Walking the Lake Mjøsa Land II

Skulle ta opp igjen bildet nedenfor i kveld, da det mangler tonalitet (noe dette fotografiet også gjør), men så ble det ikke gylden kveldssol, slik de lovet. Gikk derfor en tur istedenfor, hvor jeg tok dette bildet av grenda mi med crop-faktor eller super 35 som det heter i menyen, og tenkte vel det ikke kunne bli særlig skarpt med godt under halv oppløsning. Men så ble det utrolig skarpt!

Ser det klarere for hver dag som går hvor fortapte himmelengene er, sammen med kulturelva si. Denne enga lå helt i fred og ro ved Olterudelva i sin tid, men er nå fullstendig kvalt, jeg vil si at enga mi lider av kronisk utmattelses-syndrom. På en av nabogårdene måtte de selge gården, da odelsgutten ble rammet av kronisk utmattelses-syndrom, utrolig pussig, da han var en av de tøffe gutta som ung. Men her er det enga som har blitt utmattet, ikke kulturbæreren, for straks jeg kommer ut på stabburstunet suges all kraft ut av meg.

Det at himmelengene sluknet er noe jeg aldri vil komme over, det vil være en sorg og melankoli jeg vil måtte bære resten av livet. På samme vis som folket på Frøya sørger over tapet av øya si.

-Wikimedia.

Avslutter nå del to med disse to fotografiene av grenda mi, de mangler begge tonalitet, men fikk berget dem sånn noenlunde. Del en av serien ble sterkere, anbefaler leserne å gå til denne. Returnerer min nye vidvinkel, da jeg tror den var en anelse desentrert, og venter på nye Samyuang 18 mm f2.8.

I påvente av denne setter jeg på min 50 mm med adapter og vier meg til bruddstykke-fotografering. Selv ser jeg det slik at tapet av engene og kulturelva mi på Toten, er like alvorlig som tapet av Frøya, øya til kjærlighetsgudinnen vår. Norge er knust og kun bruddstykkene ligger tilbake, vi har tapt både vår norrøne og vår kristne arv, og vårt mektigste kulturlandskap i aksen Østhøgda-Furnesfjorden har blitt meningsløst.

Over alt tiltar nå ødeleggelsene i styrke, angrepene på Gjøvik, Mjøslandet og Fedrelandet har vært voldsomme det siste året. I denne situasjonen er det neppe annet å gjøre enn å forsøke å finne et tilbaketrukket sted, for å vie seg til tåre- og bruddstykke-fotografiet. I mellomtiden forkynner sukkerpresten på Balkehøgda til Mjøslandets barn at alt er søtt og rosenrødt. Mens jeg lever lik en fredløs og 100 prosent marginalisert, sammen med min siste kamera(t).

I sentrum av fotografiet fra høyre ser man først Owren-høgda, i skogen nedenfor denne vokste min tippoldemor opp i ytterste armod, i ei steinhytte med jordgulv.

Deretter kommer man til Olterudelva, denne markante dalen som kaster seg ned fra Totenåsen. Her ligger himmelengene og her blomstret husmannstroen, men alt er borte nå. Dette var liksom himmelporten til Totenåsen, men nå har hele vandringen fra Skreia opp til Østhøgda blitt mitt Via Dolorosa, en smertens vei.

Mine forfedres smekre urbane landsby og stasjonsby endte opp som Los Angeles II, da totningene ikke ville ha noe Tolfa for to på Toten, så nå må vi ta flyet til Tolfa istedenfor. Videre passerer man engene, men disse er kvalt og har tapt sin livsgjerning, sammen med kulturelva si. Til slutt ankommer man nye Rausteinshytta etter skitrasemotorvegen i sæterstien til mine forfedre, et kultikon for mine fiender og et forbilde for framtidas dekonstruktivistiske totenbunkere, som snart kommer til å bli liggende som hjerteskjærende øyensår strødd omkring i kulturlandskapet. De nye ferdighus-katalogene er fulle av dem, og Le Corbusier ville hoppet i taket av pur fryd. Om ikke lenge vil nok våningshuset i Holmstadengen måtte vike for disse nye kult-virusene, kjenner jeg skjebnen rett.

