket i Venezia, som bedehusene rundt Totenåsen for fattigfolket. Scuolaene var riktignok litt rikere dekorert enn bedehusene, hvilket nok hang sammen med både forskjellene i rikdom og puritanismen bedehusbevegelsen bar preg av, men tror ikke man skal kimse av bedehuskunsten. Denne var langt mer enn vulgær kitsch!
Personlig ser jeg det slik at den kreaturlige kristendom nådde sin fullbyrdelse i bedehus-kulturen over Totenåsen, og at dette var av Norges-historiens aller vakreste allmenninger!
Totningene ser det imidlertid som sin plikt å utslette og ringeakte ethvert spor av vår rike bedehus-arv, nå til slutt ikke minst med kvestelsen av himmelengene i bedehusgrenda på Toten, hvor Totenåsens apostel holdt til.
Skal se om PermaLiv kan få til et samarbeide med Solhøy bedehus i Nord-Hurdal etter hvert, hvortil Totenåsens apostel først ankom i siste halvdel av 1800-tallet. Her tror jeg man har bevart litt mer av bedehusånden enn på Toten, hvor man er vitne til en alvorlig kulturell kollaps.
Først må jeg imidlertid få dokumentert Rustad bedehus i Sør-Hurdal, som nok er neste bedehus ut, dessverre. Men Brennsæter-slekta, som holder til på Solhøy, er ei solid slekt. Hva jeg håper er at dette bedehuset kan bli et slags museum over bedehuskulturen rundt Totenåsen. Et levende museum, selvsagt!
Litteratur
“Kunst og Arkitektur – Venezia”, av Marion Kaminski, Spektrum/Köneman (Originaltittel: Kunst & Architectur. Venedig), ISBN 3-8331-1308-1, 2005, Tandem Verlag GmbH, s. 246-251.
Relatert
Mjøslandstanker
Mjøslandets kultur-økologiske kollaps
No comments:
Post a Comment
Note: Only a member of this blog may post a comment.