 |
| -Wikimedia. |
På vegen tilbake tok jeg turen om Kapp og stoppet midt på ei flå, da de gulnende kornåkrene lå aldeles nydelige i regnet ned mot Mjøsa. Tenkte å ta et bilde, men så gikk ikke avløseren av, og jeg husket jeg satte batteriet i laderen kvelden før. Så jeg må få meg et batteri til, slik at jeg kan sette inn et nytt et når man setter det andre til lading. Istedenfor knipset jeg et bilde av orkideene i finstua da jeg kom hjem, for å ha noe å illustrere dagens tekst med.
Hva jeg tenkte på i regnværet under hjemturen, er at Norge er borte. Ja, man kan le av et slikt utsagn, men faktum er at jeg har en vanvittig fargeintelligens, på linje med van Gogh, og ser derfor at Norge har mistet fargenyansene sine. De forsvant med tapet av himmelengene, vår kristne arv, samt tapet av Frøya, som representerte vår norrøne arv.
På et vis finner jeg en sterk trøst i folket på Frøya, som står opp for øya si. Det er selvsagt den samme kulturøkologiske sorgen jeg kjenner på for tapet av enga mi og min kulturarv. Landskapet har mistet sin mening. Men i det minste kan jeg fortsette å fotografere bruddstykkene, takket være Nils Faarlund, som reddet Totenåsen Skyline fra 70 monstermøller. På Frøya vil man ikke engang kunne være tårefotograf, så deres sorg må være bunnløs.
Dessverre, de som skulle støttet meg og grått med meg ble til TrønderEnergi, et selskap tappet for empati, selvrespekt og fargeintelligens. Så jeg står alene tilbake med min sorg, men lar meg styrke av de som mistet øya til kjærlighetsgudinnen vår, da det derfra har falt ned uendelig mange gullklumper sammen med sprengningssteinen.
 |
| Adjø, Frøya! Adjø, Norge! |
No comments:
Post a Comment
Note: Only a member of this blog may post a comment.