Til venstre for Østhøgda finner vi Torsæterskaret, eller Skreiskaret, som noen også kaller det, som ligger lik en mektig port til Totenåsen sett nede fra bygda.

Resten av horisonten er dominert av Totenåsen Skyline, hvor det skulle stått 70 monstermøller på rekke og rad bortetter. Men Nils Faarlund, han jaget vekk hele djevelskapen nærmest på egenhånd. Til slutt, da alle så hvor vinden blåste, snudde selv ordføreren kappa etter vinden og sluttet seg til protesttoget.

Var det ikke for Faarlund kunne jeg ikke tatt dette fotografiet, da det rett og slett ville blitt for smertefullt. Derfor går mine tårer til alle på Frøya, som mistet øya si, øya til kjærlighetsgudinnen vår.

-Wikimedia.

Åsanden Beach by Hurdalssjøen Lake.

-Flickr.

Mine fotografier illustrerer flere hundre, hvis ikke tusen Wikipedia-artikler på en rekke språk, og tidvis kommer jeg over noen av dem, som da jeg søkte på Høvern skole i dag. Dette er en av grunnene til at jeg fremdeles beholder den enkle versjonen av Lr, da det er morsomt å kunne ta litt fatt i disse gamle bildene og gi dem en liten oppløftning. Her har jeg lagt på 75% skarphet, 15% støyreduksjon, 17% textur og 12% klarhet, samt at bildet er lysnet opp en hel del.

Bildet er tatt i JPEG med min gamle 550d med kit-linse den 12. juli 2014 kl. 14:36:50, og viser den lille grenda Høverroa ved nordenden av Høversjøen på Totenåsen.

Limer inn teksten om Høverroa fra Wikien:

"Høverroa er ei skogsgrend på Totenåsen i Østre Toten kommune. Den ligger ved Høversjøen, rett ved grensa til Hurdal kommune i Akershus fylke.

Det har vært bosetting i Høverroa i hvert fall tilbake til 1600-tallet. Mange finner og svensker bosatte seg i Høverroa og levde som fangstmenn og av skogen. I tillegg tjente området som sætermark for bønder i Østre Toten, noe som førte til tidvise konflikter mellom sæterbrukerne og de fastboende. Det var sæterdrift i Høverroa fram til 1960-tallet.

Høverroa hadde egen skole fram til 1950-tallet. Den ble lagt ned på grunn av for få elever. Elevene ble flyttet til Erikstellet skole i Hurdal.

Navnet Høvern kommer av Høfren, og er først nevnt i 1669. Det kan være i slekt med ordet høvre, som er en del av selen som hviler over ryggen på trekkdyr. Det sikter dermed antakeligvis til naturgitte forhold på stedet. Navnet kan også være i slekt med ordet hefrir, som betyr «grunne i innsjø»."

-Flickr.

Tidligere T. Mistereggen dagligvare og før det igjen Harald Holmstad dagligvare, som flyttet hertil fra Kvastad i Øverskreien, hvor Fossum handel tok over etter Harald, hvor bygdas Bør Børson holdt til, med storstilt salg av totenkringler til hovedstaden fra grendas mange kringlebakersker. Før dette igjen drev alle på med veving, som deretter ble industrialisert ved Landheim konfeksjonsfabrikk, nå nedlagt. Det samme skjedde med totenkringlene ved Holmstad hjemmebakeri, som fortsatt driver på. Min bestemor var fryktelig rask til å bake kringler, og hun også fortsatte lenge etter at Fossum gav seg.

-Wikimedia.

Som så mange andre gamle industribygg endte også potetmelsfabrikken ved Håjen opp som kontorer og litt finindustri. De kunne virkelig å bygge flotte industribygg før i tiden. Mens Krabyskogen næringspark er styggere enn en hvilken som helst bilkirkegård, fylt opp av sjelløse blikkbokser, senket ned i et hav av asfalt. Men i det minste ligger denne nokså bortgjemt. Verre er det med nye Kapphøgda næringshage, som blir liggende i glaningen fra Helgøya og Neshøgda, hvor man finner Mjøslandets aller mest spektakulære utsikt:-(

Husker forresten Lenaelva gikk full av skum da det var utslipp av potetmel fra fabrikken. Det var reineste skumbadet etter elva da:-)

-Wikimedia.

En liten bit av det gamle Toten, glemt og forlatt, i litt busker og kratt.

-Wikimedia.

Fin kveldshimmel over kaninburet da jeg var ute og nappet litt kveldsmat til dem. Fikk på makrolinsa igjen i dag, får se om det ble noen fulltreffere i morgen tidlig, og benyttet denne her. Er nok best for makro, men fikk da foreviget kveldsrøden. Tror også kaninene satte pris på den, de sitter ute i buret til gamlefar og riktig nyter livet dagen lang.

-Wikimedia.

It is extremely difficult photographically as I like the contrast of the other seasons.  But as I mentioned it is a great season to plan and try new things. It is also great to try different locations. - Nigel Danson

I likhet med Nigel Danson hater jeg sommeren mer og mer, den beste tiden er mellom september og nyttår. Om sommeren hater jeg all gaulingen i enga mi, all landbruksplasten i kulturlandskapet, alle de utbrente, kvite våningshusene samt ikke minst Toten-bunkrene, som jeg hater hele året men aller mest om sommeren. Det eneste jeg elsker selv om sommeren er det okergule våningshuset i Holmstadengen!

For egen del har jeg vintermaleren Jacob Gløersen som mitt store forbilde i mitt fotografi. På et vis er jeg en omvendt Gløersen, da han glødende skildret vår stolthet og identitet som kulturnasjon, for å gi oss et fundament for vårt nye fedreland. Nå er fedrelandet, mjøslandet og bedehuslandet forskuslet, vi har ødslet vekk hele vår fedrearv, og det er ingen nådig far å komme hjem til. Derfor ble jeg tårefotografen!

Nedenfor følger noen sommerbilder fra sydspissen av Helgøya, men håper å komme tilbake til høsten/forvinteren:-)

Noen av fotografiene fikk nok litt gjengrodde skygger. Skal fikse dette ved anledning👍

-Wikimedia.

Øverskreien med Olteruddalen til høyre i bildet, hvor vi for tiden holder til på Grythe-platået, som nok var første sted med bosetting her etter svartedauden.

-Wikimedia.

Balkeåsen med Totenåsen.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

Hovinsholmen og Skreifjella deler Mjøsa mellom seg.

-Wikimedia.

-Wikimedia. 

Helgøya er nordligste punkt i hele verden hvor eika sprer seg naturlig ved eikenøtter.

-Wikimedia.

Hovinsholmen og Totenåsen Skyline med Mjøslandets tak.

-Wikimedia.

Totenvika.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

Kveldssol over Grythenholmsvarden midt i bildet. Herfra lyste vardebålet langt når det var fare på ferde.

-Wikimedia.

Veldig fint å gå etter Balkeåsen ved Mjøsa når vannet er litt nedtappet på forvinteren.

-Wikimedia.

Sommersky.

-Wikimedia.

Hovinsholmen og Skreiberga.

-Wikimedia.

Totenåsen Skyline, velsignet fritt for monstermøller, takket være vår store friluftslivs-filosof Nils Faarlund fra Bilitt, som fikk oss til å bi litt.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

Regnbyger over Gjøvik.

-Wikimedia.

Vi vandrer videre i Mjøslandet med Nigel Danson som vår guide, alltid like briljant til å veilede innen fotografiet.